Gå til innhold

Mafalda peiser på


Mafalda

Anbefalte innlegg

Takk for klemmen!

Og godt spørsmål- jeg vet jammen ikke om han jobber mye eller altfor mye. For det er jo sånn med disse typiske frie og moderne yrkene... du har all frihet i verden og kan bli hjemme eller gå på konferansetime eller til legen med barn akkurat når det passer deg. Fleksibelt og praktisk sånn sett.

Samtidig er jo den forbaskede Windowsphonen og laptopen overalt, og det finpusses på mailer torsdag kveld klokka elleve og søndag morgen klokka ti. Skulle ikke forbause meg om han logget inn fra fødestua, just in case :ler: Og hvis han må være med på noe, så han- enten det er kveldsmøter eller jobbreiser. Vi andre får fikse og ordne oss som best vi kan.

Klassisk eksempel på det sexy, frie og samtidig grenseløse arbeidsliv. Og jeg kjenner jeg er bittelitt misunnelig på alle turene han har i løpet av året. Siste jobbtur jeg var på var til Rica Hell i 2011. Og selv det var en opptur for en trøtt og sliten småbarnsmamma :ler: Egentlig burde alle lure småbarnsforeldre sørge for å få seg en jobb som innebærer litt (ikke for mye, for all del) reising, konferanser og seminarer. For litt faglig input, god mat og uforstyrret søvn = nyoppladet mamma/pappa i flere uker!

Jeg får ikke lov til å kjøre bilen på dager jeg har hatt skole, for jeg kommer hjem med såpass temperament fordi jeg er sliten, så mannen mener at jeg ville vært en trafikkfare :ler:

(Jeg mener jo bare at alle skal komme seg til helvete unna meg og slutte å være i veien? :sjenert: )

Du får hilse mannen din og si at han må vise litt forståelse for ditt høyst legitime ønske! Hva i all verden er galt med å ønske alle forstyrrende elementer på veien til h**** vekk? :fnise:

Advarsel: I starten av dette svaret kommer jeg til å høres ekstremt lite empatisk ut (men det retter seg, ikke vær redd!).

For en lettelse!!!

Jeg-klarer-fem-unger-og-jobb-og-førti-fritidsaktiviteter-selv-om-jeg-spyr-og-griner-Mafalda har også en grense! ;)

Vet du, dette har jeg også gjort. Vært både høyrøystet og sarkastisk og lite pedagogisk bare fordi jeg selv var så sliten og frustrert og måtte få det ut. Og mitt barn er altså 2,5 og har enda mindre evne til å forstå det.

Mener du å påstå at jeg ikke er grenseløs? :overrasket:

Neida, du har så rett. Og jeg ser det jo selv. Og ikke minst- jeg tror vel de fleste har vært en tur innom lite pedagogisk og altfor hissig-land i løpet av småbarnstiden (eller tenåringstiden for den del. Nå har jeg- bank i bordet!- ikke hatt skikkelige fjortisproblemer hittil, men de som har det sverger på at det er ti ganger verre enn småbarnstiden... hjelpes, hva er det vi har begitt oss inn på!?).

Og det var faktisk glemt da kvelden kom. God klem fikk jeg også... :hjerte:

Han: "Atte mamma jeg søla vannglasset ditt."

:ler:

Jeg elsker disse småhistoriene dine. Keep them coming! Du har jo virkelig uuttømmelige kilder i umiddelbar nærhet- først og fremst de små, men jeg må si at de store mennene i livet ditt også bidrar til humorglimt i hverdagen!

*******************

Fordelen med å ha femten minusgrader i ukevis, er vel at når temperaturen før eller siden stiger opp til fire-fem føles det som våren har kommet. Eller noe slikt? :vetikke: Nå har det jammen vært stabilt iskaldt lenge. Merker det i barnehagen, der de knapt kan gå ut for tiden, og enhver forflytning mellom hus, jobb og aktiviteter er et ork. Jeg skal bli så lykkelig når temperaturen blir litt mer levelig...!

