En misogynist sin hverdag

[misogynist]

Lager en dagbok for de som ønsker å spørre en misogynist om hvordan en misogynist skapes.

Håper jeg har nok på hjertet til å komme med andre innspill og betraktniger fra hverdagen. En slags Facebook med meningsløse oppdateringer med andre ord :gjeiper:

Tror jeg skal finne mitt innlegg i en anne tråd og poste her, så har en et grunnlag å begynne diskusjoner på.

[misogynist]

Jeg, en kvinnehater(?)

Mann på noen og førti. En mann med barn, ekskone og søstre. Kvinnelig sjef, kvinnelige kollegaer og andre relasjoner til kvinner. Ønsker å prøve å få frem en tanke om noe av det som skaper menn som meg.

Som de fleste slike ting så begynner alt i barndommen. Alle mine minner fra barndommen som relateres til min mor er preget av å enten bli latterliggjort eller et intenst savn etter å bli elsket.

Tenker jeg nøye gjennom alle mine barneår så kan jeg ikke huske å noen som helst gang ha blitt trøstet, blitt gitt en klem eller på annet vis opplevd mental eller fysisk nærhet. (Nei, min far var aldri inne i bildet, et valg min mor tok). Av konkrete minner jeg har så er det å flytte fra mine to venner da jeg var rett over tre år. Da flyttet vi til landet og på en gård der det ikke fantes andre unger. Dagene jeg husker var rastløse. Etter en stund utviklet jeg et mønster der jeg bokstavelig talt dreit på meg for å få oppmerksomhet. Dette etter å ha prøvd å få sitte på fanget til min mor. Der ble jeg avvist med forklaringen om at siden hun var gravid så var det ikke plass til meg på fanget hennes.

Husker ikke når eller hvordan dette skjedde, men bonden på nabogården begynte å ta meg med på gårdens daglige arbeid. Noe som gorde at jeg endelig fikk en farsfigur og rollemodell. Dette varte i en rundt to år før vi flyttet videre, da til en bygd. Her ble jeg det første året gående alene igjen. Var en relativt fin tid da jeg som regel var ute fra morgen til sene kvelden og klatret i trær og fjell. Tenker på det nå så er det mer enn én gang det har vert kun flaks som har holdt meg i live. Det er IKKE lurt å rote i reiret til en kongeør for å si det slik. Min mor sine dager gikk stort sett med til å dulle med min yngre søster og til kaffeslabberas med nabokonene. Da jeg så begynte på skolen oppdaget jeg at mitt hjem ikke var som andres. De andre i klassen visste om flere bokstaver, de kunne telle langt og de visste opp ned på en blyant. Hvordan jeg kom meg igang på skolen og fikk gjort lekser undres jeg litt over. Jeg tror jeg må være mottakleig for informasjon for det var veldig merkbart for meg selv hvor uendelig langt bak alle andre jeg lå det første året. Lekser gjorde jeg alltid helt alene. Helt fra første klasse og skolelivet ut. Ingen hjemme har noen som helst gang hjulpet til med lekser eller fulgt dem opp på annet vis. Eneste jeg opplevde var min mor sin massiv kritikk for min rettskriving de få gangene det var krevd underskrift hjemmefra. Uansett hva jeg gjorde eller svarte på skolen så fikk jeg overhalinger av min mor for hvor ubrukelig det var å ikke skrive alle ord rett alltid. Om det var ting fra håndarbeidstimer og sløyd som skulle vises så ble en møtt med latter og hånlige kommentarer. Husker jeg lagde noe til min mor i sløyden, hun lo så hun grein av hvor elendig arbeidet var. For å ikek snakke om at alle som var på besøk hjemme hos oss fikk sett denne gjenstanden mens hun lo, pekte og latterliggjorde like mye hver eneste gang.

På barneskolen var det flere episoder som ikke var helt heldige når det kom til hvordan en følte seg beehanldet. En gang vi holdt på med leire så hadde to jenter laget noen skåler. De hadde vann i den ene og ropte meg og en annen bort for å vise hvor kult det var. Jeg syntes også det var kult, så jeg fylte litt vann i den andre. Det skulle jeg ikke ha gjort, for da ropte de på læreren og fremstilte meg som en bråkete pøbel. Jeg fikk kjeft så det holdt etter for å si det slik. Jeg stod alene mot de to og læreren nektet å høre på meg eller han andre.

Når det kom til å jobbe i timene så var jeg også henvist til b-laget. Jeg har mange klare minner av å spørre min kvinnelige klasseforstander om hjelp for å bli avspist med ting som at en burde forstå, andre trengte hjelp mer og at hun var opptatt. Som regel var det en håndfull av jente i klassen som ble prioritert.

En annen gang var jeg på vei hjem fra skolen, en tur jeg alltid drøyde mest mulig for å slippe å komme hjem for tidlig. På veien er det to jenter i klassen min. Uten foranledning tar hun hene opp en stein på størrelse med en voksen mann sin knytteneve og kaster i hodet på meg. Blødde som en gris og kunne i se noe på grunn av alt blodet.

I kø på kino stod jeg og gjorde ingenting. Ut av det blå kommer en jente og sparker meg i skrittet.

