Min vei opp og frem!

[Gjest Nymeria]

Jeg er deprimert.

De siste månedene, har jeg slitt en del. Det toppet seg denne uken her. Det er ingen direkte årsaker som gjør at jeg skal slite sånn, men jeg merker at jeg er inne i en sterkt nedadgående spiral, med mye destruktive tanker. Etter å ha sittet fredagskvelden og grått og følt meg fortvilet over småting, tok jeg det innover meg at, det her, det er faktisk ikke normalt. Noe må gjøres.

Jeg er ikke så langt nede at jeg ikke fungerer, jeg er i full jobb og får gjort ting jeg skal, men om ting fortsetter slik de er nå, vil dette her utvikle seg, og hvem vet hvor jeg ender? Å få psykolog her jeg bor er relativt håpløst, ventetiden er fryktelig lang. Dessuten er jeg jo ikke helt ute å kjøre, ihvertfall enda, det må være noe jeg kan gjøre selv? Begynte å google litt, kom over mye, og ser ut til at kognitiv terapi er den rette måten å kunne komme seg ut av dette på. Kom over en bok, ”Feeling good” av David Burns. Jeg leser normalt ikke selvhjelpsbøker, synes de virker fordummende og generaliserende (ala ”hvordan få ALLE menn til å like deg”, ”hvordan få kjæreste”, ”hvordan få perfekt kropp på tre uker”). Men denne er tross alt skrevet med en som har solid utdannelse innen feltet, og det ser ut til at han baserer seg på skikkelig forskning, og kognitiv terapi er tydeligvis en god måte å gripe dette an på, så jeg tenkte jeg skulle gi den en sjanse.

Fikk tak i boken, og begynte så smått å lese. Det var rett og slett forferdelig, det var som om fyren hadde vært inne i hodet mitt!! Jeg passet perfekt inn i alle eksemplene, og når jeg tenkte ting etter å ha lest litt, kom han gjerne med ”nå tenker du vel sånnn og sånn”. Det var som å få et slag i ansiktet, jeg vet jeg har hatt det tungt, men jeg har egentlig ikke helt klart å innse at jeg kan ha en depresjon eller annen diagnose, men det har jeg tydeligvis. Han har med en test psykologer bruker, kalt BDC, som jeg tok, og fikk score tilsvarende moderat depresjon.

Nå har jeg bestemt meg, jeg skal ut av denne hengemyra jeg føler at jeg er i. Og jeg skal skrive her, om prosessen etterhvert som jeg kommer meg videre, og hvilke fremskritt (og eventuelle tilbakeslag), mest for min egen del. Jeg er elendig til å fortelle andre om hvordan jeg har det, dette her er ihvertfall ett skritt i den retningen. Kanskje noen andre her har det litt som meg, og kan få inspirasjon også? Om andre har vært igjennom en lignende prosess er det bare å komme med gode tips og råd.

Endret 22. april 2012 av Nymeria

[Gjest Nymeria]

I boken jeg leser, tar han frem 10 måter deprimerte har en tendens til å tenke på, og som selvfølgelig er helt forvrengte tankemønstre. Hadde noen kommet til meg og sagt at de tenkte sånn, hadde jeg jo med en gang kunnet fortelle de at dette er bare tull, ting er jo ikke sånn. Men jeg kjente meg helt klart igjen i hver eneste av de 10...

Forfatteren ønsker at man skal lære seg de 10 kategoriene, for lettere å kunne kjenne de igjen. Det er visstnok teknikker man skal bruke hver gang slike tanker dukker opp, men så langt har jeg enda ikke kommet. Tenkte jeg skulle gå igjennom hver av de 10 kategoriene, og se hvordan disse faktisk gjelder for meg, slik at jeg blir bevisst de, før jeg går videre.

1. All-or-nothing thinking. You see things in black and white categories. If your performance falls short of perfect, you see yourself as a total failure.