Og i morgen er det legetime. Altså hos legen, for å vurdere videre jobbing/sykemelding. Tror jeg kommer til å be om fortsatt 50%. Det går jo, på et vis, og jeg vil gjerne gå ned med flagget til topps ;) Men det skal bli spennende, med en mann som pusher på og mener at jeg er syk, og en lege som ber meg ta hensyn til meg selv og lytte til kroppen og sånn. Herrefred, mann, du kan ikke be en gammal, hormonell dame om å "kjenne etter" på den måten. Det kan bli uante katastrofer av slikt! :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Og hey! Bare 99 dager igjen! :hoppe:

100-dagersjubileet passerte visst ubemerket hen. Men jammen går det nedover, hurra! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endelig noen som forstår! :ler:

Verden hadde vært mye bedre om folk bare kunne holdt seg unna meg til tider :opplyser:

Hurra for å være nede i tosifret antall dager igjen! Det betyr at jeg har... 102 dager igjen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grattis med 99 og 102 dager, folkens! Det føles ikke alltid sånn, men dagene flyr jo...

Drømmejobben er utlyst! :hoppe:

Men...

Som vanlig er det vel sånn ca en fantasillion søkere, jobben er tiltenkt en intern kandidat uansett, og alle som er på intervju er noen kjepphøye jævler på å selge inn seg selv.

Men man må prøve, ikke sant?

*forsiktig optimistisk*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest pysepusen

Men man må prøve, ikke sant?

Selvfølgelig! Man oppnår ingenting av å ikke prøve! :)

Og gratulerer med 99 dager, Mafalda! Heldige du!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig må man prøve, Ciara! Man får ihvertfall ikke jobben ved ikke å søke! :)

Jeg kjente meg plutselig veldig godt igjen i det med det frie, moderne og sexy(?) arbeidslivet som innebærer at mobil og laptop er med sånn ca over alt. :fnise:

Her er vi nemlig to stk av den typen, hvor samboeren er avhengig av mobilen sin og jeg er dønn avhengig av laptop'en min, og spesielt samboeren er en racer til å svare på jobbmailer i tide og utide. Og la oss si det sånn.... Når jeg lå på fødestua så var det ikke det å få meg til å se litt lyst på tilværelsen han synes var viktigst. Å, nei da! Det var det å flytte møter, svare på hastemailer og å få delegert vekk oppgavene sine som var det som var prioritet nr 1 der og da. Jeg er den med temperament her, og den mobilen var farlig nær ved å avgå ved døden i betongen på bakken utenfor fødestua. Hvis det mot formodning skulle bli en neste gang, så vet jeg en ting veeeldig sikkert. Da skal mobilen hans parkeres i bilen til jeg mener at det er greit at den blir tatt i bruk igjen. :fnise:

Men, Mafalda, jeg må si at jeg bøyer meg i støvet over alt du klarer å få til iløpet av dagen. Og hør nå (for en gangs skyld?) litt på mannen og legen din. Der er faktisk ikke skadelig å kjenne litt etter hvordan man har det, og er det noen som virkelig burde ha samvittighet nok til å kaste inn håndkleet etter hvert, så må det være deg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hør, hør!

Jeg synes også sykemelding, mer enn 50%, høres fornuftig ut. Det gjør deg ikke noe mindre ansvarlig. Jeg er fullstendig enig i at man skal gjøre sitt beste for å holde ut, men det har du virkelig gjort. Og mannen din og legen din vet hva de snakker om - kanskje ser de det til og med litt klarere enn man gjør når man er sliten og hormonell?

Men du er en klok dame som har vært i dette gamet før, så jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre... Vil bare si at jeg blir litt bekymret hvis du skal tvinge deg til å stå løpet ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også sykemelding, mer enn 50%, høres fornuftig ut. Det gjør deg ikke noe mindre ansvarlig. Jeg er fullstendig enig i at man skal gjøre sitt beste for å holde ut, men det har du virkelig gjort. Og mannen din og legen din vet hva de snakker om - kanskje ser de det til og med litt klarere enn man gjør når man er sliten og hormonell?

Ditto! :)

Jeg kan bare bruke meg selv som eksempel, og det er et ganske så godt eksempel på hvordan en sliten og hormonell person tidvis kan mangle selvinnsikt... Jeg havnet nemlig på intensiven etter å ha fått knerten, og på spørsmål fra anestesilegen, som stakk hodet innom titt og ofte, om hvordan jeg følte meg, så var svaret alltid "Bra!". Yeah right, liksom! Egentlig så var jo ikke formen bra, det var jo bare det at formen var mindre dårlig enn litt tidligere på dagen... :roll: Når jeg tenker tilbake på dette i ettertid, så mener jeg å huske at legen kom med et par rare grimaser, og hadde det passet seg så hadde han sikkert himlet med øynene, sagt "Vi får se på det..." og hatt vett nok til å si ifra om at formen absolutt ikke var spesielt bra. :fnise:

Endret av SmallTalk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huffda, Smalltalk. Men skjønner hva du mener :) Sånn er det, tenker jeg, når man er vant til å fikse det meste. Det er ikke lett å være svak heller, mange ganger er det lettere å bare kjøre i sitt sedvanlige spor.