På ungdomskolen under en heldagsprøve ble alle klassene blandet. Jeg sitter og ser ut vinduet mens vi venter på å få prøven utdelt, en jente jeg ikke hadde sett før kasteer noe viskelær på meg og forteller meg at jeg er skikkelig ekkel.

Det er vel det jeg kommer på i farten fra årene før videregående. som resultat av alt dette var jeg nå en usikker ung mann med et enormt behov for å bety noe positivt for noen. Da helst en jente.

Min usikkerhet og nå introverte personlighet lå grundig i veien for dette kan en si. Ved tilfeldigheter ble jeg venn med en fyr som kan sies å være min rake motsetning. Å være med han på byn i unge år

var utrolig. Han gikk inn i lokalet og i løpet av kort tid hadde han tre fire jenter som beilet han. Jeg observerte kun. Bare en jente sa hei til meg, spesielt en pen jente, så koblet hjernen helt ut

og jeg ble bokstavelig talt stum. Slik ble jeg jo stemplet som komplett idiot etter hvert. Heldigvis er han kompisen min en oppegående fyr som hadde oppegående damer. Å det viset lærte jeg i det

minste å snakke med jenter som jeg ikke var interessert i eller som var totalt off limits. En av disse damene hans hadde en venninne som av ukjente grunner en kveld kastet seg over meg. Så i løpet

av noen timer gikk jeg fra å være ukysset til nypult. Noe som var ok. Jeg ble i forhold med denne dama i sirka ett år før jeg forstod hvor manipulerende og kynisk hun var. Kompisen min hadde sette

dette fra dag én og stod meg heldigvis last og brast gjennom dette året. Et år preget av sexnekt, sure miner, gavekrav, utroskap og annet. Det var første spiker i kisten for troen på kjærligheten kan en si.

Så forelsker jeg meg i ei og blir dumpet kort tid senere. Ingenting galt i det. Tar det bare med for kronologien sin del. Jeg forstår den stakkars dama at hun ikke holdt ut, jeg kvelte jo henne fullstendig. Noe som var et resultat at sosial inkompetanse.

Skadet av barneår og kjærlighetssorg så går det en del år der en vikler seg mer og mer inn i ensomheten. En prøver, men får ikke til å snakke med damer. Det ender med nervøst sammenbrudd og kollaps på skolen. Tilfeldigheter gjør at en havner til sengs med en kvinne og blir så værende der. Begge nok preget av desperasjon etter å ha noen, nesten hvem som helst i livet sitt. Dette er også et forhold jeg i dag aldri ville gått inn i. Men vi får noen barn sammen og lever i et dysfunksjonelt forhold. Her som i oppveksten så finnes det ikke respekt for mine tanker og følelse. Uansett hva en gjør av husarbeid så er det aldri godt nok. Det klages på at en aldri reiser, så når en da arrangerer en overraskelsestur så får en kjeft fordi denne turen ikke er slik HUN hadde tenkt. uansett hva en mener og føler så er det ikke relevant.

En dag blir jeg skikkelig syk. Kvalme, hodepine og svimmelhet. En ender opp på toalettet og spyr, driter og får krampeanfall. En sitter med vidåpne øyne og ser ingenting da alt er svart. Dette skremmer meg rett og slett. Slike smerter har en aldri opplevd før og hele kroppen er ute av kontroll. En roper og ber moren til sine barn om å bar være til stede i samme rom. Dette får en så grov kjeft for og blir bedt om å skjerpe seg kraftig. Til slutt, etter noe som føles som en evighet

så klarer en å karre seg inn i sofaen igjen. Skikkelig kvalm og elendig sitter en i ene enden. Da bestemmer hun seg for å lage seg noe mat. Skiver med makrell i tomat. Noe hun visste VELDIG godt at jeg ikke utstår lukten av. Selv på gode dager får jeg brekningsfornemmelser. Jeg ber henne rolig om å ta hensyn og helst sitte på avstand. Demonstrativt setter hun seg klin oppi meg og sørger for at lukten driver mot meg. Jeg ender opp med å løpe mot do uten å rekke frem. Med spy over alt og kroppen i kramper får jeg atter en gang kjeft. Der og da innser jeg at denne damen ikke bryr seg. Etter en stund flytter jeg ut og verden blir bedre. Men, i det jeg annonserer at jeg flytter blir jeg angrepet med flyvende mobiltelefoner, tallerkener, sko, knytteneveslag med mer.

I samme tidsrom kommer jeg i snakk med en kvinnelig kollega. Usikke på hvordan det skje, mn vi snakker plutselig om alt mellom himmel ogjord. Hun om sine problemer på hjemmebane, jeg om mine problemer generelt. For første gang i livet snakker jeg med en kvinne som lytter! Som forstår! Som ser at her finnes det faktisk et menneske! Uten henne hadde jeg aldri vert i stand til å skrive dette. Uten henne hadde jeg aldri klart å sette ord på mine følelser. Dog, vi innleder et forhold. Hun er gift og alt foregår i hemmelighet. Det er i denne fasen av livet jeg lærer om hvor lett det er å lyve og bedra. Hvor uendelig enkelt det er å leve to liv. Så sammen med min nyvunne evne til å sette ord på ting så kommer medaljen med baksiden i at en innser at alle kan bedras, lett.

