Disiplinering av barn

[sebastianen]

Hvis du har barn som er så følsomme at de bryr seg så mye om omgivelsene, så hjelper det nok. Hjekper ikke hvis du har en følelseskald tenåring uten empati for annet enn dataspillene sine.

Men hvordan i all verden kom man så galt ut ?

[AnonymBruker]

Det finnes mange måter å straffe et barn på uten å SLÅ dem. Jeg blir helt satt ut av meningene dine...

Men da har du ikke lest hva jeg skrev skikkelig. Les kommentarene igjen, og forresten det er to AB her inne. Jeg er TS, og jeg er ikke den som skrev om dette med voldtekstmenn og respekt- ei heller en gode del av de andre. Jeg er den som sier at et par ørefiker i løpet av barndommen må tåles. Et PAR, ikke mange.

[sebastianen]

Respekterer man noen som ikke straffer en når en gjør noe gale da?

Det gjorde ikke jeg.

Ja , jeg har aldri blitt fysisk straffet , heller ikke utsatt for trussler . Jeg hadde den dypeste respekt og kjærlighet til mine foreldre .

De var fantastiske , intelligente , empatiske mennesker med sansen for å gjøre det rette nedfelt i ryggmargen .

[AnonymBruker]

Ja , jeg har aldri blitt fysisk straffet , heller ikke utsatt for trussler . Jeg hadde den dypeste respekt og kjærlighet til mine foreldre .

De var fantastiske , intelligente , empatiske mennesker med sansen for å gjøre det rette nedfelt i ryggmargen .

Da er du en av noen heldige få, flertallet har det ikke slik.

[OhSerendipity]

Men da har du ikke lest hva jeg skrev skikkelig. Les kommentarene igjen, og forresten det er to AB her inne. Jeg er TS, og jeg er ikke den som skrev om dette med voldtekstmenn og respekt- ei heller en gode del av de andre. Jeg er den som sier at et par ørefiker i løpet av barndommen må tåles. Et PAR, ikke mange.

Det er ikke viktig hvem som skrev det, jeg er fremdeles ikke enig. Det at man "bare slår barna sine av og til" gjør det ikke noe bedre. Jeg mener at man ALDRI skal gå over den streken noen sinne.

[AnonymBruker]

Barn som blir slått kan jo finne på å slå tilbake, gjerne år senere. Det er ikke uvanlig at barn som føler seg urettferdig behandlet (gjerne i form av straff de føler uproporsjonal med "forbrytelsen") fantaserer om å hevne seg. I tillegg, dersom man blir slått hjemme, men lærer ellers (på skolen, eller gjennom popkultur) at å slå, og da spesielt å slå barn, er galt og ulovlig, kan de jo begynne å lure litt på foreldrene.

[sebastianen]

Da er du en av noen heldige få, flertallet har det ikke slik.

Jeg er ikke så sikker på om det er riktig . Flertallet opplever da ikke vold og trussler . Kanskje gjorde de det de som er på min alder , men nå ?

[sebastianen]

Men til TS, jeg ville anbefalle deg å snakke med din samboer om dette . Prøv å få definert hva dere begge mener med respekt. Hvordan ville dere selv ønsket å bli møtt som barn ?

Det er lurt at dere tenker på dette allerede nå .

[Gjest Vettel]

Jeg har fått klaps og "lette" ørefiker, men kommer (håper jeg!) aldri å slå mine barn!

Når tenåringer raner, stjeler, er voldsomme - så har oppdragelsen slått feil for MANGE år siden! Dette er ikke noe som plutselig kommer over natten.

Klaps, slag= frykt

Men lær barnet respekt for seg selv, for andre, for sine kamerater, for sin familie, fra det er liten, så er mye av jobben gjort.

Vis barnet at vold aldri er en løsning, ikke fra foreldre som skal "oppdra" eller fra barn som utøver vold/slag/klaps mot andre barn.

