Selvmord - egoistisk?

[The Kitten]

Ja, men jeg mener at enhver (mentalt frisk og voksen) person har rett til å bestemme over sitt eget liv. Det inkluderer da retten til å bestemme når det skal avsluttes.

[Vulpes]

Det er jeg desverre ikke flink til, så unnskyld meg.

Går bra, det viktige er jo at vi til slutt får fram det vi egentlig mente Hvordan man først ordla seg er jo irrelevant sånn sett om man til slutt kommer til bunns i det.

Og som sagt, utrolig kjipt (i mangel på bedre ord) å høre hvordan du opplever de rundt deg.

[AnonymBruker]

Høres virkelig vondt ut å ha det slik, og jeg vil først og fremst bare gi deg en klem.

Men så må jeg nok også kverulere litt med deg. For det å mene at selvmord som regel er en egoistisk handling er ikke det samme som å ikke forstå hvorfor noen gjør det.

Jeg mente ikke at alle som mener det er egoistisk, ikke forstår hvorfor noen velger å gjøre det. Beklager om det ble oppfattet slik, for det var ikke det jeg mente.

[Vulpes]

Selvsagt snakker jeg ikke om de som har prøvet å hjulpet personen i livet. Jeg snakker om de som dytter deg vekk og slutter å inkludere deg etter at de fant ut at du er syk. Er de ikke klar over at personen sliter så synes jeg bare det er trist og sørgelig på deres vegne, men når de med god viten fryser deg ut fordi de er redd for depresjonene dine, så har de ingenting de skulle ha sagt. Da har de hatt god tid på å komme med oppmuntrende meldinger, gå ut på noe sosialt eller en tatt en telefonsamtale. Når de ikke engang gidder å sette av en time i uken på deg så tror jeg ikke man er så viktig som den pårørende påstår.

Det er bra du ikke mente det. Men da hadde det jo vært fint om du var nøye med å presisere det fra starten av, at du ikke mente alle. Tenk om noen pårørende leser i tråden og misforstod dere.

Jeg forstår at det må være utrolig vondt å oppleve at folk trekker seg unna etter at man får en psykisk lidelse. Det er ikke riktig måte å reagere på i det hele tatt, og som regel bunner det vel mye i feighet.

Samtidig må jeg også få si at det kan være veldig tøft å forholde seg til en med f.eks. alvorlige depresjoner. Det er vanskelig å vite hva man skal si, og man kan bli ganske "skremt" i mange på bedre ord. Da hender det at man kan reagere med å trekke seg unna, selv om det ikke er det riktige for den syke. Dette gjelder forresten mange sykdommer, å ikke kun psykiske. Uansett, det at noen trekker seg unna betyr ikke nødvendigvis at de ikke er glad i vedkommende eller at de ikke bryr seg. De er bare ikke flinke eller sterke nok til å takle sykdommen.

Men som sagt, det er ikke riktig å trekke seg unna fordi noe er litt vanskelig. Spesielt ikke om det er snakk om sine nærmeste, enten det er nærmeste familie eller nærmeste venner.

Endret 14. april 2012 av Tonje!

[Vulpes]

Jeg mente ikke at alle som mener det er egoistisk, ikke forstår hvorfor noen velger å gjøre det. Beklager om det ble oppfattet slik, for det var ikke det jeg mente.

No worries, da misforstod jeg litt

Føler jeg er litt kverulerende i tråden her nå, men det er bare fordi dette er et veldig delikat og vanskelig tema, og da er det ekstra viktig at man ikke generaliserer og ordlegger seg "slurvete", om du skjønner hva jeg mener. Har ingen intensjoner om å leke diskusjons-politi altså, jeg lover.

[Gjest Hikken]

Det er bra du ikke mente det. Men da hadde det jo vært fint om du var nøye med å presisere det fra starten av, at du ikke mente alle. Tenk om noen pårørende leser i tråden og misforstod dere.

Jeg forstår at det må være utrolig vondt å oppleve at folk trekker seg unna etter at man får en psykisk lidelse. Det er ikke riktig måte å reagere på i det hele tatt, og som regel bunner det vel mye i feighet.

