Når blir man norsk?

[AnonymBruker]

Kan du forklare hvorfor?

Mange av de asiatene jeg kjenner er buddister eller hinuder, blir de norske? Hva med de som er katolikker? Kvalifiserer de da?

Eller glemte du rett og slett det ironiflagget du burde hatt med i innlegget ditt?

ATEISTisk har ingenting med ASIATisk å gjøre,

[The Kitten]

Man er norsk når man selv føler seg norsk.

Så om jeg føler meg egyptisk så er jeg egypter?

[Brunhilde]

En muslim med muslimske innvandrerforfedre er ikke norsk, og blir ikke norsk.

En ateistisk innvandrer med ateistiske foreldre er norsk om vedkommende er født her.

ATEISTisk har ingenting med ASIATisk å gjøre,

Se det, ja, lett å lese feil i farten. Takk skal du ha.

[Drizzt]

Så om jeg føler meg egyptisk så er jeg egypter?

Selvfølgelig er du egyptisk da ifølge de som blander etnisitet og statsborgerskap.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er du egyptisk da ifølge de som blander etnisitet og statsborgerskap.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor du mener at det ikke går an å være norsk når man et født og oppvokst i Norge. At man ikke kan bli etnisk nordmann forstår jeg fint, fordi man har utenlandske foreldre. Men identitet er mye mer enn bare etnisitet..

[liv]

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Nar-blir-jeg-norsk-6816405.html#.T69Rvuh1CYk

http://www.imdi.no/no/Arsrapporter/aarsrapport2009/Forskerne/Innvandrere-i-norske-medier/Hvem-er-norsk-og-hvem-er-innvandrer/

Endret 13. mai 2012 av liv

[AnonymBruker]

Dette er en interessant - og trist diskusjon. Jeg prøver å flytte meg et hakk opp og få oversikt over hvorfor vi har denne diskusjonen.

Jeg tenker at det har kommet mange innvandrere fra kulturer som er svært ulike den norske, på kort tid. Her kommer Norges lave folketall inn. Det blir mange i forhold til hvor få vi er i dette landet. Det kom pakistanere til Norge som svært ønsket arbeidskraft på 70-talet. Det ble en kulturkollisjon for både pakistanere og nordmenn, som vi ikke har kommet helt over ennå.

Siden har det kommet folk hit av andre grunner og fra andre steder. Det har gått litt for fort til at vi har kunnet venne oss til det. Vi er forsatt overrasket over 'alle disse utlendingene'.

Veien videre håper jeg er mer integrering, ikke nødvendigvis assimilering. Samtidig er jeg usikker på hvor mye mer lille Norge tåler av større grupper av innvandrere, nettopp pga. holdningene våre. Kanskje vi skal jobbe mer med å finne ny balanse i samfunnet. Jeg er redd for at rasismen og fremmedskepsisen skal bli for stor. Jeg vil også at dem som har kommet hit til landet skal få integrert seg uten å møte rasisme. Vi er alle enkeltindivider som har lyst til å leve et godt liv.

[Drizzt]

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor du mener at det ikke går an å være norsk når man et født og oppvokst i Norge. At man ikke kan bli etnisk nordmann forstår jeg fint, fordi man har utenlandske foreldre. Men identitet er mye mer enn bare etnisitet..

Sånn er det bare. Man kan være ganske godt integrert uten å føle seg norsk når man ikke har norsk opprinnelse. Kanskje blir det lettere for deg å forstå hvorfor jeg mener det jeg mener, hvis du ser at jeg legger mye mer vekt i opprinnelse, tilhørighet og folk som en del av sin etnisk gruppe, enn bare landet man ble født og har oppvokst i. Man blir ikke japaner bare fordi man ble født og har oppvokst i Japan eller kineser bare fordi man ble født og har oppvokst der. Eller hvilket som helst annet land. Det samme gjelder Norge også.

Det jeg ikke forstår er hvorfor enkelte føler skam å vise tilhørighet til opprinnelseslandet sitt?

