Hvorfor ødelegge kroppen sin?

[rastløs_89]

Jeg skjønner ikke hvordan folk vil rasere kroppen sin med tatoveringer. Kan noen svare meg på hvorfor?

[Gjest Krembanan]

Jeg skjønner ikke hvordan folk vil rasere kroppen sin med tatoveringer. Kan noen svare meg på hvorfor?

Jeg synes det er tøft med et pr tatoveringer, men jeg skjønner ikke hvorfor noen dekker seg helt med det, nei

[Majott]

Jeg spurte ikke fordi jeg ser ned på folk, men fordi jeg virkelig har lurt på hvorfor. Takk for mange svar.

"det er vanskelig å være sunn" er det eneste svarer jeg har fått tidligere. Men det skjønner jeg ikke. Med mindre man er syk eller har en funksjonshemming er det da ikke vanskelig å bevege på seg et par ganger i uken? Og når det gjelder "usunn mat er lettere tilgjengelig eller raskere å lage" så skjønner jeg virkelig ingenting. Det er jo vanlig å planlegge hva man skal spise, lage matpakke og handle inn middag. Jeg forstår ikke behovet for gatekjøkkenmat sånn i hverdagen.

Selvfølgelug skal man kose seg og unne seg god mat. Men hvis man "unner" seg brus/burger/sjokolade daglig, mister det ikke liksom effekten da? Jeg kan glede meg en uke fordi jeg vet jeg skal ha noe godt på Lørdag, men tror ikke jeg hadde klart å glede meg like mye hvis jeg skulle spist det samme hele tiden.

Og jeg skjønner heller ikke at man ikke kan velge en mindre hamburger uten pommes frites med ekstra salat og vann.

Ps. Irr er initialene mine og ikke en forkortelse for irritert.

Akkurat når det gjelder hamburger, så er det sånn at når jeg skal ha det 1-2 ganger i året, så vil jeg ha full pakke. Så om du ser meg da, så tenker du vel ditt.

Jeg lever stort sett sunt ellers, og beveger meg mye hver dag, ettersom jeg har to hunder som skal på tur.

Jeg trenger å gå ned 7-8 kilo, og har kuttet ned på det meste i hverdagen. Men det går forferdelig tregt.

Forresten drikker jeg aldri brus. Lager det meste av mat fra bunnen, vet hva jeg får i meg, og er bevisst på det.

[AnonymBruker]

det kan være en form for selvksading. mener jeg.

Dette er noe av det teiteste svaret jeg har lest, no offense.

Jeg er selv overvektig, veier 120 kg. Selvfølgelig har jeg lyst til å gå ned i vekt en dag, men jeg har ikke motivasjonen til det. Hvorfor? Fordi jeg sliter ikke med vekten min fysisk eller psykisk. Jeg har vært overvektig siden jeg var 5-6 år, jeg har alltid bare vært sånn og kroppen min er vant til vekta mi, og tro det eller ej, blodprøvene mine er helt normale. Man får ikke automatisk diabetes og hjerte- og karsykdommer bare fordi man er overvektig, som det virker som mange tror. Trist i grunn. Jeg sliter psykisk pga andre ting, som gjør meg innesluttet og isolerer meg fra omverdenen som gjør at jeg får alt for lite mosjon, sliter også med søvn, noe som gjør at jeg ikke har noen rutine i hverdagen og ender ofte opp med å bare spise 1-2, maks 3 ganger om dagen. Ikke noe junk altså, men vanlig mat som kyllingsalat, grønnsakssuppe/kjøttsuppe og ovnsbakt laks, måten jeg lever på nå gjør at jeg hverken går opp i vekt eller ned i vekt. Jeg spiser heller aldri på Mc Donalds eller Burger King, jeg liker god mat, og burger derifra er bare kvalmt og ekkelt.

Jeg gidder ikke å komme opp med unnskyldninger for vekta mi, men ærlig talt, det teiteste jeg hører er at jeg bare kan ta meg sammen, virkelig? Jeg har levd med dårlig kosthold siden jeg var liten, og det og plutselig skulle endre tankegang, vaner, livsstil og kosthold just like that, er vanskelig, spesielt om man ikke har motivasjonen til det. Selv skjønner jeg ikke hvorfor folk bryr seg om hvordan jeg lever livet mitt, jeg er fullt klar over at jeg burde gå ned i vekt, og det å si at dere skattebetalere må betale for sykdommene jeg kan komme til å pådra meg er latterlig, overvektige som jobber betaler vel også skatt? Da betaler vel man selv for sin egen sykdom, tenker jeg. Jeg tar konsekvensene for overvekten min, men hvorfor skal det å bli sett ned på være en av de?