Samtidig må jeg også få si at det kan være veldig tøft å forholde seg til en med f.eks. alvorlige depresjoner. Det er vanskelig å vite hva man skal si, og man kan bli ganske "skremt" i mange på bedre ord. Da hender det at man kan reagere med å trekke seg unna, selv om det ikke er det riktige for den syke. Dette gjelder forresten mange sykdommer, å ikke kun psykiske. Uansett, det at noen trekker seg unna betyr ikke at de ikke er glad i vedkommende eller at de ikke bryr seg. De er bare ikke flinke eller sterke nok til å takle sykdommen.

Det er også ganske skremmende å bli forlatt av alle dine bekjente slik at du sitter mutteres alene med sykdommen, men nå har jeg flere ganger fortalt dem at jeg blir mye bedre av å være ute i det sosiale. Men de gidder jo ikke å dra med seg den psyke venninna si når de skal ut å møte andre friske livsnytere. Logger jeg f.eks på MSN eller facebook og prøver å starte en samtale, så logger de av. Og jeg snakker aldri om de psykiske problemene mine til dem, jeg snakker omtrent kun om friske ting, så det er ikke det at jeg maser på dem.

[Vulpes]

Det er også ganske skremmende å bli forlatt av alle dine bekjente slik at du sitter mutteres alene med sykdommen, men nå har jeg flere ganger fortalt dem at jeg blir mye bedre av å være ute i det sosiale. Men de gidder jo ikke å dra med seg den psyke venninna si når de skal ut å møte andre friske livsnytere. Logger jeg f.eks på MSN eller facebook og prøver å starte en samtale, så logger de av. Og jeg snakker aldri om de psykiske problemene mine til dem, jeg snakker omtrent kun om friske ting, så det er ikke det at jeg maser på dem.

Skjønner det er tøft. Man trenger jo vennene sine ekstra mye når man er syk!

Det høres egentlig ut som om du har vært litt uheldig med vennene dine..? Jeg har en venninne som tidligere har slitt mye psykisk med veldig alvorlige depresjoner og angst, og jeg har vært streng med meg selv om at jeg ikke skal "stikke av", selv om det har vært veldig tøft i perioder, og jeg har vært mye redd. Ikke at det er meg det har vært synd på, håper ingen misforstår, det er så klart hun som har vært gjennom helvetet. Men det jeg best kan fortelle er jo situasjonen fra mitt perspektiv.

Vennene dine burde nok kanskje filleristes litt. Det burde ikke være flaut å ha med seg en psykisk syk venninne for å møte andre venner. Er det ingen av dem du er ekstra nære som du kan ta en skikkelig prat med ang. dette?

[AnonymBruker]

Det er også ganske skremmende å bli forlatt av alle dine bekjente slik at du sitter mutteres alene med sykdommen, men nå har jeg flere ganger fortalt dem at jeg blir mye bedre av å være ute i det sosiale. Men de gidder jo ikke å dra med seg den psyke venninna si når de skal ut å møte andre friske livsnytere. Logger jeg f.eks på MSN eller facebook og prøver å starte en samtale, så logger de av. Og jeg snakker aldri om de psykiske problemene mine til dem, jeg snakker omtrent kun om friske ting, så det er ikke det at jeg maser på dem.

Kanskje du burde snakke litt mer om problemene dine til dem, som de forstår mer hva du sliter med? Jeg synes selv det er vanskeligere å forholde meg til de med psykiske problemer hvor jeg ikke vet hva det går i, enn de som er åpne om problemene. Man vet liksom ikke om det er lov å spørre hvordan de har det, og kanskje det gjør at man trekker seg litt mer unna?

[Gjest Hikken]

Kanskje du burde snakke litt mer om problemene dine til dem, som de forstår mer hva du sliter med? Jeg synes selv det er vanskeligere å forholde meg til de med psykiske problemer hvor jeg ikke vet hva det går i, enn de som er åpne om problemene. Man vet liksom ikke om det er lov å spørre hvordan de har det, og kanskje det gjør at man trekker seg litt mer unna?

Jeg snakket en del om problemene mine til dem før, men jeg trappet ned på det da de bare begynte å snakke med hverandre og frøs meg ut av samtalen. Jeg synes bare det er godt å bli spurt om hvordan jeg har det, selv om det høres til sjeldenhetene.