Ett av eksemplene han brukte, var studenter som gjorde det normalt veldig bra, og som plutselig får en B, og blir utrolig skuffet, og ser på seg selv om mislykket. Hallo ja! Nå er ikke jeg student lengre, men jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg fikk veldig gode resultater på både skole og høyere utdanning, bedre enn de fleste. Jeg kunne bli så skuffet at jeg gråt over en B på enkelte eksamener. Men helt ærlig, om noen av studiekameratene mine hadde reagert sånn på en B, hadde det jo vært tullete... B er en BRA karakter! Jeg viste det jo selvfølgelig ikke til andre at jeg ble så skuffet over karakterene mine som jeg faktisk ble, så noe i meg har jo tydeligvis innsett dette for lenge siden, at det er en type forvridd tankegang.

Jeg har alltid satt ekstremt mye høyere krav til meg selv, enn hva jeg setter til alle andre. Jeg er nok et veldig godt eksempel på "flink-pike-syndromet", Men jeg har også alltid vært den flinke jenta, og andres forventninger til meg har alltid vært høye. Jeg har opplevd mange ganger i skolesituasjon at andre har fått masse skryt fordi de har fått til noe, mens jeg som har fått det til enda bedre, knapt får et klapp på skulderen, for jeg gjør det jo alltid bra. Så hva gjør man da, for å få samme type anerkjennelse som de andre? Man jobber enda hardere, setter lista enda litt høyere, og lager dermed fallhøyden enda større. Jeg har gjort dette kontinuerlig siden barneskolen. Jeg har ofte vært den usynlige jenta (fortid med mobbing og utfrysning, som jeg nok garantert kommer mye inn på senere), og når jeg heller ikke kunne få anerkjennelse for det jeg faktisk var god på og kunne utmerke meg i, ble denne følelsen av å være usynlig og ikke verdt så mye enda sterkere.

Jeg ser også det samme i jobbsammenheng i dag. Jeg har en kontorjobb, hvor alle har sine oppgaver, av og til flettes de inn i hverandre. Vi driver mye med det samme, og alle er ofte relativt oppdatert på hva hverandre driver med. Feil som blir gjort, blir ofte veldig tydelig. Jeg har angst for å gjøre feil. De gangene jeg gjør feil (ytterst sjelden det får skikkelige konsekvenser), blir jeg fysisk dårlig. Jeg kjenner jeg blir varm, og klam. Hjertet begynner å slå hardere og hardere, jeg blir kvalm, og kjenner en trykkende følelse i hele kroppen. Ofte føler jeg meg smådårlig og kvalm resten av dagen. Men altså, vi holder på med mye detaljer, feil skjer. Hele tiden. Jeg tror faktisk jeg er en av de som gjør absolutt minst feil i min avdeling. Det er ytterst sjelden det får store konsekvenser som sagt, som regel er det bare at man må gå tilbake og rette opp, og at det blir litt ekstra jobb. Så hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Jeg tviler på at noen av de andre reagerer slik, de registrerer at det har blitt feil, går tilbake, gjør det riktig og går videre med neste oppgave. Jeg føler at verden går under de få gangene det blir nevnt at jeg har gjort noe slikt. Jeg klarer overhodet ikke å se noe logisk bak min reaksjon her, utover det at alt jeg gjør skal være perfekt. Men som sagt, det eneste som skjer, er at jeg må bruke litt ekstra tid på oppgaven. Hvorfor pokker reagerer jeg da så sterkt??

Forfatteren går videre med å si at ting ytterst sjelden er svart/hvitt, det er ikke slik at enten er man vellykket eller så er man totalt mislykket. Forventningene svarer ikke til hva som faktisk er realistisk her i livet. Så lenge man tenker slik, vil man møte på endeløse tilbakeslag. Når ingen andre gjør alt perfekt, hvorfor skal jeg da etterstrebe dette så vanvittig? Det er jo fullstendig urealistisk når jeg virkelig tenker på det, at jeg faktisk aldri skal gjøre en eneste feil.

