Er jeg urimelig?

[AnonymBruker]

Kvitt deg med tøffelhelten.

[kokkosmamma]

Gå inn på SIFO sin hjemme sider, der er det gode forslag om økonomi, og man kan selv regne ut, det gjorde vi =)

[kakemonsteret]

Jeg har sagt at jeg synes han skal bestille en time hos fastlegen for å utelukke at det ikke er noe fysisk som gjør at han blir så sliten. Kanskje kan han prate litt med ham også. Fastlegen hans er en eldre mann fra irak, så både jeg og mannen er usikker på om han vil ta problemet på alvor, men han kan jo prøve. Min fastlege er ei herlig dame med 4 barn, og som jeg hvertfall prater veldig lett med. Skulle ønske mannen hadde henne også, men hun er populær, så det er vanskelig å få byttet til henne.

Er dere gift? I såfall tror jeg han kan bytte til din fastlege selv om listen hennes er full. Mener det er noe med at ektefeller og barn kan velge å ha samme lege uansett.

[AnonymBruker]

Er dere gift? I såfall tror jeg han kan bytte til din fastlege selv om listen hennes er full. Mener det er noe med at ektefeller og barn kan velge å ha samme lege uansett.

Åh, dette skal jeg sjekke ut! Takk!

TS

[kakemonsteret]

Åh, dette skal jeg sjekke ut! Takk!

TS

Mulig det gjelder kun for barn, men uansett verd å sjekke. Ellers kan dere følge med på nett om legen får ledige plasser. Listene oppdateres den 1. i hver måned.

[Pityriasis]

Mann og kone har derssverre ikke rett på samme fastlege, gjelder bare mor og barn...

Flott at dere fikk snakket sammen og kom litt nærmere hva som faktisk er problemet. Kan nok være greit med en tur til fastlegen for å få tatt litt blodprøver i alle fall, evt kan jo du være med ham og fortelle at dere er litt bekymret for om det er en depresjon eller noe fysisk. Er jo også mulig med en henvisning til psykolog, om fastlegen finner at han er deprimiert og trenger noen å prate med. Dessverre kan det være svært lang ventetid på dette i det offentlige...(Og privat blir raskt veldig dyrt)

Samtidig kan du jo være litt obs på oppførselen hans når han er med barna. Blir han mye irritert, men svelger det i seg? Kan han føle seg mislykket som forelder - føle at han ikke mestrer? Er barna mye mer etter deg enn etter ham - slik at han kan føle på at "de bare trenger/ønsker deg"? Melder han set ut - eller prøver han å få kontakt med dem?

Det er jo ikke sikkert at det er familien som er problemet her. Som du skisserer er det godt mulig at han har en depresjon, og derfor ikke klarer å finne glede i familien sin. Kanskje trenger han noen måneder med antidepressiver for å få tilbake balansen i hjernen?

Eller kanskje har han mangel på vitaminer/jern eller lav blodprosent som gjør han ekstra trøtt og sliten - og derfor ikke orker så mye familieliv - og igjen får dårlig samvittighet osv.

Dere har i alle fall gode odds for å komme godt ut av dette alle sammen - når du er såpass raus at du ser forbi den aktuelle konflikten og aner at det ligger noe mer bak! Er dessverre ikke alle som har den kapasiteten - så han er heldig som har deg!

Hold oss oppdatert da!

[SmallTalk]

Åh, dette skal jeg sjekke ut! Takk!

TS

Mannen din har ikke krav på å få henne som fastlege (det er det kun barna deres som har), men han kan like gjerne bestille time hos henne som det de pasientene på listen hennes kan. Han har bare ikke krav på samme prioritet på ledig time.

Og det er en del fysiske ting som kan slå ut i tendenser til depresjon, så en blodprøve vil så absolutt være på sin plass.

Endret 11. mars 2012 av SmallTalk

[AnonymBruker]

Takk for flere svar. Jeg har satt spesielt pris på de siste svarene dine, Pityriasis

Jeg har observert mannen med barna mye, og han er heldigvis ikke irritabel. Men han "huffer og uffer seg" veldig mye. Når eldste spør om enkel ting, så virker det som om det er verdens mest slitsomme ting. Han viser lite entusiasme og tar lite initiativ. Det virker som om han venter på at det skal gå over. F eks hvis gutten spør om de skal tegne sammen, så skynder liksom mannen seg sånn at de skal bli ferdig, sånn at han kan si at nå har de har tegnet. Han trekker seg unna og vil gjerne sitte i fred med ipad e.l. Han er bare sånn når han er sliten. Når han ikke er sliten er han full av liv og tøyser og leker masse. Men han har vært mye sliten i høst..