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig med TS i at jeg ikke forstår de som er godt overvektige og gir F. Man ser det jo overalt, overvektige som kjøper seg mengder av usunn mat, knasker på gaten og drikker Cola(!).

Jeg forstår godt de som prøver, er bevisste, men glipper, men som sagt ikke de som er likegyldige. Og å trene er jo reneste vidunderterapi for både fysiske og psykiske plager.

Det er jo så utrolig vondt å ha noen kilo for mye. Personlig ville jeg ha trivdes best med å være 5-7 kilo undervektig, men det får ikke jeg til.

Jeg kam bare ikke skjønne de som spiser og ikke bryr seg. Hvorfor vil de seg selv så vondt? Eller føler de ikke at deres overvekt er fysisk plagsom?

[Mooria]

Hvorfor gidder du å legge deg opp i andres vaner? Det er da opp til hver enkelt om de vil trene eller ikke, og hva de spiser.

Jeg røyker en 20-pakning om dagen og lever på energidrikk og pizza. Jeg trives veldig godt med det, og om jeg dør av det så er vel det mitt eget problem, eller?

Jeg trener heller ikke. Gjorde det før, men jeg hater virkelig å trene. Dessuten har jeg en kronisk skade som er blitt verre, og nå er det ikke fysisk mulig for meg å gå en tur på mer enn 500 meter.

Jeg tilbringer hvert ledige minutt med å ligge på sofaen og se på film, synes det er helt topp og om du synes jeg er lat eller usunn så bryr meg meg ikke så veldig mye om det. Dessuten er jeg langt fra overvektig så jeg har tenkt å fortsette å kose meg med junk og cola med god samvittighet.

Mat med sukker og fett smaker faktisk mye bedre enn "sunn" mat, nemlig.

[Anglofil]

Fordi det ofte ikke er et valg, at dette kanskje sitter i hodet, som veldig mye annet i denne verden? Det er lett å stå på utsiden og si at "det bare er å slutte". Mye handler om det mentale og psykiske. Jeg sier ikke at det nødvendigvis unnskylder det, men ofte klarer man ikke å løse problemet hvis man ikke forstår hva som faktisk ligger bak. Det blir som en anorektiker som slutter å spise fordi man har komplekser. Dette kan faktisk også gå andre veien, at man føler seg så råtten og hjelpesløs at kanskje maten blir den eneste trøsten, for den dømmer ikke slik andre mennesker. Det blir en vond sirkel som er vanskelig å bryte ut av.

Poenget mitt er at dette ikke nødvendigvis er unnskyldninger, men forklaringer, og man klarer ikke å løse et problem ved å beskylde andre mennesker og stå der med pekefinger.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Hvorfor gidder du å legge deg opp i andres vaner? Det er da opp til hver enkelt om de vil trene eller ikke, og hva de spiser.

Jeg røyker en 20-pakning om dagen og lever på energidrikk og pizza. Jeg trives veldig godt med det, og om jeg dør av det så er vel det mitt eget problem, eller?

Jeg trener heller ikke. Gjorde det før, men jeg hater virkelig å trene. Dessuten har jeg en kronisk skade som er blitt verre, og nå er det ikke fysisk mulig for meg å gå en tur på mer enn 500 meter.

Jeg tilbringer hvert ledige minutt med å ligge på sofaen og se på film, synes det er helt topp og om du synes jeg er lat eller usunn så bryr meg meg ikke så veldig mye om det. Dessuten er jeg langt fra overvektig så jeg har tenkt å fortsette å kose meg med junk og cola med god samvittighet.

Mat med sukker og fett smaker faktisk mye bedre enn "sunn" mat, nemlig.

Likevel er du antitrygd? Du fremstår mer og mer som en selvplager. I hvert fall er det åpenbart ikke i dine rasjonelle egeninteresser å gjøre det vanskeligere å få trygd.

[Gjest Gjest]

Dette er noe av det teiteste svaret jeg har lest, no offense.

