Selvmord - egoistisk?

[Romilo]

To sider av en sak! De fra utsiden sin, og den som gjør det.

Klart det er vondt og føles "egoistisk" for dem som mister noen, men hvis den som gjør det ikke vil leve, så kan ingen tvinge han/hun til å leve heller.

[Vulpes]

Dere som mener at det er en egoistisk handling, mener dere at man skal leve et liv man ikke selv mener er verdt å leve, bare for å gjøre andre fornøyde?

Ja og nei.

Det finnes egentlig ingen god løsning eller noe godt svar på denne problemstillingen. Hvis man sliter med alvorlige depresjoner og mye motgang i livet og ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv så er jo det ingenting annet enn dypt tragisk og grusomt. Og jeg forstår at man kan tenke i de baner om man ikke føler at livet er verdt å leve, selv om jeg heldigvis aldri har vært der selv.

Samtidig kommer man ikke unna at de fleste har venner og familie som er glad i en, og at man påfører alle disse alvorlige traumer for resten av livet, og til og med muligens en enorm skyldfølelse. I mine øyne vil det bety at handlingen er egoistisk.

Som sagt, dette er ikke svart/hvitt. Det finnes vel ikke noe perfekt svar, og det er et veldig ømt tema.

[yes2yes]

Dere som mener at det er en egoistisk handling, mener dere at man skal leve et liv man ikke selv mener er verdt å leve, bare for å gjøre andre fornøyde?

Nei, men at det er fryktelig synd om ein dreper sjela si, for noe som i stor sannsynelighet kan være midlertidig om ein prøver å kjempe imot med hjelp fra andre. Korleis ein kan få vedkommende til å søke reell hjelp eller kunne se det lille glimtet av håp for forbedring som alltid vil finnes, er noko eg fokuserer meir på enn om handlingen er egoistisk.

Her i bygda tok ein ung pike beklageligvis selvmord etter å ha blitt mobbet i sjul igjennom heile 10ende trinn. Eg vil tru ho selv følte at hennes liv ikkje var verdt noko på det øgeblikket, men om ein ser bort ifra ønsket om å 'gjere andre tilfreds'(som er eit unødvendig sådann), er eg tilnærmet sikker at ved hjelp kunne ein ung pike som henne forstå at selvom livet er fordelig i eit år, har du mange år igjen å leve til det bedre med deg selv og dine nærmeste.

At man selv ikkje mener ein skal leve kan godgjere selvmord høres ut som en liberal og god argument, men saken er den at ofte er sykdom innblandet, og ofte er forvirringen og sorgen så stor til det aktuelle selvmordsøyeblikket at å ta sitt eget liv ikkje nødvendigvis var noko dei ville stått opp for om tilstanden var normal. Det vil være å nedvurdere andres intelektuelle erfaring, men eg trur at ofte kan en ikkje selv se hvor foranderlig fremtiden kan vere, selvom ein er batant på sin tanke om at livet i det siste har vært forferdelig.

[AnonymBruker]

Dere som mener at det er en egoistisk handling, mener dere at man skal leve et liv man ikke selv mener er verdt å leve, bare for å gjøre andre fornøyde?

I mange tilfeller, ja. Er man f.eks. forelder eller på annen måte forsørger mennesker som ikke kan ta vare på seg selv, synes jeg man skal leve til tross for at man ikke mener at livet er verdt å leve, for å ta vare på barna sine.

Ikke at jeg kan forstå at mennesker som har barn ikke kan se en mening med livet, men det er en annen sak.

[Gjest Vazquez]

Man er veldig oppslukt i sin egen lidelse, og lite opptatt av verden rundt.

Alt vi gjør er for egen fortjeneste.

Endret 14. april 2012 av Vazquez

[LeaMichele]

Samtidig kommer man ikke unna at de fleste har venner og familie som er glad i en, og at man påfører alle disse alvorlige traumer for resten av livet, og til og med muligens en enorm skyldfølelse. I mine øyne vil det bety at handlingen er egoistisk.

Som sagt, dette er ikke svart/hvitt. Det finnes vel ikke noe perfekt svar, og det er et veldig ømt tema.

Det skulle de tenkt på før! Hvis de ikke vil ha skyldfølelse, fr de heller vise de bryr seg mens den personen er i livet!

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette innlegget som anonym bruker ettersom det er en særdeles tragisk historie, og jeg ønsker ikke å henge ut de den berører på noen måte. Men jeg vil få fram hvordan et selvmord kan påvirke de rundt.

