Innlagt på dps

[AnonymBruker]

Hallo? Forstår du egentlig hva TS sier??? Hun sier hun ikke klarer det, og at primærkontakten er en av de som ikke bryr seg! Det er faktisk de ansattes JOBB å oppsøke, snakke med og hjelpe pasientene. Ikke sitte og spise kake og leke forening på pauserommet. Pasientene er jo syke, man kan ikke forvente at de skal komme og banke på døra. Det er jo det samme som å si at en nyoperert pasient med store smerter selv skal gå og banke på til sykepleiernes kontor og be om smertestillende....

Hallo? Har du erfaring fra psykiatrisk institusjon? De ansatte er IKKE tankelesere, uavhengig av hva mange tror. Av og til må man si ofra, og det skal ikke så veldig mye til.

Noen pasienter gir inntrykk av at "ikke mas på meg", og for noen er det kanskje best. Noen trenger mer tid for samtale. Dette kan ikke personalet vite uten at pasienten sier ifra. Dessverre er det sånn at man kan ikke vite hva andre ønsker, uten at de forteller det.

Kanskje TS kan si ifra til sin kontakt at hun ønsker å bli spurt hvordan hun har det, da kommer nok dette til å skje. Noen pasienter ønsker derimot IKKE dette, og ser på det som plagsomt mas.

[Gjest scorpius]

Når man er innlagt, så er det jo slik at pasientene skal ha tilsyn. Jeg vet ikke hvordan det

er på den dps'en du er innlagt på, men det er jo interne regler for det. Noen ganger er det slik

at man har tilsyn en gang i timen eller én gang hver andre time osv. Selv om man ikke har

så ofte tilsyn, så har man iallfall krav på det med jevne mellomrom gjennom dagen.

[AnonymBruker]

NYHETSTIPS?

Unnskyld meg, men det er ikke veien å gå å ringe avisen og starte et mediesirkus, når man er en pasient som skal bli frisk av en psykisk knekk.

Sånt er det friske folk som må ta seg av, og ikke de som er for dårlige til å være hjemme.

Å slå tibake gjør man med å sende en klage til fylkeslegen og kontakte sin primære behandler og be om mer støtte, og ikke ved å gjøre seg selv til en offentlig person med alt stress og gransking av egen person som det medfører.

Ærlig talt.

At ansatte på en sykehusavdeling ikke opptrer etter forventningene til pasienten er en sak for avdelingslederen, og ikke media.

JEG har ikke forslått at TS skal stå frem offentlig! Det er din fantasi som spiller deg et puss her. Personlig ville jeg aldri oppfordret noen å stå frem med noe!

Jeg mener bare at det TS her påpeker er så viktig, at noen bør gjøres oppmerksom på det som kan gjøre noe med dette. (Hvis du hadde lest første innlegget jeg skrev, så hadde du kanskje skjønt mitt forrige innlegg.)

[AnonymBruker]

Filme og ta opp på en psykiatrisk avdeling? Det er vel strengt tatt ikke helt gunstig mtp personvernet til alle pasientene som er der, ikke bare TS.

Jeg forslo virkelig ikke å filme pasienter!? Er denne tråden full av mennesker uten dømmekraft eller som er i kriser selv?

[Lammelåret]

Mulig at noen har foreslått dette tidligere i tråden, nemlig å ta det opp med avdelingslederen. Dersom du ikke tør dette selv, kan du be noen hjelpe deg. Du har sikkert en kontakt?

Det er ikke meningen at personalet skal ha kaffeslabberas, men det er nok meningen at du skal ta initiativ til å ta kontakt og gi uttrykk for dine behov.

Ønsker deg lykke til, både med å klare å si ifra og i tilfriskningsperioden!

[altflyter]

Jeg forstod GODT hva som var poenget. Men mitt poeng er at personalet gjør jobben. Det er personen bak innlegge som ikke sier ifra at vedkommende trenger en samtale. Så da TROR personalet feilaktig at vedkommende har det bra, og at de kan ta det med ro på vaktrommet.

Man må hjelpe seg selv, for å få hjelp. Å sitte på nett og be om sympati hjelper ikke, når hjelpen er på vaktrommet i form av personale som har kompetansen til å støtte vedkommende.

Syntes du virker litt trangsynt. Vil da sterkt gå ut ifra at om TS hadde hatt det fint, så hadde hun ikke vært innlagt, dette betyr at de ansatte vet at hun ikke har det fint, og burde spørre henne med jevne mellomrom.Det er faktisk jobben deres! For det vi vet, kan hun f.eks ha sosialangst, og kanskje hun sliter med å si ifra. Det er ikke alle som syntes det er like lett å si ifra, og det er nettopp derfor de er på et dps: da er det noen som spør dem, så de slipper å be.

