Jeg er fortvila.

[Gjest Vazquez]

Men kansje du mener sms er voksent nok, eller?

Jeg blir helt matt.

Han har prøvd alle mulige metoder. Hva annet er det å gjøre når han blir blankt avvist? Nei, de to fornekter seg ikke, gitt. Som lærer for ungdom og voksne bør det være mulig å lese før man responderer!

[Gjest Vazquez]

Nå har TS selv beskrevet hva som skjedde. Alle med et minimum av empati bør kunne forestille seg hvor sårende det er for en tenåring å få høre at de ikke er velkomne hos en av foreldrene.

Forteller alt om din holdning i denne diskusjonen.

[AnonymBruker]

Hei du siterte mitt innlegg også. Jeg er 30, kvinne, lærer for ungdom og voksne.

Når jeg skrev det innlegget så trodde jeg TS bare hadde beklaget seg for å være brysk. Jeg mente med dette innlegget at TS skulle fortelle sin sønn at han var velkommen, og det står jeg fortsatt for. Jeg synes at de skal prøve å få i gang en skikkelig samtale sammen, og ikke bare drive å skrive sms. Men kansje du mener sms er voksent nok, eller?

Jeg vet ikke hvorfor du skriver "du" nå, for jeg er ikke ts. Altså, kan dere ikke lese? Ts skriver jo at han har forsøkt å få til en samtale med gutten, men at han ikke svarer og at mor ikke er villig til å samarbeide om å få gutten i tale. Da må da sms være bedre enn ingenting?? Og han HAR jo skrevet at han ikke mente det når han sa at han ikke var velkommen i hans hus, og at han selvsagt ER velkommen. Så klart hadde det vært bedre å snakke med gutten enn å sende sms, men han får jo ikke tak i han.

Og grunnen til at han skriver er her er jo nettopp for å få råd for hvordan han kan opprette kontakten igjen. Hva med å heller faktisk svare på det han spør om?

Og forresten, brukernavnet ditt står i kursiv når du skriver, så det er egentlig ikke vits å huke av for AB.

[AnonymBruker]

Han har jo sendt en lang melding (fordi han ikke får kontakt per telefon) og skrevet at han selvsagt er velkommen og at han ikke mente det han sa! Herregud, les nå innleggene her før du svarer i det minste. Dette blir jo bare vås!

Hehe, legg merke til at personen du siterer skrev det innlegget der et minutt før TS skriver at han faktisk har sagt til sønnen at han ER velkommen. Hvordan skal vi kunne lese innlegg som TS skriver FØR han har skrevet dem da?

Legg også merke til at fem til åtte minutter etter at TS skriver at han HAR sagt til gutten at han er velkommen, så sier AB "beklager det visste jeg ikke"

JEg tror jommen meg det er DU som må lese innleggene skikkelig her.

[AnonymBruker]

Nå leser jeg VELDIG mellom linjene her...

Når du sier noe sånt over en piercing mistenker jeg at du helst sikker har kommet med andre utbrudd og kanskje generellt er brysk i tonen. Og at dette var dråpen som fikk det til å renne over.

[AnonymBruker]

Forteller alt om din holdning i denne diskusjonen.

Som er?

Faren er fortvila og ber om råd. Det går jo ikke an å prøve å reparere dette uten å sette seg inn i sønnens perspektiv. TS ser ut til å skjønne dette bedre enn deg.

[AnonymBruker]

Er enig med de som skriver at dette antageligvis var veldig sårende for tenåringen og at jeg har forståelse for at han trenger tid å komme over det, til tross for det jeg nå går ut fra var en ordentlig og ydmyk unnskyldning.

Men TS, selv om jeg mener det ovenfor her, så betyr det ikke at jeg synes du er en dust som fortjener at sønnen din ikke snakker med deg. Jeg synes du høres ut som en kar som har innsett at det du sa var galt, og at du har prøvd å gjort opp for deg så godt du kan. Derfor håper jeg sønnen din "tar til fornuft" og kontakter deg igjen snart. Jeg har dessverre ingen råd til deg utover de som allerede er gitt her, men som sagt håper jeg dette ender godt for alle sammen.

[AnonymBruker]

Hehe, legg merke til at personen du siterer skrev det innlegget der et minutt før TS skriver at han faktisk har sagt til sønnen at han ER velkommen. Hvordan skal vi kunne lese innlegg som TS skriver FØR han har skrevet dem da?

Legg også merke til at fem til åtte minutter etter at TS skriver at han HAR sagt til gutten at han er velkommen, så sier AB "beklager det visste jeg ikke"

JEg tror jommen meg det er DU som må lese innleggene skikkelig her.

Men når han skriver allerede i hovedinnlegget at han beklager at han var brysk og at han godtar piercingene så er det for meg ialfall underforstått at han dermed også er velkommen der.