Jeg har kjernetro på at selvrespekt, tiltro til seg selv og sine evner, en stor omgangskrets, mange samtaler om rett og feil, det er veien og gå.

Og gjør barnet noe galt, noe alle gjør før eller senere, så er det KONSEKVENSER som er reaksjonen. Konsekvenser og forklaring på hvorfor dette hender.

Barnet må skjønne at det er en selv som velger de og de handlingene.

Men viktigst er de små samtalene om "livet, døden, kjærligheten", der kan man lære ekte repsekt, omtanke, grensesetting, og så videre.

Har funket på vårt barn som er 13 år nå.

[AnonymBruker]

Men til TS, jeg ville anbefalle deg å snakke med din samboer om dette . Prøv å få definert hva dere begge mener med respekt. Hvordan ville dere selv ønsket å bli møtt som barn ?

Det er lurt at dere tenker på dette allerede nå .

TS her. Jeg mener at vi må bli enige først ja. Vi må være synergiske på grensesetting og heller sette klare grenser fra tidlig av.

Ideelt sett vil jeg helst ha snille barn som man ikke behøver å være strenge mot, men hvis mitt barn hadde f.eks. torturert dyr eller skadet et annet menneske eller utsatt noen for fare med vilje så hadde jeg muligens blitt så sinna at jeg hadde gitt barnet (over skolealder) en klaps ja. Helt ærlig må jeg si det. Det hadde kanskje vært en naturlig reaksjon hvis jeg hadde blitt redd.

Jeg husker en kamerat av meg i ungdomsalder som hadde ødelagt en truck inne på et industri område. Jeg møtte ham senere den dagen og vi kom gående da farens bil kom i en sinnsyk fart. Faren hoppet ut av bilen (hadde nok blitt oppringt av politiet) og smelte til kameraten min, heiv han inn i bilen og kjørte hjem. Tror han fikk husarrest i en måned. Det ble jo politisak av det da.

Jeg kan ikke nekte for at jeg er for en viss type disiplinering, men barnet skal ha gjort noe som er grovt nok for å bli utsatt for det. Det skal ikke være en ørfik som følge av velting av glass eller sinne utbrudd, eller nekt av å gjøre lekser nei.

[mirama]

Og hvordan har du tenkt å lære barnet at det ikke er OK å slå andre unger i barnehagen / skolen, når du selv slår?

Jeg har aldri blitt slått hjemme, og jeg har vokst opp med stor respekt for mine foreldre. Hadde de derimot slått meg /klapset til meg, hadde jeg ikke hatt respekt for dem.

[Okapi]

TS:

Dersom du hadde gjort noe urimelig mot barnet ditt, og det hadde svart med å slå deg (ikke undervurdér styrken til en gutt på tolv), hva hadde du gjort? Barnet ville jo da har fått innarbeidet ideen om at det er greit å signalisere skuffelse og sinne med vold, og strengt tatt bare gjort det du hadde lært det å gjøre i slike situasjoner.

[AnonymBruker]

TS:

Dersom du hadde gjort noe urimelig mot barnet ditt, og det hadde svart med å slå deg (ikke undervurdér styrken til en gutt på tolv), hva hadde du gjort? Barnet ville jo da har fått innarbeidet ideen om at det er greit å signalisere skuffelse og sinne med vold, og strengt tatt bare gjort det du hadde lært det å gjøre i slike situasjoner.

TS her. Jeg har ingen barn, og som jeg sa, jeg var litt uenig i min partners uttalelser i begynnelsen. Men etterhvert har jeg tenkt litt på dette og det må være mulig å finne en middelvei. Helt ærlig vil jeg som sagt unngå en slik form for disiplinering, jeg er jo redd for at det er som dere sier at barnet kan reagere med samme oppførsel. Men min partner avviser dette. Han sier at han respekterte sin fars grenser etter de par ørefikene og han gikk ALDRI over dem. Han har aldri vært involvert i noe tull som ungdom eller voksen, aldri vært i slåsskamp aldri rotet seg borti noe ulovlig.