[AnonymBruker]

En nyoperert pasient på en medisinsk avdeling vet at hun skal ringe i snora g be om en sprøyte når medisinen ikke hjelper godt nok. Hun må selv SI IFRA til sykepleieren så sykepleieren kan ringe lege og anestesi dersom persone har mye vondt.

På et psykiatrisk sykehus kan faktisk behandlingen gå ut på at du ikke oppsøkes, men må lære å være selvstendig og ta mot til deg og snakke med dem rundt deg.Noe TS ikke gjorde/vil.

i innlegg nr 8, sier faktsk TS at hun har prøvd å ta dette opp med kontakten sin, men uten hell. Da har pasienten gjort sitt.

Jeg må spørre deg om hvorfor i alle dager vi skulle trengt dps-er om pasientene var i standt til å klare seg selv helt og holdent..? De som trenger det mest, er de som ikke klarer/tør å si ifra

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan det går?

[Gjest katt1]

Mange sliter med det og kunne si i fra,forstår godt at hun eller han ikke "tør". Ingen her inne vet hva TS strever mest med så vi bør passe oss for hva vi skriver.

TS: Regner med at du har legetimer og psykolog timer der du ligger?

Prøv og benytte deg godt av de,og om du blir spurt og hvordan du "trives" som innlagt prøv og fortelle

Mennesker er ikke tankelesere. Du har også lov til at noen kan være med deg på disse timene,du har sikkert en nærmeste-pårørende. Bruk denne personen til og kunne si i fra.

De skal være der for deg.... Du som pasient skal være viktig for dem,du som menneske er viktig for mange.

Det er IKKE bare og gå ut døra og banke på vakt rommet,mange ganger kunne man sikkert klart det lettere med en knekt fot.

[Gjest Siro]

Det er nemlig ikke meningen at du skal sitte oppe om nettene.

Du skal være oppe på dagtid, og få orden på døgnrytmen. Da må de være fsate på rutinene.

Dessuten må¨du jo si ifra når du har hatt mareritt, og ikke tro folk pakker deg inn i bomull fordi du er på sykehus. Du har fortsatt ansvar for eget liv og at du sier fra når du trenger hjelp.

På natten skal du sove, og ikke sitte i sofaen og se TV.

Du må be personalet å komme når du har det ille og mareittene må du snakke om med personalet på dagtid.Det er da de kan bearbeides, så du kan få bedre netter etter hvert.

De som jobber gir rapport om at de har snakket med deg på natten, så da er de på dagvakten forberedt.

Man har fortsatt ansvar for å få det bedre, selv om man er på et sykehus. Personalet kan ikke bli friske for deg.

Det blir som med hjertesyke som er innlagt på sykehus. Det er de selv som må trene og gjøre den tunge jobben for å bli friske etter operasjon, selv om de er på et sykehus.Personalet kan ikke gjøre tingene for noen.

Du har visst ikke fått med deg hva god søvnhygiene er, det er bl.a. å stå opp hvis man ikke får sove.....

[Gjest Siro]

Jeg har nettopp blitt skrevet ut av et DPS selv og har mye av den samme opplevelsen.

Jeg hadde en veldig fin primærkontakt, men det er nå sånn en gang at de ikke jobber døgnet rundt. Jeg tok imidlertid opp en del problemstillinger tidlig i oppholdet, på en rolig og saklig måte.

Jeg visste hva målsettingen med mitt opphold var, men spurte hva målsettingen for DPSet som helhet var. Fordi min opplevelse var at behandlingen besto i å stirre i en vegg eller på en TV minst 10 timer i døgnet. Det blir man ikke frisk av.

Etter hvert som uka mi gikk, ble jeg mer og mer oppgitt, og mer og mer sår. Jeg fortsatte å ta det opp, men ingenting endret seg.

Særlig på dagtid HAR de mye de må gjøre, i form av rapporteringsarbeid og andre møter. Noe er pålagt fra oven, noe er interne rutinger. MEN min kritikk står likevel, det MÅ i det store og hele være minst en ansatt ute i miljøet.

Som pasient blir du pukket på i forhold til rutiner, bl.a. stå opp på morgenen, møte til morgenmøter, hjelpe til ved måltider osv. Selv opplevde jeg ikke at personalet overholdt ett eneste klokkeslett. Morgenmøtene var konsekvent 20 min forsinket fordi personalet ikke hadde gjennomført morgensamtalene sine (da mener jeg de private). Hadde jeg en avtale med en kontakt, kunne jeg med relativt stor sikkerhet vite at det kom til å bli forsinket. Ikke gode rollemodeller.

At man tar rennafart inn inngangsdøra, løper fortest mulig mot vaktrommet (for å unngå pasienter), for deretter komme ut tre timer senere for å hilse på, er heller ikke særlig ok.

Å bruke mer tid på å lufte bikkja som lå i bilen enn på pasientene er heller ikke så vveldig ok.