Neste kvinne ut forelsker jeg meg i. Hardt og intenst og inderlig. Aldri før eller etter har jeg elsket noen så betingelsesløst og så begjærlig. De to årene jeg har sammen med henne er de eneste to årene i mit godt over 40 år lange liv jeg kan påstå at jeg har opplevd lykke. Jeg kan i dag ikke finne frem til disse følelsene. Ikke klarer jeg å hente frem epsioder fra det livet heller som får meg til å minnes. Men jeg husker at jeg uendelig mange ganger i løpet av disse to årene tenkte at dette, det er dette folk mener med lykke! På slutten griper uansett paranoiaen meg. Dvs, jeg følte noe var galt. Etter en søvnløs natt tar jeg hennes mobil, leser meldingene som er på den, og får bekreftet at hun er utro. Verden raser sammen og livet går fullstendig i oppløsning. Det går måneder før jeg klarer å jobbe skikkelig. Den ene gangen jeg gir meg fullt og helt til en kvinne så avvises jeg med å bli bedratt. Det gjorde ikke mitt forhold til kvinner bedre.

Nå, ti år senere, så preges jeg ennå av dette livet. Jeg er på utsiden en, ubeskjedent sagt, rimelig flott mann. Med orden i økonomien og tilsynelatende godt liv. Det er på utsiden. På innsiden er jeg tom. Veldig tom. Det er mye en kvinne gjerne krever av rasjonelle tanker og handlinger fra oss menn som stemples som kvinnehatere. Greit nok det, men... Vi er veldig klar over disse tingene. Problemet er at disse tingene, som å være mer hyggelig, trygg, solid, morsom osv, de kommer ikke frem. Ene og alene fordi om en ser på innsiden av kvinnehatende menn så er følelsene disse menn har helt annerledes. Vi kan ha lange fornuftige samtaler der vi ser det objektive i samspillet mellom menn og kvinner. Men det hjelper ikke når det følelsesmessige er blitt ødelagt gjennom et langt liv. Og det er her kvinner rett og slett virker sosialt inkomptente. For, om kvinner begynner å møte menn med interesse for det som er på innsiden. Og IKKE avfeier de generaliserende utsagn med kvinneforakt, så vil kvinnene sakte men sikkert se at bak alt kvinnehatet så finnes det en såret person som har ett eneste behov, nemlig å oppleve å bety noe.

Veldig mange av kvinnehaterne er flotte mennesker som gjennom et langt liv har blitt mentalt misshandlet og gjentatte ganger sviktet av kvinner. Nei, det er ikke DIN skyld. Men DU kan være den som er en annerledes kvinne. Det holder ikke å oppleve én kvinne som lytter, en må oppleve mange over tid. Det handler nemlig om så store ting som samfunnet og hvordan vi som menn og kvinner nærmer oss hverandre. Det stilles den dag i dag enorme krav til menn. I en verden der kvinner har mer makt en noen gang. Det er nå opp til kvinnene å ta ansvar for den makten de har. Hvis ikke så vil polariseringen bare øke. Det er slik med makt at det følger med stort ansvar. Er kvinner villige til å ta dette ansvaret? Personlig tviler jeg. Jeg stoler ikke på kvinner og deres motiver.

For min del er jeg et sted i livet der jeg objektivt ser mine kvaliteter, hvem jeg er og hvem jeg ikke er. Jeg vet jeg er en lojal og trofast mann. Rettferdig, trygg på meg selv og med klare mål om hvor jeg skal videre i livet mitt. Bortsett fra når det kommer til det å ha en kvinne i livet sitt. Det handler ikke om vrangforestillinger om at alle kvinner er onde. Men om hva som faktisk finnes av følelser, eller mangle på sådanne, på innsiden. Som intenst forelsket er det som en bryter slår over. En blir avmålt, har en høflig avstand og skyver kvinnen sakte men sikkert ut av sitt liv. Ikke fordi en nødvendigvis ønsker dette mest. Men fordi en har store sorte hull på innsiden som er kraftigere en alle andre følelser. En blir kald og kynisk. Så da vil en på den ene siden være hyggelig og grei og en flott kollega. Mens på den andre siden så stiger mishagsytringene over kvinner i diskusjoner. Både i det virkelige liv og på nett. En vet veldig godt at dette handler om raseri over mye forskjellig. Sinne over sin egen manglende evne over å bygge relasjoner, sinne over å ikke oppelve lykke igjen, urasjonell sinne over at hun (det forbaskede nydelige vesenet som en er forelsket i) ikke ser og forstår alle ens indre følelser. Og slik baller ting på seg. Skjerpe seg? Ja hadde det vert så lett. Det er ikke slik at vi sinte menn ikke er klar over vårt indre følelsesliv, hvordan ting henger sammen og hvordan ting kan løses. Problemet er at en psykolog alene er ikke nok. Det må på mange nivåer bygges positive relasjoner til kvinner. Der står kvinnene og skriker at sinte menn må skjerpe seg, mens sinte menn svarer med enda mer sinne mot kvinner, der det skjulte budskapet er elsk meg for pokker! Løsningen er nok hverken det ene eller andre, men er kvinner villige til å komme sinte menn i møte?