For noen år siden var det en russ som hang seg like ved der jeg vokste opp. Han og kjæresten hadde kranglet og gjort det slutt slik jeg forstår det, og han hadde drukket en del. Det la garantert mer til grunn enn kun dette, det er klart. Men det var det som var det utslagsgivende, slik jeg har forstått det.

Kjæresten/eksen tok det ekstremt tungt, og visstnok klandret guttens foreldrene henne litt for hva som hadde skjedd. Alle var i dyp sorg og sjokk.

Noen uker senere tok jenta også livet sitt.

Og nei, dette er dessverre ingen røverhistorie. De som bor i området hvor dette skjedde har garantert hørt om det. Nå skal jeg ikke være så fæl at jeg sier at det er guttens skyld at jenta også begikk selvmord. Men det er en liten tankevekker man kan filosofere litt over...

- T

[Gjest Hikken]

Jeg snes en god del pårørende kunne blitt flinkere til å inkludere den som er syk. Etter at venner og bekjente fant ut at jeg er psykisk syk, så trakk de seg unna. De påstår at de bryr seg kjempemasse om meg, men å invitere meg med på fester, hytteturer, shopping eller noe så lite som ett cafe eller hjemmebesøk, nei det klarer de ikke. Og de vet at jeg blir bedre av å være ute i det sosiale for det har jeg fortalt dem flere ganger. Disse menneskene VET at jeg verken går på skole eller har jobb og derfor sitter inne alene mesteparten av dagen, alikevel gidder de ikke å inkludere meg, fordi de er redd depresjonen min.

[Vulpes]

Det skulle de tenkt på før! Hvis de ikke vil ha skyldfølelse, fr de heller vise de bryr seg mens den personen er i livet!

Nå synes jeg du er direkte fæl. Du mener det sannsynligvis ikke, men tenk nå litt over det du sier. Tror du alle pårørende til de som begår selvmord er kalde og uempatiske mennesker som ikke har forsøkt å hjelpe vedkommende? Det er jo til og med de som ikke var klar over at vedkommende slet i det hele tatt, fordi han/hun hadde skjult det så godt.

Man skal være sabla forsiktig med å komme med slike uttalelser som kan tolkes dithen at det er de pårørendes skyld at selvmordet skjedde.

[Gjest Hikken]

Det skulle de tenkt på før! Hvis de ikke vil ha skyldfølelse, fr de heller vise de bryr seg mens den personen er i livet!

Nettopp. De viser jo ikke at du betyr noe mens du lever, mens etter ens død så gråter de og er bare såååå triste for hva som har skjedd. Fyfaen.

[LeaMichele]

Nettopp. De viser jo ikke at du betyr noe mens du lever, mens etter ens død så gråter de og er bare såååå triste for hva som har skjedd. Fyfaen.

Helt enig.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at de som aldri har kjent psykiske problemer på kroppen ikke klarer å se hvorfor noen velger å ta livet sitt, og at det for dem føles ut som om en helt meningsløs handling. Jeg har slitt psykisk i mange år selv, og er kronisk suicidal, som vil si at jeg alltid har tanker om å ta livet mitt. Det er ikke det samme som å være aktivt suicidal (ha konkrete planer) eller akutt suicidal (stor fare for suicid i nærmeste fremtid).

Som sagt har jeg slitt med psyken i mange år, til tross for at jeg bare er i begynnelsen av tjueåra. Jeg føler at jeg ble født som en vase, og for hver smell jeg har gått på så har vasen knust. Noen har limt meg sammen hver gang, men det er alltid noen biter man ikke får med, biter som er så knust at de ikke kan limes sammen igjen. Når dette har skjedd mange ganger, føler jeg at det er store deler av meg som mangler, og jeg føler at jeg aldri kan bli hel igjen.

Når jeg har det som verst, føler jeg at den smerten jeg har inne i meg er så stor, at den overgår all den smerten mine pårørende ville ha fått dersom jeg gikk bort. I tillegg føler jeg meg ofte som en byrde, og er i perioder sikker på at ingen egentlig bryr seg om meg og at det ville bli bedre for de rundt meg om de slapp å måtte forholde seg til meg.

Jeg vet hvor vondt det er å ikke se noen annen utvei enn døden, og jeg klarer virkelig ikke å forstå at noen mener det er egoistisk å ta livet sitt. Å ta livet sitt er ikke et tegn på at man er svak, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge..

Hilsen AB #18.

