Hvorfor ødelegge kroppen sin?

[Vegas]

Jeg røyker, tar meg et glass vin eller 3 i helgene, jeg elsker god mat, jeg har et par ekstra kilo her og der, men vettu jeg liker meg selv akkurat slik jeg er og jeg nyter livet. Hvorfor være så opptatt av andre sine kropper?

[Gjest Irr]

Fordi jeg lurer på hvordan man tenker. Det er jo tydelig at jeg tenker annerledes. Dessverre er jeg ikke så flink til å sette meg inn i andres situasjon, derfor spør jeg slik at jeg kanskje kan forstå bedre.

Vennene mine prater om alt mellom himmel og jord, men akkurat dette temaet er det få som ønsker å ta opp.

[AnonymBruker]

Innlegg nr 11 beskriver det ganske så bra for min del ihvertfall.

Jeg kan forstå ønske om å forstå hvordan "vi" tenker, for om man ikke er der så er det vanskelig å forstå. Men når man først er kommet dit så er det vanskelig å komme seg ut av det igjen. Det er ikke bare å trene mer og spise mindre. Det sitter i hodet, det blir en slagt besittelse. Ihvertfall for meg.

Jeg er sykepleier, jeg kan masse om kosthold, trening og livsstilsykdommer. Men det hjelper ikke. Jeg har kommet dit at jeg er flau over kroppen min, det var jeg ikke før, ikke på samme måte. Så det er jo et steg fremover. Jeg vil egentlig både trene og spise sunt og det går i noen få uker, så detter jeg tilbake igjen. Det er faktisk veldig vanskelig.

Mannen min rører meg ikke lengre. Det er fryktelig sårende, men jeg kan forstå hvorfor. Det var et spark i rumpa i noen uker, så ble det smugspising også ble det trøstespising. Håpløst, jeg vet.

[Gjest Katten.]

Hva faen er en aubergine?

[AnonymBruker]

Må få minne om at det ikke er noen forbannet plikt å være sunn og slank. Det er verken ulovlig eller umoralsk å spise mer enn man forbrenner, så hvorfor bryr du deg?

[AnonymBruker]

Hva faen er en aubergine?

Grønnsak

[Romilo]

Det har blitt så akseptert å være som en er, og det er ikke alle som klarer å stoppe når de først har begynt. Selvkontroll er en mangelvare, det er ikke tull... Ja, også er det forskjell på mennesker. Enkelt og greit.

[AnonymBruker]

Fordi jeg gir faen i livet, slutt og vær så sunn og kul a.

[Gjest Daenerys]

Fordi det er vanskelig å være sunn!

Hvorfor mener du det er vanskelig å være sunn? Mener du å spise sunt, eller å trene? Og det du nevnte med sukker, det er jo fullt mulig å være sunn og samtidig få i seg sukker

Jeg er også litt nysgjerrig på hvorfor man velger å ikke ta tak i seg selv, selv om det bare er å gå litt mer hver dag og velge sunnere måltider. Man trenger ikke bli ekstrem.

[Gjest Eline4]

Tja, det kan du jo fundere på i evigheter. Og alle vil nok ha forskjellige svar på dette. Finnes ingen fasit i mine øyne.

Jeg vil nå si at man ikke er sunn om man ikke er fornøyd med seg selv og kroppen sin. Det er ikke om å gjøre å være mest "fit" og å trene mest, men å være komfortabel med seg selv, og selvbildet sitt uansett Jeg er tynn som en flis, og trener når jeg føler for det. Men jeg synes det er mye penere med kvinner som har former, og da tenker jeg ikke på den populære "timeglass-figuren"

Er selvfølgelig bare bra om man velger å trene, for det er ikke bare selvbildet som yter godt av det. Men også hjertet, og helsen generelt!

[Gjest Lilu]

det kan være en form for selvksading. mener jeg.

[Gjest Rastl0s]

Finnes de som blir alkoholikere/rusmisbrukere fordi de har hatt en tøff oppvekst og det finnes de som bare blir hekta. Såvidt jeg vet...

Mange spiser for trøst og mange er bare veldig glad i mat...

[Gjest Blondie65]

Jeg ble tvunget til å spise opp all mat som var kommet på tallerkenen da jeg var barn.

Hvor tror du det har brakt meg i voksen alder? Porsjoner som blir større og større, og alt spises opp.

Og hvorfor trener jeg ikke hele tiden? Jeg arbeider ganske mye, faste treningstider er derfor en utopi. I tillegg har jeg nå fått helseproblemer av min overvekt - jeg har bein som svikter. Vanskelig å få til trening da.

Men jeg velger de sunneste tilgjengelige alternativer matmessig. Og jeg har slanket meg mange ganger. Jeg har også sluttet å røyke et par ganger - og det har gitt 15 kg + hver gang.

Jeg har intet ønske om å være feit. Men det jeg har prøvd hittil for å gå ned i vekt har ikke gitt varig effekt. Derfor er motivasjonen borte.

Jeg håper jeg - i samråd med min lege - kan finne en løsning på dette eskalerende problemet.

[Gjest Lilu]

Jeg ble nektet å spise godteri som liten. når jeg fikk egne penger, kjøpte jeg masse godteri og spiste i smug. Veldig store mengder. Og det har fortsatt lenge. Så jeg tror også det kan være pga oppvekst.

[AnonymBruker]

Det var en som stilte et åpent og direkte spørsmål... typisk at noen går så til grader i forsvar med en gang...!

Ja er det ikke lov å forsvare seg dersom man føler seg truffet? Skal man kun jatte med trådstarter eller velge å ikke uttale seg dersom man føler seg truffet?

