Er dette Livet?!?

[Kittykat]

Forresten lurer jeg på hvem som vet hva som venter en når en får sitt første barn? Hvem vet egentlig så mye om noe som helst - før man har prøvd det? Dessuten' date=' selv om ting er vanskelige, så behøver ikke det bety at man ville valgt bort situasjonen![/quote']

Det skulle jeg også gjerne likt å vite. Min mor sa til meg at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg ble gravid første gangen og valgte å beholde barnet.

Vel, det visste da ikke en gang hun når hun ble mamma for første gang.

Ok, så man kan skaffe seg litt info ved å lese bøker og snakke med andre, men det sier ikke så mye om hvordan din hverdag med et barn blir.

Jeg var 21 år første gangen og jeg var jo ikke så dum at jeg trodde det ville bli rosenrødt. Jeg så for meg våkenetter, kolikk og stress. Men sånn gikk det ikke. Jenta vår var det stikk motsatte, så vi var heldig kan man si, med et barn som sov hele natten fra dag 1 og tok livet helt med ro.

Nr 2 var på akkurat samme måte.

Uansett, man kan ikke på noen måte, som jeg skrev tidligere, forutsi hvordan livssituasjonen blir når det gjelder venner og en samboer som jobber f eks. Her spiller faktisk ikke livserfaring eller alder inn i det hele tatt. Fordi ingen vet noe som helst om det på forhånd.

Meg og den ene venninnen min.....vi fikk barn samtidig. Nå ser vi ikke så mye til hverandre fordi barn og jobb opptar all vår tid, så det blir som oftest snakking over telefon.

Jeg synes man må få lov til å si at man føler det sånn og sånn angående en situasjon, barn eller ikke, uten at andre skal komme og "kjefte" fordi dette er da noe man burde tenkt på før.......

Men men, vi kan diskutere dette til vi blir blå i ansiktet, så jeg tror heller vi kan være enige om at vi er uenige i et par ting når det gjelder dette

[Gjest Poirot]

Jeg sitter alene hver eneste dag. De andre få mødrene i dette borettslaget, som har barna sine i samme park, er mye eldre enn meg og vi går ikke sammen.

Hva med å skaffe seg en deltidsjobb?

Disse menneskene har jo levd et egoistisk voksenliv i nesten 20 år, og har store problemer med å omstille seg.

Skal vi ha denne diskusjonen enda en gang? Hvorvidt det er egoistisk å gjøre artige ting for sin egen skyld når man ikke har barn???

Da nr. 2 har kommer, har samtlige sendt eldstemann i barnehage, fordi de ikke orker å ta seg av begge samtidig. DET synes jeg er lite gjennomtenkt!!

Hva da med min venninde på 23 som ikke orket mer da sførste sønnen var 6 mnd, og sendte han fulltid i barnehage?

[Gjest Anonymous]

Nylig avdøde Arne Næss jr. sa visst noe om at en ikke kunne leve sitt liv for å tekkes andre....godt sagt.

Her gjør man enkeltmenneskes skjebne til noe statistisk. Til et liv som helst bør leves etter andres normer..

Jeg har hørt enkelte andre her beklage seg over at DE ikke får seg jobb.

Forventer DE sympati????

[Gjest Poirot]

Jeg har hørt enkelte andre her beklage seg over at DE ikke får seg jobb.

Forventer DE sympati????

Antar det er meg du så subtilt sikter til.

Har jeg sagt noe som helst som tyder på at jeg ikke har sympati med denne unge moren? Jeg foreslo eks at hun kunne skaffe seg en jobb (eks deltids, hvis hun mener det er viktig å være mye hjemme med barnet). Det andre var kommentarer til ting skrevet av andre.

Forøvrig er barn noe man bestemmer seg for å få. Jeg har ikke bestemt meg for ikke å være arbeidsløs.

[Kittykat]

Er ikke så enkelt det heller da vi venter barn nr 3 om noen få dager.

Pluss at jeg et par mnd etter fødselen skal inn på sykehuset igjen for å bli operert i armen sånn at jeg kan gå ut i jobb når den tid kommer.

Kan ikke bruke armen min ute i arbeid pga en exostose som jeg er født med. Det ender bare opp med sykemeldinger 1 uke da og 1 uke da hele tiden. Og det er jo ikke så bra.....

[Gjest Poirot]

Kittykat, jeg mente hun som skrev første innlegget. Eller var det deg? Isåfall foreslår jeg å bli med i en barselgruppe på helsestasjonen/i kommunen.