[LeaMichele]

Nå synes jeg du er direkte fæl. Du mener det sannsynligvis ikke, men tenk nå litt over det du sier. Tror du alle pårørende til de som begår selvmord er kalde og uempatiske mennesker som ikke har forsøkt å hjelpe vedkommende? Det er jo til og med de som ikke var klar over at vedkommende slet i det hele tatt, fordi han/hun hadde skjult det så godt.

Man skal være sabla forsiktig med å komme med slike uttalelser som kan tolkes dithen at det er de pårørendes skyld at selvmordet skjedde.

Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle. Alle er forskjellig, men hadde min egen familie og mine " venner" i tankene når jeg skrev det.

Og hvis de skulle "sørge " når jeg blir borte, så har de bare seg selv å takke. De har hatt, til nå, 25 år på seg til å vise de bryr seg. Det har de ikke gjort.

[Vulpes]

Nettopp. De viser jo ikke at du betyr noe mens du lever, mens etter ens død så gråter de og er bare såååå triste for hva som har skjedd. Fyfaen.

Helt enig.

Blir helt satt ut av dere nå jeg, skal jeg være ærlig.

Jeg håper det ikke er det dere mener å gjøre, men slik jeg tolker dere nå sitter dere her og skjærer alle over én kam. At det er mange som ikke er flinke til å takle andres motgang, psykiske lidelser og problemer i livet er klart. Men man kan da ikke sitte her og snakke som om det er de pårørendes skyld at folk begår selvmord.

For det første har man først og fremst selv ansvar for sitt eget liv. For det andre er det en veldig stygg ting å si mtp. alle de som har mistet noen de var glad i til selvmord, som kanskje ikke var klar over at personen slet, eller som prøvde å hjelpe forgjeves.

[LeaMichele]

Jeg kan forstå at de som aldri har kjent psykiske problemer på kroppen ikke klarer å se hvorfor noen velger å ta livet sitt, og at det for dem føles ut som om en helt meningsløs handling. Jeg har slitt psykisk i mange år selv, og er kronisk suicidal, som vil si at jeg alltid har tanker om å ta livet mitt. Det er ikke det samme som å være aktivt suicidal (ha konkrete planer) eller akutt suicidal (stor fare for suicid i nærmeste fremtid).

Som sagt har jeg slitt med psyken i mange år, til tross for at jeg bare er i begynnelsen av tjueåra. Jeg føler at jeg ble født som en vase, og for hver smell jeg har gått på så har vasen knust. Noen har limt meg sammen hver gang, men det er alltid noen biter man ikke får med, biter som er så knust at de ikke kan limes sammen igjen. Når dette har skjedd mange ganger, føler jeg at det er store deler av meg som mangler, og jeg føler at jeg aldri kan bli hel igjen.

Når jeg har det som verst, føler jeg at den smerten jeg har inne i meg er så stor, at den overgår all den smerten mine pårørende ville ha fått dersom jeg gikk bort. I tillegg føler jeg meg ofte som en byrde, og er i perioder sikker på at ingen egentlig bryr seg om meg og at det ville bli bedre for de rundt meg om de slapp å måtte forholde seg til meg.

Jeg vet hvor vondt det er å ikke se noen annen utvei enn døden, og jeg klarer virkelig ikke å forstå at noen mener det er egoistisk å ta livet sitt. Å ta livet sitt er ikke et tegn på at man er svak, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge..

Hilsen AB #18.

Dette er det beste innlegget jeg noengang har sett her inne!

[Gjest Hikken]

Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle. Alle er forskjellig, men hadde min egen familie og mine " venner" i tankene når jeg skrev det.

Og hvis de skulle "sørge " når jeg blir borte, så har de bare seg selv å takke. De har hatt, til nå, 25 år på seg til å vise de bryr seg. Det har de ikke gjort.

[AnonymBruker]

Nettopp. De viser jo ikke at du betyr noe mens du lever, mens etter ens død så gråter de og er bare såååå triste for hva som har skjedd. Fyfaen.

Det er veldig mange som viser at de bryr seg mens personen lever, så den generaliseringen der synes jeg blir litt for drøy. Og det er ikke alltid lett for pårørende å vise deg heller, for man kan bli avvist. Og det kan tolkes feil av den syke personen. Gjør man noe, blir det feil og gjør man ikke noe, blir det feil. Dessuten kan man ikke bare klappe alvorlig deprimerte med hårene og være enig i alt de mener, fordi de ofte har vrangforestillinger. Men sier man imot: "Jo, du er verdt noe. Jo, du kan klare å bli bedre. Jo, det er mange som er glad i deg" - så tolkes det ofte som negativt at den syke. Og det blir også feil.