Ok, dette var mitt fåfengte forsøk på å illustrerer hvor mange sinte menn kommer fra. Og som en sint mann så er her og nå mitt følelsesliv preget av å vente på å bli missforstått, latterliggjort og avvist. Er ikke verden herlig?

[Wombat]

Så fint at det blir en tråd bare til deg da

Måtte ingen hunnkjønn finne fram til deg denne dag og måtte horder av mannfolk falle for dine føtter!

edit: du lagde en lang lang post før jeg fikk svart, men kjør på!

Endret 4. april 2012 av Wombat

[misogynist]

Så fint at det blir en tråd bare til deg da

Måtte ingen hunnkjønn finne fram til deg denne dag og måtte horder av mannfolk falle for dine føtter!

edit: du lagde en lang lang post før jeg fikk svart, men kjør på!

Den er ikke TIL meg, men FRA meg

Det er mer et ønske om å gi innblik til tanker og følelser til en kvinnehatende mann. Ikke som mye om hva en tenker, men hvorfor tankene kommer og hva som trigger dem. Som heterofil mann har jeg ikke noe behov for å ha menn for mine føtter

[Wombat]

Den er ikke TIL meg, men FRA meg

Det er mer et ønske om å gi innblik til tanker og følelser til en kvinnehatende mann. Ikke som mye om hva en tenker, men hvorfor tankene kommer og hva som trigger dem. Som heterofil mann har jeg ikke noe behov for å ha menn for mine føtter

Det er jo flere som har etterspurt en slik tråd, eller egentlig etter hva menn som sier de hater kvinner tenker, så dette blir nok en interessant tråd for de som lurer

Og jeg kan endre min formulering til: måtte du ha mannekompiser opp til knærne og en kald pils i hver hånd!

[Hoppetaujenta]

Mye å lese her, men du uttrykker deg bra, ts. Det skal du ha.

[misogynist]

Mye å lese her, men du uttrykker deg bra, ts. Det skal du ha.

Takk takk Det ble nok veldig i overkant med tekst ja. Men så kan en jo lese litt om gangen

Men tanken slår meg, hvordan får en markedsført en slik tråd? Og finnes det noe som helst behov for den? Tror jeg må høre med markedsavdelingen min... (Selvironisk ment).

[Måndagsbarn]

Jeg bare lurer, siden jeg har hatt en vanskelig oppvekst selv uten å bli manne- eller kvinnehater; hva føler du om de menneskene som altså har hatt det tøft i livet med mange dårlige opplevelser knyttet til enten kvinner eller menn, men som -ikke- sitter igjen med denne bitterheten til et av kjønnene?

Som kvinne selv, behandlet dårlig av hovedsaklig kvinner, sitter også jeg igjen med en viss bitterhet mot visse typer kvinner. Men ikke alle, jeg innser at alle er individer og greier å gjenkjenne vennlighet eller manipulative trekk, f.eks.

Tror du selv at dine egne mangelfulle sosiale evner er å skylde for disse dårlige opplevelsene du har, og at disse kanskje kan linkes til arv eller anlegg istedet for miljø? Hva da, vil du slippe fra deg denne oppfattelsen om at kvinner ikke er likeverdige og bare er ute etter å utnytte/behandle deg dårlig?

Ønsker du egentlig å få hjelp, f.eks hos en psykolog eller finne en samtalepartner som gir deg et skikkelig utbytte - og kunne dette vært en kvinne?

[misogynist]

Jeg bare lurer, siden jeg har hatt en vanskelig oppvekst selv uten å bli manne- eller kvinnehater; hva føler du om de menneskene som altså har hatt det tøft i livet med mange dårlige opplevelser knyttet til enten kvinner eller menn, men som -ikke- sitter igjen med denne bitterheten til et av kjønnene?

Som kvinne selv, behandlet dårlig av hovedsaklig kvinner, sitter også jeg igjen med en viss bitterhet mot visse typer kvinner. Men ikke alle, jeg innser at alle er individer og greier å gjenkjenne vennlighet eller manipulative trekk, f.eks.

Tror du selv at dine egne mangelfulle sosiale evner er å skylde for disse dårlige opplevelsene du har, og at disse kanskje kan linkes til arv eller anlegg istedet for miljø? Hva da, vil du slippe fra deg denne oppfattelsen om at kvinner ikke er likeverdige og bare er ute etter å utnytte/behandle deg dårlig?

Ønsker du egentlig å få hjelp, f.eks hos en psykolog eller finne en samtalepartner som gir deg et skikkelig utbytte - og kunne dette vært en kvinne?

Flotte og kompliserte spørsmål Kan hende dette blir et litt for langt svar? Vi får se

De som har blitt utsatt for grov urett og som fremdeles er harmoniske mennesker har jeg stor respekt for. De har jo tross alt klart noe jeg selv ikke har fått til Eneste er at jeg tror å konsekvent omtale sinet som bitterhet kan være villedende. Har ikke gode argumneter her og nå, men noe i magefølelsen sier meg at dette må tenkes litt i gjennom og muligens defineres klarere.