[Kittykat]

Kittykat' date=' jeg mente hun som skrev første innlegget. Eller var det deg? Isåfall foreslår jeg å bli med i en barselgruppe på helsestasjonen/i kommunen.[/quote']

Det var meg du siterte Har prøvd barselgruppe, men så er det jo det at jeg har bare bestemte tider jeg kan gå på pga park, så da ligger jeg helsestasjonsbesøkene mens parken er åpen.

Når jeg fikk sønnen vår, så var jeg på en gruppe med to andre og de fikk jo alltid velge tid og de valgte alltid tidlig på morgenen.

Det passet ikke for meg. Var ikke meningen å være vanskelig der, men er ikke så kjekt å gå opp med to barn, hvorav det ene må gå på egne ben og det er bratte og tunge bakker ( har ikke førerkort og kan ikke ha søskensete/søskenbrett montert på vognen ).

Når jeg fikk vår datter, så gikk jeg på barselgruppe, men følte at jeg ikke fikk så mye ut av det. Jeg var den yngste i den gruppen i tillegg.

Men det var jo litt kjekt å høre hvordan andre gjorde ting da i forhold til flere barn, rutiner o.l.

Uansett, så klarer jeg meg på et vis. Gjør meg ikke så forferdelig mye å være alene sånt sett egentlig, for da kan jeg få tid for meg selv, men innimellom kan det bli litt kjedelig da.

[Gjest jordbær i.i]

Må bare si noe som ikke har noe med det første innlegge å gjøre.

Søstra mi rakk akkurat å bli 21år før hun fikk sin første. Hun levde et rosenrødt liv, som dere sier. Hun har alltid ønsket seg familie og et familieliv. Nr 1 var planlagt. De fikk barn nummer to fire år senere og like etterpå ble det slutt mellom henne og barnefaren.

Selv om ikke livet er slik hun alltid hadde ønsket seg, klarer hun seg utrolig bra! Hun blir 29 i år og venter nummer tre. Hun blir da alenemor til TRE små barn, men hun har det fint. Fast jobb, eldste går i 2.klasse og minste går i barnehage.

Poenget er at man KAN hvis man vil. Dessuten tror jeg en mor på 20 og en på 30 klarer akkurat det samme, hvis de går inn for det.

Og dere snakker om stabile forhold? Hva er forskjellen på gammel og ung mtp forhold? Ingen vet hva som skjer i fremtiden, uansett alder.

[Gjest Anonymous]

Antar det er meg du så subtilt sikter til.

Har jeg sagt noe som helst som tyder på at jeg ikke har sympati med denne unge moren? Jeg foreslo eks at hun kunne skaffe seg en jobb (eks deltids, hvis hun mener det er viktig å være mye hjemme med barnet). Det andre var kommentarer til ting skrevet av andre.

Forøvrig er barn noe man bestemmer seg for å få. Jeg har ikke bestemt meg for ikke å være arbeidsløs.

Etter min oppfatning kan ditt innlegg såvisst TYDE på at du ikke har så veldig mye sympati. Kanskje et lite hint om hvordan ting kan tolkes av andre..ikke alt som blir tolket etter intensjonen. Kanskje jeg ikke prøvde hardt nok å se bak ordene....

Tenk om livet var så enkelt at alt man bestemte se for å få her i livet innebar en helt problemfri tilværelse.

[Gjest x]

sitter å leser gjennom alle svarene her...

tror noen kan ha misforstått litt ;

1) jeg har prøvd opptill flere ganger å prate med barnefaren,

noe det ikke kommer noe godt ut av

2) barnefar er 30 år !

3) babyen var ikke "et ungdomssinns rosenrødes oppfattelse"..

da jeg fant ut av at jeg var gravid, var jeg laaangt over 12 uker!!!

besluttningen hadde nok blitt den samme uansett om jeg visst det fra uke3, men det var hardt psykisk å ikke vite om jeg kunne ha gjort noe med "vilje" som kunne ha ødelagt det kommende mennesket!

4)jeg fullførte skolen med flere eksamner i barseltiden! så jeg er heller ikke av de såkalte "drømmende ungjentene".

og jeg har heler ikke planer om å bli hjemmeærende.

jeg skal utdanne meg videre, men for øyeblikket er dette umulig.

takk for varmende ord fra noen av dere!

[smil]

Finnes det ikke noen åpne barnehager i nærheten der du bor? Det har jeg og jenta mi benyttet oss mye av. I den barnehagen vi var i, var det både unge og eldre mødre.