Jeg kan komme med mange eksempler, men i bunn og grunn handlet det mye om en organisasjonskultur som ikke var god. Det er rett og slett folkeskikk å hilse på folk når man kommer på jobb, når man går. Og er man på jobb så er pasientene i fokus, ikke avisa eller kollegaens terrasseprosjekt (NB! Ingenting av dette ville jeg reagert på hvis det var unntaket, ikke regelen.

Jeg gjorde det som noen her foreslo, ba om en samtale med lederen. Jeg opplevde å bli møtt, hun kom endog med mange innrømmelser. Bl.a at jeg hadde rett i at det SKAL være en i miljøet hele tiden, ev. si fra at de blir borte litt, la vaktdøra stå åpen og oppfordre til å komme hvis det er noe. I tillegg innrømmet hun faktisk at noen bruker mer tid på private ting enn på pasientene.

Det gjorde godt å få støtte hos lederen. MEN jeg sitter nå igjen og har det bare vondt, lurer på om det var jeg som gjorde noe feil, om jeg bare er en kranglefant osv osv. I tillegg ble ikke min personlige målsetting med oppholdet oppnådd, mye pga utrygghet og påfølgende seanser med å si fra, si fra, si fra.

[AnonymBruker]

Når man er innlagt på psykiatrisk skal man virkelig måtte gå bort til de ansatte" Unnskyld, men kan jeg få hjelp" Man skal virkelig slippe og måtte minne de ansatte på å hjelpe pasiente når man er innlagt.

Anonym poster: 82782b94e83f3012341d620b29ea71a7

[AnonymBruker]

Håper TS har det bra nå hvertfall! Når jeg var lagt inn var det tilsyn en gang i timen når vi var på egne rom og på natten, gjerne med et par spørsmål o.a. om jeg virket litt "utenfor". Samtale en gang om dagen med tilhørende legesjekk var det også når jeg var innlagt, men dette var på mottaksavdelingen, så mye mulig at det er andre regler der!

Anonym poster: 4324c72b6bb151aeef696313053f8ec6

[AnonymBruker]

Håper TS har det bra nå hvertfall! Når jeg var lagt inn var det tilsyn en gang i timen når vi var på egne rom og på natten, gjerne med et par spørsmål o.a. om jeg virket litt "utenfor". Samtale en gang om dagen med tilhørende legesjekk var det også når jeg var innlagt, men dette var på mottaksavdelingen, så mye mulig at det er andre regler der!

Anonym poster: 4324c72b6bb151aeef696313053f8ec6

Jeg ble værende der i en måned til, så skrev jeg meg selv ut fordi jeg ble verre av å være der... Jeg prøvde flere ganger å spørre om hjelp, men ble verken hørt eller sett. Da jeg prøvde å klage, kalte de meg paranoid, og jeg begynte faktisk alvorlig å lure på om jeg var det. Jeg sliter med mye. blant annet sosialangst og selvmordstanker, men paranoid er jeg ikke.

Nå står jeg i behandlingskø for poliklinisk oppfølging, og det har jeg gjort siden jeg ble skrevet ut fra mitt siste dps opphold for 3 måneder siden. Jeg har begynt å studere, men merker at mangelen på oppfølging, gjør at jeg ikke klarer det, og mest sannsynlig må slutte...

Jeg er oppgitt, lei og fortvilet og har mistet troen på en endring. Det høres dramatisk ut, men sånn føler jeg det. Det må være meg det er noe galt med siden ingen andre ser det.

TS

Anonym poster: 07aceeeefa1623179e5f9dcc30f699be

[Katniss]

Jeg ble værende der i en måned til, så skrev jeg meg selv ut fordi jeg ble verre av å være der... Jeg prøvde flere ganger å spørre om hjelp, men ble verken hørt eller sett. Da jeg prøvde å klage, kalte de meg paranoid, og jeg begynte faktisk alvorlig å lure på om jeg var det. Jeg sliter med mye. blant annet sosialangst og selvmordstanker, men paranoid er jeg ikke.

Nå står jeg i behandlingskø for poliklinisk oppfølging, og det har jeg gjort siden jeg ble skrevet ut fra mitt siste dps opphold for 3 måneder siden. Jeg har begynt å studere, men merker at mangelen på oppfølging, gjør at jeg ikke klarer det, og mest sannsynlig må slutte...

Jeg er oppgitt, lei og fortvilet og har mistet troen på en endring. Det høres dramatisk ut, men sånn føler jeg det. Det må være meg det er noe galt med siden ingen andre ser det.

TS

Anonym poster: 07aceeeefa1623179e5f9dcc30f699be

De fleste "ser det" i denne tråden. De fleste mener faktisk at ansatte skal hjelpe uten at en trenger å gå og spørre hver dag.