Det som kommer der du stiller spørmsål rundt mine sosiale evner så blir svaret noe slik som kommer her. Jeg er litt usikker på hva du faktisk spør om. Når jeg prøver å tolke spørsmålet så blir det litt selvmotsigende for meg Men jeg antar at det du lurer på er om jeg har arvet manglende sosiale evner? Og at det ikke er miljøbetinget? Og da, som en konsekvens for dette ikke lenger vil gi kvinner skylden for min manglende sosiale kompetanse?

Jeg tror at sosial interaksjon er noe som må læres. Det vil si at vi er født med en introvert eller ekstrovert personlighet, men hvordan vi bruker denne til å omgås og relatere oss til andre mennesker er en læringsprosess. Jeg begrunner dette i det jeg har sett av min mor sin personlighet, min mormor sin personlighet og mine barn sine personligheter. Det er noen introverte egenskaper som går som en rød tråd gjennom alle generasjonene. Min mening er at disse egenskapene i seg selv ikke er til hinder for å inngå meningsfylte relasjoner til andre mennesker. Der mormor, mor og jeg ikke evner å inngå denne typen relasjoner så ser jeg at mine barn, på tross av sin medfødte introverte personlighet, har store og gode sosiale nettverk. Mine barn evner også å inngå gode relasjoner til motsatt kjønn, og har ikke samme paranoia der som sin far. Jeg vil være ubeskjeden nok til å ta mye av æren for dette ved at jeg har prøvd etter beste evne å gi dem motsatte erfaringer av hva jeg selv fikk i min oppvekst.

Nå er jeg veldig usikker på om jeg svarte på det du spurte om, men du korrigerer om det er noe som mangler?

Når det kommer til dette å få hjelp så føler jeg de aller fleste dager at det er for sent. Det virker i hverdagen som om noe er permanent ødelagt innvendig. Nei, jeg ønsker ikke noen hjelp fra fagfolk. Men jeg ønsker å kunne blottlegge min sjel med alt mitt sinne og fremdeles bli respektert og holdt av som menneske. Om det er mulig? Nei, det virker ikke slik. Til det har jeg opparbeidet for mange teknikker der det å ikke føle er målet. Alt her i livet møter jeg bevisst analytisk og kynisk. Merker jeg følelser innvendig som kan, på sikt og teoretisk, ende opp med en såret følelse så vil jeg automatisk fjerne meg fra det/den/de.

Tillegg: Om dette kunne vert en kvinne spør du. Aller helst vil jeg at det skal være en kvinne, men som jeg skrev over. Jeg ser der en situasjon der jeg kan ende opp sårbar og dermed vil en slik kvinne fort oppleve å bli avvist. Selvmotigende ja, men det er den harde realitet om hvordan ting faktisk virker. Det er jo også i slike perdioder i livet at sinnet er på sitt mest intense. En hater kvinner fordi en hater seg selv for å være svak og ha mangler.

Endret 4. april 2012 av misogynist

[Måndagsbarn]

Flotte og kompliserte spørsmål Kan hende dette blir et litt for langt svar? Vi får se

De som har blitt utsatt for grov urett og som fremdeles er harmoniske mennesker har jeg stor respekt for. De har jo tross alt klart noe jeg selv ikke har fått til Eneste er at jeg tror å konsekvent omtale sinet som bitterhet kan være villedende. Har ikke gode argumneter her og nå, men noe i magefølelsen sier meg at dette må tenkes litt i gjennom og muligens defineres klarere.

Det som kommer der du stiller spørmsål rundt mine sosiale evner så blir svaret noe slik som kommer her. Jeg er litt usikker på hva du faktisk spør om. Når jeg prøver å tolke spørsmålet så blir det litt selvmotsigende for meg Men jeg antar at det du lurer på er om jeg har arvet manglende sosiale evner? Og at det ikke er miljøbetinget? Og da, som en konsekvens for dette ikke lenger vil gi kvinner skylden for min manglende sosiale kompetanse?

Jeg tror at sosial interaksjon er noe som må læres. Det vil si at vi er født med en introvert eller ekstrovert personlighet, men hvordan vi bruker denne til å omgås og relatere oss til andre mennesker er en læringsprosess. Jeg begrunner dette i det jeg har sett av min mor sin personlighet, min mormor sin personlighet og mine barn sine personligheter. Det er noen introverte egenskaper som går som en rød tråd gjennom alle generasjonene. Min mening er at disse egenskapene i seg selv ikke er til hinder for å inngå meningsfylte relasjoner til andre mennesker. Der mormor, mor og jeg ikke evner å inngå denne typen relasjoner så ser jeg at mine barn, på tross av sin medfødte introverte personlighet, har store og gode sosiale nettverk. Mine barn evner også å inngå gode relasjoner til motsatt kjønn, og har ikke samme paranoia der som sin far. Jeg vil være ubeskjeden nok til å ta mye av æren for dette ved at jeg har prøvd etter beste evne å gi dem motsatte erfaringer av hva jeg selv fikk i min oppvekst.

Nå er jeg veldig usikker på om jeg svarte på det du spurte om, men du korrigerer om det er noe som mangler?