Stemningen i huset har vært veldig bra i dag, og jeg merker at mannen setter stor pris på samtalen vi hadde i går. Tror han har fått noe å tenke på, og at han ser at det ikke er bra eller normalt å være så sliten og ha problemer med å omgås barna over tid. I dag tok han på eget initiativ med eldstemann i bassenget, mens jeg og minsten var hjemme. Jeg fikk jobbet litt med skole og laget en deilig middag til de kom hjem. Mannen hadde kost seg, og jeg merket at han har hatt en bra dag sammen med barnet. Det gledet meg.

Vi har også blitt enige om å finne på mer sammen som en familie, og sette av tid til å være sammen med barna -sammen-, kanskje blir det lettere for mannen å finne tilbake gleden ved å sammen med barna p åden måten. Kanskje vet han ikke hvordan han skal være sammen med barna, og trenger hjelp til hva han kan gjøre med de.

Det er ikke så lett å finne løsninger når man ikke helt vet hva som er problemet, så jeg bare prøver meg frem med forslag, og håper at mannen får det bedre av det.

Denne tråden har utviklet seg litt siden jeg startet den. Det jeg først tolket som uvilje fra mannens side, viser seg kanskje å handle om litt større ting. Depresjon eller ei, så har vi kanskje avdekket en verkebyll som har plaget mannen, uten at han selv har erkjent/skjønt det. Kanskje klarer vi å ta hull på den bare ved å snakke om det sammen og å være obs på dens eksistens. Eller kanskje trenger vi hjelp utenfra. Uansett blir det bestilt legetime på mannen, bare for å utelukke fysiske årsaker, og for å snakke med en profesjonell part.

TS

[Gjest damen]

Om det viser seg at han er sliten så kan jo en permisjon være gull verdt. En lovlig pause fra arbeidslivet for å fokusere på andre ting, og kanskje et alternativ til sykmelding?

Kanskje det kan være en vinkling?

Ønsker dere lykke til.

[AnonymBruker]

Om det viser seg at han er sliten så kan jo en permisjon være gull verdt. En lovlig pause fra arbeidslivet for å fokusere på andre ting, og kanskje et alternativ til sykmelding?

Kanskje det kan være en vinkling?

Ønsker dere lykke til.

Ja, det tenker jeg også.. Skal vente litt før jeg nevner det for mannen.

TS

[Rhiannon]

TS, jeg synes du virker så klok! Jeg må bare si det

Jeg vet jammen ikke om jeg hadde klart selv å forholde meg så rolig og gå til bunns i problemet slik du gjør.

Jeg har ikke noe særlig med gode råd å komme med, men ville bare ønske lykke til i en vanskelig situasjon!

[Gjest Gjest]

Foreslår at du utsetter det siste studieåret (som er uten støtte fra Lånekassen) til du har jobbet litt og spart deg opp noen kroner.

[AnonymBruker]

TS, jeg synes du virker så klok! Jeg må bare si det

Jeg vet jammen ikke om jeg hadde klart selv å forholde meg så rolig og gå til bunns i problemet slik du gjør.

Jeg har ikke noe særlig med gode råd å komme med, men ville bare ønske lykke til i en vanskelig situasjon!

Syns det vitner om alt annet enn klokskap når man planlegger to barn og nytt hus når man kun lever på en inntekt og åpenbart sliter med å få endene til å møtes. Dårlig planlegging.

[AnonymBruker]

Foreslår at du utsetter det siste studieåret (som er uten støtte fra Lånekassen) til du har jobbet litt og spart deg opp noen kroner.

Vi har allerede spart opp en del kroner, så ser ikke noe poeng i å gjøre det hvis alternativet er å bruke av sparepengene. Sparepenger har vi. Da er det bedre å bli ferdig med studier og komme seg ut i en greit betalt jobb. Grunnen til at jeg skrev her først er at vi ikke ønsker å tære så mye på sparekontoen.

TS

[Tullepia]

Jeg og mannen har en diskusjon pågående om dagen. Vi har 2 barn sammen. Pga at jeg er student lever vi for tiden på 1 inntekt. Dette er mitt siste år med støtte fra lånekassen, så det siste året mitt som student må vi klare oss uten, og derfor sparer jeg i dag halve beløpet hver mnd sånn at vi skal klare oss neste år også.

