Disiplinering av barn

[kaprifolen]

Man slår ikke, klapser ikke, riser ikke, om ikke annet så fordi det er ulovlig, og man ikke bil lære barna sine å bli voldelige kriminelle.

Ellers tror jeg ts troller.

[Gjest Eurodice]

Uansett hva barnet har gjort, så er et klaps aldri greit, etter min mening. Det skaper ikke respekt overfor foreldrene, kun frykt. Det finnes andre og BEDRE måter å vise barnet at det de gjorde ikke var greit og at de aldri må gjøre det igjen. Alle barn går over streken i blant, det er sånn de lærer og det er opp til foreldrene å lære dem - men ikke ved å SLÅ dem.

Svevende innlegg, synes jeg. Kan du fortelle rent konkret hvilke metoder du bruker/har brukt?

[AnonymBruker]

Han sier at han selv ble oppdradd slik og han hadde så mye respekt for faren sin at han aldri lagde ugagn. Han har fått to eller tre ørefiker i sitt liv, og etter det har han lært. Han har en god utdanning, god jobb, aldri rotet med narkotika, stjålet noe eller laget noe ugagn. Han er veldig disiplinert og sannsynligvis den skikkeligste personen jeg kjenner. Ikke noe tull her i gården. Dessuten er det en litt annen kulturell bakgrunn han kommer fra, noe som kanskje er litt annerledes enn vår norsk, der alt er lov.

Misforstå meg ikke, jeg mener ikke belte slåing og mishandling av typen som har vært i avisene de siste årene (der foreldre får barn til å drikke farlige ting, eller nekte mat slik at det er skaldelig)

Om foreldrene gir en ørefik eller to i løpet av oppveksten, er det antagelig ikke så krise. Og hvis det da er snakk om en hysterisk, rasende tenåring eller liknende, slik en del av oss har vært, så kan jeg forstå at noen tyr til en ørefik. En vettug forelder vil likevel kunne diskutere det som skjedde etterpå, kanskje til og med be om unnskyldning for selve handlingen.

Samtidig: Hvis det er snakk om to ørefiker i løpet av livet, så er jo dette en svært begrenset del av "oppdragelsen"? Heller unntak i ekstreme situasjoner, dersom det i det hele tatt blir brukt? Å overføre det at en selv lærte noe av denne ørefiken til at det kanskje skal være ok å bruke ørefiker fra barna er ganske små, er ikke akkurat holdbart... Det finnes utrolig mange andre måter å oppdra og sette grenser på.

[makkapakka]

Barna ser (foreldre) din oppførsel og oppfører seg deretter.

beina på bordet, mat i sofaen, sleivete snakking, banning og hvordan du snakker og oppfører deg og snakker til andre.

[Gjest Gjest]

Jeg har to store barn og har aldri hatt behov for fysisk straff i form av slag e.l. Holdningen i dagens samfunn er at vold alltid er galt. Jeg er ikke så kategorisk - selv det offentlige bruker av og til vold f.eks. politi som slår med køller. De situasjoner hvor jeg kunne tenke meg å bruke vold er i en stresset situasjon når et barn utsetter noen andre for livsfare, når store verdier kan gå tapt eller et barn utfører en handling bevist som skaper alvorlig frykt.

[Wit1]

Jeg blir litt skremt her når jeg ser hvor mange som syns det er greit med en ørefik eller et klaps noen ganger i oppveksten. Man skal ALDRI slå andre. Ikke sine egne barn og ikke andre. Det er ikke lov i henhold til norsk lov.

Vi lærer barna våre å ikke bruke vold, men samtidig skal vi slå dem når vi syns de går over grensen? Hvilken barneoppdragelse er det?

Uansett hva barnet gjør har man ALDRI behov for å slå. Jeg hadde ikke akseptert at mannen min slo meg "bare en gang", og da er det heller ikke akseptabelt at man utøver vold mot et barn "kun en gang". Og ja, ørefiker og klapser ER vold.

Oppdragelse får barna gjennom kommunikasjon. Straff kan være inndragelse av goder, husarrest eller andre slike ting som får de til å tenke gjennom sine gjerninger en gang til. IKKE ørefiker.

Og ja, jeg har barn, og vet at de kan være en utfordring til tider, men aldri om jeg noen gang har løftet en hånd for å slå.

[AnonymBruker]

Man slår ikke, klapser ikke, riser ikke, om ikke annet så fordi det er ulovlig, og man ikke bil lære barna sine å bli voldelige kriminelle.

Ellers tror jeg ts troller.

TS her. Hvorfor troller jeg? Dette er et reelt tema. Jeg har sett mange forskjellige oppdragelsesmetoder der jeg bor.

