Er dette Livet?!?

[Gjest x]

sitter alene så å si hele dagen, og ofte åp kveldene også..

jeg og barnet mitt...

barnefar er alltid ute å jobber, tror nok han jobber for "oss",

men jeg føler meg så grusomt ensom og ikke sett, hvis dere skjønner..

Jeg er 20 år, og som dere da skjønner er det kanskje derfor litt ekstra ille å se på alle jevnaldrene som virkelig lever livet...

jeg har problemer med å komme meg ut pga sykdom,

men skulle gjerne vært ute blant andre og ikke bare sammen

med englebarnet mitt...

Vet egentlig ikke hva jeg skal frem til her, kanskje jeg

bare vil høre med andre unge foreldre, om alt ble slutt da graviditeten og barnet kom??

Jeg mener IKKE Alt!!!, men sånne ting som å bli sett

av kjærsten, være kjærster osv osv...

og hvordan finne seg selv igjen oppi alt dette??

hvem pratet dere med undreveis, som månedene gikk??

jeg nekter å tro at det bare er meg som forandrer seg voldsomt

under graviditeten og spedbarnstiden...

??

[Gjest Anonymous]

Neida du er ikke alene.

Vet ikke hvor gammelt barnet ditt er.

For meg ble det gradvis bedre etter at bbarnet ble et år.

Samboeren mi mente også han jobbet for oss sent på kveldene.

Måtte ta han i nakken til slutt. Nyttet ikke om han bare jobbet ,så lenge vi ikke jobbet med familien.

Fant ut at jobbingen heller ikke var nødvendig, at han hadde "rømt" litt fra familielivet.

Hva jobber han med om kveldene da? Får dere mye mer penger av det?

Krev at han er mer tilstede, helst at han tar barnet uten deg rundt seg.

Snakk med ham om hvordan du føler det.Husk å ha et alternativ.

[Gjest sexysadie]

Dette skulle du kanskje ha tenkt på før du skaffet deg mann & barn i så ung alder.

Synes ikke synd på deg.

[Gjest Anonymous]

Seriøst, det går an å ta ansvar for eget liv.

Det må da være ting du kan finne på, og måter å skaffe seg venner?

Plasser ungen i barnehage og skaff deg en jobb? Et liv?

Man reder som man ligger og høste rsom man sår.

Livet er mer enn å sitte hjemme og vente på at gubben kommer hjem ivhertfall.

[Gjest Myumi]

Synes ikke synd på deg.

Ikke jeg heller, finnes ikke noe mer tragisk enn tenåringsjenter med sukkersøte babydrømmer.

[Barbie]

Dette skulle du kanskje ha tenkt på før du skaffet deg mann & barn i så ung alder.

Synes ikke synd på deg.

Fullstendig enig!

Dette skulle du tenkt på før.

[Padmee]

Nå er dere ganske slemme. Livet blir ikke alltid slik som en har tenkt seg, dette gjelder uansett alder. Ja, en ung mor har kanskje litt lett for å bare se det rosenrøde i ting før barnet er født, men det har jammen med en ung far også. Dessuten vet jeg om mange voksne foreldre som fikk seg et slag i ansiktet da første mann kom også fordi det ikke ble slik som de hadde forestillt seg det. Husk at ting blir ikke alltid slik en planlegger det, eller forestiller seg det.

Så til deg X. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, hadde det akkurat sånn jeg også da jeg var 20 og satt alene hjemme med en baby. Men det eneste som fungerer er at du setter deg ned sammen med barnefaren og forklarer han hvordan ting er. Det kan også være godt å få en god venninne/kamerat til å hjelpe seg slik at denne kan fungere som en buffer. Jeg brukte en venninne veldig mye som buffer når jeg skulle prøve og forklare min forlovede hvordan jeg ville at han skulle være ovenfor meg og babyen, og hva jeg ville at han skulle gjøre og ikke gjøre. Bare husk at det er viktig å ikke sette krav, bare komme med ønsker.

