Gå til innhold

Kommer jeg til å legge på meg?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg tenker at han bare tenker at jeg har godt av å gå ned noen kilo til, og at det ikke kan være alvorlig når jeg ikke er undervektig.

Han vet som sagt om det, det føles flaut og nedverdigende å skulle mase mer på ham om det. Jeg stoler på ham til å ta tak dersom han mener det blir kritisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kan aldri i verden tenke meg at en seriøs psykolog mener det er helt greit at du lever på 5-700 kalorier daglig over lengre tid. Enten har du ikke vært helt ærlig med ham (eller oss), eller bør du vurdere å skifte psykolog til noen som forstår alvoret i det du holder på med.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor i alle dager skulle jeg sittet på KG og løyet om kaloriinntak som anonym bruker?

For å se hvordan folk reagerer. Det er dette som kalles trolling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan aldri i verden tenke meg at en seriøs psykolog mener det er helt greit at du lever på 5-700 kalorier daglig over lengre tid. Enten har du ikke vært helt ærlig med ham (eller oss), eller bør du vurdere å skifte psykolog til noen som forstår alvoret i det du holder på med.

Jeg skal til ham på mandag, vi får se om det blir en prat om det da.

Kan jo hende at han også tror jeg lyver, sånn som dere her inne åpenbart tror... det er -derfor- det er fælt å ha spiseproblemer når en ikke er undervektig.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, synes synd på deg :( Jeg var sånn for noen år siden, hadde satt meg et rundt mål på 50 kg (er 174 cm), men ettersom jeg kom nærmere og nærmere det tallet, så begynte jeg å tenke "men 49 kg høres mye bedre ut". Rakk å komme ned til 52 kg før det brått snudde over(men det er en annen historie).. Husker jeg alltid syntes jeg var sååå tjukk uansett hva vennene mine sa. Spiste ikke frokost, men spiste litt oppskjært frukt på skolen. Så en porsjon middag, og det var det den dagen. Så at noen sier at man dør av et så lavt inntak i 3-4 måneder som du har holdt på, det er tull. Jeg holdt det gående 2-3 år, selvfølgelig var det litt opp og ned med inntak og jeg kunne av og til "fråtse"

i mat, som å spise en sjokoladeplate eller spise opp halve fryseren.... Nei, du legger nok ikke på deg av den sjokoladen. Men når du veier deg imorgen (for det gjør du nok hver eneste dag), så veier du kanskje 200 gram mer, men av helt normale grunner, og det er IKKE fett. Kanskje veier du 200 gram mindre også. Hvem vet. Det går ikke an å holde på sånn. Du kommer til å ødelegge deg selv til slutt. Du sier du vet det ikke skal være sånn, men da må du ta tak NÅ, mens du enda skjønner at det egentlig er galt..

Det ble litt av en utlevering og jeg skulle kanskje postet som AnonymBruker, men håper du tar til deg noe av det jeg sier.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, synes synd på deg :( Jeg var sånn for noen år siden, hadde satt meg et rundt mål på 50 kg (er 174 cm), men ettersom jeg kom nærmere og nærmere det tallet, så begynte jeg å tenke "men 49 kg høres mye bedre ut". Rakk å komme ned til 52 kg før det brått snudde over(men det er en annen historie).. Husker jeg alltid syntes jeg var sååå tjukk uansett hva vennene mine sa. Spiste ikke frokost, men spiste litt oppskjært frukt på skolen. Så en porsjon middag, og det var det den dagen. Så at noen sier at man dør av et så lavt inntak i 3-4 måneder som du har holdt på, det er tull. Jeg holdt det gående 2-3 år, selvfølgelig var det litt opp og ned med inntak og jeg kunne av og til "fråtse"

i mat, som å spise en sjokoladeplate eller spise opp halve fryseren.... Nei, du legger nok ikke på deg av den sjokoladen. Men når du veier deg imorgen (for det gjør du nok hver eneste dag), så veier du kanskje 200 gram mer, men av helt normale grunner, og det er IKKE fett. Kanskje veier du 200 gram mindre også. Hvem vet. Det går ikke an å holde på sånn. Du kommer til å ødelegge deg selv til slutt. Du sier du vet det ikke skal være sånn, men da må du ta tak NÅ, mens du enda skjønner at det egentlig er galt..

Det ble litt av en utlevering og jeg skulle kanskje postet som AnonymBruker, men håper du tar til deg noe av det jeg sier.

Tusen takk for svar! :klemmer:

Jeg skal lese det flere ganger og forsøke å ta det til meg!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Krembanan

Uff... du må ikke være så slem mot deg selv :(

Jeg forstår at dette her er vanskelig og jeg husker selv hvordan det var etter at jeg hadde levd på få kalorier en periode " kommer jeg til å våkne opp med masse ekstra fett i morra?" var livredd i perioder og jeg skrev her inne også. Det er vel 3 år siden tror jeg. Var sikker på at alt var ødelagt og at jeg la på meg kjempe masse de dagene jeg hadde spist "for masse"

Jeg heller følte ikke at noen kunne ta meg seriøst, jeg var jo ikke undervektig...

Det er ikke morsomt å gå rundt sånn. Og jeg synes forresten ikke at psykologen din virker helt grei? Han kan sikkert være en flink psykolog, men han har kanskje ikke så greie på kosthold og sånn? For jeg kan aldri tenke meg at det er bra å leve på så få kalorier over tid. Verken fysiskt eller psykiskt.