[Gjest Vazquez]

Som er?

Faren er fortvila og ber om råd. Det går jo ikke an å prøve å reparere dette uten å sette seg inn i sønnens perspektiv. TS ser ut til å skjønne dette bedre enn deg.

Er du seriøs? For både din og min egen del skal jeg melde meg ut av denne diskusjonen.

[Dolly-Duck]

Min far forlot min mor for en annen kvinne når jeg var 18. Jeg var så sint, li, skuffa og forbanna at jeg kuttet all kontakt. Ville overhodet ikke snakke med ham, men han prøvde og prøvde og prøvde. Heldigvis. Jeg ønsket at min far skulle være lei seg, at han skulle forstå hvor fæl han hadde vært. Hadde min far gitt opp etter en liten stund, hadde jeg kanskje aldri tatt opp kontakten. Han er min far, selv om jeg var voksen så var dette hans ansvar synes jeg. Men min gode pappa gad seg ikke, og til slutt så tok jeg telefonen. jeg savnet han jo fryktelig, men ville straffe ham.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å ikke gi opp. Så kommer han seg nok etterhvert.

(men, ikke si noe slik igjen. )

[AnonymBruker]

Og grunnen til at han skriver er her er jo nettopp for å få råd for hvordan han kan opprette kontakten igjen. Hva med å heller faktisk svare på det han spør om?

Altså, det har allerede kommet forslag om å la sønnen få ta den tiden han trenger.

Jeg synes ikke det er riktig å presse sønnen med å møte opp på skolen eller hjemme. Men en sms med en middagsinvitasjon eller lignende hadde nok ikke vært så dumt.

TS, er det noe spesielt som dere pleide å gjøre sammen, reiser, sport eller lignende? I så fall kan du jo forsøke å invitere sønnen din med på noe slikt.

[AnonymBruker]

Som er?

Faren er fortvila og ber om råd. Det går jo ikke an å prøve å reparere dette uten å sette seg inn i sønnens perspektiv. TS ser ut til å skjønne dette bedre enn deg.

Det er jo tydelig at de som svarer i sønnens favør i denne tråden kommer fra hjem der de har dårlige forhold til foreldrene sine. Jeg har et godt forhold til mine foreldre, og vi kunne krangle slik hver dag i mine verste ungdomssopprør-perioder uten at man kuttet kontakt i månedvis for det. Spesielt når de ene parten tydelig har vist at han ønsker å gjøre det godt igjen.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor du skriver "du" nå, for jeg er ikke ts. Altså, kan dere ikke lese? Ts skriver jo at han har forsøkt å få til en samtale med gutten, men at han ikke svarer og at mor ikke er villig til å samarbeide om å få gutten i tale. Da må da sms være bedre enn ingenting?? Og han HAR jo skrevet at han ikke mente det når han sa at han ikke var velkommen i hans hus, og at han selvsagt ER velkommen. Så klart hadde det vært bedre å snakke med gutten enn å sende sms, men han får jo ikke tak i han.

Og grunnen til at han skriver er her er jo nettopp for å få råd for hvordan han kan opprette kontakten igjen. Hva med å heller faktisk svare på det han spør om?

Og forresten, brukernavnet ditt står i kursiv når du skriver, så det er egentlig ikke vits å huke av for AB.

Ja, jeg vet jo at du ikke er TS..Jeg har ikke antydet at du er TS?

Ja en sms er bedre enn ingenting, men kansje ikke nok.

Jeg gir jo ham råd, og det rådet er å snakke ut med gutten, om han enten må vente ved døra der gutten bor, når gutten går på skolen, og komme med en skikkelig unnskyldning ovenfor moren ved døren.

Jeg mener ikke å være krass her, men jeg synes ikke det hjelper TS å si at gutten hans er barnslig og overreager, osv. Ja gutten er barnslig, gutten er 16 år. Om vi skal etablere at gutten er en drittunge, så vil ikke dette hjelpe TS i det hele tatt.

Jeg prøver faktisk å få frem løsninger, ikke drive med krig mot de som mener noe annet enn meg, eller drive med krig mot gutten som har blitt såret her.

Jeg mener at de må snakke ut, og at far må ta skikkelig ansvar her for å prøve å snakke med gutten, og ikke bare gi opp når gutten er sta, eller fordi det er vondt når han ikke vil snakke. Jeg forstår at det er vanskelig å få kontakt, men jeg prøver å si at faren ikke bare må gi opp. Å sende SMS er godt mulig helt håpløst, om gutten er så sta at han har blokkert nmr, eller sletter smsene.

Forstår du?

De må snakke sammen, og det er far som kan få til dette. Han må ikke gi opp selv om det er vanskelig.