Ellers så er jeg veldig enig med Gjest som skriver at ting bedrer seg når barnet blir 1 år. Da er det ofte lettere for far å engasjere seg i barnet fordi barnet ikke er en baby lengre. Jeg vet at det virker litt rart, men sannheten er at mange fedre er redd for babyen, redd de skal gjøre noe galt slik at babyen blir skadet, og de er redde fordi de ikke skjønner hva babyen vil når den gråter, de klarer ikke å forholde seg til at noe de er glad i bare gråter uten at de skjønner hvorfor. Det er også mange fedre som tror at jenter at nedarvet noen instinker eller noe som gjør at en automatisk vet hva som er riktig og best for barnet i det en er blitt mor, derfor tør de ikke gjøre noe fordi mor vet jo alltid best, ho er jo jente.

Ellers så mister en veldig mye av de å bare være kjærester når et barn er født, dette fordi en baby krever veldig mye tid, tid som en før kunne gi til hverandre, men det betyr ikke at en fortsatt kan være kjærester, det betyr bare at en må jobbe litt mer med det. For enkelte gutter er det også litt vanskelig å se kjæresten sin igjen i denne personen som "plutselig" er blitt mor, fordi dette forandrer stort sett jenta mer enn det forandrer gutten.

Du skriver også noe om hvordan finne seg selv igjen, vel sannheten er at iallefall de første 6 månedene, eventuelt så lenge du ammer så er du først og fremst mor. Men den du var før er der ennå, den venter bare litt i bakgrunnen til du får tid til å hente den frem igjen. Men her også er det viktig at en beholder vennene sine, eventuelt får noen nye venner som har barn på cirka samme alder. Venner er kjempe viktig i denne fasen hvor en er litt bundet til huset/leiligheten, og det går ant å huske på at selv om du ikke kan dra til de hele tiden, så kan de komme til deg.

Prøv så godt du kan å holde kontakten med alle vennene dine, inviter de til deg så ofte du kan, det gjør det også lettere når barnet er blitt så stort at du kan hente frem igjen den gamle deg, da har du nemlig nettverket ditt på plass.

Ellers vil jeg bare for ønske deg lykke til, og nok en gang be deg iherdig om å sette deg ned med barnefaren og forklare for han hvordan du føler det. Er det noe du lurer på, eller trenger å snakke om noe er det bare å ta kontakt.

[Gjest sexysadie]

Padmee

Vi er ikke slemme, men hvis man mener seg voksen nok til å få barn så må man også tenke over at livet blir annerledes og spørre seg om man egentlig vil dette allerede nå.

Desverre rusher mange unge jenter inn i ett forhold og bruker det å få barn som "billetten" inn til voksenverdenen.

[Gjest Abelone]

KJære deg, du er slett ikke alene! Og til dere "slemme" vil jeg bare si: en slik reaksjon på en graviditet, fødsel og spedbarnstid kan man få selv om man er 25, 30 eller 40! Det handler ikke bare om alder; det handler om totalt rollebytte, tap av sosiale funksjoner, søvnmangel, dårlig kommunikasjon om egne behov, nytt ansvar, omlegging av rutiner osv. osv. JA, det kan være kjempeslitsomt å bli nybakte foreldre, og det siste man trenger er kjefting!

Og jeg holder på mitt standpunkt. Alder er det som har minst å si når det gjelder en slik reaksjon. Det er ganske vanlig, og det blir bedre etterhvert. En god prat med partneren (og etterhvert flere) skader aldri. Prøv å snakke uten å anklage. Sett ord på egne opplevelser og behov, de kan ingen rokke ved. Din opplevelse er din opplevelse, og det er viktig å få fram. Lykke til!!