Er man overvektig så vet man godt at man er det, men det er mye tanker og følelser knyttet til det å spise feil eller overspise (trøst, kjedespising, søthunger, belønning, kapitulasjon og forskjellige grader av fornektelse). Disse tankemønstrene må ryddes opp i før man kan begynne med det fysiske, og det er her de fleste stagnerer eller gir opp. Når man hater seg selv fordi man er tjukk og vet at alle andre tenker det samme, vil man selvsagt føle seg truffet når noen skriver en tråd som dette. Man har store komplekser og er veldig sårbar for kritikk.

Ts stiller er ærlig spørsmål og får svar, og da gjerne fra dem som er i målgruppa. Er man i målgruppa ønsker man selvsagt å forklare seg. Er dette galt mener du? Er det ikke lov å vise følelser? Jeg er ganske sikker på at en lignende tråd om røyking, hard slanking, drikking o.l. ville ha fått frem like mye følelser i folk som følte seg truffet. Vi er da bare mennesker alle sammen, og alle har sine uvaner og feil. For noen er de bare så ekstra synlige. Føler man seg truffet må man selvsagt få forsvare seg så mye man vil.

Og for dem som ikke er overvektig selv eller ikke lever usunt, så er det jo rimelig fjernt å ikke kunne uttale seg uten å bli beskyldt for å føle seg truffet. Det går faktisk an å sette seg inn i andres situasjon uten å være i samme situasjon selv.

[Gjest gjest]

Jeg har i det siste blitt barnslig og trassig:

Fordi jeg er så mektig lei av at 'alle' bryr seg at jeg skal i hvert fall ikke slanke meg - jeg skal gjøre noe med det når jeg vil og når jeg klar for det, ikke fordi andre syns jeg bør.

[Myrthel]

Jeg forstår virkelig ikke hvorfor så mange mennesker velger å være tykke, usunne og å risikere å pådra seg livsstilsykdommer. Jeg er ikke akkurat fotballfrue selv, men spiser sunt, litt godis og trener et par ganger i uken.

Jeg har prøvd å spørre venner som bare spiser junk, heller nedpå med alkohol, aldri trener og ikke aner hva en aubergine er...men jeg får ikke noe svar på hvorfor.

Jeg lurer virkelig!.

Er det litt som med alkoholikere, røykere eller andre rusavhengige? At de ikke innser at de har et problem?

Enda så mye det skrives i media om risikoen for å pådra seg diabetes, slag, kreft, hjerte- og karsykdommer osv.

Håper noen kan gi meg et seriøst svar.

Dette har jeg lurt på mange ganger også... Ikke fordi jeg har noe med hvordan andre velger å være og ikke fordi jeg mener alle må være skraptynne...Men fordi så utrolig mange klager på sin overvekt...

Det blir da for dumt å høre unnskyldninger om at sunn mat ikke smaker godt og at trening er slitsomt og kjedelig.... Alt har med vane, innstilling og vilje å gjøre...

Gidder man ikke å gjøre noe med kroppen sin, så si heller at du er fornøyd med hvordan du ser ut, og at du liker kroppen din.. For du har valgt den selv.....

[AnonymBruker]

Jeg er også litt nysgjerrig på hvorfor man velger å ikke ta tak i seg selv, selv om det bare er å gå litt mer hver dag og velge sunnere måltider. Man trenger ikke bli ekstrem.

Fordi sånne små skritt tar veldig lang tid å få noe synlig resultat ut av. det er lite motiverende å gjøre endringer som ikke vises før etter flere måneder. Alle vil helst bli slanke fort, og det krever mer enn bare litt mer trim og litt sunnere måltider.

Og å velge å ikke ta tak i seg selv kan bunne ut i dyp depresjon eller store vansker med å finne et godt sted å starte. Det er jo snakk om å snu rundt på gamle, inngrodde vaner og tankemønstre.

[Gjest döderlein]

Vil vel tro jeg har et veldig følelsesladd forhold til mat. Har selv tatt meg i å ville hjem for å spise, hvis jeg har opplevd noe tungt.

Det som er litt vondt, er det at folk tror du bare spiser hamburger og ligger hele dagen om man er overvektig. Jeg drikker ikke brus, spiser veldig sjeldent junkfood og fråtser. Problemet mitt er at studiene er inaktive, jeg jobber ved siden av og har lite overskudd til trening, samt perioder med depresjon og angst. Likevel pleier jeg trene en gang i uken, og spiser helt vanlig. Spiser frukt, grovbrød, grønnsaker, kylling, fisk og endel lettprodukter. Men igjen kommer det nok tilbake til periodene der jeg er deprimert, er inaktiv og ikke klarer å spise regelmessig. Da jeg slanket meg og gikk ned mange kilo, så var den store forskjellen at jeg spiste små måltider og oftere, mer mat enn ellers, pluss at jeg trente to ganger i uka.

[Gjest Krembanan]

Det er ikke alltid bare-bare å endre livsstil. Ofte så har man andre problemer som kanskje er årsaken til den dårlige livsstilen, og da er det ikke alltid det vil hjelpe å trene litt og spise sunnere?

Noen er kanskje late og trenger "bare" å ta seg sammen, men man kan ikke dømme alle og tro at alle man ser på gata som veier litt mer enn normalt er dumme og late, for det er de nok ikke.

Noen blir avhengige av alkohol og røyk, andre av sukker og noen av narkotika. Er man avhengig av noe er det ikke bare greit å vende seg av med det, uansett hva det er.

Og hvis noen er deprimerte, har angst eller har en form for spiseforstyrrelse så hjelper det nok ikke å be personen ta seg sammen og begynne å ta ansvar for eget liv. Den personen skammer seg mer enn nok fra før, og trenger ikke å få høre at de er late, dumme og svake.

Men så klart ja, noen trenger nok bare litt ekstra dytt til å komme i gang =)