Barn som gleder seg til arven...

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert 14åringen har en ferdig utviklet sans for empati og medfølelse, det betyr ikke at hun er en "drittunge".. Bare uferdig eller ikke i stand til å reflektere over hva hun sier.

[Gjest Vampen]

Det er ikke sikkert 14åringen har en ferdig utviklet sans for empati og medfølelse, det betyr ikke at hun er en "drittunge".. Bare uferdig eller ikke i stand til å reflektere over hva hun sier.

Ja, det ER faktisk noe i det at den 14 år gamle hjernen ikke er ferdig utviklet ennå. Derfor er det greit å gi dem beskjed på en grei måte når de tråkker over grenser for hva som er akseptabelt, men det er unødvendig å stemple dem som drittunger med dårlig oppdragelse.

[Gjest BabyBlue]

Du skal ikke ta fjortiser så seriøst... Om noen år kan du le av det mens ungen, som da er godt voksen, rødmer som bare det Det er en ekkel fase alle må gjennom, og når man tenker tilbake på det har de fleste sagt eller gjort noe dumt i den perioden.

[Gjest Okusan]

Jeg er helt enig i at alderen taler for seg selv, men jeg tror ikke den riktige reaksjoner er å sitte på rumpa og vente på at hun blir eldre.

Tvert imot er det en gylden mulighet til å snakke med jenta og ta opp hva som evt ligger bak, og hvordan det er greit og ikke greit å forholde seg til arv og penger. Jeg synes virkelig ikke at sånne uttalelser skal bli stående uimotsagt, for det fremstår ganske så usympatisk.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at alderen taler for seg selv, men jeg tror ikke den riktige reaksjoner er å sitte på rumpa og vente på at hun blir eldre.

Tvert imot er det en gylden mulighet til å snakke med jenta og ta opp hva som evt ligger bak, og hvordan det er greit og ikke greit å forholde seg til arv og penger. Jeg synes virkelig ikke at sånne uttalelser skal bli stående uimotsagt, for det fremstår ganske så usympatisk.

Enig med deg,Okusan.

Og så syns jeg du, ts, skal sette deg ned å ta en prat med ungen din om hvordan du selv opplevde å miste moren din så alt for tidlig.

Hilsen også mamma til ei på 14

[AnonymBruker]

husker vi som tre søsken bestemte arven i mellom oss, tror vi gikk på barneskolen alle sammen og vi valgte 1 ting hver, valgene var nok heller ikke de mest gjennomtenkte heller... Grunnen til at jeg sier dette er at selv om vi har "fordelt" noe, så er nok dette et stadium vi gikk igjennom som barn - vet ikke om dette skjedde i forbindelse med andre arveoppgjør som gjorde at vi interesserte oss.

I dag ser jeg hvor mye mine foreldre har gjort for oss, og jeg er mest opptatt at de selv skal få nyte det de har av penger mens de er kan - enn at jeg skal arve noe...

(Så det ble nok folk ut av oss også...)

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig med en slik fase når de skal løsrive seg og forstå mer av hvordan livet er, samtidig som de er tøffe i trynet og ganske lite nyanserte. Tror neppe hun innerst inne gleder seg til dere dør.

[Vibi]

Sånn som enkelte her inne svarer er det tydeligvis ikke bare 14 åringer som ikke kan oppføre seg...

Hun er 14 år, jeg ville ikke tatt det så tungt. Heller forklart henne på en ordentlig måte hva man kan si til andre, og hva man ikke kan, hvordan du mistet moren din i ung alder, og dine følelser rundt dette, og kanskje litt om arv som sådan. Hun har kanskje en venninne med foreldre som plutselig har arvet penger, og som skryter av det eller noe sånt.

[Capricorn]

Skremmende at det finnes barn som tenker sånn. Ikke et godt tegn.

Enig med flere her. Si at de ikke kommer til å arve noe som helst fordi dere gir pengene til et veldedig formål før dere dør.

Etter det hadde jeg satt igang nye regler i huset som lærte henne å sette pris på verdien av penger (husarbeid, jobbe for ukelønna) I tillegg hadde skulle hun fått ferie til et ekstremt fattig land i konfirmasjonspresang.

[AnonymBruker]

Sånn som enkelte her inne svarer er det tydeligvis ikke bare 14 åringer som ikke kan oppføre seg...

Hun er 14 år, jeg ville ikke tatt det så tungt. Heller forklart henne på en ordentlig måte hva man kan si til andre, og hva man ikke kan, hvordan du mistet moren din i ung alder, og dine følelser rundt dette, og kanskje litt om arv som sådan. Hun har kanskje en venninne med foreldre som plutselig har arvet penger, og som skryter av det eller noe sånt.

Vet ikke helt om jeg er enig. Leste en undersøkelse om hva barn og unge var mest redd for. Det var nemlig å miste foreldrene.

Hun her avviker litt fra det......

Jeg husker bare meg selv hvor redd jeg var for det. Penger og arv var ikke i tankene mine selv om jeg visste hva det var.

[Gjest Gjest]

Noen mennesker bryr seg kun om seg selv!!

[Gjest snoopy_93]

Kjenner to som også har vært sånn. Faren deres fikk kreft, uhelbredlig. Det var i perioder gnål om at "ja når pappa dør før vi jo bare én million hver ca da.."

Skjønner ikke hvordan folk klarer å ikke vise empati.