Dette med at formen er relativ kjenner meg igjen i. Jeg har hatt lette svangerskap, men likevel. Først syntes jeg det var lett fordi jeg fryktet det var så ille. Og siden i svangerskapet ble det så gradvis tyngre at jeg egentlig aldri reflekterte over at dette er virkelig tungt. Så føder man, og det er jo jævlig (beklager at jeg ikke rosemaler, får litt hetta når jeg leser formuleringer som "Jeg bare pustet ham ut!" :ler:). I barseltiden er det tungt, men det tenkte jeg ikke så mye over i lettelsen over å være ferdig med å være gravid og føde. Og så etterhvert kommer man i sin vante form igjen og først DA tenkte jeg "Herregud!" Så flink jeg var som orket alt det der!" ;)

Endret av Ciara
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har funnet banne-inspirasjonen til toåringen! Ikke overraskende er det far i huset som er den skyldige.

Ny scene i dag.

Far og sønn i bil på vei til barnehagen. Bilen står i stampe mot Ryen-krysset, det kritiske punktet hver morgen.

Dere vet hvordan barn elsker forutsigbarhet, i hvert fall til en viss grad? At det skjer det samme, gjerne på samme måte?

Vel, dette fører altså til følgende kommentar fra toåringen i baksetet:

"Nå må du si faen, pappa."

:skratte:

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mornings! :vinke:

Må si jeg er veldig takknemlig for at noen holder liv i dagboka mi i tider der det blåser litt ekstra. Koser meg skikkelig med å lese... og tydelig at mammaer har en god del erfaringer til felles!

Og alt står greit til her. For all del, ingen fare for liv og helse, verken med små eller store. Det har bare vært en sånn helg der jeg konsekvent har fått snakket, lest og tenkt i halve setninger. Synd jeg ikke er mer aktiv på Twitter, for 140 tegn er liksom alt jeg får til før noe annet (eller noen annen :ler: ) kommer og krever oppmerksomhet. Det vil dermed si at alt som krever et minimum av stayerevne og konsentrasjon ikke har blitt gjort denne helgen heller. I tillegg til dagboka er også UNOF-rapporten (jeg er styreleder, for svarte. Faktisk rettslig ansvarlig hvis ting ikke er på stell! :sjokk: ) urørt, og FAU-notatet til møtet i morgen er fremdeles ikke gjort og aaargh!

I tillegg til vår vanlige helge-hurramegrundt med kamper og øvelser, har Hello Kittyjenta vært syk siden fredag. Hun har ligget rundt 39,5-40 i feber hele veien og har fryktelig vondt i halsen. Dere kan tro vi har sovet godt! :ler: Ikke vil hun spise noe særlig, for det gjør vondt, så da Gubben skulle dusje henne i går var han bekymret for at hun skulle suges ned i sluket... Stakkars lillemor, hun er så varm at vi kan steke egg på henne. Og hun er hjemme i dag også, sammen med NaniRonaldo som frøs på seg forkjølelse på lørdag. Det siste der reddet faktisk rompa mi, for jeg skal på kontroll på ABC i dag og hadde svært lite lyst til å dra med meg en febersyk unge. Nå var det så godt som folketomt sist jeg var der, men muligheten for å møte en olm, nybakt mamma med beskytterinstinktet på høygir er høyst tilstedeværende. Men nå kan hun bli hjemme med storebror en times tid, så løser vi det. Egentlig er det jo ikke noen krise å måtte skippe en kontroll, men akkurat denne gangen har jeg noen spørsmål om vekt og proteiner og ting og tang. Sikkert bare unødvendige bekymringer, men siden det er en måned (ellerno?) til neste gang er det greit å få spurt nå!