Når det kommer til dette å få hjelp så føler jeg de aller fleste dager at det er for sent. Det virker i hverdagen som om noe er permanent ødelagt innvendig. Nei, jeg ønsker ikke noen hjelp fra fagfolk. Men jeg ønsker å kunne blottlegge min sjel med alt mitt sinne og fremdeles bli respektert og holdt av som menneske. Om det er mulig? Nei, det virker ikke slik. Til det har jeg opparbeidet for mange teknikker der det å ikke føle er målet. Alt her i livet møter jeg bevisst analytisk og kynisk. Merker jeg følelser innvendig som kan, på sikt og teoretisk, ende opp med en såret følelse så vil jeg automatisk fjerne meg fra det/den/de.

Tillegg: Om dette kunne vert en kvinne spør du. Aller helst vil jeg at det skal være en kvinne, men som jeg skrev over. Jeg ser der en situasjon der jeg kan ende opp sårbar og dermed vil en slik kvinne fort oppleve å bli avvist. Selvmotigende ja, men det er den harde realitet om hvordan ting faktisk virker. Det er jo også i slike perdioder i livet at sinnet er på sitt mest intense. En hater kvinner fordi en hater seg selv for å være svak og ha mangler.

Jeg vil bare begynne med å si at jeg synes du, til å være selvutnevnt (eller selvuttalt) misogynist, har respektfulle ytringer og ikke noen synlige ønsker om å rakke ned på noen - hverken kvinner eller menn hittil. Som en annen poengterer her over, virker du reflektert og du forklarer deg på en veldig intelligent måte. Jeg kjenner deg ikke, så jeg kan ikke påstå dette, men mitt inntrykk er at det du beskriver som en mer kompleks følelse enn bitterhet (noe jeg nok burde beskrevet annerledes) kommer frem som en slags resignasjon og oppgivelse. Tror du virkelig ikke at livet ditt kan gå i positiv retning herfra?

Jeg føler en oppriktig sympati med mennesker som føler at livet har gått dem imot, og har vanskelig for å svelge det når (spesielt kvinner, faktisk) utviser total mangel på empati og imøtekommenhet. Dette oppleves nok ofte i forum som dette, og dermed blir det lett å skjelle ut mennesker som deg, som blottstiller sine mest "ekstreme" sider, men som jeg tror er relativt vanlige følelser som mange ikke viser omverdenen.

Måten moren din behandlet deg på, med latterliggjøring og mangel på helt grunnleggende input, mestringsfølelse og enkle ting som leksehjelp, var totalt uakseptabel. Hvordan føler du det om de menneskene rundt som så dette, og som kanskje ikke grep inn eller tok det opp med mor? Hvordan er forholdet til moren din nå?

(dette var det jeg rakk nå, om du vil fortsetter jeg gjerne diskusjonen senere - håper du ikke finner mine spørsmål eller funderinger støtende. Jeg er egentlig veldig nysgjerrig og synes ikke du virker så misogynistisk som du sier - mer desillusjonert kanskje?)

[misogynist]

Jeg vil bare begynne med å si at jeg synes du, til å være selvutnevnt (eller selvuttalt) misogynist, har respektfulle ytringer og ikke noen synlige ønsker om å rakke ned på noen - hverken kvinner eller menn hittil. Som en annen poengterer her over, virker du reflektert og du forklarer deg på en veldig intelligent måte. Jeg kjenner deg ikke, så jeg kan ikke påstå dette, men mitt inntrykk er at det du beskriver som en mer kompleks følelse enn bitterhet (noe jeg nok burde beskrevet annerledes) kommer frem som en slags resignasjon og oppgivelse. Tror du virkelig ikke at livet ditt kan gå i positiv retning herfra?

Jeg føler en oppriktig sympati med mennesker som føler at livet har gått dem imot, og har vanskelig for å svelge det når (spesielt kvinner, faktisk) utviser total mangel på empati og imøtekommenhet. Dette oppleves nok ofte i forum som dette, og dermed blir det lett å skjelle ut mennesker som deg, som blottstiller sine mest "ekstreme" sider, men som jeg tror er relativt vanlige følelser som mange ikke viser omverdenen.

Måten moren din behandlet deg på, med latterliggjøring og mangel på helt grunnleggende input, mestringsfølelse og enkle ting som leksehjelp, var totalt uakseptabel. Hvordan føler du det om de menneskene rundt som så dette, og som kanskje ikke grep inn eller tok det opp med mor? Hvordan er forholdet til moren din nå?

(dette var det jeg rakk nå, om du vil fortsetter jeg gjerne diskusjonen senere - håper du ikke finner mine spørsmål eller funderinger støtende. Jeg er egentlig veldig nysgjerrig og synes ikke du virker så misogynistisk som du sier - mer desillusjonert kanskje?)

Det er et veldig bevisst valg å ikke fremme mine misogynistiske tanker og idéer her. Da tror jeg at min intensjon om å gi et nakent bilde inn i hodet til en som er kronisk mistenksom mot kvinner fort vil bli oversett. Om jeg faktisk er en kvinnehater eller ei er jeg usikker på, men jeg er stemplet som en flere ganger av uavhengie personer av begge kjønn. Så noe hold må det være i påstanden?