Det er sårende og nedverdigene når du sier " dere, jeg har det veldig vondt nå " også kaster de bare ett raskt blikk på deg og sier " åjaa, huffda.. " for så begynne å prate med hverandre om noe helt annet.

Endret 14. april 2012 av Hikken

[Gjest Hikken]

Skjønner det er tøft. Man trenger jo vennene sine ekstra mye når man er syk!

Det høres egentlig ut som om du har vært litt uheldig med vennene dine..? Jeg har en venninne som tidligere har slitt mye psykisk med veldig alvorlige depresjoner og angst, og jeg har vært streng med meg selv om at jeg ikke skal "stikke av", selv om det har vært veldig tøft i perioder, og jeg har vært mye redd. Ikke at det er meg det har vært synd på, håper ingen misforstår, det er så klart hun som har vært gjennom helvetet. Men det jeg best kan fortelle er jo situasjonen fra mitt perspektiv.

Vennene dine burde nok kanskje filleristes litt. Det burde ikke være flaut å ha med seg en psykisk syk venninne for å møte andre venner. Er det ingen av dem du er ekstra nære som du kan ta en skikkelig prat med ang. dette?

Ja, jeg har vært ganske uheldig med dem, men når byen består av 90% ungdommer som mobbet meg gjennom hele skoletiden, så har man ikke så mye å velge mellom. De sier jo ikke rett ut at det er flaut, men når de skifter tema når jeg spør om jeg kan være med dem (eller slutter å svare hvis vi prater online) så skjønner jeg jo at de ikke vil at jeg skal være med.

[AnonymBruker]

Jeg snakket en del om problemene mine til dem før, men jeg trappet ned på det da de bare begynte å snakke med hverandre og frøs meg ut av samtalen. Jeg synes bare det er godt å bli spurt om hvordan jeg har det, selv om det høres til sjeldenhetene.

Ok, da trekker jeg det tilbake. Da skjønner jeg ikke hvorfor de oppfører seg så dårlig...

[AnonymBruker]

Det er også ganske skremmende å bli forlatt av alle dine bekjente slik at du sitter mutteres alene med sykdommen, men nå har jeg flere ganger fortalt dem at jeg blir mye bedre av å være ute i det sosiale. Men de gidder jo ikke å dra med seg den psyke venninna si når de skal ut å møte andre friske livsnytere. Logger jeg f.eks på MSN eller facebook og prøver å starte en samtale, så logger de av. Og jeg snakker aldri om de psykiske problemene mine til dem, jeg snakker omtrent kun om friske ting, så det er ikke det at jeg maser på dem.

Jeg må bare si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver, og skjønner veldig godt hva du mener. Det at jeg føler at ingen liker meg er en stor del av mine problemer, og at folk beviser min antagelse ved å overse meg/kutte kontakt gir meg bare flere bevis på at jeg har rett. Det er mye vanskeligere når man må takle alle problemene på egenhånd.. Ofte tenker jeg på hvor mange som sikkert ville ha "brydd" seg dersom jeg døde, men som ikke bryr seg nå når jeg lever..

[Gjest Hikken]

Ok, da trekker jeg det tilbake. Da skjønner jeg ikke hvorfor de oppfører seg så dårlig...

Nei ikke jeg heller egentlig, men det er vondt

[Gjest Lykkeliky]

Jeg syntes over hodet ikke det er egoistisk å ta sitt eget liv. Hver gang jeg hører det blir jeg sint! Det er nedsettende om alle som har valgt suicid.

Da man er så langt nede at man går til det skrittet å velge bort livet tenker man ikke slik. Man tenker heller at det vil være en lettelse for de som sitter igjen. Man tenker at "Ja, de blir trist for familie og venner en stund, men livet går videre. De får det bedre uten meg." Man tenker at man aldri vil bli glad igjen, at man aldri vil klare å smile. Man tenker at verden faktisk ville vært et bedre sted uten seg.

Man kan også bli likegyldig. Det er ikke fordi man ikke er glad i sine nærmeste, men man er syk, veldig syk. Da man er suicid kan man bli så likeglad at man ikke bryr seg om man sårer noen. Man vil bare ha fred. Man vil bare sove. Slippe å våkne igjen. Slippe å forholde seg til noe som helst.