[Gjest sexysadie]

KJære deg, du er slett ikke alene! Og til dere "slemme" vil jeg bare si: en slik reaksjon på en graviditet, fødsel og spedbarnstid kan man få selv om man er 25, 30 eller 40! Det handler ikke bare om alder; det handler om totalt rollebytte, tap av sosiale funksjoner, søvnmangel, dårlig kommunikasjon om egne behov, nytt ansvar, omlegging av rutiner osv. osv. JA, det kan være kjempeslitsomt å bli nybakte foreldre, og det siste man trenger er kjefting!

en eldre person vil nok lettere fatte at slik er det bare når man har barn.

[Gjest Anonymous]

en eldre person vil nok lettere fatte at slik er det bare når man har barn.

Har du noe du sliter med SS?? I så fall er jeg pokker så sikker på at det er DIN skyld. Og at du nok aldri klarer å gjøre noe med det.

PS; dette gjelder oså all de andre som har svart på samme måten. Tenk så tøff man er når man tør å skrive slikt i et diskusjonsforum.

[Gjest Kajsa-krabat]

Huff, her var det mye negativt, neppe noe til hjelp for den stakkars jenta som har det tøfft for tiden... Jeg henger meg på bølgen som trøster og oppmuntrer! Og sier som de andre, Nei, du er ikke alene om å ha det sånn, og jeg forstår din situasjon så utrolig godt! Jeg var selv 20 da jeg fikk gullongen min, og ja, jeg var da voksen nok til både å forstå det ene og det andre, og hvis noen her har klart å planlegge alt i livet sitt og aldri hatt litt tøffe tider, så skulle jeg gjerne be om oppskrifta på det!! Ellers om du vil, så må du bare sende meg en privat, så kan jeg fortelle litt om hvordan jeg hadde det og om hvordan vi har det nå som tulla er blitt to år allerede! Lykke til...

[Kittykat]

Må si meg enig med den ene innleggeren her ja. Synes dere virker veldig slemme dere som sier at dette burde hun ha tenkt på før.

Jeg er i samme situasjon. Jeg har to barn og bor i et borettslag. Jeg har barna i park hver dag fra 10-14 ( barna er 2 år og 4 år ).

Jeg sitter alene hver eneste dag. De andre få mødrene i dette borettslaget, som har barna sine i samme park, er mye eldre enn meg og vi går ikke sammen. Ikke bare fordi jeg mener det, men jeg har faktisk vært sammen med dem ved et par anledninger og jeg er den yngste av dem alle sammen. Det gjør at jeg også føler meg litt utenfor.

Det var en mor som var på min alder, men akkurat når vi holdt på å bli kjent, så flyttet de....

Det er ikke alltid like lett å få venner. Uansett hvor gammel man er når man får barn, så er det faktisk noen som sitter alene på denne måten.

Spiller overhodet ingen rolle om man er 20 eller 35 år.....

Men jeg som har det på samme måte, burde jo tenkt på det før, må skjønne......Det synes jeg faktisk blir litt for teit å si, for man kan ikke forutsi hvordan livet blir når man får barn. Livet blir for noen snudd helt på hodet når man får barn. Sånn er det bare for noen, men man trenger ikke å komme med "pekefingeren" pga det.

Jeg føler det nesten sånn at de som sier at man burde ha tenkt på det før man fikk barn osv, ikke har vært i samme situasjon før og dermed ikke vet hvordan det er å sitte der alene hver dag.

Og man prøver å få venner, men det er ikke så enkelt fordi man har ikke så mye til felles, man er yngre m.m......

Vi har et vennepar som også har barn som vi er med iblant og de er de eneste vennene jeg har så langt. Men de er også på alder med oss og vi går veldig godt sammen alle 4.

Pluss at de bor rett like ved oss.

Uansett hva andre sier, så kan man ikke forutsi livet. I det hele tatt.......

Til hovedinnlegger så vil jeg si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen.

Tomhetsfølelsen er ikke så kjekk, men jeg klarer meg på et vis.