[Riskrem]

Jeg synes du er utrolig tøff og flink som tar tak i dette. DET er det ikke alle som klarer. Det synes jeg krever en indre styrke - som du tydeligvis har masse av. Bruk den styrken som energi til å nå målene dine. Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest Nymeria]

Jeg synes du er utrolig tøff og flink som tar tak i dette. DET er det ikke alle som klarer. Det synes jeg krever en indre styrke - som du tydeligvis har masse av. Bruk den styrken som energi til å nå målene dine. Ønsker deg masse lykke til!

Takk! Litt nytte har jeg nok av den perfeksjonistiske tankegangen min også, jeg er vant til å stå på og jobbe hardt, og har bestemt meg for at dette er noe jeg bare må klare.

Akkurat i dag er jeg faktisk i overraskende godt humør, og det føles nesten litt rart å sitte og skrive sånn, ihvertfall når jeg innser hvor tullete jeg faktisk tenker. Tror faktisk det har hjulpet litt på allerede å ta fatt i tankemønstrene mine. Men jeg er til tider som en sprettball som spretter fra ene humøret og sinnsstemningen til den andre, så er vel snart tilbake slik jeg var tidligere i helgen. Har det som regel best på morgenen også, er gjerne på kvelden jeg ender opp med negativt tankekjør. Eller om jeg møter noen form for motstand, da er jeg også raskt ute med negative tanker.

[Gjest Nymeria]

2. Overgeneralization. You see a single negative event as a never-ending pattern of defeat.

Dette punktet kan enkelt oppsummeres med "hvorfor er det alltid meg!" tankegang. Ofte henger man seg opp i negative småting, og føyer disse inn i rekken av negative ting som skjer med en selv.

Ei venninne av meg, kjøpte seg ny telefon for en stund tilbake. Det var noe feil på den, hun leverte den inn, og etter to uker eller noe sånt, fikk hun den tilbake. Fortsatt feil, tror det samme skjedde totalt tre ganger. Reaksjonen hennes var at det var jo ikke så farlig, hun brukte bare den gamle telefonen så lenge. Og ferdig med den saken.

Hadde dette skjedd med meg, hadde jeg overhodet ikke tenkt sånn. Faktisk, mest sannsynligvis hadde jeg begynt å gråte da jeg oppdaget feilen. Og så klaget fælt når jeg måtte levere den inn. Og enda mer andre gangen. Og følt det som et personlig nederlag at jeg måtte jo selvfølgelig klare å kjøpe akkurat den telefonen det er en feil på, det er så typisk meg.

Denne tankegangen har jeg utrolig nok hatt i forbindelse med både feil på jobb og karakterer også. Den sjeldne C'en jeg fikk mens jeg studerte, ble til åh hvorfor er jeg så dårlig i dette her. Jeg får ikke til noen ting. Selv om jeg fikk to A ellers det semesteret. På jobb henger jeg meg som sagt opp i de få feilene jeg gjør, og tenker at jeg får jo ikke til noen ting, at det går an å være så ubetenksom. Slev om jeg som sagt gjør mye færre feil enn de fleste.

Jeg tror jeg har en tendens til å ikke sette en mislykket hendelse (som kanksje ikke nødvendigvis er mislykket, den er bare det med mine negative briller på) inn i en gruppe hvor jeg samler alt som er mislykket. Jeg tenker fortsatt tilbake på de eksamenen jeg ikke fikk A eller B, og ser på de som bevis på at det var mye jeg ikke klarte, og ergo var mislykket (tilbake til svart/hvitt tenkingen i første punkt). Og så slår jeg det sammen med feilene jeg gjør på jobb. Og feil som skjer andre steder. Og at jeg tråkket i en gjørmepytt med de nye skoene så de er umulig å få rene. Hvorfor skjer det alltid meg liksom. Jeg går og holder på alle disse hendelsene, og hver gang en liten ny ting skjer, setter jeg den inn i gruppen sammen med de andre, som jeg bærer med meg som et bevis på at jo, jeg er mislykket.