Vi har ikke barn sammen og dette er noe vi snakker om, jeg vil som sagt at vi skal bli enige om dette før vi får barn.

Så alle kan roe seg, har ikke tenkt å bli barnemishandlere. Skriver her for å høre hva folk mener. Men blir provosert at folk automatisk dømmer meg og sier at jeg ikke bør få barn med denne mannen. Da har de som skriver slik ikke lest igjennom der det står at han har et barn fra før som han aldri har slått til. Det barnet er nå 14 år.

[Xanadus]

Han sier at han selv ble oppdradd slik og han hadde så mye respekt for faren sin at han aldri lagde ugagn. Han har fått to eller tre ørefiker i sitt liv, og etter det har han lært. Han har en god utdanning, god jobb, aldri rotet med narkotika, stjålet noe eller laget noe ugagn. Han er veldig disiplinert og sannsynligvis den skikkeligste personen jeg kjenner. Ikke noe tull her i gården. Dessuten er det en litt annen kulturell bakgrunn han kommer fra, noe som kanskje er litt annerledes enn vår norsk, der alt er lov.

Misforstå meg ikke, jeg mener ikke belte slåing og mishandling av typen som har vært i avisene de siste årene (der foreldre får barn til å drikke farlige ting, eller nekte mat slik at det er skaldelig)

Det er uansett forbudt ved lov å slå barn, så dette burde ikke være tema i det hele tatt. Om man ikke klarer å oppdra barn uten vold, så bør man absolutt ikke få barn.

Men det er en ting jeg har lagt merke til, og det er at det er veldig mange ukonsekvente, utydelige og usikre foreldre nå for tiden. Foreldre som ikke tåler at barnet blir lei seg, som gir etter om barnet maser lenge nok, for å få fred. Og DET er virkelig uheldig. Barn som må anstrenge seg/ jobbe hardt for å bli hørt og sett slik de fortjener blir ofte ulykkelige, sutrete sytete unger som prøver ut flere og flere grenser. Kontra barn som bare ved å være seg selv, får den oppmerksomheten de fortjener, dette er barn som blir elsket for den de er og ikke for hva de kan. Barn som blir elsket for det de kan, må desverre prestere noe/anstrenge seg for å få foreldres kjærlighet/opmerksomhet, og det er ikke bra.

Barn med usikre, ukonsekvente, utydelige foreldre legger ubevisst for mye ansvar over på barnets skuldre.Da får man barn som tror de må bestemme over foreldrene, siden foreldrene tydeligvis ikke klarer det selv.Da får man ulykkelig og sinte (les: rampete) barn.

Det er foreldrene som vet best, og de bør bestemme, men de må huske på å se barnet sitt og anerkjenne det for den det er, og ikke for hva det gjør.

[AnonymBruker]

Her er bruker jeg AB-funksjonen fordi dette er noe jeg har opplevd på jobb i en barnehage:

En gutt i barnehagen, som jeg vet har en streng og (tror hun selv) meget korrekt pedagogisk mamma, styrte sin avdeling fullstendig da jeg var der. Han kunne være veldig umulig til tider, og jeg vet at han var nesten verre hjemme. MEN, det som var med denne karen var at jeg så hvilke oppdragelsesmetoder denne gutten hadde hjemme: han brukte dem på de andre ungene i barnehagen...

EKS som skjedde:

Gutten- DU får ikke være der inne, kom ut NÅ! (myndig stemme)

Andre ungen- Jeg vil ikke! (litt usikker)

Gutten "blåser seg opp" og tar et skritt fram med halvvveis hevet hånd - nå kommer du ut eller teller jeg til FEM....

Andre ungen skynder seg ut derfra før gutten får talt til to.

Han har også satt andre barn i time-out, klapset dem på rumpa og rett og slett kjeftet på dem. Han har lært han.

Han har lært at når du er større enn andre så har du makt.

Men oppføre seg noe bedre? Ikke på lengre sikt.

[AnonymBruker]

Her er bruker jeg AB-funksjonen fordi dette er noe jeg har opplevd på jobb i en barnehage:

En gutt i barnehagen, som jeg vet har en streng og (tror hun selv) meget korrekt pedagogisk mamma, styrte sin avdeling fullstendig da jeg var der. Han kunne være veldig umulig til tider, og jeg vet at han var nesten verre hjemme. MEN, det som var med denne karen var at jeg så hvilke oppdragelsesmetoder denne gutten hadde hjemme: han brukte dem på de andre ungene i barnehagen...