[Gjest Anuket]

Sånn er det bare. Man kan være ganske godt integrert uten å føle seg norsk når man ikke har norsk opprinnelse. Kanskje blir det lettere for deg å forstå hvorfor jeg mener det jeg mener, hvis du ser at jeg legger mye mer vekt i opprinnelse, tilhørighet og folk som en del av sin etnisk gruppe, enn bare landet man ble født og har oppvokst i. Man blir ikke japaner bare fordi man ble født og har oppvokst i Japan eller kineser bare fordi man ble født og har oppvokst der. Eller hvilket som helst annet land. Det samme gjelder Norge også.

Det jeg ikke forstår er hvorfor enkelte føler skam å vise tilhørighet til opprinnelseslandet sitt?

Nå skal jeg ikke svare på det andre fordi jeg ser vi vektlegger ulike ting Men jeg vil i alle fall påpeke at jeg ikke skammer meg over mine foreldres hjemland, tvert imot synes jeg det er interessant å lese og lære mer om det. Men det er ikke mitt land, det vil aldri bli mitt opprinnelsesland, ja etnisk sett så er det mitt opprinnelsesland. Men det er ikke mitt hjemland, jeg er ikke en del av det, jeg har aldri bodd, vokst opp eller tatt del i den kulturen. Det er ikke en del av min historie, det landet er ikke en del av meg, annet enn at det er sted mine foreldre vokste opp langt borte fra Norge. Så for meg, er jeg en norsk jente med etniske røtter fra et annet sted, men norsk er jeg.

Jeg er stolt i fra hvor foreldrene mine kommer fra, det er jeg - såpass at jeg har lyst å skaffe meg en nasjonaldrakt derifra for å vise hvor mine røtter er fra. Men jeg vil og ha en bunad fra hvor jeg har vokst opp, for i bunn og grunn, det er der jeg virkelig er fra. Det er det eneste stedet jeg har kjent, og det eneste stedet jeg kan kalle hjemme. Det stedet hvor man føler seg hundre prosent trygg og hjemme. Derfor hater jeg at folk kaller meg innvandrer - jeg støtter AB i det, jeg har aldri vandret inn fra noe sted, jeg er herfra.

[Drizzt]

Du nevner noe veldig viktig. Du har aldri tatt del i kulturen av opprinnelseslandet ditt. Det at foreldrene dine ikke har sørget for at du kjenner stedet du kommer fra, din familie kommer fra, dine forfedre og slektstre kommer fra, har brutt den naturlige lenken mellom deg og dette landet/etnisk gruppe. Og fordi man trenger tilhørighet et sted, hvis man ikke får det til med den etniske gruppen og landet man er en del av gjennom familie, kultur og kjennskap, utvikler man tilknytning til et annet land. Så får vi paradokser.

[Gjest Anuket]

Du nevner noe veldig viktig. Du har aldri tatt del i kulturen av opprinnelseslandet ditt. Det at foreldrene dine ikke har sørget for at du kjenner stedet du kommer fra, din familie kommer fra, dine forfedre og slektstre kommer fra, har brutt den naturlige lenken mellom deg og dette landet/etnisk gruppe. Og fordi man trenger tilhørighet et sted, hvis man ikke får det til med den etniske gruppen og landet man er en del av gjennom familie, kultur og kjennskap, utvikler man tilknytning til et annet land. Så får vi paradokser.

Der tar du feil, jeg har vokst opp med mine foreldres morsmål, jeg har vokst opp med noen tradisjoner fra deres hjemland. Men uansett så er jeg ikke en del av kulturen fra deres hjemland, min tilhørighet er her. Jeg kan aldri bli en del av mine foreldre hjemland, nettopp fordi jeg aldri kommer til å bo der. Og der nede er jeg heller ikke en av dem, i hjemlandet til mine foreldre er jeg ikke en av dem, jeg er norsk. Det du snakker om er nettopp det mange innvandrere blir kritisert for - at de holder for mye på sine tradisjoner og ikke blir tilknyttet / integrert i det norske samfunnet. Og dermed blir de; jævla innvandrere som skal pakke seg tilbake dit de kommer fra. Ironisk nok

Jeg er glad mine foreldre har sett at det viktige er å kunne bli en del av det samfunnet jeg skal leve resten av livet mitt. Den naturlige lenken er forbindelsen med Norge og min hjemby, det er til syvende og sist det som betyr noe, nettopp fordi det er her jeg skal bli gammel og grå. Min tilhørighet er her, ingen andre steder.

