Jeg er fortvila.

[Gjest Vazquez]

når den eneste som kan gjøre noe her er de voksne. Ja sønnen er barnslig, han er 16.

[Gjest Vazquez]

Tro det eller ei Vazques, men er det noe som er vondt å høre, så er det å ikke være velkommen hos en mor eller far. Jeg tror gutten vil komme rundt og ta kontakt med faren igjen, men at det kanskje tar tid det forundrer meg ikke.

Selvfølgelig er det vondt å høre. Men nå har det gått så lang tid at han bør ha fått ting på avstand. Når vedkommende attpåtil ikke greier å lire av seg et eneste fnugg av svar til trådstarter, så vil jeg konkludere med at sønnen er utrolig lite empatisk. Det får være måte på hvor mye vi skal ta unge i forsvar og fraskrive dem alt ansvar.

[Brimi]

Orker ikke å lese igjennom tråden, men han trenger ikke at dere skal godkjenne at han tar piercing på et studio. Ihvertfall ikke tungepiercing.

[AnonymBruker]

Jeg ser poenget ditt altså. Jeg ser at det er irriterende med ungdom som er så vanskelige, og jeg mener ikke at det er OK å være sånn, men jeg prøver å si at gutten er formet på denne måten.

Men sånn ER nå denne gutten, da. Jeg tror og mener at gutten må SE sin far og SE at han er lei seg. Plutselig skal du se at følelsene veller opp i gutten og at ting blir tilgitt, men smser duger ikke på lik måte her. Når gutten får en klem og kansje ser en tåre på kinn, så tenker jeg det ordner seg helt.

[AnonymBruker]

Det er innlysende hvilken holdning dere har inntatt. Jeg opplever sjelden at folk agerer med å bryte kontakt i to måneder på grunn av en liten krangel og litt uheldig valg av ord. Jeg betegner ungdommer som «drittunger» når jeg føler det er på sin plass. Hva mener dere egentlig at trådstarter skal gjøre? Han er jo genuint interessert i å begrave stridsøksa, men denne stakkarslige sønnen har jo blitt så dypt såret. Ja, her er det virkelig sønnen som får gjennomgå, altså.

Du er jo mer opptatt av å krangle med oss enn å hjelpe TS, og din holdning er ikke akkurat vanskelig å tolke den heller.

Hvor konstruktivt er det å kalle sønnen for drittunge? Mitt inntrykk av TS er ikke at han tenker at sønnen er en drittunge. Det har kommet flere forslag her til hva TS kan gjøre. Du kan jo lese tråden en gang til, så finner du dem nok. Jeg håper inderlig at TS ikke gir opp og forsøker det han synes er riktig, dog uten å bli desperat.

Sønnen får faktisk gjennomgå av deg og en AB eller to.

[AnonymBruker]

Jeg ser poenget ditt altså. Jeg ser at det er irriterende med ungdom som er så vanskelige, og jeg mener ikke at det er OK å være sånn, men jeg prøver å si at gutten er formet på denne måten.

Men sånn ER nå denne gutten, da. Jeg tror og mener at gutten må SE sin far og SE at han er lei seg. Plutselig skal du se at følelsene veller opp i gutten og at ting blir tilgitt, men smser duger ikke på lik måte her. Når gutten får en klem og kansje ser en tåre på kinn, så tenker jeg det ordner seg helt.

Bare passe på å ikke dytte ansvaret for farens fortvilelse over på sønnen. Vanskelig balansegang det der.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vondt å høre. Men nå har det gått så lang tid at han bør ha fått ting på avstand. Når vedkommende attpåtil ikke greier å lire av seg et eneste fnugg av svar til trådstarter, så vil jeg konkludere med at sønnen er utrolig lite empatisk. Det får være måte på hvor mye vi skal ta unge i forsvar og fraskrive dem alt ansvar.

Hvem er vi til å bedømme hva som er nok tid for sønnen til å ha fått ting på avstand?

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vondt å høre. Men nå har det gått så lang tid at han bør ha fått ting på avstand. Når vedkommende attpåtil ikke greier å lire av seg et eneste fnugg av svar til trådstarter, så vil jeg konkludere med at sønnen er utrolig lite empatisk. Det får være måte på hvor mye vi skal ta unge i forsvar og fraskrive dem alt ansvar.

(Jeg er en annen AB enn den du siterer her)

Jeg har vært sånn smått uenig med deg helt til nå. Jeg er i bunn og grunn enig i det du skriver her, men det hovedsaklig fordi faren/TS gir uttrykk for å ha gitt en ordentlig unnskyldning og har prøvd det meste for å få kontakt. I utgangspunktet har jeg ikke noen problemer med å skjønne at sønnen ble veldig såret, men to måneder er mye.

Dessverre mistenker jeg at det ligger mer bak denne situasjonen enn krangelen. TS beskriver en mor som ikke høres helt grei ut, og jeg frykter at hun kan være grunnen til at sønnen ikke tar kontakt. Men det blir bare spekulasjoner.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det vondt å høre. Men nå har det gått så lang tid at han bør ha fått ting på avstand. Når vedkommende attpåtil ikke greier å lire av seg et eneste fnugg av svar til trådstarter, så vil jeg konkludere med at sønnen er utrolig lite empatisk. Det får være måte på hvor mye vi skal ta unge i forsvar og fraskrive dem alt ansvar.

JA MEN, Jeg prøver jo å gi råd til TS på grunnlaget av hvordan hans sønn tenker. Sønnen ER lang-sur, sønnen ER barnslig. Kanskje han tilogmed er umoden for sin alder? TS skriver også at han er STA.

Hvordan skal det hjelpe TS å kreve av gutten at gutten skal si unnskyld, eller at gutten plutselig skal ta ansvar når de kanskje ikke har krevd slikt fra han før?