Logisk og fornuftig? Ikke noe særlig. Urasjonelt og virkelighetsfjernt? Ganske.

[Gjest Nymeria]

3. Mental filter. You pick put a single negative detail and dwell on it exclusively so that your vision of all reality becomes darkened, like the drop of ink that colors the entire beaker of water.

Kan jo gå tilbake til en av de få eksamenen jeg fikk en C på. Det var min første C-eksamen. Ifølge karakterbeskrivelsen, er C en god karakter. I mitt hode var det katastrofe. At de to andre fagene fikk A, forsvant helt i det mørke dragsuget C'en førte med seg. Og fortsatt er denne et av bevisene på at jeg ikke er god nok. Det var jo hauger av andre folk som fikk C, og det var også en del D'er og E'er (og stryk for den saks skyld) på den eksamenen der. Enda går jeg og tenker at jeg er dårlig, ikke flink nok (og vurderte faktisk om jeg var god nok til å gå videre, det høres jo helt sykt ut nå). Fortsatt er den C'en et bevis for meg på at jeg ikke er god nok.

De siste årene, har jeg merket at jeg har blitt en mye mer irritabel person. Det skal vveldig lite til før jeg blir irritert, eller lei meg. Jeg kan begynne dagen med en god dag, hvor jeg er i godt humør, og så skjer det en liten ting, som i noen andres øyne ville ha blitt karakterisert som en filleting. Og jeg tar den til meg, lar den suge ut all energi og gode følelser jeg hadde, og dagen er ødelagt. Synes metaforen i boken om den ene dråpen blekk som formørker hele glasset med vann er veldig passende for dette.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg var en person som tok lett på ting, og som ikke hang seg opp i unødvendige detaljer. Jeg har alltid vært misunnelig på mennesker som tilsynelatende alltid er i godt humør. Jeg tenker at sånne ting som alltid skjer meg, det skjer sikkert ikke med de menneskene der, for de er jo så glade hele tiden. Men egentlig, så ligger sikkert forskjellen i at de ikke henger seg opp i alt som skjer. Det som skjer det skjer, og det er ikke noe man kan gjøre med det.

[Gjest Nymeria]

4. Disqualifying the positive. You reject positive experiences by insisting they "don't count" for some reason or other. In this way you can maintain a negative belief that is contradicted by your everyday experiences.

Nok en ting som går igjen og igjen i tenke- og væremåten min. Jeg er ufattelig dårlig til å ta i mot skryt. Om jeg får skryt, vil jeg automatisk begynne å si "jammen, altså..." og så tråkke meg selv ned på en eller annen måte. Ofte så tenker jeg at hvis jeg har fått til noe, er det gjerne flaks og tilfeldigheter, og ikke at det faktisk er jeg selv som har sørget for å få meg dit.

Jeg har en relativt kjedelig stil til vanlig tror jeg, og er ikke så flink til å pynte meg i hverdagen. Når jeg da først pynter meg, i forbindelse med julebord og andre firmafester, får jeg alltid masse komplimenter på at jeg ser flott ut. I en normal person sitt hode burde man da kanskje tenkt at dette var en fin kommentar å få, for meg blir det mest negativt. Siden alle reagerer på at jeg ser så flott ut i dyre, fine klær og med masse sminke, ser jeg tydeligvis ikke så flott ut til vanlig? Og det er jo sånn jeg EGENTLIG ser ut, er jeg nødt til å gjøre meg om til en annen variant for å kunne se bra ut? I perioder jeg har vært veldig nedfor, har jeg ofte følt at de sier sånne ting kun fordi det er meningen man skal si sånn når folk har pyntet seg, og at innerst inne så mener de det egentlig ikke. Og dermed gjelder det ikke.

[Gjest Nymeria]

5. Jumping to conclusions. You make a negative interpretation even though there are no definite facts that convincingly supports your conclusion.

a) Mind reading. You arbitrarily conclude that someone is reacting negatively to you, and you don't bother to check this out.

b) The fortune teller error. You anticipate that things will turn out badly, and you feel convinced that your prediction is an already established fact.