[AnonymBruker]

Min far forlot min mor for en annen kvinne når jeg var 18. Jeg var så sint, li, skuffa og forbanna at jeg kuttet all kontakt. Ville overhodet ikke snakke med ham, men han prøvde og prøvde og prøvde. Heldigvis. Jeg ønsket at min far skulle være lei seg, at han skulle forstå hvor fæl han hadde vært. Hadde min far gitt opp etter en liten stund, hadde jeg kanskje aldri tatt opp kontakten. Han er min far, selv om jeg var voksen så var dette hans ansvar synes jeg. Men min gode pappa gad seg ikke, og til slutt så tok jeg telefonen. jeg savnet han jo fryktelig, men ville straffe ham.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å ikke gi opp. Så kommer han seg nok etterhvert.

(men, ikke si noe slik igjen. )

Støttes 100%

[AnonymBruker]

Det er jo tydelig at de som svarer i sønnens favør i denne tråden kommer fra hjem der de har dårlige forhold til foreldrene sine. Jeg har et godt forhold til mine foreldre, og vi kunne krangle slik hver dag i mine verste ungdomssopprør-perioder uten at man kuttet kontakt i månedvis for det. Spesielt når de ene parten tydelig har vist at han ønsker å gjøre det godt igjen.

Det er jo en del som tyder på at det ikke er helt gode familieforhold i dette tilfellet. Det virker som om moren ikke har noe som helst imot at det er brudd mellom far og sønn. Det er ikke uvanlig at tenåringer kun er lojale mot en av foreldrene når foreldrene ikke bor sammen.

Jeg kan ikke se at det er så fryktelig mange her som har trøblete forhold til sine foreldre, men kanskje de som har det lettere kan ta sønnens perspektiv?

[AnonymBruker]

Men når han skriver allerede i hovedinnlegget at han beklager at han var brysk og at han godtar piercingene så er det for meg ialfall underforstått at han dermed også er velkommen der.

Ja for deg ja, men kansje ikke for gutten vet du.

Jeg opplevde noe lignende en gang, hvor da en venn sa at jeg ikke fortjente noe som jeg hadde rettigheter på. Når jeg ble såret og begynte å gråte, så beklaget han seg for være krass. Det er ikke det samme som å ta tilbake det du har sagt, det er som å beklage at tonen ble feil.

[AnonymBruker]

Er du seriøs? For både din og min egen del skal jeg melde meg ut av denne diskusjonen.

Ja, jeg er seriøs. Jeg synes en som kaller sønnen for drittunge ikke har noe i en slik diskusjon å gjøre.

[Gjest Vazquez]

Ja, jeg er seriøs. Jeg synes en som kaller sønnen for drittunge ikke har noe i en slik diskusjon å gjøre.

Det er innlysende hvilken holdning dere har inntatt. Jeg opplever sjelden at folk agerer med å bryte kontakt i to måneder på grunn av en liten krangel og litt uheldig valg av ord. Jeg betegner ungdommer som «drittunger» når jeg føler det er på sin plass. Hva mener dere egentlig at trådstarter skal gjøre? Han er jo genuint interessert i å begrave stridsøksa, men denne stakkarslige sønnen har jo blitt så dypt såret. Ja, her er det virkelig sønnen som får gjennomgå, altså.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe poeng i å prøve å etablere at sønnen er barnslig, at sønnen er sånn og sånn, når den eneste som kan gjøre noe her er de voksne. Ja sønnen er barnslig, han er 16.

Veldig leit at moren ikke ønsker å gjøre noe her forresten.

Jeg håper TS får snakket godt ut med sønnen, og at han ikke gir opp. Gutten er 16 år, såret og langsur, og jeg håper at han vil høre på faren etterhvert. Men jeg mener fortsatt at det må mere til for å nå igjennom enn smser. Øyekontakt, kanskje en tåre eller to, og en god klem tror jeg må til, slik at gutten får et innblikk i hvordan faren nå har det.

Jeg håper TS får det til, og ønsker ham en stor lykke til.

[AnonymBruker]

Det er innlysende hvilken holdning dere har inntatt. Jeg opplever sjelden at folk agerer med å bryte kontakt i to måneder på grunn av en liten krangel og litt uheldig valg av ord. Jeg betegner ungdommer som «drittunger» når jeg føler det er på sin plass. Hva mener dere egentlig at trådstarter skal gjøre? Han er jo genuint interessert i å begrave stridsøksa, men denne stakkarslige sønnen har jo blitt så dypt såret. Ja, her er det virkelig sønnen som får gjennomgå, altså.

Tro det eller ei Vazques, men er det noe som er vondt å høre, så er det å ikke være velkommen hos en mor eller far. Jeg tror gutten vil komme rundt og ta kontakt med faren igjen, men at det kanskje tar tid det forundrer meg ikke.