JEg fraskriver ikke denne gutten ansvar, men jeg prøver å si at siden gutten er sånn som han er, så må far trå på og få til en samtale med gutten. Det hjelper åpenbart ikke med skikkelige unnskyldninger på sms.

OG da hjelper det ikke å si at gutten burde ta ansvar.

Da blir jo bare resultatet at de ikke har noe videre kontakt da, for gutten vil jo ikke ta det neste steget.

[AnonymBruker]

Orker ikke å lese igjennom tråden, men han trenger ikke at dere skal godkjenne at han tar piercing på et studio. Ihvertfall ikke tungepiercing.

Hm, det gjør meg bare enda tristere, faktisk. Hva om sønnen entusiastisk ville fortelle faren om dette, og så møter han DEN motveggen?

[AnonymBruker]

Bare passe på å ikke dytte ansvaret for farens fortvilelse over på sønnen. Vanskelig balansegang det der.

Nei, det var absolutt ikke poenget mitt altså. Jeg mener at når gutten får se med egne øyner at faren er fortvilet og savner ham, så vil han våkne opp. Men med disse smsene og med moren som kansje fyrer gutten opp, så vil han nok kansje ikke ha noe fremgang før på lenge, desverre.

Jeg mente med dette innlegget at selv om det er veldig vanskelig å få til, så trenger de å snakke sammen ansikt til ansikt slik at gutten får SE sin far i ansiktet. Og jeg håper veldig at de får det til, slik at faren og gutten får skværet opp.

[Paw]

TS, jeg synes ikke du skal være så hard mot deg selv. Alle gjør feil, ingen er perfekte. Du sa ihvertfall unnskyld for det du sa og viste at du var oppriktig lei deg for det. I 16års alderen er man rebellisk (kanskje mer nærtagen også) og man trenger å være litt tålmodig med de da. 2 måneder er litt rart, kanskje han er av det stae slaget. Du skal se han kommer tilbake etterhvert, bare gi han litt tid. Du er ikke en dårlig forelder. Jeg ser i innleggene dine at du bryr deg oppriktig mye om sønnen din, og en dag kommer han til å se det selv.

[Brimi]

Hm, det gjør meg bare enda tristere, faktisk. Hva om sønnen entusiastisk ville fortelle faren om dette, og så møter han DEN motveggen?

Vet hva du snakker om. Det skjedde med meg med min egen far. Det er ikke noe moro. Poenget mitt var at guttungen trenger ikke underskrift fra foreldrene om han vil ha tungepiercing.

Når det er sagt så synes jeg at begge parter oppfører seg barnslig. Ta kontakt nå og da, la ungen få tid. Han kommer nok til å snakke med deg til slutt :-)

[AnonymBruker]

Synes absolutt ikke TS var for brysk. Prinsipper er veldig viktig. gutten er 16 år, dermed ikke myndig. Jo, han kan ta piercing uten tillatelse fra foreldrene, men det er opp til foreldre hvor grensa går, og trosser han det så får han også ta konsenkvensene av det. Man kan ikke ta alt personlig heller. Fikk også den "Du kommer aldri inn i huset her sånn" hvis jeg trosset noe, og gjorde jeg det likevel, vel, synd for meg, var ikke akkurat slik at de mente det bokstavelig at jeg aldri fikk lov til å komme inn i huset igjen. Handler om å bli voksen og lære konsenkvenser. Og her høres det ut som en trassen tenåring som er vant med å få viljen sin...

[AnonymBruker]

At foreldre skal gi diverse konsekvenser til en 16 år gammel gutt for hva h*n ønsker å gjøre med Sin egen kropp er så idiotisk at jeg manglr ord. Hva er det man ønsker å opnå med det?

---------

Sønnen har min fulle støtte. Med det faren sa så har han vist det med en gang hva hans mening om det er. Det han sa var nok ikke alvorlig ment for jeg da håpe, men slikt sier man rett og slett ikke. Du har sagt unskyld og det er jo bra, men det eneste du kan gjøre er å gi gutten tid. Hvis heller at du er der for han. Du må så jlart ikke støtte alt han gjør, men hold det for deg selv så lenge han ikke begynner med kriminalitet og den slags da. Men det blir jo annet.

Og piercing er noe ganske så personlig noe og så og si nesten en del av utseende, kanskje det ikke er så morsomt for han å ta nå? Kanskje faren rett og slet ødela selvtilliten hans? Jeg vet ikke, men det er ikke umulig.

[Paw]

Hvis barnet mitt kommer i 16års alder eller hvilken som helst alder å skal ta piercing gjennom tunga så skal jeg love deg det vil bli møtt med motstand herifra det også. Det er tross alt en nål som skal stikkes igjennom tunga. Tenk om noe skulle gått galt eller.. ja. Og det kommer fra en som har hatt piercing i tunga selv. Enig med AB sitt innlegg over.

edit: kom en ny AB mens jeg skrev. mener AB før det igjen.

Endret 28. april 2012 av Paw

[Chloe-]

Syns innlegget til trådstarter var hjerteskjærende og det traff meg på et ømt punkt. Muligens fordi jeg kjenner meg igjen. Syns du overreagerte akkurat der og da, men det er riktignok ekstremt barnslig av sønnen din å kutte ut all kontakt. Det vitner om lite empati og en kynisk personlighet. Skal sønnen din bli en selvstendig mann må han kunne komme over slike bagateller som dette, samt lære kunstykket å forsone seg med sin egen far. Makan til oppførsel.

"lite empati og kynisk personlighet"? Hva med bare "tenåring"???

[halu]

.

Endret 28. april 2012 av halu