Han er en kjælig far for sitt barn fra et tidligere forhold. Såvidt jeg vet har han aldri lagt hånd på gutten, kun gitt klar beskjed med streng stemme om at grensen er nådd. Jeg tror ikke han kommer til å noensinne måtte gi gutten en ørefik, for han er ganske snill og samarbeidsvillig, så det er mulig at dette er bare noe han mener, men ikke benytter i praksis.

[Okapi]

Man respekterer grenser fordi man forstår hvorfor de er der, og er enig i at de er rimelige. Det er noe helt annet å la være å krysse en grense fordi man er redd for represalier; respekt er det iallefall ikke. I tilfelle din partner vil jeg tro det der forståelsen som har gitt ham respekt for sin far, fremfor volden.

[AnonymBruker]

Man respekterer grenser fordi man forstår hvorfor de er der, og er enig i at de er rimelige. Det er noe helt annet å la være å krysse en grense fordi man er redd for represalier; respekt er det iallefall ikke. I tilfelle din partner vil jeg tro det der forståelsen som har gitt ham respekt for sin far, fremfor volden.

Det er nok som du sier, det er at han har forstått at hvis han gjør noe som er gale, så skjer det noe som ikke er så gøy fordi faren/foreldre ikke synes det er gøy at han gjør sånt. Og da slutter vel de fleste etterhvert.

[Okapi]

Jeg tror forsåvidt volden kan fungere i det at barnet vil skjønne hvor opprørt forelderen er, og dermed tenke litt over situasjonen og kanskje forstå hvorfor reaksjonen ble som den ble. Problemet er bare risikoen for en backfire her (i form av hat/frykt, vold rundt andre barn, etc.), og man kan oppnå mye av det samme med timeout, sitte på rommet, husarrest, tilbakeholding av lommepenger, etc.

[OhSerendipity]

En annen ting som er verdt å tenke på er jo selve forholdet til barna og hvordan dette vil forandres om man slår dem (uavhengig av hvor ofte eller sjelden). For hvordan skal NOEN kunne ha et sunt og åpent forhold til noen som slår dem? Og vil man virkelig lære opp barna sine til å tro at det er greit å bli slått "hvis de har fortjent det"? Jeg vil at barna mine skal respektere både seg selv og meg. Jeg vil at de skal vite at det aldri er greit å slå noen, og at ingen noen sinne har rett til å slå dem. Hvis jeg for eksempel hadde slått datteren min under oppveksten, og hun senere i livet hadde fått seg en voldlig kjæreste, hadde jeg lagt skylden på meg selv for at jeg lot henne tro at det var greit.

Og en annen ting, hvordan skal et barn som er vant til å bli slått når de gjør noe galt for eksempel tørre å komme av seg selv og innrømme det? Da jeg var barn hadde jeg verdens største samvittighet og kom alltid krypende (gjerne gråtende) for å innrømme mine synder :gjeiper: Mamma ble som oftest rasende, mens pappa tok det med ro. Da ble det jo selvfølgelig til at jeg sluttet å si ting til mamma, rett og slett fordi jeg ikke turte. Moralen er vel at i hvert fall jeg vil at barna mine skal være ærlige med meg!

[Bachata]

All straff medfører frykt. Det er poenget med straff, å skape frykt. Det er derfor fleste mennesker ikke raner banker, fordi de har respekt for politi og fengsel. Barn lærer seg respekt gjennom noen klapser på kinnet og øret. Det gjør vondt, barnet får respekt for sine foreldre. Slik lærer barn å gjøre det riktige, av respekt for sine foreldre.

Er det virkelig slik?

Er de fleste mennesker skrudd sammen slik at dersom det ikke var for politiet og fengsel, så ville di skruppeløst ranet banker og butikker og annt?

All straff medfører en slags frykt, men det er forskjell på hva frykten er rettet mot.