Og det er ikke bare bare å komme seg ut på egen hånd heller hvis man ikke har tilgang til barnevakt og det gjør jo ting litt verre.

Jeg har sett mange som søker etter venner via blader ( f eks foreldre og barn ) der de kan komme sammen og gjøre på ting.

Det er jo et tips da.....

Ellers så er den eneste jeg har å prate med barnefaren. Men vi har ikke så mye tid til å være kjærester pga jobb/overtid og barn. Og snart får vi et barn til. Det eneste positive er at vi har barnevakt litt ofte, så vi får gjort på ting sammen, men etter det så er det jo rett tilbake til hverdagen med barn og jobb.

Uansett så må man huske på at det er viktig å sitte av tid til seg selv. Kanskje dere kan sitte av en dag i uken der dere gjør på noe sammen når barnet har lagt seg for kvelden? Leie en god film, lage god mat o.l.

Har ikke så mange råd, men du er ikke alene i denne båten iallefall.....

[J.K. Rowling]

Til hovedinnlegger: Jeg føler med deg, jeg har vært der selv! I ettertid har jeg skjønt at jeg hadde nok en mild fødselsdepresjon. (men det er ikke sikkert at du har det da).

Det er kanskje en mager trøst, men: det blir bedre! Da jenta mi rundet ett år, ble alt så mye bedre. Jeg hadde vent meg til mammarollen, og hun ble også mer knyttet til pappaen sin.

Til dere som mener at dette har med alder å gjøre: Jeg kjenner flere par som har valgt å få barn i slutten av 30-årene. De har vært vel etablerte, med hus, båt, hytte og bra jobber. Og gjett om jeg har hørt mye syting??! Joda, de synes det er sååå slitsomt å stå opp om natten, de har aldri fri, det er umulig å komme seg ut en tur, og alt er veldig tungvint. Disse menneskene har jo levd et egoistisk voksenliv i nesten 20 år, og har store problemer med å omstille seg. Så kanskje det er DE som burde tenke seg om før de satte barn til verden?? Da nr. 2 har kommer, har samtlige sendt eldstemann i barnehage, fordi de ikke orker å ta seg av begge samtidig. DET synes jeg er lite gjennomtenkt!!

[Gjest Anonymous]

Ikke jeg heller, finnes ikke noe mer tragisk enn tenåringsjenter med sukkersøte babydrømmer.

Helt tydelig at dere to mangler evnen til empati med andre. Alder har ingen betydning for den tomhetfølelsen hun sitter med. Man kan være 30, godt etablert og likevel ha den følelsen av å miste en bit av sitt eget selvstendige liv. Det trenger ikke komme med første barn, men kanskje med andre eller tredje barn. Kan hende familien er langt unna, en lettere fødselsdepresjon er på vei (noe som alle kan få), og da er det ikke rart tårene er langt unna. Graviditet, amming, hormoner, alt dette gjør noe med oss jenter. Jeg er sikker på at alle her inne med barn, har kjent en eller annen gang følelsen av å være pokkers så ensom og at baby/barn ikke alltid er så fryktelig koselig.

Og jeg blir så inderlig lei av disse sure oppstøtene fra de samme personene som er så firkantet i tankegangen sin. Jaggu er jeg glad dere ikke er mine venner. Og jeg er ingen ung mor, jeg kjenner ei som ble mamma for en tid tilbake. Hun er gift, er ressurssterk og ingen av oss hadde trodd at hun var den som kom til å bli deprimert og føre seg låt med ungen. Alder? 37. Da er jeg glad hun har slike venner om kan hjelpe henne, få henne til å forstå at det er normalt å føle slikt av og til. Alder har ingen betydning for hvordan du takler å få snudd livet opp ned når babyen er der. Ikke alle er så sterke som dere to tilsynelatende gir dere ut for å være.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Alder (og erfaring) HAR noe å si for hvordan man takler problemer, iallfall er det sånn for de fleste!