EKS som skjedde:

Gutten- DU får ikke være der inne, kom ut NÅ! (myndig stemme)

Andre ungen- Jeg vil ikke! (litt usikker)

Gutten "blåser seg opp" og tar et skritt fram med halvvveis hevet hånd - nå kommer du ut eller teller jeg til FEM....

Andre ungen skynder seg ut derfra før gutten får talt til to.

Han har også satt andre barn i time-out, klapset dem på rumpa og rett og slett kjeftet på dem. Han har lært han.

Han har lært at når du er større enn andre så har du makt.

Men oppføre seg noe bedre? Ikke på lengre sikt.

TS her. Men han gutten her høres jo ut som om mora har sett litt for mye "Nanny".

Uansett, man må vel egentlig tilpasse oppdragelsen etter barnets behov. Altså, man må vurdere underveis hva som fungerer og ikke.

[AnonymBruker]

Poenget her var jo at gutten SLO etter å ha talt til fem, noe han tydelig hadde fått hjemmefra. Og om noen andre skulle være så uheldig å "gi ham hodepine", "mase" eller generellt være unge å slå etter denne ungen så ga han dem en real lusing.

[AnonymBruker]

Poenget her var jo at gutten SLO etter å ha talt til fem, noe han tydelig hadde fått hjemmefra. Og om noen andre skulle være så uheldig å "gi ham hodepine", "mase" eller generellt være unge å slå etter denne ungen så ga han dem en real lusing.

Jammen dette er jo ikke normalt. Det er jo ikke på denne måten man skal disiplinere et barn, slik at det blir en psykopat senere i livet.

[AnonymBruker]

Jammen dette er jo ikke normalt. Det er jo ikke på denne måten man skal disiplinere et barn, slik at det blir en psykopat senere i livet.

I alle dager, han er jo ingen psykopat selv om han implementerer det han har lært hjemme i barnehagen? Han er faktisk en skikkelig god gutt i bunn, men i denne tråden var det snakk om barneoppdragelse, og jeg skriver om baksiden av medaljen; hvordan barnet blir sammen med andre, og i barnehagen pleier de å leke voksne på samme måte som de leker butikk.

[Gjest navnelapp]

Eg har også to barn, og har aldri behøvd å bruke fysisk vald for å disiplinere dei, ei heller å true med det. Eg har alltid snakka nøye med dei når noko har skjedd, forklart korleis eg og andre rundt dei oppfatta det dei gjorde når dei fann på sprell. Eg har alltid vore konsekvent, "grinarpremiar" har aldri blitt utdelt i vårt hus. Når dei slo seg vrange i butikken eller på annan offentleg stad fjerna eg dei frå situasjonen og lot dei rase frå seg.

Å heve stemma har eg gjort veldig, veldig sjeldan. Det har vel eigentleg ikkje vore nødvendig, vi samarbeider (framleis, dei er 13 og 16), og blir einige om kva som er fornuftig. Dei veit at eg bestemmer, men eg høyrer på kva dei seier og viss det er fornuftig så finn vi ei løysing saman. Pappaen hadde nokre fikse idéar om straff og timeout, men det argumenterte eg sterkt mot, og han ga seg på det. No i ettertid trur eg nok at han er einig om at min metode fungerte veldig bra. Det å halde aggresjonsnivået nede trur eg er noko av det viktigaste. Barna mine har fortalt (innrømt) ting til meg som eg aldri ville funne på å innrømme til mi mor. Det er fordi dei veit at eg ikkje blir rasande og skjeller dei ut. Ingen syns aggresjon er greitt, og då gjer ein det ein kan for å unngå at aggresjon oppstår, inkludert å lyge. Viss ein kan fortelje sanninga utan å oppleve aggresjon og vold så gjer ein faktisk det.

Det å løyse ting ved å snakke om ting, forklare og lytte til kvarandre betyr sjølvsagt ikkje at det er fri flyt. Barna våre har fått tydelege grenser. Pappaen og eg har teke mange upopulære standpunkt, men vi har forklart kvifor, halde fast på dei og gjort det med varme og omsorg. Når grensene har blitt brotne har vi snakka om det som skjedde, vi har forklart kvifor grensene er der, og dei har fortalt kva som skjedde.

Mange har sagt til meg at eg har "enkle" barn, og det kan hende. Men aller mest trur eg at eg har veldig trygge barn, som veit kva foreldra deira står for, som veit at dei kan argumentere for sine synspunkt viss dei verkeleg syns det er viktig og då blir dei høyrt på.

[Gjest frøken am]

Nå er det faktisk slik at vi har en lov i Norge som ikke TILLATER voksne å legge hånd på barna sine, og jeg synes den taler fint for seg selv.

Endret 17. mars 2012 av frøken am