Og Ciara, du vet hva som kommer når du lufter slike planer for Hormonella: Du har å søke, om sjansene nå er sånn eller slik! Vær så snill! For det første er det godt å få visshet i at du gjorde det du kunne, og det er stor risiko for at du angrer på at du ikke prøvde... og for det andre, og enda viktigere: du kan jo faktisk få den!! Selv om du føler at sjansen ikke er så fryktelig stor, så ER den der, og du mååå slenge inn en velformulert søknad, ellers sverger jeg på at jeg kommer og griner på deg i nærmeste fremtid :ler:

Og... ja. Jeg er altså hjemme i dag, mens Gubben jobber, og så bytter vi på i morgen hvis HK-frøkna er like dårlig. Men vi har generelt ikke mye å klage over sånn sett, det er ikke ofte vi må være hjemme med syke barn. Det er bare pussig hvordan timingen klarer å bli dårlig når det først skjer ;)

Mens jeg husker det. En kort, litterær perle for deg som er samfunnsengasjert:

http://www.aftenpost...icle4082133.ece

Åh! Den skal jeg få kloa i, gjett om! :Nikke:

Elers har jeg klart å gjøre en- 1- forberedelse til Smule i helgen :hoppe:

Har luftet dette med vogna for min kjære noen titalls ganger nå, at vi bør sjekke hvordan det står til med HK-frøknas gamle, for hvis den er i altfor dårlig stand må vi faktisk begynne å tenke transportmiddel snart. Svaret er som hos Gubber flest- ja og ha og hmm- og i helga mistet jeg besinnelsen og gikk og gravde fram utysket selv, fra innerst og bakerst i uteboden. Og som fryktet var den både støvete og litt muglete, men ikke skjoldete og fæl som jeg hadde fryktet. Med en grundig salmiakkvask av understellet og vask av alt det vaskbare trekket er den faktisk nesten god som ny! Det eneste som gjenstår er å sjekke om hjulene lar seg redde, i så fall har vi vogna klar. Det var en lettelse, ettersom trenings- og spilleravgiften for gutta forfalt denne uka og spiste opp en tredjedel av lønna mi :sjokk:

Og så er det litt koselig å finne fram babyting igjen, jeg skal innrømme det. Smula gjør seg jo egentlig ganske tydelig bemerket, i form av ribbein-spark, dårlig søvn, kvalme og halsbrann, men du verden så mye hyggeligere det er med forberedelser av typen bitteliten dyne, bitteliten lue, vogn og sengesett...

Ah yes, da er det på tide å gjøre seg klar. Jeg har en uggen følelse av at denne uka kommer til å bli bare stress og mas- kommer bakpå på jobben allerede fra mandag av, og med et par møter og logistikk-knuter som egentlig ikke går opp. Torsdag setter Gubben seg på flyet til USA, og deretter er det jeg som på 50% av vanlig kapasitet skal sjonglere unger, snømåking, jobb og bikkje. Jaja, jeg klynger meg som vanlig til Odd Børretzen: "Sove kan man gjøre i graven". Tenker han sover godt nå, salig Odd. Og for å se det humoristiske i det- hvis man først skal være søvnløs av stress, er det like greit å være det i en periode av livet der det er kul umlig å sove godt allikevel. Som jeg sa til Gubben i går kveld- det føles litt som om man spenner på seg en sekk full av levende hamstre på magen, og skal prøve å sove med den på... :fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hmmm. Da er jeg offisielt en drop-out :sjenert:

I bilen på vei til Ullevål kjente jeg at dette kom til å ta på- definitivt ikke i snikksnakkehumør om følelser og forventninger og stress og andre morsomme jordmor-emner. Kom fem minutter før timen, og holdt akkurat ut de fem minuttene, men så var det noe som skjedde. Enten var de forsinket, eller så var det jeg som skulle ha banket på et sted, for jeg ble i alle fall stående på det kvalmende venterommet som er bare stappfullt av babylykkestæsj. "Åh, tuusen millioner takk for den fantastisk magiske opplevelsen med Maximilian-Zebastian, 06.02.03", "Elsker dere på ABC, tusen takk for all omsorg og forsiktig stripping av livmorhals og måling av blod og gørr, hilsen Emilie (2008), Victoria (2007), Pippilotta (2005), og verdens stolteste og gladeste mamma og pappa Hansen", "Lykke og glede, Oscar og Victor!" overalt, på alle vegger. Koblet med diverse lave, kosemose-overdosete snakkelyder fra rundtomkring ble det rent for mye for en stakkar. It's too much, man!