EDIT: trykkleif.

Og må legge til, jeg kjenner fint til mine foreldres historie, deres lands historie, slektstreet (som forøvrig er ganske stort). Jeg kjenner til mye og kan sikkert finne ut mer - men det definerer meg ikke, ikke mer enn mine etniske røtter.

Endret 13. mai 2012 av Anuket

[Drizzt]

Med tanke på at jeg også er etnisk ikke-norsk, syns jeg at det er helt feil å fullstendig frata noen muligheten å kjenne sine røtter og opprinnelse. Ja, man må sørge for å bli integrert i samfunnet man lever i, men det å kalle seg for norsk er en veldig rar måte å se vellykket integrering på. Det nærmer seg assimilering.

Jeg kjenner mange 1.generasjon innvandrere, født og oppvokst her, som er ganske forvirret når det gjelder tilhørighet. De føler seg hverken helt norske eller det andre. Uttrykk som norsk-pakistaner kan jeg akseptere, for det høres som man har fått begge deler til å fungere sammen. Men å kalle seg bare for norsk når man har vokst opp med ikke-norske foreldre, er ikke noe jeg kan kalle for riktig.

Jeg vet at det er forskjellige skjebner og synspunkter, men to utenlandske foreldre å la barnet sitt kalle seg for norsk, er svikt fra foreldrene sin side. For selv om man forventes å integrere seg, så er det helt feil å integrere barna sine på. Istedet for å integrere dem, assimilerer man.

Selvfølgelig har jeg ikke hensikt å dømme noen som helst personlig. Jeg skriver min mening som alle har rett å være uenige i.

[Gjest Anuket]

Med tanke på at jeg også er etnisk ikke-norsk, syns jeg at det er helt feil å fullstendig frata noen muligheten å kjenne sine røtter og opprinnelse. Ja, man må sørge for å bli integrert i samfunnet man lever i, men det å kalle seg for norsk er en veldig rar måte å se vellykket integrering på. Det nærmer seg assimilering.

Jeg kjenner mange 1.generasjon innvandrere, født og oppvokst her, som er ganske forvirret når det gjelder tilhørighet. De føler seg hverken helt norske eller det andre. Uttrykk som norsk-pakistaner kan jeg akseptere, for det høres som man har fått begge deler til å fungere sammen. Men å kalle seg bare for norsk når man har vokst opp med ikke-norske foreldre, er ikke noe jeg kan kalle for riktig.

Jeg vet at det er forskjellige skjebner og synspunkter, men to utenlandske foreldre å la barnet sitt kalle seg for norsk, er svikt fra foreldrene sin side. For selv om man forventes å integrere seg, så er det helt feil å integrere barna sine på. Istedet for å integrere dem, assimilerer man.

Selvfølgelig har jeg ikke hensikt å dømme noen som helst personlig. Jeg skriver min mening som alle har rett å være uenige i.

Nei nei jeg tar ikke noe du skriver personlig, bare så det er sagt Jeg diskuterer generelt ut ifra mitt synspunkt.

Jeg føler meg ikke assimilert, i den forstand av at jeg er oppvokst med en blandingskultur. Jeg har vokst opp med kjøttkaker, brunsaus og poteter, pinnekjøtt og norske juletradisjoner. Men jeg har også fått min dose tradisjonell mat fra mine foreldres kultur. Jeg anser meg i grunn som heldig som har fått det beste fra to ulike kulturer. Så hvor jeg skulle ha blitt fratatt min mulighet til å kjenne mine foreldres kultur ser jeg helt ikke.

Mine foreldre har i grunn aldri lagt seg borti hva jeg kaller meg selv, det eneste de har gjort er å si at når andre har kalt meg innvandrer, og bedt meg pelle meg tilbake til hjemlandet mitt - så kan jeg svare at jeg var der. Fordi jeg var i likhet med mobberne mine født i Norge, så mitt hjemland var her. Jeg var like norsk som dem med tanke på at jeg var født og vokst opp her,ikke etnisk sett selvfølgelig, men bare med litt andre tradisjoner inni mellom.

