Har aldri vært mer ensom, til tross for at jeg har samboer..

[Gjest Mija]

Hei på dere!

Har noen her opplevd å føle seg enormt ensom, til tross for at du har kjæreste/samoer/ er gift?.. vel, sånn føler jeg det nå. Og fordi jeg ikke vet hvem jeg skal prate med om dette, så håper jeg noen her kanskje kan hjelpe meg

Sambo og jeg flyttet sammen i januar, i år, og jeg var lykkelig over å ha fått tak i en så flott leilighet - med naturen rett utenfor døren.

Han sa han også var kjempefornøyd og glad for at nå skulle det bli oss to.

I det siste har han vært veldig mye borte. Vi jobber hver dag begge to, men etter jobb så vil han heller være med kamerater enn å komme hjem til meg.(Som han er nå. Og i går..) Ofte sier han heller ikke i fra og andre ganger (fordi han slutter senere enn meg) han jeg stått klar med middagen til han kom hjem, men så viser det seg at han kommer hjem med kamerater og skal ''stikke ut igjen ganske straks''. (Han enser ikke engang at jeg har dekket fint på med både lys og blomster.)

Han er et festmenneske og vil gjerne drikke og dra ut hver helg om han kan - jeg er motsatt. Jeg liker å ta det litt rolig, men syns det selvfølgelig er kjempegøy med en fest en gang i blandt. både med tanke på økonomien (fordi vi nå har fellesøkonomi), men også fordi jeg syns det er koselig å gjøre noe med kjæresten. Film, god middag etc. Men det blir sjeldent noe av.

Han har også et problem med drikkingen, han drikker mye - veldig mye og blir stupfull. Når han drikker sprit endrer hele personligheten hans seg, og han blir en bråkmaker og rett og slett ekkel.

Fordi jeg har en alkoholisert far, har jeg sagt tydelig ifra til han at jeg ikke liker han når han drikker sprit - men dette bryr han seg fint lite om.

Også er det jo facebook da.. Er han ikke ute med kamerater, er han stort sett på pc'en. Det siste han gjør før han legger seg er å sjekke facebook, og det første han gjør om morgenen er å hoppe rett opp av sengen (Vi står opp til samme tid, og jeg skulle så gjerne ønske at han en gang bare dreit i facebook og ble liggende litt med meg. Bare han så på meg og smilte eller sa ''god morgen'' eller HVA SOM HELST).. men nei, han forter seg og sjekke facebook.

Der han stort sett sjekker ut bilder av jentevennene sine har jeg sett i øyekroken når jeg sitter ved siden av han, selv om han bøyer dataskjermen litt fra meg..

I dag tidlig var som før, rett på facebook. Jeg går ut mot kjøkkenet og han roper ''kan du lage en bolle med cherios til meg?''

Og jeg gjør det og setter den på borde forran han. Han sier ingenting, oppslukt i face.

I går, jeg var kjempesolbrent og spurte om han kunne smøre meg på ryggen. Han hadde tusen ting og gjøre først, men så sa han ja.

Jeg stod med ryggen til, og han sier surt ''ja, bøy deg da''og dytter meg så jeg skal gjøre så. jeg sier jeg ikke kan pga nakkestrekk, han

slenger ut en kommentar ''herregud, særeste menneske jeg har møtt.''

Hæ? HVa mener han med det?

Nå ble det veldig mye.. merker det er mye jeg trenger å få luftet..

Jeg har prøvd å prate med han flere ganger.. Jeg sier at vi begge må jobbe litt for å få dette forholdet til å fungere. Han sier seg enig, men prøver ikke å bedre situasjonen.

Jeg sier jeg er inne i en sårbar periode nå (et nært familiemedlem er døende), men jeg må selv spørre om han kan trøste meg litt innimellom. En kveld trodde jeg faktisk at jeg skulle gråte ut hjertet mitt, han kom ikke for å trøste. Han var opptatt med facebook.

Han bruker penger som vi kunne brukt på mat, til å kjøpe øl når han er ute med kompisene.

Han blir sur når han ikke finner laderen, og sur på meg fordi jeg ikke vet hvor den er. Han blir sur veldig ofte egentlig.

Jeg holdt på å gjøre det slutt, og kastet ut tingene hans, men da gråt han så innmari mye og sa at han lovte å endre ting. Jeg var hans store kjærlighet osv. osv..

Hmm..

Noen som har noen råd?

[AnonymBruker]

Jeg hadde eksplodert! Snakker dere noe sammen?