Problemet er at vi bruker mer penger enn vi får inn hver mnd. Vi har en del penger på sparekonto, så det gjør at vi klarer oss likevel, men disse pengene er jo egentlig ment å bruke på oppussing på huset vi overtar ved nyttår. Vi satte oss ned og regnet på det her om dagen, og vi fant da at når alle vanlige regninger er betalt, og hvis vi bruker 3500 kr på mat i mnd (som ikke er mye etter min mening), så sitter vi igjen med ca 1500 kr. Dette skal da holde til tannlege, klær, snop, fritid, ferier, frisør, osv til en familie på 4. Det sier seg jo selv at det ikke holder. Bare denne mnd her har både jeg og mannen fjernet en visdomstann hver, og det kom på over 3000 tilsammen. Så da har vi egentlig brukt opp neste mnd penger også. Med 2 barn, hvorav ett i barnehage, så flyr pengene raskt. Vi har allerede tappet sparekontoen for nesten 100 000 på de siste 18 mnd ( noe pga bilkjøp). Til høsten begynner yngste i barnehage også, så da går vi i minus hver mnd. (men vi håper på noe lønnsøkning på mannen i vår da).

Vi ser jo at dette er galskap, og derfor har vi bestemt oss for å gjøre følgende tiltak: Jeg sier opp treningsabb mitt, vi selger den ene bilen (som egentlig var planen hele tiden, vi har bare utsatt det litt etter at vi kjøpte en større en), og jeg henger opp en lapp på nærbutikken og tilby å ta på meg vaskeoppdrag i hus i nærheten, og kanskje få inn en eller to tusenlapper på det i mnd. Jeg studerer med full studieprogresjon, samtidig som jeg er hjemme med sønnen vår 60-80% (mannen har resten), så det blir slitsomt for meg å vaske et par hus i uka i tillegg, men jeg er villig til å gjøre det for å bedre økonomien vår.

Så, her om dagen så kom jeg på en løsning som jeg synes hørtes lur ut for vår familie. Mannen har ca 4 mnd permisjon igjen å bruke fra den yngste sønnen vår når sommeren er over (jeg har ikke krav på permisjonspenger pga ikke inntekt) Opprinnelig er jo planen vår at begge barna går i barnehage til høsten når jeg avslutter min master, og at mannen slutter i jobben ved nyttår, og at vi flytter sørover etter dette. Men så tenkte jeg at hvis vi ikke tar yngstemann inn i barnehage til høsten, men at mannen er hjemme med ham fra september og ut desember, vil vi kunne få kontantstøtte for ham, og den er på 5000 kr i de mnd det gjelder. Da sparer vi jo også det det koster å ha ham i barnehage. Dvs at det vil tilsvare over 7000 kr mer for oss å rutte med i mnd. jeg synes dette er en vinn-vinn-vinn situasjon for familien. Eldstemann kan ha korte dager i barnehagen. Jeg får konsentrert meg fullt om masteren, uten å stresse for å hente barna så de ikke skal få for lange dager. Vi får mer penger. Yngste slipper å begynne i barnehage før han er 17 mnd, og han slipper å bytte barnehage når vi flytter etter bare 4 mnd. Og ikke minst får mannen mer tid med barna hjemme, og kan ta en del mer husarbeid enn han gjør i dag.

Men dette vil altså ikke mannen. Han sa bare "nei, det vil jeg ikke", og er lite sugen på å diskutere det noe mer. Han synes det er 'kjedelig å gå hjemme'. Jeg merker at jeg koker inni meg, og synes han er egoistisk og bare tenker på seg selv her. Men er jeg urimelig da..? Har ikke sagt noe, for jeg vet at jeg har en tendens til å hisse meg litt opp i slike saker

Det er snakk om 4 mnd, og det hadde lettet økonomien og logistikken i familien betraktelig. OG yngstemann kan slippe barnehage noen mnd ekstra, noe jeg ser på som veldig positivt. Jeg har alltid vært opptatt av at sønnen min skal slippe for lange dager i barnehagen, og spesielt det første året hans. Jeg har lest om kvelden for å kunne gå tidligere på dagen, osv. Jeg har vært glad for at jeg har vært student og har hatt den muligheten, men det har krevd mye, og det har vært slitsomt. Nå synes jeg mannen kan ta en tørn.

Han syns vel strengt tatt at han tar sin tørn når han arbeider fullt og holder økonomien deres gående, og man kan jo forstå at det er vanskelig for en mann å innse at det å gå hjemme skal være til hjelp for familien (likestillingen er ikke kommet så langt at hjemmeværende far er noe å trakte etter).