Selv om det er flere her inne som er sååå opptatt av hvor flott det er å være ung mor (rundt/under 20) så er nok realiteten for mange at helt gjennomtenkt og nødvendig var det ikke...

vi lever i et samfunn som er inretta slik at vi ikke blir "voksne" før vi er langt oppi 20-årene. Vi bombarderes av inntrykk/reportasjer etc. om "singellivets gleder", det skal reises og utdannes og gjøres karriere på alle bauger og kanter. Og man skal ha et perfekt forhold.

Når man får barn som 20-åring, med en like umoden far, ja hva tror dere skjer? Hvor mange har fått reist, utdannet og karriert seg i den alderen? Hvor mange er det ikke som opplever at "alle andre kan" mens en selv sitter bastet og bundet?

Noen har nok utdannelse i den alderen (vi trenger ikke alle hovedfag, bare så det er sagt) men det er livekel meget ungt å få barn i beg. av 20-årene. At problemene i forholdet/med omstillingen det er å få barn, oppleves som store og uvoerkommelige er fullt forståelig. Jeg tror neppe de fleste (mrk: her står det fleste ikke alle) som venter noen år med å få barn opplever samme grad av håpløsthet som her skissert. Erfaringsmessig blir man tryggere både på seg selv og det man vil med årene. Dermed er det enklere å takle store endringer, fordi man vet at man har gjort det før.

Uansett ønsker jeg trådstarter lykke til, men jeg skulle ønske at noen av de meget unge snuppene inne på gravidforumet kunne lese trådstarters innlegg og TENKE NØYE gjennom det. Er det sånn dere vil ha det, dere som har såååå lyst på barn?!

[Gjest Myumi]

Fullstendig enig med Sissi. Hovedinnleget burde vært tatovert inn i panna på alle babysyke tenåringsjenter som tror at det å få barn er bare søtt og fint og at en baby er som en levende "dukke" de kan leke med.

[Gjest Anonymous]

Fullstendig enig med Sissi. Hovedinnleget burde vært tatovert inn i panna på alle babysyke tenåringsjenter som tror at det å få barn er bare søtt og fint og at en baby er som en levende "dukke" de kan leke med.

Er det virkelig så mange unge jenter som får barn av ovennenvte grunn??? Jeg vet ikke om noen der jeg kommer fra (Oslo) som har fått barn i så ung alder. Det er faktisk først etter at ejg begynte å lese i slike forum at jeg har hørt at dette er et så stort problem....

[Tusenfryd]

Etterpåklokskapen er den eneste sanne spådommen

Om man har det jævlig av en eller annen grunn (i dette tilfelle er man ung og bundet med en baby) - så hjelper det ikke at en haug med folk forteller at det skulle du ha tenkt på før! Hva er det for noe da? Er ikke det omtrent det eneste folk vet i en slik situasjon? Går det ikke an å si noe oppmuntrende som gjør hverdagen kanskje litt enklere å takle? Eller holde kjeft?

Når ting er vonde og vanskelige, så er det egentlig helt uinteressant hva årsaken er - ting er like vonde og vanskelige for det!

Jeg er heller ikke for fjortiser som får barn - og ja, jeg synes at rosenrøde drømmer bør punkteres til en viss alder - men det hjelper vel ikke den som får barn?

Forresten lurer jeg på hvem som vet hva som venter en når en får sitt første barn? Hvem vet egentlig så mye om noe som helst - før man har prøvd det? Dessuten, selv om ting er vanskelige, så behøver ikke det bety at man ville valgt bort situasjonen!

[Gjest Myumi]

Her i forumet er det hvertfall nok av skoletrøtte jenter som tror at ett barn vil fikse alt, de skryter av sine superstabile forhold som overhodet ikke er stabile, blir gravide og ender opp som ensomme alenemødre før de får snudd seg. Eller de opplever at barnefaren tilbringer minst mulig tid hjemme og drukner seg i skole, jobb eller hobbyer.