[AnonymBruker]

Hvorfor er du sammen med den fyren der...? Han høres jo utrolig usympatisk ut.

[Britt Banditt]

Du lar deg behandle som ei dørmatte, han utnytter det, og han tar deg for gitt. Han respekterer deg ikke. Jeg tror han bare er glad for å ha noen der, noen som lager mat og han kan ha sex med i blant. Jeg tror ikke han er oppriktig glad i deg.

[Gjest MIja]

Merker at det er nettopp det jeg gjør..Eksploderer..Ihvertfall inni meg

Ja, vi prater sammen. Men det er ikke mye eller ofte..

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si - føler meg nesten tom.

Føler han tar meg for gitt, og det er en kjip følelse..

Senest i går spurte jeg han om vi kanskje skulle prøve å finne en dag i uken som vi bare brukte på hverandre - men han virket faktisk lite interessert i det. Skjønner ikke helt hva han vil noen ganger.

:/

[Gjest Mija]

Hei Linelia. Det trengte jeg!:-) Føler meg skikkelig som en dørmatte iblant også. (Den meste av tiden faktisk).. Men jeg klarer bare ikke å innse det, ihvertfall ikke når jeg sitter midt i dritten. Vet at hvis jeg gjør det slutt nå - så kommer jeg til å få den ''hvorfor gjorde jeg ikke dett før''- følelsen.

Syns det bare er så vanskelig..

[Papilio]

At det går ann, det jeg reagerer mest på er at han ikke trøstet deg da du gråt! Det er jo derfor man er et par, for å kunne være der for hverandre og støtte hverandre.

Han høres jo ut som en premieidiot ut i fra måten du beskriver han på, men jeg begynner jo å lure på hvor gamle dere er og om han har vært samboer før? Det kan jo rett og slett være slik at han ikke klarer å se ting fra ditt perspektiv. Kanskje han glemmer å tenke over at dere er to likeverdige mennesker som skal bo sammen, og at du ikke er mora hans!

Jeg synes du skal ta en skikkelig prat med han, og da mener jeg ikke et forsøk på å prate om det over middag. Nei du må sette deg ned og tenke over hva det er du mener, hvordan ting føles og hvordan du ønsker at deres samboerskap skal fungere. Deretter velger du et tidspunkt hvor ingenting annet kan forstyrre (avtaler ol) og så ber du han sette seg ned og høre på hva du har å si. Vær saklig, rolig og ikke gråt så kanskje du får frem poengene dine. Dersom han da ikke hører etter så ville jeg ha tenkt meg nøye etter om dette er et forhold verdt å leve i.

STOOOOR sympatiklem fra meg!

[Gjest MIja]

Tusen takk Papilio!!

Samtidig som jeg føler meg som siste prioritet i livet hans, så elsker jeg han også veldig høyt (er jeg bare manipulert? :/ ) Kanskje det bare er følelsen av å ha noen der, eller et ønske om at han skulle være som før ting ble som de er - er det jeg elsker? Skjønner ingenting jeg..

Men mest av alt er jeg bare lei meg. Lei meg for at han viser seg å ikke være den jeg trodde han var..

Han har ikke hatt samboer tidligere, men vi bodde så og si sammen i hans gamle leilighet før vi flyttet ordentlig sammen.

Han spiser ofte opp (uten å spørre feks. om jeg vil ha) hvis vi har noe godt og tar ofte siste biten igjen uten å spørre om jeg kunne tenke meg litt. Han skylder da på handlingene med at han har bodd alene så lenge..

Sex'en er heller ikke noe å skryte av. Når han er kåt, føler jeg at jeg må være klar. Da er det ikke forspill eller noe, men å kjøre på i samme stillig helt til han kommer - så er det ferdig, han gir meg dorullen og går på pc'en. Faen at det er sånn..

[Papilio]

Han høres ut som en "singel" gutt i et samboerskap.

Du sier dere nærmest bodde sammen før dere ble ordentlig samboere, oppførte han seg annerledes på den tiden? Er alle disse tingene noe som har dukket opp etter at dere flyttet sammen eller var de tilstede før?

Dersom sistnevnte er tilfellet så tror jeg du i så fall har gått i "det ordner seg bare vi flytter sammen" fella

[Britt Banditt]

Er du ung? +-20? Jeg skjønner virkelig ikke at du har funnet deg i dette så lenge!

[Gjest Mija]

Ja.. Han føler seg kanskje sånn også?..