Det eneste du kan gjøre er å ta opp diskusjonen på ny, selv om mannen din ikke er sugen på det. Snakk rolig og legg frem løsningen på ny, regn det ut sammen og spør åpen hvorfor hvis han stadig nekter. Enten gjelder dette mannlig stolthet, eller så har han saklige argumenter som kan tilsi at regnestykket ditt er feil.

Men bruk for all del ikke argumentasjonen om at han burde "ta sin tørn". For det vil jeg bestemt mene at han gjør.

[AnonymBruker]

Han syns vel strengt tatt at han tar sin tørn når han arbeider fullt og holder økonomien deres gående, og man kan jo forstå at det er vanskelig for en mann å innse at det å gå hjemme skal være til hjelp for familien (likestillingen er ikke kommet så langt at hjemmeværende far er noe å trakte etter).

Det eneste du kan gjøre er å ta opp diskusjonen på ny, selv om mannen din ikke er sugen på det. Snakk rolig og legg frem løsningen på ny, regn det ut sammen og spør åpen hvorfor hvis han stadig nekter. Enten gjelder dette mannlig stolthet, eller så har han saklige argumenter som kan tilsi at regnestykket ditt er feil.

Men bruk for all del ikke argumentasjonen om at han burde "ta sin tørn". For det vil jeg bestemt mene at han gjør.

Hvis du leser hele tråden så ser du at jeg har snakket med min mann og at det ser ut til at skoen trykker litt andre steder enn der jeg først trodde.

Jeg er enig i at det var litt dumt formulert at han skal ta sin tørn, jeg mente nok mer spesifikt det å være med å ta ansvar for at barna får en fin hverdag med korte dager i barnehagen.

TS

[AnonymBruker]

Syns det vitner om alt annet enn klokskap når man planlegger to barn og nytt hus når man kun lever på en inntekt og åpenbart sliter med å få endene til å møtes. Dårlig planlegging.

Vi har kanskje ikke planlagt godt nok, men direkte dårlig planlegging vil jeg ikke si det er. Vi har ingen betalingsproblemer, selv om vi ønsker å legge om til et forbruk som harmoniserer mer med inntekten,( evt endre inntekten).

TS

[AnonymBruker]

TS her..

Tenkte bare jeg skulle oppdatere litt her siden det var så mange som engasjerte seg i tråden i vår. Jeg satte stor pris på alle svarene og dere hjalp meg å sortere tankene litt.

Jeg kan jo begynne med slutten: På mandag begynner mannen permisjonen og skal ha permisjon ut januar!

Etter at vi fikk snakket ut om ting litt i vår så har ting bedret seg en del. Mannen bestilte dessverre aldri time hos lege (jeg maser fortsatt litt på at han skal gjøre det), men han har nok jobbet litt med seg selv og innstillingen til familien, for han virker ikke så sliten nå lenger. Kansje han var på vei å bli deprimert, men klarte å komme seg litt ut av det, ikke vet jeg. Jeg tror hvertfall det var avgjørende at han følte at han ble sett og hørt, og at han innså at han er viktig for familien vår.

Etter at permisjonstankene fikk modne litt så begynte han faktisk å se litt lyst på muligheten til å ta ting i et litt roligere tempo. Han aner dessuten muligheten for å bruke mer tid på et prosjekt han lenge har tenkt på.Så etterhvert så bestemte han seg for at det var greit å ta permisjon likevel. Og han er faktisk ganske stolt når han forteller til folk at han skal ha så mye permisjon med barnet, og han ser at han høster mye positiv oppmerksomhet for det valget.

Siden jeg er student og har lang sommerferie tok jeg med meg barna på lang ferie hos min mor, og mannen fikk vært hjemme og slappet av litt helt alene.

Innimellom kan han ha dager hvor han "uffer" seg veldig fortsatt, men da prøver jeg å si til ham at han heller får ta seg en tur ut. Jeg skulle fortsatt ønske at han ville ta seg en tur til legen, men han ønsker det tydeligvis ikke selv, så da får jeg ikke gjort så mye.

Ellers har han gått opp en del i lønn i vår, og fra neste mnd får vi kontantstøtte, så økonomisk går det litt lettere. Samlivet mellom oss er også veldig bra, vi har jobbet litt med å få "igang" sexlivet igjen, og det hjelper jo sikker litt på humøret, hehe..

Uansett, takk til alle som brydde seg og lyttet da jeg trengte det

TS

Anonym poster: d8ee0f342c4199bcd2310270d78e53f7

[desert_rose]

Så godt å høre at det løser seg mer og mer for dere. Enig i at du virker klok og ikke minst sindig ift. hvordan du har taklet dette. KG klem

Endret 1. september 2012 av desert_rose