Hadde min pappa vært syk og ikke kunne helbredes så tror jeg faktisk ikke jeg hadde tenkt på penger, hus eller noe. Jeg ville hatt tilbake pappan min. (Nå er jeg og pappa ganske nære hverandre, har et veldig godt far-datter forhold)

Skjønner at det sårer deg, ikke bare fordi du selv har opplevd å miste din mor tidlig, men også fordi man kanskje får en tanke som er noe "ok, så det gjør deg ingenting at din egen mor dør? Takk for den.." (sånn jeg ville tenkt ihvertfall)

[AnonymBruker]

det kan være at hun bare ikke klarer å tenke hvor vondt det er å miste noen nære. jeg spurte bestefaren min om jeg kunne arve en spesiell ting. jeg sa ikke jeg ønsket at han døde, men tenkte det ikke kom til å gjøre noe når det skjedde. han var den jeg stolte på av hele meg, han var alt for meg, jeg hadde bare ikke hatt mulighet til å lære hvor grusom den smerten er. jeg var ikke så gammel som 14 da.

men samtalen er nok lurt å ta.

[kubrak]

det er da vel bare å svare henne på spørsmålet, så holder hun vel kjeft. Men belær henne også litt om folkeskikk i samme slengen

[Gjest Gjest]

Barn har krav på 2/3 deler. Jeg har sagt til mine barn at den siste 1/3 delen testamenterer jeg til et godt formål. Av prinsipp. Jeg syns forresten den norske arveloven er håpløst urettferdig, den amerikanske er mye bedre.

[flickan]

Barn har krav på 2/3 deler. Jeg har sagt til mine barn at den siste 1/3 delen testamenterer jeg til et godt formål. Av prinsipp. Jeg syns forresten den norske arveloven er håpløst urettferdig, den amerikanske er mye bedre.

Hvordan er den amerikanske loven på dette?

[Gjest Eurodice]

Barn har krav på 2/3 deler. Jeg har sagt til mine barn at den siste 1/3 delen testamenterer jeg til et godt formål. Av prinsipp. Jeg syns forresten den norske arveloven er håpløst urettferdig, den amerikanske er mye bedre.

Barn har ikke KRAV på noe som helst. Så lenge begge foreldre lever og de har felleseie, kan de gi bort rubb og rake til hvem de vil. Det er først når den ene dør og den gjenlevende sitter i uskifte, at det blir restriksjoner. Selv ikke da kan barn kreve arv uten videre. Hvis det er fare for at den gjenlevende er sløsaktig for eksempel eller gifter seg igjen, kan de forlange skifte.

Hvis den avdøde har særkullsbarn, har den gjenlevende ektefelle plikt til å skifte med dem, men ikke med fellesbarn.

Endret 26. mars 2012 av Arabella

[AnonymBruker]

Hun er gammel nok til å tåle en alvorsprat. Jeg hadde sagt til henne at jeg synes dette var ufattelige sårende, fordi jeg selv mistet min mor som ung. Hvis ikke det går rett til hjertet hennes så kontakt en psykolog. Jeg og mamma ble ikke 'venner' før jeg flyttet ut som 18-åring, men den eneste gangen hun virkelig nådde frem til meg som yngre var når hun og pappa kranglet en gang (eneste gangen jeg har sett det) og han sa noe om mormor, og mamma begynte å gråte (eneste gangen jeg har sett henne gråte). Siden da skjerpet jeg meg drastisk og tenkte mer over hva jeg sa og at mamma hadde følelser hun og.

I tillegg hadde jeg gjort det klart at nei, det er ikke sånn at hun nødvendigvis får huset, og at når jeg blir pensjonist skal jeg bruke opp alle pengene mine på meg selv. Så får hun heller få en bonusoverraskelse hvis jeg finner ut at jeg vil spare noe til dem.

[Gjest Eurodice]

Hun er gammel nok til å tåle en alvorsprat. Jeg hadde sagt til henne at jeg synes dette var ufattelige sårende, fordi jeg selv mistet min mor som ung. Hvis ikke det går rett til hjertet hennes så kontakt en psykolog. Jeg og mamma ble ikke 'venner' før jeg flyttet ut som 18-åring, men den eneste gangen hun virkelig nådde frem til meg som yngre var når hun og pappa kranglet en gang (eneste gangen jeg har sett det) og han sa noe om mormor, og mamma begynte å gråte (eneste gangen jeg har sett henne gråte). Siden da skjerpet jeg meg drastisk og tenkte mer over hva jeg sa og at mamma hadde følelser hun og.

I tillegg hadde jeg gjort det klart at nei, det er ikke sånn at hun nødvendigvis får huset, og at når jeg blir pensjonist skal jeg bruke opp alle pengene mine på meg selv. Så får hun heller få en bonusoverraskelse hvis jeg finner ut at jeg vil spare noe til dem.

For ordens skyld, det er to søsken her. Det som måtte være igjen etter foreldrene, skal deles likt mellom dem.

[melly666]

Hvordan er den amerikanske loven på dette?

I USA kan man gjøre barna arveløse Testamentere bort alle leftovers til godt formål eller katten din om du vil.

Enig med siste bruker her. Hun er fjortis, så ikke ta ting hun sier for hardt, men utnytt sjansen til å lære henne empati og fintfølelse og at mamma blir trist når hun sier sånne ting