Jeg har alltid trivdes i eget selskap. Heldigvis. Flere år av barneskolen hadde jeg ikke en eneste venn, hatet friminuttene som jeg tilbrakte alene i et hjørne av skoleården hvor jeg ikke var så synlig. Hatet at folk så at jeg var alene, har alltid syntes det har vært utrolig flaut. Om ingen liker meg, så må det vel være et bevis på at det faktisk er noe galt med meg? Og når det er såpass synlig at jeg ikke har noen, er det dermed også synlig for hele verden at det er noe galt.

Jeg tror dette har vært med på å påvirke det at jeg er veldig sensitiv på å bli oversett eller ikke inkludert. Jeg har de siste årene isolert meg en del, jeg er mye sliten, og humøret er jo ikke alltid på topp. Dette har nok ført til at jeg nok ikke er førstevalget når man skal invitere noen med ut på noe. Og det forstår jeg. Jeg hadde hatt noen uker jeg hadde vært skikkelig nedfor i fjor, og ikke hatt kontakt med så mange. Jeg følte at jeg virkelig trengte å gjøre noe gøy, og begynte derfor å sende ut meldinger for å høre hva folk skulle i helgen. Flere svarte ikke, før etter helgen. Flere hadde planer, ingen inviterte meg med. Den helgen ble jeg sittende alene hjemme å gråte, og gruet meg som en hund til jeg skulle snakke med flere av de igjen senere og de kom til å spørre om hva jeg hadde gjort for noe spennende den helgen (alle visste jo at jeg hadde lyst til å finne på noe). Jeg løy... Sa at jeg hadde vært ute med noen venner som ingen av de andre kjente, bare for å igjen vise at det er ikke noe galt med meg, jeg har nemlig venner jeg!!

Sånne ting får meg til å føle at folk ikke bryr seg, at de egentlig ikke vil ha noe med meg å gjøre, og egentlig ikke vil tilbringe tid med meg. Helgen etter fikk jeg tre tilbud om fester. Den mest sannsynlige forklaringen er at de hadde planer det ikke passet for noen å være med på i siste liten (allerede kjøpt kinobilletter, skal på hytta, invitert på familiemiddag osv). Og det var jo ikke akkurat slik at jeg prøvde hardt å få overtalt noen til noe, det var mer å fiske etter en invitasjon ved å høre hva folk skulle.

Mind-reading delen går ut på at man tenker man vet hva folk tror. For eksempel har vi alltid avdelingsmøte mandags morgen. Er jeg i en litt dårlig periode, og skal legge frem noe, er jeg veldig var på hvordan de andre oppfører seg under møtet. En sitter å fikler med mobilen, et par sitter og gjesper og omtrent halvsover. Jeg får en følelse av at det jeg sier er gruelig kjedelig, og at jeg egentlig bare burde ha holdt kjeft, har jo tydeligvis ikke noe å komme med. De er jo ikke interessert. Men møtet er tross alt mandag morgen. Neste gang er det jeg som har hatt en slitsom helg, og sitter og gjesper. Overhodet ikke relatert til personen som snakker, det er den slitsomme helgen som ligger bak.

The fortune teller error går ut på at man tror man vet hvordan noen vil reagere på noe. Dette kan være en videreføring av mind-reading, når jeg etter møtet føler meg kvalm over den "dårlige presentasjonen ingen var interessert i å høre på", og tenker at jeg har jo ingenting fornuftig å si. Og viderefører dette til senere situasjoner hvor jeg i møter er nødt til å snakke, og ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, jeg kommer jo til å gjøre en så dårlig jobb, det er jo ingen som orker å høre etter. Og så får det konsekvenser fremover i tid, fordi man har feiltolket en tidligere situasjon til noe som faktisk ikke var tilfelle.

[kopperlis123]

That's why i love internet..it gives us free valuable information.