Mitt liv kan virkelig ta seg opp, og det gjør det. Men det innebærer ikke den biten som omhandler kvinner. Ikke enda i alle fall. Til det føler jeg for mye usikkerhet, misstenksomhet og sinne generelt. Når det kommer til å bygge relasjoner til kvinner så foregår det på et distansert vis. Å ha seksuelle relasjoner går fint. Men å ha emosjonelle relasjoner er verre. Legger en så til følelser som gjør en sårbar så ender en opp med noe jeg vil beskrive som mental selvskading. Utad arter dette seg som sinte utbrudd, voldelige tanker og hånlig oppførsel mot kvinner.

Å diskutere og opplyse(?) er hele formålet med tråden. Så alle som oppriktig lurer på hva som foregpr i hodet på én sint mann er hjertelig velkomne til å delta i debatten.

[lys]

Hei misogynist, nå har jeg lest hele hovedinnlegget ditt, og syntes det var interessant å lese. Som mor selv kjenner jeg at jeg blør for den unge deg som vokste opp med en kald og ukjærlig mor. For det du har opplevd i ettertid ... tja, dette blir jo bare mitt synspunkt - men jeg tror slett ikke din historie er unik, verken som mann, men heller ikke som kvinne.

Jeg har ikke levd like lenge som deg, og ikke opplevd riktig like mye, men om jeg hadde ønsket det, kunne jeg proklamert meg som mannehater og vinklet mine opplevelser som menn på en slik måte at et slikt mannehat muligens ville virket berettiget på enhver leser. For noen år siden slet jeg litt med en del selvmedlidenhet, og kunne - for meg selv - pålegge andre skyld for alt som gikk galt i livet mitt. Men jeg tror det er hvordan man selv velger å se på sine opplevelser og de relasjonene man har hatt som gjør deg til den du er. Man kan velge å gjøre seg selv til et offer, nesten uansett. Nå er det klart at ingen historier er unike, og noen mennesker har unektelig vært gjennom uendelig mye mer lidelse enn andre. Vi har likevel alle opplevd mer eller mindre skuffelser fra mennesker rundt oss; fra foreldre, motsatte kjønn, venner ... etc. Likevel klarer noen å være harmoniske til tross for mye motgang og andre lever i disharmoni til tross for kanskje lite motgang. Hvorfor er det slik?

Jeg vil bare påpeke at jeg selv på ingen måte er noen mannehater, men jeg merker at jeg likevel er blitt litt kynisk og redd ...og kanskje jeg alltid har vært det. Er det pga oppveksten min? Er det pga mine opplevelser med den ene eller den andre eller den tredje mannen? Tja .. jeg kan velge å legge skylden på det ene eller det andre eller alt sammen, men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg har heller ikke vært en passiv tilskuer i mitt liv og mine egne handlinger har jo vært med på å bestemme utfallet av mine opplevelser i livet. Og for andre parter ser nok virkeligheten annerledes ut, og kanskje er endog jeg en som blir tillagt skyld for at noen har mistillitt til det motsatte kjønn - hva vet jeg ...

Så jeg må innrømme at jeg har ganske lav toleranse for kvinne-/manne-/menneskehat ... litt sånn - uten at jeg ønsker å høres for brutal ut - get over it! Det er det bare du - og ingen andre - som kan.

[misogynist]

Hei lys!

Takk for at du har tatt deg tid til å lese. Jeg vil gjerne først få si at jeg ikke synes synd på meg selv eller øsnker at andre skal gjøre det. Jeg ser ikke på meg selv som et offer, jeg ønsker og forsøker å illustrere en historie som fører til en sint mann. Selv om sint mann muligens er en noe snever betegnelse. Dessillusjonert og paranoid er muligens også ord en kan bruke på tilstanden.

Du stiller et spennende spørsmål når det kommer til dette med harmoni og disharmoni. Så hvorfor er det slik, at folk med nesten like negative opplevelser i livet utvikler seg så forskjellig? Jeg vet ikke, men jeg tror at det dreier seg om en blanding av arv og miljø. Om du ser på post #9 i denne tråden så finner du mitt lange svar.

Til syvende og sist, get over it sier du. Om ikke komt over it, så mener jeg at jeg har tatt konsekvensen av det. Ved å innse hvem jeg er og hvorfor jeg er den personen jeg er så føler jeg at jeg har tatt ansvar for mitt eget liv og egen fremtid. Så lenge jeg unnlater å inngå private relasjoner til kvinner som krever tillit eller at en gjør seg selv sårbar så er jeg en rimelig harmonisk person. Så det er MIN løsning for MEG. Forøvrig håper jeg at ved å delta i diskusjoner her kan bidra til å kaste lys over noe av det som fører til at menn og kvinner alt for ofte blir sittende i hver sin skyttergrav.

[misogynist]

http://www.dagbladet.no/2012/04/17/nyheter/arbeidsliv/utdanning/21148511/

Hva skal en si? Annet en at en ikke er overrasket og at en forventer en massiv mengde støtte for dette hårreisende lønnsvedtaket ved NTNU. Er det riktig at lønn fastsettes ene og elene ut fra hva en har mellom bena?

Det er lett å være misogynist i en slik verden, det er jo konstant tilførsel av næring.

[Måndagsbarn]

http://www.dagbladet.no/2012/04/17/nyheter/arbeidsliv/utdanning/21148511/

Hva skal en si? Annet en at en ikke er overrasket og at en forventer en massiv mengde støtte for dette hårreisende lønnsvedtaket ved NTNU. Er det riktig at lønn fastsettes ene og elene ut fra hva en har mellom bena?