Jeg har alltid ansett meg selv som norsk, men jeg ble forvirret på slutten av barneskolen og ungdomsskolen da andre begynte å henge seg opp i dette med etnisitet. Etnisitet for meg, er kun en del av min identitet, det er ikke hele meg, da jeg har mye som er mer norsk ved meg enn ikke norsk.

Jeg har aldri blitt fratatt noen muligheter for å kjenne mine foreldres hjemland, deres tradisjoner, familie osv. Jeg er ikke forvirret nå, må bare understreke det. Jeg omtaler meg selv som norsk og bergenser og er temmelig stolt av det og, jeg vet andre ikke nødvendigvis definerer meg som det, men det er opp til dem. Så lenge jeg vet hva jeg er og hvem jeg er, er jeg rimelig fornøyd med det.

Det jeg anser som svikt når det gjelder innvandrer familier er rett og slett når de lar barna sine aldri glemme hvor de kommer fra - det er viktig å kjenne sin historie, røtter osv. men å la det gå på bekostning av det å kunne bli en del av det samfunnet man lever i, og etter all sannsynlighet kommer til å leve i til man dør er feil i mine øyne. En kombinasjon synes jeg er flott.

[Drizzt]

Det er fint å høre at du har funnet balanse som fungerer for deg. Selv om jeg har bodd her et antall X år, er det flere etniske nordmenn rundt meg som kaller meg for norsk. Jeg korrigerer dem, at jeg ikke er det siden mesteparten av livet mitt bodde jeg ikke i Norge og opprinnelig ikke er norsk, men for dem er jeg det. Jeg kan ikke endre deres mening og vil ikke gjøre det, for de kan oppfatte meg ut fra sine egne forestillinger om hva som er norsk og hva som ikke er det. På samme måte som jeg oppfatter andre ut fra mine egne forestillinger.

[Gjest Anuket]

Det er fint å høre at du har funnet balanse som fungerer for deg. Selv om jeg har bodd her et antall X år, er det flere etniske nordmenn rundt meg som kaller meg for norsk. Jeg korrigerer dem, at jeg ikke er det siden mesteparten av livet mitt bodde jeg ikke i Norge og opprinnelig ikke er norsk, men for dem er jeg det. Jeg kan ikke endre deres mening og vil ikke gjøre det, for de kan oppfatte meg ut fra sine egne forestillinger om hva som er norsk og hva som ikke er det. På samme måte som jeg oppfatter andre ut fra mine egne forestillinger.

Men da er det en vesentlig forskjell mellom meg og deg? Jeg er født og oppvokst her, mens du har bodd her i x antall år? For meg er det som regel det som utgjør forskjellen, fordi mange av dem som er født og oppvokst her har som regel en sterkere tilhørighet til Norge enn foreldrene sine sitt hjemland, enn dem som "kun" har bodd her x antall år.

Endret 13. mai 2012 av Anuket

[AnonymBruker]

Så om jeg føler meg egyptisk så er jeg egypter?

Kommer an på hva slags forhold du har til Egypt. Er du født der av norske foreldre og oppvokst der og du føler deg som en egypter, ja, klart du er det da og i hvertfall når du i tilegg har statsborgerskap der.

Hva gjør deg da mindre egyptisk enn dine venner? Hudfargen? Religion eller maten du spiser? Nei, det holder ikke.

Ingen kan uansett ta fra deg hva du føler.

Men du vil alltid være en menneske, det kan du ikke endre.

[AnonymBruker]

Dette er en interessant - og trist diskusjon. Jeg prøver å flytte meg et hakk opp og få oversikt over hvorfor vi har denne diskusjonen.

Jeg tenker at det har kommet mange innvandrere fra kulturer som er svært ulike den norske, på kort tid. Her kommer Norges lave folketall inn. Det blir mange i forhold til hvor få vi er i dette landet. Det kom pakistanere til Norge som svært ønsket arbeidskraft på 70-talet. Det ble en kulturkollisjon for både pakistanere og nordmenn, som vi ikke har kommet helt over ennå.

Siden har det kommet folk hit av andre grunner og fra andre steder. Det har gått litt for fort til at vi har kunnet venne oss til det. Vi er forsatt overrasket over 'alle disse utlendingene'.

