Fornektelse etter overgrep

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg sliter med å bli akseptert og få den trygghet/støtten jeg trenger.

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var 5 1/2 år.

Jeg husker dette veldig godt, og skaper problemer for meg nå voksen alder.

Jeg har nå bestemt meg for å få behandling.

Det har vært veldig tøft og en tung periode for meg.

Jeg har ikke fått noe støtte av min mor eller søster.

Det var de som var i nærheten da der skjedde med meg.

Jeg har forsøkt å snakke med de om denne hendelsen.

Men jeg får bare kjeft og blir fortalt at det er min skyld hele hendelsen.

Det hjelper ikke akkurat på den enorme skammen, og dårlig samvittigheten jeg går med.

Men min mor har i alle år nektet forbudet, vi har hatt utallige krangler hvor jeg til slutt mistet stemmen.

Sist jeg snakket med hende klarte jeg å stå opp for meg selv og si at hun ikke var tilstede da det skjedde og at hun ikke har noe hold for det hun sier. Det var meg det skjedde med og jeg veit best selv. Jeg sa at dette ble for dumt å høre på, og la å.

Jeg har også sagt til henne at om hun ønsker kontakt med meg og fremtidige barnebarn så får hun værender for meg.

Men jeg har vel egentlig aldri fått noen ordentlig unnskyldning.

Nå forsøker hun igjen å ta kontakt, deg blir formye for meg.

Hun oppsøker også boligen min. Det synes jeg ernskikkelig ubehagelig.

Jeg sier At jeg ikke ønsker besøk. Det er også en skikkelig slitsom belastning at min søster også holder på slikt.

De river meg i filler, dette har jeg også formidlet til de. De hører ikke ropene mine, jeg blir ikke respektert.

Heldigvis har jeg en oppgående person rundt meg som hjelper til med å skrive klare beskjeder.

Men det varer ikke lenge før se er her igjen å spiser meg.

Noen som veit hvordan man kan reparere sårene etter dette?

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt at så lenge de er av den oppfatning av at dette var din skyld og ikke er åpne for dialog rundt dette, ville jeg ikke ha noen kontakt med dem, så de kan bare slutte å kontakte deg.

[yes2yes]

Jeg fikk skikkelig vondt av å lese dette, TS. Din mor virker som et av de mest, beklager språkbruken, mentalt-frastøtende og egoistiske mødre jeg har kommet over. Heldigvis ser du ut til å være utrolig sterk gjennom dette, men ærlig talt; hva slags forelder benekter et overgrep mot sitt eget barn.

Nei, vettu hva. Jeg hadde mistet all den respekten jeg hadde hatt for min mor, og når tilgivelsens tid endelig kom, skulle hun unnskyld seg grundig og enten hjulpet meg derfra eller hold seg unna meg som om vi var fremmede.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper du får et bedre og mer trøstende forhold til din mor. Jeg ville rådet deg til å ta et siste alvorsord med henne angående hvordan hennes oppførsel gjør vondt verre etter overgrepet du har vært igjennom, og gjort det klart at hun ikke lenger eksisterer som en mor for deg eller dine avkom om hun til stadig snur ryggen til deg. Slik ville jeg følt det, i alle fall.

Endret 14. mars 2012 av yes2yes

[AnonymBruker]

[Gjest "gjest"]

Jeg ville ha kuttet ut mora mi hvis hun hadde klandret den femårige meg for det som skjedde.

Endret 15. mars 2012 av "gjest"

[AnonymBruker]

i dag er jeg litt sint igjen.

sårende å ikke bli trodd, og annerkjent av familien.

har lurt på å bare skrike høyt ut på facebook, men det ville bare vært galt.

[Gjest Solvår]

Hei, det du skriver er som å lese om meg selv. Veksler mellom grublende perioder og stunder da jeg ikke orker tenke en negativ tanke. Derfor har jeg også veldi liten kontakt med min mor far og søster idag. Et slags ambivalent forhold til dem som gjør at jeg kvier meg for å treffe dem for da må jeg ta meg sammen for å utvise normal vennlighet og det blir så slitsomt all den tid de fornekter den for meg traumatiske hendelse. Jeg var også 5.. Gått til psykolog i to år pga sårene som aldri gror.. Prøver skape mitt liv uavhengig dem..

[Gjest fus]

Jeg vet ikke om dette kan være til hjelp, men jeg har gjennom mitt arbeid med utsatte opplevd mange mødre som fornekter overgrep de beviselig har hatt peiling på. Kanskje det kan være for å beskytte seg selv eller noe,

men det er av helt underordnet betydning.

Det er DU som trenger hjelp og støtte, og om din mor og søster ikke kan gi deg dette, og bare ytterligere skamfølelse og skyld, kan du med rent hjerte bare kutte de helt ut av ditt liv.

Godt å høre at du har støtte på din egen kant nå, så selv om de to nevnte er familie, blir det noen ganger slik når en vokser opp at en velger de vekk, og heller satser på mennesker som vil deg vel.