[Gjest sexysadie]

Har du noe du sliter med SS?? I så fall er jeg pokker så sikker på at det er DIN skyld. Og at du nok aldri klarer å gjøre noe med det.

PS; dette gjelder oså all de andre som har svart på samme måten. Tenk så tøff man er når man tør å skrive slikt i et diskusjonsforum.

Når man legger ut en tråd så må man rekne med at ikke alle er enige med en.

Tåler man ikke det. Kan man finne på noe annet.

Diskutere med seg selv blant annet. Da får man det svaret man vil ha.

Jeg syne bare synd på en tenåring med en 30 årig kjæreste som så tydelig ser på henne som en slags kjæledegge.

[Gjest Joanna]

Ikke jeg heller, finnes ikke noe mer tragisk enn tenåringsjenter med sukkersøte babydrømmer.

Jeg vet mye som er mer tragisk enn det. Tragisk er det først når tenåringsjentene er umodne berter som absolutt ikke er klar for ansvaret. Det er da det ofte skjærer seg.

[Lala]

Når man legger ut en tråd så må man rekne med at ikke alle er enige med en.

Tåler man ikke det. Kan man finne på noe annet.

Diskutere med seg selv blant annet. Da får man det svaret man vil ha.

Jeg syne bare synd på en tenåring med en 30 årig kjæreste som så tydelig ser på henne som en slags kjæledegge.

Får henge meg på her jeg også.

Her var det vel ikke snakk om noe valg som noen skal være enige eller uenige i??

Jenta "x" er såvidt jeg har forstått ikke helt "happy" med livssituasjonen sin. Hun har et barn som hun må ta seg av og hun føler seg ensom. Det er ikke så veldig konstruktivt at dere sitter på de fornøyde rompene deres og sier "Det skulle du har tenkt på før...". Hun har et barn. Det er hennes barn. Hun kan ikke gå tilbake å gjøre om på det. Ok???

Jeg er LITT lei av disse usakelige innleggene. Har dere ikke noe fornuftig å si, så la være å svare i hele tatt da.

Til "x":

Barselgrupper, babysvømming, åpne barnehager, babykino osv. Følg med i lokalavisa og møt opp. Ja dette er aktiviteter som er på dagtid, men utmerkede plasser å møte mennesker i samme situasjon som deg. Dere har jo alle noe felles til å bryte isen, barna!

Dersom du er heldig å kjenne noen som vil passe barnet et par timer, spør! Ring gamle venninner og dra på kafe eller et eller annet. Du trenger også litt tid uten barnet.

Prøv å gjør noe spesielt for kjærsten din. Kjøp noe han ønsker seg. Lag favoritt retten hans eller lignende. Dette er en tøff tid for han også. Vis han at du setter pris på han og jobben han gjør, fremfor å klage på at han jobber for mye. Det siste er vanskelig, det vet jeg av erfaring. Bit sammen tennene og vis deg sterk. At du "forstår" er viktig for han og kanskje han åpner øynene og klarer å forstå din situasjon også. Men ikke ha forhåpninger. Du må finne på ting på egenhånd. Da blir du kanskje lettere til sinns og det vil garantert mannen din sette pris på. Da er det fullt mulig at han ønsker å tilbringe fler kvelder hjemme igjen. Det kan jo være en kombinasjon av to ting at han jobber mye: 1.Trenger penger, 2. Hjemme dreier alt seg om barnet.

Vet ikke hvor gammel babyen din er, men det første året ER tøft. Det meste vil dreie seg om babyen din. Du kan jo trøste deg med at det blir bedre. Det blir blant annet lettere å få barnepass slik at du får mer tid andre ting.

(Ja når man får barn skal man ønske å være med barnet 24/7, men man trenger faktisk andre ting i livet sitt også.)

Lykke til. Du klarer det!

:blomst_opp:

[Lala]

Jeg vet mye som er mer tragisk enn det. Tragisk er det først når tenåringsjentene er umodne berter som absolutt ikke er klar for ansvaret. Det er da det ofte skjærer seg.

Ikke alle som får barn har valgt å bli gravide. Det er heller ikke alle som mener at abort er et alternativ.

Jeg blir KVALM når jeg leser innlegg som dette.

Typisk innlegg fra en "umoden berte"!

[Pia32]

Hvor gammelt er barnet ditt? det første året kan være ganske tøft men det blir bedre etter det :D kanskje h#n skal begynne i barnehage og da får du jo tid til deg selv ,det trenger alle,kan jeg spørre hva slags sykdom du har? Da hadde det vært litt lettere å forstå.