Gjør deg selv en tjeneste å spis mer mat. Du kan ikke fortsette sånn for alltid uansett. Prøv så godt du kan å spis mer, lev og vær lykkelig:)

Unn deg noe sjokolade i kveld, det fortjener du :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, Krembanan.

Psykiateren min er veldig flink, det er han. Men jeg også kjenner at det føles vondt at han ikke ser ut til å ta dette på alvor. Jeg skulle gjerne fått hjelp til å få et normalt forhold til mat. Jeg får forsøke å ta det opp med ham igjen.

Jeg sliter med en del ting, og han ser seg vel sikkert nødt til å prioritere ut i fra hva han mener er viktigst. Og siden jeg ikke er undervektig så er vel ikke dette det.

Jeg stoler på ham.

Og den sjokoladen kommer ikke til å skje, og jeg er stolt av at jeg lot det være. Da kan jeg legge meg med god samvittighet i dag (sånn bortsett fra at jeg jo -kunne- spist litt mindre middag... ). Æsj.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke folk skal skrive om ting de ikke vet noe om, og folk bør kjøpe seg litt mer kunnskap og respekt! Arg!

Håper du kommer på bedre tanker snart TS, mange styrkeklemner til deg

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor stenges ikke slike tråder når forsøk på å diskutere andre former for selvskading slås ned på med en gang ??

For det er jo det dette er - selvskading. TS trenger hjelp!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mulig å leve på 500-700 kalorier om dagen i lang tid.

Ikke engang i kort tid.

At du har spist 500-700 kalorier om dagen siden desember er bare tull. Da hadde du vært død for lenge siden!

Så enten lyver du, ellers så er du stokk dum.

Synes det virker som TS har et temmelig forstyrret forhold til mat.

Men. Du KAN overleve på så lite i så lang tid. Jeg slet med anoreksi før i tiden, startet en faste, og drakk utelukkende vann i tre uker. Etter dette begynte jeg spise litt, gikk på noe mellom 50 og 800 kcal døgnet, i en periode fra September til April neste år. Trenger vel ikke nevne at jeg var døden nær da, men poenget mitt er at JO, man kan leve lenge på ekstremt lavt kaloriinntak. Kropper er fantastisk flinke til å overleve :rodmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Skaff deg hjelp, før du ser ut som ett dødt lik. Ekke fint serru :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er langt ned til lik, for å si det sånn.

Takk for klem, sequin. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Elfrida

Det er ikke bare vekt du mister når du spiser så lite, du gir kroppen alt for lite næring til livsviktige prosesser, og det kan få helsemessige konsekvenser for deg. Dårligere immunforsvar og lite energi er bare forbokstaven.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Hei!

Hvis du skal ned i vekt er det lurt å ha f.eks en spisedag i uka. Dette vil opprettholde forbrenningen din bedre, og gjøre det lettere for deg. Hvis du ligger på 500-700 kcal om dagen uten spisedager, vil det etter hvert bli ekstremt vanskelig å gå lenger ned i vekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har sendt et par mailer til psykiateren i dag, men han gir egentlig ingen respons på det. Og da føler jeg som en idiot, og føler at han bare tror jeg er ute etter oppmerksomhet, at jeg lyver og sånn. Så da orker jeg ikke dét mer. Kanskje han tar det opp en gang senere når jeg går ned mye mer i vekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes det virker som du har en usedvanlig sløv psykiater. Han burde absolutt gjenkjenne ett mønster som er på vei til å utvikle seg til noe virkelig alvorlig. Kan du ta kontakt med fastlegen din da? Kanskje h*n kan hjelpe deg å nå gjennom.

Jeg har ingen problemer med å sette meg inn i tankegangen din TS, for jeg har vært der selv i mange mange år. Og du er ikke dum, du er på vei til å utvikle en sykdom som overstyrer sunn fornuft. Derfor er det viktig at du tar tak i problemene nå. Man dør ikke av å leve slik i noen mnd, men det kan få alvorlige konsekvenser både for kropp og tankegang. Og om du fortsetter slik du gjør nå vil du etterhvert takle dårligere og dårligere å spise det lille du gjør nå, og kutter ned enda mer.... og ja, da er det fare for at du dør. Jeg har en mor som på det minste veide 26 kg, og som måtte tvangsinnlegges og sondefores for at hun skulle overleve. Du vil ikke dit TS, og du vil ikke slite med forholdet til mat resten av livet slik jeg kommer til å gjøre.

Mitt råd til deg er å kontakte fastlegen dersom psykiateren ikke får ut fingern. Evt kan du få henvisning til en ernæringsfysiolog som hjelper deg å gå ned i vekt på en sunn og varig måte som ikke ødelegger kroppen din. De vet hva de driver med.

Lykke til. :klemmer:

Endret av Bonito
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, Bonito. :)

Jeg vet som sagt i teorien hva som skal til for å gå ned i vekt på en sunn og god måte, men fornuften min blir fullstendig overkjørt av følelsene mine i denne saken.

Jeg tror psykiateren min har bestemt seg for å vente og se om det går over av seg selv. Jeg tror han ikke vil lage en sak ut av en ikke-sak. Så da håper jeg at det er det som skal til.

Det er heller ikke primært for å gå ned i vekt, tror jeg. Det handler mye om kontroll, det å bevise overfor meg selv at jeg kan. Eller, det var i hvert fall mye det det begynte med, nå har jeg mistet kontrollen.

Jeg veide og målte det samme som nå for tre år siden, før jeg ble gravid, og når jeg ser tilbake på bilder fra den gang synes jeg jeg ser slank og fin ut. Men speilet sier noe helt annet, der er jeg fortsatt tykk, og det eneste jeg ser er fett over alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...