Noe var tilstede før vi flyttet sammen - som det med spisingen, drikkingen og facebook. Det meste har vel kommet etter at vi flyttet sammen. Kanskje det er fordi han føler seg trygg nok til å oppføre seg sånn, når han vet hvor han har meg?..

Grr..

[Gjest gjest]

Akkuratt denne setningen sa jeg til min samboer for to dager siden.

[Gjest Mija]

Linelia: Jeg er 22, han 24.

Jeg tror jeg har levd på håpet om at han kanskje snart skal endre seg og ta meg alvorlig.

Jeg føler at jeg kjemper for dette forholdet alene.. Samarbeid. Det er ikke mye ''sam'' i samarbeid her, nei..

Gjest: hvilken setning?

[Papilio]

Da jeg først ble samboer så hadde vi gått gjennom samme prosessen som dere - bodde i praksis sammen først for så å flytte sammen på ordnetlig. Min kjæreste visste på forhånd at jeg er en ganske rotete person, men for en overraskelse han fikk seg da vi flyttet sammen. Han mistrivdes virkelig stakars, men etter lange samtaler (en del krangling) og en del oppvekere (fra han til meg) har jeg endret en del uvaner som har hjulpet oss til å bli samboere, og ikke "jeg som bor sammen med noen som rydder etter meg". Jeg kunne rett og slett ikke kunsten å være samboer i begynnelsen og dette var noe jeg måtte lære meg!!! Jeg gjorde derfor i begynnelsen en rekke ting som jeg ikke tenkte så veldig over fordi jeg ikke var klar over hvor mye det påvirket han negativt.

Det er nettopp på grunn av personlig erfaring jeg anbefaler deg å virkelig fortelle han hvordan du har det, det å bo sammen med han skal ikke være en negativ opplevelse for deg!

[Gjest Mija]

Jeg ringte han nå og etter flere anrop tok han tlf. Han var med en kamerat på stranden. ( kameraten hans er singel og veeeldig opptatt av damer, det virker ikke som at sambo skjønner at han ikke er singel lenger, og har meg.. som er hjemme og venter på han!)

Han skulle videre til noen andre venner etterpå, men trodde nok at han skulle hjemover etter det.

Jeg sa vi måtte prate sammen når han kom hjem. Han skjønte ikke hvorfor, men sa ''det går vel greit det''..

Jeg vil bare dra langt langt vekk. dette er noe dritt!

[Gjest Gjest]

Så barnslige dagens menn/gutter er. De er som umodne forvokste gutter. De ser ikke andre enn seg selv. Dump mannen og nyt livet alene. Du er 22 år og kan ikke leve slik resten av livet. denne mannen forandrer seg aldri, det kan jeg love deg!

[AnonymBruker]

Det er på en måte godt å høre at dere er så unge, mye kan forandre seg. MEN det er også en farlig sovepute å vente på at det skal endre seg - for ofte går en seg bare mer og mer fast i de rollene. Det virker helt nødvendig å gjøre noe slik du beskriver forholdet.

Skal jeg være positiv, så kan jeg si at dere åpenbart har gått inn i samboerskapet med ulike forventninger. Han tenker han skal leve som før, du går kanskje mer inn i en parforhold/husmor/kvinnerolle med middagen klar osv. Jeg har hørt flere menn klage over at de bare lar kjæresten være som hun er, mens hun prøver å få ham til å endre seg - men av egen erfaring, og når jeg ser du beskriver din situasjon, så skjønner jeg jo oss som "klager" også; det ER snakk om hensynsløse menn. Problemet er bare at de faktisk ikke ønsker å forandre seg. Vi kan be dem slutte å drikke seg til drittsekker, bidra hjemme, sette av kvelder til å være romantiske osv - men de VIL ikke. Og når vi maser vekker det bare motstand som tar fra dem den eventuelle lille drivkraften til å "bli en bedre utgave av seg selv" de teoretisk sett kanskje hadde en gang.

[Britt Banditt]

Tenk hvordan det blir hvis dere en dag får barn. Kjære vene.

[AnonymBruker]

overskriften din på tråden sier egentlig alt føler jeg, at du føler deg ensom i et parforhold. Stor varselstrekant blinker! Synes det høres ut som han egentlig ikke er klar for et forhold, men synes at det er behagelig å ha ordningen pga økonomi og tilgang på sex når han vil. Brutalt men sant

[Gjest ¤ Pikekyss ¤]

Er enig i det som er nevnt ovenfor her. Dette virker som en mann som fortsetter singellivet selv om han nå er i et etablert forhold. Slik du skriver det så syns jeg at han behandler deg respektløst. Et forhold skal ikke være slik.