Jeg husker den første graviditeten og første barn(nå har jeg to ,snart tre) , det var kjempetøft, hele livet mitt forandret seg og jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli så anderledes, både på godt og vondt,måtte slutte i jobben p.g.a sterke plager med rygg og bekken,og har ikke kommet meg tilbake i jobb, noe jeg savner, uansett så blir hele livet forandret når man får barn, sånn er det bare, livet er vel ment å være sånn,det blir hva man gjør det til :D og man får aldri tiden tilbake...

[Joplaya]

Synes i det minste de som ikke har barn kan holde seg for god til å mene noe om hvordan det er å få barn.

Man kan elske barn over alt på jord, føle at det er det man vil med livet. Men så sitter man der, med barn, og ting blir ikke som forventet (selv om man ikke forventer roser og røde skyer!).

Å si at man ikke er noen god mor når man setter barna i barnehage av diverse grunner, blir helt feil for noen å si. Fordi de ikke klarer sette seg inn i situasjonen til de som gjør det.

Jeg pleide si jeg ville være hjemmeværende til mine barn begynte på skolen. Nå når jeg har en 19 mnd gammel jente ser jeg på meg selv som en mye bedre mor når jeg får gå ut og leve et liv med siden av, og hun får være hos dagmamma og leke med andre barn. Hadde jeg gått hjemme dagen lang hadde ikke jeg klart være en god mor, det som jeg ser på som en god mor. Hvordan kan man være en god mor om man ikke føler seg verdifull? Når man også har andre deler av seg, andre behov man trenger få dekket. Det å dulle dagen lang, skifte bleier, gi mat, det er ikke noe som kan defineres som toppen av lykke for alle kvinner. Jeg, og sikkert mange andre, trenger et liv utenom.

[Gjest sexysadie]

Synes i det minste de som ikke har barn kan holde seg for god til å mene noe om hvordan det er å få barn.

.

Så man bør ikke tenke over hvordan det vil forandre ens liv å få barn altså?

[Joplaya]

Så man bør ikke tenke over hvordan det vil forandre ens liv å få barn altså?

.

Selvfølgelig, men å gi det som svar med en kaldhet uten å kunne sette seg inn i situasjonen er ikke mye til hjelp. Og det er langt fra sannheten. Da man aldri vet hva man går til.

[Gjest Anonymous]

Jeg har lest igjennom tråden nå og svarene er jo både ærlige og alle har sine egne meninger ang. dette.

Å få barn når man er ung og forelsket, har heller ikke jeg sansen for. Har sett mange enslige unge mødre som hadde det "perfekte" forholdet til den kjekke typen, men så går det ikke som man tenkte.

Ja jeg synes det er mye uansvarlighet rundt omkring på akkurat dette.

Men noen er faktisk moden for alderen og dette handler mye om hvor de er vokst opp, hvilken venner de har omgått, familie og mye mere. Så å sette alle unge mennesker som får barn i en bås blir ganske feil.

Sissans innlegg var faktisk bra skrevet forresten.

Men uansett så er nå situasjonen slik den er og man må da ta problemet som det er. Å gå til anngrep på, og si at dette burde du ha tenkt på er det litt for sent til.

Som du skrev senere var dette ikke noen drømmeting, du har utdannelse og har tenkt å gjøre noe med livet ditt.

Det første året når du har permisjon kan ofte føles tomt, og en kan ofte føle seg litt som eneste person i samme situasjon.

Selv om man har babyen å ta seg av, er ofte alle rundt seg på jobb og i ditt tilfelle er mannen på jobb kveldstid også.

Har du vurdert å melde deg inn på noe organisert trim, kurs osv?

Hva med å stille far et ultimatum?

Vanskelig å si hva du skal gjøre, da det må bli litt opp til deg hva du ønsker med livet ditt, og hva du ønsker videre fra nå av.

Dere MÅ snakke i lag, og komme til en løsning som passer dere begge.

Dere har fått et barn og det er begge sitt ansvar å få ting til å fungere. Dere må oppgi noen goder begge to og dette bør begge være inforstått med. Hvis ikke tror jeg dere har et problem.

Hvis far ikke viser interesse til å støtte deg, så ville jeg ha gitt ham et ultimatum. Men husk at det er viktig at også du støtter han. Dere stiller på lik linje.

Håper ting ordner seg for deg.