Håper det beste for deg fremover, TS-

[Gjest Solvår]

Jeg mener det er av helt overordnet betydning å konfrontere mor på en tøff måte for da blir skammen kastet tilbake på mor og ikke værende på offeret. Et slikt endelig oppgjør må gjøres på en lovlig men ryddig og formell måte. Da blir byrden lesset av offerets skuldre og hun blir istand til å gå videre og byrden blir plassert på morens skuldre der det tunge hører hjemme. Hvordan hun vil takle dette er for offeret nå underordnet. Trøsteklem til ts fra en som har erfart.( Jeg håper dette leses av mange overgripere og av modige ofre som tør stå frem og dermed tar livet sitt tilbake. Vi ofre må jobbe sammen for den selvrespekten å bevare vår selvrespekt som ble stjålet av utrolige fattige mennesker.klem

[Gjest flere her]

Det er det samme her, benektelse og taushet og martyrholdninger. Jeg er det sorte fåret i familien fordi jeg prøver å ta opp ting som har skjedd, for stakkars mor hun har jo hatt nok.

Jeg tror nok at min mor ikke ville se, at hun ikke ville vite og det man ikke vil fortrenger man. Hun var økonomisk avhengig og det vil fått for stor betydning på hennes verden hvis hun hadde stått opp for meg, og nå er det gått for lang tid og hun vil ikke høre. Men som du TS sier, hun var ikke der, det var kun meg og overgriper tilstede så hun vet ikke hva som skjedde men velger å tro at jeg som barn fantaserte. Jeg var ikke så liten heller, ca. 12 år. Det vanskeligste med min mor er at hun blir taus, nekter å snakke og jeg har også forsøkt å sende brev men det ble brent og hun ble "knust". Brevet var ikke så ille,jeg viste det til folk med peiling før jeg sendte det for å være sikker på at det ikke ble "psyko" men holdt en ok tone. Jeg vil bare vite om hun visste noe, om hun burde ha skjønt noe, få henne til å se at hun ikke var seg sitt ansvar bevisst som mor. Noen unnskyldning regner jeg ikke med å få, vanskelig å unnskylde noe man mener man ikke har verken sett eller hørt.

Jeg har gitt opp, pjatter om svadating de få gangene vi må møtes.

[AnonymBruker]

Ts her:

Her var det mange vonde berettninger. Men det er så bra at dere ville dele det med oss. Dere har så rett i deres refleksjoner. Om man bare skulle kutte de ut, man er jo glad i de også. Så det blir som det er en som skriver et litt ambivialent forhold. Det er utrolig krevend, og energi tappende som du også skriver.

Det er foreldre ikke godtar det er vist ikke så uvanlig som jeg leser her.

Jeg veit ikke hvordan jeg hadde reagert selv om mine barn hadde blitt utsatt for sånt. Men helt klart hadde jeg klikket på overgrepspresonen.

Men vi mennesker velger å takle tunge hendelser forskjellig, noen bare graver seg ned og fornekter det helt.

Det er ikke lett det greine her, men jeg syens det er så utrolig godt å se at dere er åpne om det som har skjedd. Og jeg setter veldig pris på det

Det gjør noe med hodet å vite at man ikke er helt alene. Føler meg som mindre avvikende eller frastøtende hvis dere skjønner?

Til deg som ikke får moren din til å si unnskyld eller å se fakta.

Jeg sliter med det samme, har funnet ut at det er best å la hun bare være dum.

Og alle andre, TUSEN TAKK!

[Gjest Mona Lisa]

Sikkert mange som er nygjerrige på hvem som egentlig gjorde overgrepet mot deg. Var det din far eller noen andre mannlig bekjentskap/ slekt av dere eller var det din egen mor som utførte overgrepet? Mulig det er noe jeg ikke har fått med meg.

[AnonymBruker]

Har bare lyst til å gi deg en klem og be deg om å fortsette å stå opp for deg selv, kanskje kutte kontakten helt.

Jeg har måttet flytte til utlandet, har minimalt med kontakt med familien, og nå er de livredde for at jeg skal skade deres omdømme i en roman jeg har holdt på med en stund. De synes alle at Knausgård er så fæl som har sagt så mye stygt om sin egen familie. Det morer meg litt at de er så redde. Det er nå uansett deres egen feil det de har gjort og ikke minst ikke gjort i forbindelse med avdekkingen av overgrep.

[AnonymBruker]

Trist å høre om det som har skjedd deg, og håper inderlig du har andre gode mennesker i livet ditt som støtter deg. Det som skjedde med deg er selvsagt ikke din feil, og syns det er horribelt at din mor og søster i det hele tatt kan få seg til å si at du har noe av ansvaret!

Jeg tror du bare må innse at de ikke kommer til å forandre seg (i hvert fall ikke med det første), men DU kan bestemme om du ønsker å ha dem i livet ditt. Du har opplevd nok smerte, og du skal ikke la den såkalte familien din såre deg enda mer. Fokuser på de mennesker som gjør deg godt, og kutt ut kontakte med de som ikke gjør det, og du er et stort skritt nærmere et nytt og bedre liv Ønsker deg det beste!