Det er ikke lett å være psykisk syk, men det er f*aen meg ikke lett å være pårørende til psykisk syke heller.

[Vulpes]

Jeg kan forstå at de som aldri har kjent psykiske problemer på kroppen ikke klarer å se hvorfor noen velger å ta livet sitt, og at det for dem føles ut som om en helt meningsløs handling. Jeg har slitt psykisk i mange år selv, og er kronisk suicidal, som vil si at jeg alltid har tanker om å ta livet mitt. Det er ikke det samme som å være aktivt suicidal (ha konkrete planer) eller akutt suicidal (stor fare for suicid i nærmeste fremtid).

Som sagt har jeg slitt med psyken i mange år, til tross for at jeg bare er i begynnelsen av tjueåra. Jeg føler at jeg ble født som en vase, og for hver smell jeg har gått på så har vasen knust. Noen har limt meg sammen hver gang, men det er alltid noen biter man ikke får med, biter som er så knust at de ikke kan limes sammen igjen. Når dette har skjedd mange ganger, føler jeg at det er store deler av meg som mangler, og jeg føler at jeg aldri kan bli hel igjen.

Når jeg har det som verst, føler jeg at den smerten jeg har inne i meg er så stor, at den overgår all den smerten mine pårørende ville ha fått dersom jeg gikk bort. I tillegg føler jeg meg ofte som en byrde, og er i perioder sikker på at ingen egentlig bryr seg om meg og at det ville bli bedre for de rundt meg om de slapp å måtte forholde seg til meg.

Jeg vet hvor vondt det er å ikke se noen annen utvei enn døden, og jeg klarer virkelig ikke å forstå at noen mener det er egoistisk å ta livet sitt. Å ta livet sitt er ikke et tegn på at man er svak, det er et tegn på at man har vært sterk for lenge..

Hilsen AB #18.

Høres virkelig vondt ut å ha det slik, og jeg vil først og fremst bare gi deg en klem.

Men så må jeg nok også kverulere litt med deg. For det å mene at selvmord som regel er en egoistisk handling er ikke det samme som å ikke forstå hvorfor noen gjør det.

Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle. Alle er forskjellig, men hadde min egen familie og mine " venner" i tankene når jeg skrev det.

Og hvis de skulle "sørge " når jeg blir borte, så har de bare seg selv å takke. De har hatt, til nå, 25 år på seg til å vise de bryr seg. Det har de ikke gjort.

Trist å høre at det er slik, virkelig. Men.. Tenk mer over hvordan du ordlegger deg.

Endret 14. april 2012 av Tonje!

[LeaMichele]

Høres virkelig vondt ut å ha det slik, og jeg vil først og fremst bare gi deg en klem.

Men så må jeg nok også kverulere litt med deg. For det å mene at selvmord som regel er en egoistisk handling er ikke det samme som å ikke forstå hvorfor noen gjør det.

Trist å høre at det er slik, virkelig. Men.. Tenk mer over hvordan du ordlegger deg.

Det er jeg desverre ikke flink til, så unnskyld meg.

[Gjest Hikken]

Blir helt satt ut av dere nå jeg, skal jeg være ærlig.

Jeg håper det ikke er det dere mener å gjøre, men slik jeg tolker dere nå sitter dere her og skjærer alle over én kam. At det er mange som ikke er flinke til å takle andres motgang, psykiske lidelser og problemer i livet er klart. Men man kan da ikke sitte her og snakke som om det er de pårørendes skyld at folk begår selvmord.

For det første har man først og fremst selv ansvar for sitt eget liv. For det andre er det en veldig stygg ting å si mtp. alle de som har mistet noen de var glad i til selvmord, som kanskje ikke var klar over at personen slet, eller som prøvde å hjelpe forgjeves.

Selvsagt snakker jeg ikke om de som har prøvet å hjulpet personen i livet. Jeg snakker om de som dytter deg vekk og slutter å inkludere deg etter at de fant ut at du er syk. Er de ikke klar over at personen sliter så synes jeg bare det er trist og sørgelig på deres vegne, men når de med god viten fryser deg ut fordi de er redd for depresjonene dine, så har de ingenting de skulle ha sagt. Da har de hatt god tid på å komme med oppmuntrende meldinger, gå ut på noe sosialt eller en tatt en telefonsamtale. Når de ikke engang gidder å sette av en time i uken på deg så tror jeg ikke man er så viktig som den pårørende påstår.