Jeg er selv oppdratt til å ha en enorm respekt for min mor, helt uten at dette hadde noe med slag/knips/klaps etc å gjøre. HUN skapte en respekt, oss i mellom, og snakket og forklarte hvorfor ting var feil.

Jeg kunne aldri ranet en bank eller en butikk eller annet, selv om jeg VISSTE med 200% sikkerhet at politiet aldri ville finne det ut, så kunne jeg fremdeles ikke gjort det. Hvorfor ikke? Fordi jeg har lært at å stjele er galt! Jeg er opplært til at det å ta eller ødelegge andres eiendeler, er feil!

Jeg har også lært at det som ikke er mitt, har jeg ingen rett til å ta eller ødelegge.

Dette har jeg lært uten slag eller klaps, eller klyp eller trusler.

Min mor var streng ja! Vi hadde regler og grenser, og de ble forventet holdt. Jeg visste godt at dersom moren min hadde tatt meg i å f.eks drikke meg full før jeg var fyllt 18, ville jeg antagelig både skuffet henne så mye at det ville tatt årevis før jeg kunne sett henne i øynene uten vitenen om å virkelig ha skuffet henne!! Og jeg ville helt garantert mistet både hennes tillit og den friheten jeg hadde opparbeidet meg i vårt forhold som følge av å følge regler og oppføre seg.

Straff kan man få ved å bli fratatt noe man verdsetter, det være seg en ting eller den voksnes respekt og tillit, det å bli straffet vil være en type frykt, men det blir jo da en frykt for å miste det man verdsetter, ikke en frykt for det mennesket som utfører straffen. Det er stor forskjell på det.

Det er ok å være redd for at en gode blir borte, og dermed lære av straffen.

Det er ikke ok å være redd for foreldren sin, og dermed være redd fysisk straff fra denne.

Respekterer man noen som ikke straffer en når en gjør noe gale da?

Det gjorde ikke jeg.

Man respekterer nok ikke like lett en som ikke setter grenser og er konsekvent på at disse blir fulgt, men det å straffe kan bety noe helt annet en å bli slått eller klapset til.

Og hvordan har du tenkt å lære barnet at det ikke er OK å slå andre unger i barnehagen / skolen, når du selv slår?

Jeg har aldri blitt slått hjemme, og jeg har vokst opp med stor respekt for mine foreldre. Hadde de derimot slått meg /klapset til meg, hadde jeg ikke hatt respekt for dem.

Dette lurer jeg også på, til dere som synes klaps og fysisk straff av og til er ok, hvordan lærer dere barna at DE ikke kan slå andre, når det er greit at dere gjør det?

Hvordan lærer dere en datter, at hun aldri skal la noen mann legge hånd på henne, når dere selv har lagt hånd på henne i oppveksten?

Hvordan forklare ett barn at DU har lov til å slå, men DET har ikke? Why?

[Niennas]

Vær iallefall konsekvent, og gi gode grunner for reglene dere setter. Det er bare sånn er aldri et akseptabelt svar.

Dette er jeg enig i. Min mor har alltid vært flink til å si "Nei, du kan ikke sove hos Grete ikveld, fordi du har vært borte flere kvelder etterhverandre, og siden pappa skal på jobbreise til helgen, så ønsker vi å ha i det minste en familiekveld denne uka."

Pappa sa alltid nei, og når jeg spurte hvorfor, så ble svaret "Det er bare sånn / Fordi jeg sier det".

Dette har gjort at jeg har hatt et mye bedre forhold til mamma opp gjennom årene, spesielt i ungdomsårene mine.

[Mamma1]

Hadde tenkt meg godt om før jeg fikk barn med denne mannen.. Det han vil gjøre med barnet deres er faktisk ulovlig iht norsk lov..

Nei, man slår ikke barn, sånn er det bare. De som gjør det har ikke redskapene som trengs for å oppdra et barn.