Det er lett å være misogynist i en slik verden, det er jo konstant tilførsel av næring.

Betyr det altså at i resten av verden bør kvinner gå rundt og hate alle menn, siden menn i de aller fleste andre land i verden tjener mye mer enn kvinner (dersom kvinner i det hele tatt får lov å jobbe)?

I motsetning til deg, ER jeg overrasket. Dette var et dårlig valg, å gi høyere lønn til noen bare for syns skyld. Om man ikke har gjort seg fortjent til høyere lønn, uavhengig av kjønn - skal man heller ikke få det. Jeg har ikke hørt om lignende tidligere, så dette var faktisk nytt for meg. Men jeg ser likevel ikke at dette er disse to kvinnenes skyld (professorene som fikk lønnsforhøyning, det er da ikke de som bestemmer lønnen selv?) - dette ligger hos enkeltpersonen(e) som ønsker å gjøre rett noe som ikke er feil fra begynnelsen. Da er det kanskje mer riktig å spørre hva som ligger bak denne beslutningen?

Her høres det ærlig talt ut som om du ikke ser skogen for bare trær. Du ser deg blind på at kvinner står bak alt som er dårlig eller "mannefortrykkende"; men sannheten er at det finnes menn og kvinner på begge sider av feministgjerdet som jobber både for og imot slike dumheter som denne saken viser.

[misogynist]

Betyr det altså at i resten av verden bør kvinner gå rundt og hate alle menn, siden menn i de aller fleste andre land i verden tjener mye mer enn kvinner (dersom kvinner i det hele tatt får lov å jobbe)?

I motsetning til deg, ER jeg overrasket. Dette var et dårlig valg, å gi høyere lønn til noen bare for syns skyld. Om man ikke har gjort seg fortjent til høyere lønn, uavhengig av kjønn - skal man heller ikke få det. Jeg har ikke hørt om lignende tidligere, så dette var faktisk nytt for meg. Men jeg ser likevel ikke at dette er disse to kvinnenes skyld (professorene som fikk lønnsforhøyning, det er da ikke de som bestemmer lønnen selv?) - dette ligger hos enkeltpersonen(e) som ønsker å gjøre rett noe som ikke er feil fra begynnelsen. Da er det kanskje mer riktig å spørre hva som ligger bak denne beslutningen?

Her høres det ærlig talt ut som om du ikke ser skogen for bare trær. Du ser deg blind på at kvinner står bak alt som er dårlig eller "mannefortrykkende"; men sannheten er at det finnes menn og kvinner på begge sider av feministgjerdet som jobber både for og imot slike dumheter som denne saken viser.

At det finnes kulturer der kvinner nektes å jobbe, ja endatil nektes å kjøre bil, er en uting jeg gjerne vil til livs! Like muligheter, rettigheter og plikter!

Når det gjelder lignende saker som dette urimelige lønnstilleget så har en f.eks. denne saken:

http://www.studieguiden.no/?page=lesmer&nyhetID=169

En sak som ikke på noe som helst vis er enestående. Når blir det innført tilsvarende på sykepleierstudiet for menn?

Jeg sier ikke at kvinner står for ALT ondt mot menn, men alt vondt som har rammet meg har kommet fra kvinner. Det er mange nyanser en må holde styr på her.

[Silfen]

Jeg skjønner ikke helt nødvendigheten av å hate alle. Det må da være særdeles avstumpende.

[misogynist]

Jeg skjønner ikke helt nødvendigheten av å hate alle. Det må da være særdeles avstumpende.

Det er særdeles avstumpende å bli avvist i ett og alt "alltid". Det er ikke hva jeg ønsket å bli, men jeg har innsett at dette er nok det minst destruktive jeg kan være.

[Silfen]

Det er særdeles avstumpende å bli avvist i ett og alt "alltid". Det er ikke hva jeg ønsket å bli, men jeg har innsett at dette er nok det minst destruktive jeg kan være.

Hva du vil være er opp til deg selv. Ingen andre. Det er mange som får sine liv formet fra tidlig av, i en negativ retning, uten at de legger 50 % av jordens befolkning til hat av den grunn.

[misogynist]

Jeg har vert syk i dag. Det vil, jeg har hanglet en stund, men i dag slo det skikkelig til. Så da har jeg filosofert litt. Som selvvalgt enslig mann så har en jo ingen til å ta seg av en. Ikke kan en syte til noen heller. Så hva skjer da?

Jeg har vært sytende til meg selv! Hver minste bevegelse har vært et ork, en har vært svimmel og det har svartnet for ønene flere ganger etter å ha reist seg. Så jeg har vært en diger sytepave! Noe som har vert fint. Det har vert deilig å bare være helt "dass", syte høylytt og ligge og sukke og stønne på sofaen. Uten å kjenen på frykten for å få kjeft, få bekjed om å skjerpe seg. For ikke å snakke om å slippe lange tirader om hvor veik og ubrukelig en er.

Så i sum så har jeg det mentalt bedre en noen gang når jeg er syk. Jeg får lov, av meg selv, å væøre syk. Noe som letter humøret betraktelig! Igjen, en bekreftelse på at ting er mye lettere når en er alene.