Jeg er selv overvektig, veier 120 kg. Selvfølgelig har jeg lyst til å gå ned i vekt en dag, men jeg har ikke motivasjonen til det. Hvorfor? Fordi jeg sliter ikke med vekten min fysisk eller psykisk. Jeg har vært overvektig siden jeg var 5-6 år, jeg har alltid bare vært sånn og kroppen min er vant til vekta mi, og tro det eller ej, blodprøvene mine er helt normale. Man får ikke automatisk diabetes og hjerte- og karsykdommer bare fordi man er overvektig, som det virker som mange tror. Trist i grunn. Jeg sliter psykisk pga andre ting, som gjør meg innesluttet og isolerer meg fra omverdenen som gjør at jeg får alt for lite mosjon, sliter også med søvn, noe som gjør at jeg ikke har noen rutine i hverdagen og ender ofte opp med å bare spise 1-2, maks 3 ganger om dagen. Ikke noe junk altså, men vanlig mat som kyllingsalat, grønnsakssuppe/kjøttsuppe og ovnsbakt laks, måten jeg lever på nå gjør at jeg hverken går opp i vekt eller ned i vekt. Jeg spiser heller aldri på Mc Donalds eller Burger King, jeg liker god mat, og burger derifra er bare kvalmt og ekkelt.

Jeg gidder ikke å komme opp med unnskyldninger for vekta mi, men ærlig talt, det teiteste jeg hører er at jeg bare kan ta meg sammen, virkelig? Jeg har levd med dårlig kosthold siden jeg var liten, og det og plutselig skulle endre tankegang, vaner, livsstil og kosthold just like that, er vanskelig, spesielt om man ikke har motivasjonen til det. Selv skjønner jeg ikke hvorfor folk bryr seg om hvordan jeg lever livet mitt, jeg er fullt klar over at jeg burde gå ned i vekt, og det å si at dere skattebetalere må betale for sykdommene jeg kan komme til å pådra meg er latterlig, overvektige som jobber betaler vel også skatt? Da betaler vel man selv for sin egen sykdom, tenker jeg. Jeg tar konsekvensene for overvekten min, men hvorfor skal det å bli sett ned på være en av de?

Hun sa kan.

Det er de samme mekanismene og følelsene som slår ut om jeg brenner meg, kutter meg, eller setter til livs 7 tusen kalorier på et par timer. Hat, og et intenst ønske om å skade meg selv, ødelegge meg selv, og aller helst dø.

Desverre er spisingen det jeg tyr til oftest, og nå veier jeg ca 110 kg.

[AnonymBruker]

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor så mange mennesker velger å være tykke, usunne og å risikere å pådra seg livsstilsykdommer. Jeg er ikke akkurat fotballfrue selv, men spiser sunt, litt godis og trener et par ganger i uken.

Jeg har prøvd å spørre venner som bare spiser junk, heller nedpå med alkohol, aldri trener og ikke aner hva en aubergine er...men jeg får ikke noe svar på hvorfor.

Jeg lurer virkelig!.

Er det litt som med alkoholikere, røykere eller andre rusavhengige? At de ikke innser at de har et problem?

Enda så mye det skrives i media om risikoen for å pådra seg diabetes, slag, kreft, hjerte- og karsykdommer osv.

Håper noen kan gi meg et seriøst svar.

Mye av dette er genetisk. Jeg er slank, veltrent og spiser sunt. Ikke brus, nesten aldri godteri. Men jeg har høyt blodtrykk, høyt kolesterol, for få hvite blodceller (=ofte syk) og hypermobile ledd (gir ryggplager).

Min kompis har en BMI på 44. Han trener aldri, spiser det han vil og har normalt blodtrykk, lavt kolesterol, bra immunforsvar. Nesten aldri syk.

Det det IKKE skrives om i media er stress, og jeg tror det er fryktelig undervurdert. Jeg stresser nemlig mye. Min kompis gjør ikke det. Han chiller, tar ting som det kommer, har positive forventninger til ting og slapper av når han kan.

Jeg skal rekke "alt", har to jobber, studerer, unger, husarbeid og setter likevel gjerne i gang med store prosjekter a la maling osv.Jeg er elendig på å slappe av. Jeg skal alltid "bare".

Jeg tror at det er så mye fokus på overvektige fordi de kan vi se utenpå at er annerledes. Men jeg tror at det er mye mer usunt å leve et stresset liv.Men de folka ser vi på som "vellykka".

Har du tenkt over det? Hvor mange stygge blikk sender du til mannen i dress som sjekker mobilen mens han står i kø på Rema med et lite barn i hånda og hvor mange sender du til mannen på 140 kg som stapper i seg en saftig hamburger på en benk i parken?