[Gjest HunterLady]

Vær så snill og klag på dette. Få også eventuelt pårørerende med på laget. Slikt er ikke akseptabelt!

[Gjest HunterLady]

Hallo? Har du erfaring fra psykiatrisk institusjon? De ansatte er IKKE tankelesere, uavhengig av hva mange tror. Av og til må man si ofra, og det skal ikke så veldig mye til.

Noen pasienter gir inntrykk av at "ikke mas på meg", og for noen er det kanskje best. Noen trenger mer tid for samtale. Dette kan ikke personalet vite uten at pasienten sier ifra. Dessverre er det sånn at man kan ikke vite hva andre ønsker, uten at de forteller det.

Kanskje TS kan si ifra til sin kontakt at hun ønsker å bli spurt hvordan hun har det, da kommer nok dette til å skje. Noen pasienter ønsker derimot IKKE dette, og ser på det som plagsomt mas.

Ærlig talt, men du har virkelig ikke begrep på hva du snakker om!

Ingen mennesker er tankelesere, men ansatte innenfor psykisk helsevern SKAL faktisk jobbe aktivt med å se pasientenes omsorgsbehov uavhengig av om pasienten sier i fra eller ei. Det skal foregå behandling, tiltak for helsefremming og tiltak i henhold til sykdomsforebygging. Evner man ikke å mestre dette, så har man ingenting innenfor helsevesenet å gjøre, i sær ikke innenfor psykiatri.

[AnonymBruker]

Vær så snill og klag på dette. Få også eventuelt pårørerende med på laget. Slikt er ikke akseptabelt!

Jeg skal prøve, men jeg er så langt nede nå at det blir ikke med det første. Det føles ganske sprøtt at når du er for syk til å klare å be om hjelp, da får du ingenting, men om du skriker høyt, da blir du sett og hørt med en gang. Jeg syntes ikke jeg er verdt det, og får de negative følelsene om meg selv bekreftet, når jeg bare blir kastet bakover i køer og på ventelister. Livet mitt er vanskelig og tungt.

Kanskje jeg bare har et forskrudd virkelighetsbilde? Jeg er fortvilet og lei. Må man prøve å ta livet sitt før man faktisk får hjelp?

TS

Anonym poster: 07aceeeefa1623179e5f9dcc30f699be

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve, men jeg er så langt nede nå at det blir ikke med det første. Det føles ganske sprøtt at når du er for syk til å klare å be om hjelp, da får du ingenting, men om du skriker høyt, da blir du sett og hørt med en gang. Jeg syntes ikke jeg er verdt det, og får de negative følelsene om meg selv bekreftet, når jeg bare blir kastet bakover i køer og på ventelister. Livet mitt er vanskelig og tungt.

Kanskje jeg bare har et forskrudd virkelighetsbilde? Jeg er fortvilet og lei. Må man prøve å ta livet sitt før man faktisk får hjelp?

TS

Anonym poster: 07aceeeefa1623179e5f9dcc30f699be

Min erfaring er at det hjelper fint lite å klage,. Man blir ikke tatt seriøst siden man er den gale pasienten.

Anonym poster: 29284df277b4a0fa952b563a599ff737

[Gjest HunterLady]

Jeg skal prøve, men jeg er så langt nede nå at det blir ikke med det første. Det føles ganske sprøtt at når du er for syk til å klare å be om hjelp, da får du ingenting, men om du skriker høyt, da blir du sett og hørt med en gang. Jeg syntes ikke jeg er verdt det, og får de negative følelsene om meg selv bekreftet, når jeg bare blir kastet bakover i køer og på ventelister. Livet mitt er vanskelig og tungt.

Kanskje jeg bare har et forskrudd virkelighetsbilde? Jeg er fortvilet og lei. Må man prøve å ta livet sitt før man faktisk får hjelp?

TS

Anonym poster: 07aceeeefa1623179e5f9dcc30f699be

Dessverre så er det mange ganger slik at de som roper høyest er de som blir ansett som mest "arbeid", og derfor prøver man å få disse unna vei raskest mulig. De som prøver seg på suicid eller blir ansett som suicidale er også regnet som akutte og øyeblikkelig hjelp pasienter. Derfor blir alle andre som er mer rolige og stabile ikke like mye sett.

MEN på et DPS skal det ikke være slik jeg har beskrevet ovenfor. På et DPS skal pasientene bli sett og hørt uansett om de skriker eller ikke, og uansett om de er suicidale eller ikke. Noe er feil der du er, og det at du har det slik som du har det nå, er noe du skal ta på alvor. Kanskje du skal sette deg ned og skrive tankene og følelsene dine på papir?

Send dette til fylkeslege, og klag på den behandlingen du får. Det er din rett som pasient å kunne påklage gitt behandling eller mangel på behandling fra helsepersonell.