Først har man bare så vanvittig vondt, så kommer man til et punkt hvor man kanskje finner ut måten de vil ende alt på, og men får en slags ro. En deilig ro. Nå skal jeg endelig få fred. Det er en så forlokkende tanke at ingenting annet betyr noe. Man er så sliten at å sovne inn er alt man vil.

Jeg mener man ikke kan leve et vondt liv for andre. Alle mennesker fortjener respekt for sine valg. Det er veldig trist at noen blir så syke, og det er synd at de ikke har fått den hjelpen de trengte. For noen er det ikke noe som hjelper og da syntes jeg man skal respektere det menneskets valg.

Uff, nå ble jeg litt trist...

Endret 14. april 2012 av Lykkeliky

[Gjest Katten.]

"Selvmord kan være det modigste et menneske gjør i sitt liv"

Et sitat som fikk meg til å tenke.

[Gjest Hikken]

Jeg syntes over hodet ikke det er egoistisk å ta sitt eget liv. Hver gang jeg hører det blir jeg sint! Det er nedsettende om alle som har valgt suicid.

Da man er så langt nede at man går til det skrittet å velge bort livet tenker man ikke slik. Man tenker heller at det vil være en lettelse for de som sitter igjen. Man tenker at "Ja, de blir trist for familie og venner en stund, men livet går videre. De får det bedre uten meg." Man tenker at man aldri vil bli glad igjen, at man aldri vil klare å smile. Man tenker at verden faktisk ville vært et bedre sted uten seg.

Man kan også bli likegyldig. Det er ikke fordi man ikke er glad i sine nærmeste, men man er syk, veldig syk. Da man er suicid kan man bli så likeglad at man ikke bryr seg om man sårer noen. Man vil bare ha fred. Man vil bare sove. Slippe å våkne igjen. Slippe å forholde seg til noe som helst.

Først har man bare så vanvittig vondt, så kommer man til et punkt hvor man kanskje finner ut måten de vil ende alt på, og men får en slags ro. En deilig ro. Nå skal jeg endelig få fred. Det er en så forlokkende tanke at ingenting annet betyr noe. Man er så sliten at å sovne inn er alt man vil.

Jeg mener man ikke kan leve et vondt liv for andre. Alle mennesker fortjener respekt for sine valg. Det er veldig trist at noen blir så syke, og det er synd at de ikke har fått den hjelpen de trengte. For noen er det ikke noe som hjelper og da syntes jeg man skal respektere det menneskets valg.

Uff, nå ble jeg litt trist...

Åå, du klarte akkurat å beskrive en suicidals tanker på en prikk! Kjenner meg veldig igjen i den passiviteten og roen.

Veldig godt skrevet innlegg

[Gjest Lykkeliky]

"Selvmord kan være det modigste et menneske gjør i sitt liv"

Et sitat som fikk meg til å tenke.

Det er noe i det. Hadde jeg vært en tøffing, hadde ikke jeg vært her nå....

[Gjest Katten.]

Det er noe i det. Hadde jeg vært en tøffing, hadde ikke jeg vært her nå....

Av og til trenger verden feiginger mer enn tøffinger

[AnonymBruker]

Ja, men jeg mener at enhver (mentalt frisk og voksen) person har rett til å bestemme over sitt eget liv. Det inkluderer da retten til å bestemme når det skal avsluttes.

Ja, for man er jo veldig mentalt frisk når man vil ta selvmord..

[Gjest Lykkeliky]

En gang sa en veldig klok dame på DPS til meg at "Det er aldri for sent å ta livet ditt. Tenk på det."

Først syntes jeg det var veldig merkelig sagt, men så forsto jeg hva hun mente. Ta en dag av gangen. Da du våkner om morgenen så sier du til deg selv: Jeg skal holde ut dagen i dag. Kan alltids gjøre slutt på alt i morgen. Det kan faktisk få deg fra dag til dag og uke til uke!

For meg var det en trøst, på en måte. Jeg roet meg ved å tenke på at det faktisk aldri er for sent....

(pokker, ikke er jeg anonym engang.......)