[AnonymBruker]

Jeg er overvekt. BMI over 40. Vekten økte mest i ungdomstida. Fikk beskjed av nær familie at jeg var feit, at jeg så ut som en potetsekk. Da var jeg normalvektig. Etter å ha fått slike beskjeder jevnlig ga jeg rett og slett blaffen. Hva var vitsen? Jeg var jo så feit, jeg ble jo fortalt det store deler av ungdomstida. Så jeg tenkte ikke på hva jeg spiste. Det å spise sjokolade ble på en måte en trøst. Kiloene snek seg på. Men jeg var aktiv, og gymmen på skolen holdt vekten i sjakk, en stund i alle fall. Da jeg var ferdig med obligatorisk gym kom enda flere kilo på kroppen. Noen år senere nådde jeg et punkt hvor jeg forstod at jeg tidlig i ungdommen ikke var feit i det hele tatt. Når jeg ser på bilder av meg fra den tiden, forstår jeg ikke hvorfor jeg selv og familien kalte meg feit. Jeg var jo ikke det.

Nå har kampen mot kiloene startet. Jeg trener 4 ganger i uka. Har mistet noen kilo, og har mange igjen. Selvtilliten er på bunn. Det å spise sammen med andre er et helvete. Jeg føler meg fæl. Men jeg skal klare det.

Hvorfor er jeg som jeg er? Det er en blanding av ulike faktorer. Men det er på ingen måte noe jeg har ønsket. Jeg har ikke lagt på meg fordi jeg ønsker å være feit. Mest av alt ønsker jeg å være usynlig. Jeg hater kroppen min, jeg hater å se meg selv i speilet, på bilder og jeg hater sosiale situasjoner.

[AnonymBruker]

Til dere som hevder at overvektige mennesker med usunne vaner kan ha god helse, så må alder tas med i betrakning. Kroppen tåler mye mishandling når du er ung, men når du nærmer deg 40-50-60 år gir livsstil store utslag for helsen og formen.

[Mooria]

Likevel er du antitrygd? Du fremstår mer og mer som en selvplager. I hvert fall er det åpenbart ikke i dine rasjonelle egeninteresser å gjøre det vanskeligere å få trygd.

Ja, jeg er sterkt imot trygdesnyltere, men akkurat den diskusjonen kan du vel heller ta i en av de trådene som faktisk handler om temaet? Dette ble litt for usaklig.

Dessuten er jeg overhodet ingen selvplager, jeg har det helt fint, takk.

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du å legge deg opp i andres vaner? Det er da opp til hver enkelt om de vil trene eller ikke, og hva de spiser.

Jeg røyker en 20-pakning om dagen og lever på energidrikk og pizza. Jeg trives veldig godt med det, og om jeg dør av det så er vel det mitt eget problem, eller?

Jeg trener heller ikke. Gjorde det før, men jeg hater virkelig å trene. Dessuten har jeg en kronisk skade som er blitt verre, og nå er det ikke fysisk mulig for meg å gå en tur på mer enn 500 meter.

Jeg tilbringer hvert ledige minutt med å ligge på sofaen og se på film, synes det er helt topp og om du synes jeg er lat eller usunn så bryr meg meg ikke så veldig mye om det. Dessuten er jeg langt fra overvektig så jeg har tenkt å fortsette å kose meg med junk og cola med god samvittighet.

Mat med sukker og fett smaker faktisk mye bedre enn "sunn" mat, nemlig.

Og disse matvanene skal du overføre til barna dine?

[AnonymBruker]

Og disse matvanene skal du overføre til barna dine?

Og du skal vel lære barna dine å stikke nesa i andres saker og bry seg om ting de ikke har noe med?

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennom et tungt år og gikk opp 10kg uten å ha den minste anelse. Så jeg kan lett se for meg at mennesker som har det tungt i lengre tid kan dra den lengre. Det finnes så mange grunner for at ting skjer som de gjør, det viktigste er å oppmuntre og smile til folk. Dømmende blikk og kritiske spørsmål om personlige vaner hjelper ingen.

[Mr.Omg]

Det er ikke bare det man spiser som avgjør hvor stor eller liten man er. Genene har mer å si på vekta.

Dessuten så tror jeg at en person som spiser det h*n vil er lykkeligere enn en som nekter seg selv å spise ting for å ha modellkropp.

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg lever usunt, hos meg er også maten knytta til følelser, så da spiller det ingen rolle hva fornuften sier. Men det skal sies at jeg ikke er SÅ ille lenger, det var verre før, mye verre. Da veide jeg også nesten 20 kg mer, så noe riktig har jeg da gjort.