Veien videre håper jeg er mer integrering, ikke nødvendigvis assimilering. Samtidig er jeg usikker på hvor mye mer lille Norge tåler av større grupper av innvandrere, nettopp pga. holdningene våre. Kanskje vi skal jobbe mer med å finne ny balanse i samfunnet. Jeg er redd for at rasismen og fremmedskepsisen skal bli for stor. Jeg vil også at dem som har kommet hit til landet skal få integrert seg uten å møte rasisme. Vi er alle enkeltindivider som har lyst til å leve et godt liv.

Samtidig er jo fremmedskepsisen og rasismen svært stor hos flere innvandrergrupper. Det er nok først og fremst her hinderet for integrering er. Det er gjennomgående lite integreringsproblemer med innvandrergrupper som er reellt interessert i å bli integrert og ikke ser ned på verken nordmenn eller det norske samfunnet, men ser på nordmenn som likeverdige på alle måter.

[liv]

I 2007 presenterte utenriksminister Jonas Gahr Støre en forestilling om ”det nye norske vi” i en kronikk i Aftenposten(2). Han argumenterer for at ”en innsnevret forståelse av vi svekker betydningen av det norske. Vi kan ikke bare være de av oss som ser ut som nordmenn gjorde for 50 år siden”.

En nordmann er nødvendigvis ikke en som er "født med ski på beina"

[KikiEco]

Sånn er det bare. Man kan være ganske godt integrert uten å føle seg norsk når man ikke har norsk opprinnelse. Kanskje blir det lettere for deg å forstå hvorfor jeg mener det jeg mener, hvis du ser at jeg legger mye mer vekt i opprinnelse, tilhørighet og folk som en del av sin etnisk gruppe, enn bare landet man ble født og har oppvokst i. Man blir ikke japaner bare fordi man ble født og har oppvokst i Japan eller kineser bare fordi man ble født og har oppvokst der. Eller hvilket som helst annet land. Det samme gjelder Norge også.

Det jeg ikke forstår er hvorfor enkelte føler skam å vise tilhørighet til opprinnelseslandet sitt?

Det siste du sier her kan vel ha mange årsaker, men jeg vet med meg selv at jeg som tenåring f.eks. hadde vel ikke hatt det store behovet for å utrykke tilhørighet til et land som jeg visste mange nordmenn hadde fordommer mot. La oss si jeg var mann og kom fra midtøsten eller Somalia f.eks. Da man vet at menn fra disse kulturene ofte blir stemplet som mennesker med holdninger som går på tvers at norske verdier hadde jeg sannsynligvis distansert meg fra den delen av min identitet i samhandling med nordmenn. Hvem har lyst til å bli stemplet som en drittsekk når man prøver å gjøre sitt beste for å bidra til samfunnet?

Og dette med når man blir norsk var jo oppe her for ikke så lenge siden og jeg bruker meg og min familie som eksempel igjen.

Jeg er født i Norge, men fikk engelsk statsborgerskap ettersom faren min var brite (har norsk nå). Jeg flyttet til utlandet etter 12 måneder og kom ikke tilbake til Norge før jeg var 9 og kunne ikke norsk og kjente ikke til norsk kultur. Søsteren min ble født i utlandet men var 1 år da vi flyttet hit igjen.

Så hva er vi? Er jeg norsk ettersom jeg er født i Norge og søsteren min ikke? Hun hadde mer av oppveksten sin i Norge enn det jeg hadde, gjør det henne "mer" norsk enn meg som ikke alle barndomsårene her i landet?

Tror man må innse at det å være nordmann i dag betyr ikke det samme som det gjorde for 100 år siden. Samfunnet forandrer seg med globaliseringen av verden.

[Gjest Gjest]

Ateisme er en religion. Norge har protestantisk, evangelisk luthersk statskirkeordning. Med andre ord kan man ikke kalle seg norsk dersom man er ateist eller humanetiker, for det er ikke den norske religionen.

De som ikke har evangelisk luthersk kultur hjemme med bordvers og andaktsbok, juleevangelie og pengeinnsamling i fasten er ikke norske. De har nemlig ikke norsk nok kultur til det.