Uææh....! :bond:

Så etter fem minutters kjemping mot kvalme og tårer, løp jeg tilbake i til parkeringsplassen og holdt på å ta med meg noen sykepleiere i dragsuget :ler: Og som ikke det var nok, ble jeg stoppet av en fyr på veien. Hva han lurte på? Neida, ikke veien til Kvinneklinikken, eller parkeringshuset, eller hovedinngangen, eller noe som helst sånn.

"Døh, unnskyld, sorry ass men.. Du veit ikke hvor jeg går hen for å komme til LAR, eller?"

Hvis det overhodet var noe som helst igjen av selvfølelsen, forsvant det i alle fall der! :hoho:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, Mafalda!

Jeg har aldri satt mine bein på en avdeling som ABC, og kommer aldri til å gjøre det heller, men jeg skjønner veldig godt at det ble litt vel "over the top" med kosemoseoverdose-erklæringer fra moren til Nataniel-Chrisander og Leah-Isabell... Jeg er ikke engang gravid, og jeg kjenner at jeg blir litt småkvalm med tanken. Nå har ikke jeg født på vanlig vis, men jeg tviler på at det er mulig å få det til å bli såpass rosenrødt som de takke-korte-hilsenene du beskriver skal ha det til.

Også forsiktig stripping av livmorhalsen, da, gitt! :skratte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sant!

Og joda, det er jo jeg som er den nevrotiske her og sikkert de rosaboblete lykkefolka som har rett. Men det ble så fryktelig... mye! :overrasket: Og jeg er jo, selv når jeg ikke er full av psyko-hormoner, ikke den som er mest glad i ord som magisk, fantastisk og verdens beste. Spesielt ikke hvis det klemmes sammen i to setninger og omhandler ting som blod, gørr og smerteskrik :ler:

Huff, Mafalda!

Det kan du trygt si. Måtte bare innrømme overfor fyren at jeg ikke visste hvor LAR befant seg, men pekte i retning av oversiktskartet., så får vi håpe han fant frem. Men den dagen de eks-narkomane går rett på og spør om jeg har noe metadon til salgs, da er det på tide å gjøre noe ,altså. Bli ny med KK, eller noe :ler:

HK-jenta sutrer i søvne, selv etter en nattdose flytende Paracet, og hun har pådratt seg et prikkete, merkelig utslett. Smule turner rundt og protesterer på de fleste sovestillinger, og jeg sitter våken og snufser og synes fryktelig synd på meg selv. Og det er fire timer til vekkerklokka ringer og vi skal stresse oss ut til skole og jobb. Oh joy. Men altså, 14 uker igjen, det går riktige veien! Håper alle sover bedre enn meg der ute i natten! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gubben ringte- veslefrøkna vår har fått et heftig utbrudd av skarlagensfeber, stakkars. Ikke rart hun har vært sutrete hele helgen og alt har vært vondt og vanskelig... :tristbla:

De går på med antibiotika nå, da, og det virker jo fryktelig fort. Så kanskje hun er i full fart igjen i løpet av dagen! Håper matlysten kommer tilbake også. Hun er til vanlig en lang og tynn unge, så med noen dagers dårlig matinntak blir hun skikkelig skranglete (tenk brystkasse som en xylofon). Men det kommer seg vel nå, og den beste friskmeldingen i verden er når de gafler ned knekkebrød med kaviar og gulost- da er halsen fin igjen!

Er på jobb, og gjør mitt beste for ikke å sovne i tastaturet. Det ble vel halvannen time i natt, så jeg ligger unna de mest pirkete vurderingene. Jobb nummer en er å holde seg våken- takk til kaffen og humor!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det! Hun er ikke helt på knekkebrødstadiet ennå, mer på "Mamma, kan jeg få litt iiiiiis?" (*legg på tynn pipestemme og litt ekstra hosting*) :ler: Men penicilinen har allerede begynt å virke, så hun er mindre rød og ikke fullt så kokvarm. Så knekkebrødet kommer vel i morgen vil jeg tro! :)

Mannen min har såvidt begynt å pakke. Overrasket ham på soverommet i stad der han sto og dro ut ullgenser på ullgenser, og stresset verre fordi en kollega nettopp hadde fortalt ham at det er godt under -30 i Seattle for tiden.

Fahrenheit, baby. Fahrenheit! :skratte:

(lurer forresten på om Ciara har sendt noen søknad, jeg, hvis hun lusker rundt her...? :plystre: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...