[Gjest frøken am]

Du må kutte bånd med moren din, hvertfall mens du har det slik, for hun bare retraumatiserer deg. Det blir du enda dårligere av!

Be henne holde seg vekk og skaff et besøksforbud hvis ikke.

Fokuser på å bli frisk og gjør det uten henne. Hun har tydeligvis ikke noe godt å bidra med. Ta vare på deg selv.

[Gjest flere her]

Ts her:

Det er ikke lett det greine her, men jeg syens det er så utrolig godt å se at dere er åpne om det som har skjedd. Og jeg setter veldig pris på det

Det gjør noe med hodet å vite at man ikke er helt alene. Føler meg som mindre avvikende eller frastøtende hvis dere skjønner?

Til deg som ikke får moren din til å si unnskyld eller å se fakta.

Jeg sliter med det samme, har funnet ut at det er best å la hun bare være dum.

Og alle andre, TUSEN TAKK!

En dag må man bare gi opp å få en unnskyldning, og erkjenne at min livskvalitet avhenger av meg selv. Det har tatt tid å komme til den erkjennelser, for det er jo to svik man har vært utsatt for, overgrepet og det at mor ikke var der. Så det tar tid, vi får aldri et nært forhold som hun gjerne skulle ønsket at vi hadde. Et nært forhold avhenger av at det er noen der både i gode og onde dager, ikke bare solskinnsdager. Jeg har etablert familie og har det bra med dem.

[AnonymBruker]

Sikkert mange som er nygjerrige på hvem som egentlig gjorde overgrepet mot deg. Var det din far eller noen andre mannlig bekjentskap/ slekt av dere eller var det din egen mor som utførte overgrepet? Mulig det er noe jeg ikke har fått med meg.

Denne er privat om ts ikke vil si noe om dette er det personens valg.

[AnonymBruker]

Ts her:

Denne uken har jeg klart å forholde meg til min mor via telefon.

Det har vært noen måneder siden sist jeg klarte å utveksle noe på telefonen.

Jeg må innrømme at jeg føler meg temmelig avslappet, men samtidig veldig redd for å få kjeft evt. ikke bli trodd på noen måte.

Mitt spørsmål er vel egentlig,Kan jeg forsøker å bare leve med at hun er "dum"?

Og sette grenser for at hun ikke kan forvente at jeg vil være hennes bestevenn med henne og omgås kun når jeg må?

Er det noen som har fått det til å fungere? (jeg har den utfordringen fortida at jeg blir kroppslig og psykisk PTSD preget, når jeg tenker på henne eller at hun sender en melding). Noen som kjenner seg igjen? (veit det er en som skrev noe om den ovenfor).

[gerotten]

Hei!

Jeg sliter med å bli akseptert og få den trygghet/støtten jeg trenger.

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var 5 1/2 år.

Jeg husker dette veldig godt, og skaper problemer for meg nå voksen alder.

Jeg har nå bestemt meg for å få behandling.

Det har vært veldig tøft og en tung periode for meg.

Jeg har ikke fått noe støtte av min mor eller søster.

Det var de som var i nærheten da der skjedde med meg.

Jeg har forsøkt å snakke med de om denne hendelsen.

Men jeg får bare kjeft og blir fortalt at det er min skyld hele hendelsen.

Det hjelper ikke akkurat på den enorme skammen, og dårlig samvittigheten jeg går med.

Men min mor har i alle år nektet forbudet, vi har hatt utallige krangler hvor jeg til slutt mistet stemmen.

Sist jeg snakket med hende klarte jeg å stå opp for meg selv og si at hun ikke var tilstede da det skjedde og at hun ikke har noe hold for det hun sier. Det var meg det skjedde med og jeg veit best selv. Jeg sa at dette ble for dumt å høre på, og la å.

Jeg har også sagt til henne at om hun ønsker kontakt med meg og fremtidige barnebarn så får hun værender for meg.

Men jeg har vel egentlig aldri fått noen ordentlig unnskyldning.

Nå forsøker hun igjen å ta kontakt, deg blir formye for meg.

Hun oppsøker også boligen min. Det synes jeg ernskikkelig ubehagelig.

Jeg sier At jeg ikke ønsker besøk. Det er også en skikkelig slitsom belastning at min søster også holder på slikt.

De river meg i filler, dette har jeg også formidlet til de. De hører ikke ropene mine, jeg blir ikke respektert.

Heldigvis har jeg en oppgående person rundt meg som hjelper til med å skrive klare beskjeder.

Men det varer ikke lenge før se er her igjen å spiser meg.

Noen som veit hvordan man kan reparere sårene etter dette?

Kjære kjære deg. Kutt kontakten helt. Vær sterk. Ikke se deg tilbake. Snakk med gode mennesker.

Jeg har vært i en lignende situasjon, og det tar tid å bli ett sterkt fungerende menneske igjen.

JEg mener det er helt avgjørende at du kutter kontakten. Og det er hun som har drept forholdet deres. Hun er ett menneske som ikke fortjener å være i livet ditt!

[Gjest frøken am]

TS, send meg en PM har et tips til deg

Endret 12. april 2012 av frøken am