Er jeg urimelig?

[emilo]

Jeg leser med interesse at du selv syns mannen din er egoistisk og at du må ofre deg hele tiden, og i svarene du får så beskrives mannen din som en dust/kjiping/egoistisk som ikke vil bidra.

Glemmer du det fakta at han faktisk brødfør hele familien på fire med to biler og en studentmamma med treningssenterabonnement som ikke kan jobbe deltid fordi det blir for slitsomt?

Er et godt poeng det der da. Ingen tvil om at den mannen bidrar godt og vel. Han bør æres for det.

[AnonymBruker]

Jeg leser med interesse at du selv syns mannen din er egoistisk og at du må ofre deg hele tiden, og i svarene du får så beskrives mannen din som en dust/kjiping/egoistisk som ikke vil bidra.

Glemmer du det fakta at han faktisk brødfør hele familien på fire med to biler og en studentmamma med treningssenterabonnement som ikke kan jobbe deltid fordi det blir for slitsomt?

Nei, på ingen måte. Jeg mener bestemt at jeg skrev at jeg synes han var egoistisk i denne saken. Jeg har også skrevet at han er en meget god far til barna våre, og jeg setter selvsagt pris på at han brødfør oss.

Mannen min bidrar masse, det er ikke noen tvil om det. Jeg kunne ha skrevet en avhandling om alt det gode mannen min gjør, men nå var det dette konkrete problemet jeg ville diskutere, og jeg synes faktisk det var litt stusslig å bli avspist med "det vil jeg ikke" når jeg la frem et forslag til løsning til en utfordring vi begge er enig i at må løses, uten å diskutere forslaget ordentlig. Jeg ville jo aldri vært sammen med mannen min om han ikke hadde masse positive sier også, men det må være lov å si at i denne konkrete saken, så synes jeg ikke mannen viser seg fra sin beste side. Vi har vært sammen siden før vi ble studenter, så alle store valg i livet har vi tatt sammen og vært enige om, bare så det er avklart. Han er et par år eldre enn meg, og har derfor rukket å bli ferdigstudert før meg. I tillegg har jeg født to barn.

Nå er det nå en gang slik at vi ble enige om å få barn mens jeg fortsatt var student. Både fordi vi ønsket oss barn da og fordi vi så fordeler i fleksibiliteten det gav oss. Da jeg fikk eldstemann hadde jeg deltidsjobb som jeg tjente 220 000 på i året, så føler jeg var med å dra lasset selv også. I størstedelen av samlivet vårt har vi hatt lik inntekt, me dette endret seg selvsagt da han begynte i "ordentlig" jobb for et par år siden. Da foredrepengeperioden tok slutt var vi begge enige om at jeg skulle slutte i deltidsjobben fordi det ble vanskelig å både studere fulltid, og ta vare på familien samtidig med at far har en en tidkrevende jobb. Noen må jo passe barna mens han jobber også. Så de siste 18 mnd har mannen forsørget oss på sin lønn, + sparepenger vi har spart opp fra før. Vi har levd greit som dere sikkert har skjønt. Han har selv ønsket å prioritere jobb mye, og jeg har derfor tatt brorparten av hus og hjem, samtidig som jeg har studert. Jeg føler ikke jeg har ofret meg, det har vært en deling vi har vært enig om. Det har tross alt vært godt med ekstra inntekt, og jeg tenker at det er litt hver sin tur.

Det siste året har vi begge begynt å føle på det at vi bor langt unna familie, og vi ønsker å flytte sørover nærmere dem og behovet for at jeg skal bli ferdig med studiene har styrket seg. Derfor går jeg full studieprogresjon, til tross for at vi fikk barn nr to i fjor. Første semester hadde mannen ingen permisjon, dette semesteret har han 40% permisjon, fordi han ikke vil ta mer, og jobber en del overtid. Så ja, jeg synes det er tungt, men jeg klarer det akkurat. Det kan hende du synes jeg er utakknemlig som i utgangspunktet ikke ønsker å jobbe i tillegg til dette, men det får nesten stå for din regning. Så stor kapasitet har jeg faktisk ikke. Inntil et par uker siden, fullammet jeg fortsatt minstemann.

Nå har vi altså en gylden mulighet til å få litt romsligere økonomi de siste mnd, og en veldig god hverdag for barna mtp barnehage og hjemme. Og så skal ikke det engang diskuteres fordi mannen ikke "vil"? Fordi det er slitsom tog kjedelig?

Nå kan det hende du synes det er en attraktiv egenskap at menn ikke ønsker å ta permisjon for være sammen med barna sine, men det synes ikke jeg. Spesielt når det hverken er praktiske eller økonomiske hensyn som ødelegger. Nei, det er kun fordi han ikke vil, kall meg gjerne dum, men det gjør meg trist langt inni sjela. Jeg var faktisk ikke klar over at mannen min så det som en så stor byrde å være med barna sine, all den tid han er en fantastisk far.

Jeg ser at du prøver å fremstille meg som litt lat og kravstor jf siste setningene dine, men jeg føler meg ikke så truffet. Ja, jeg har hatt treningsabb, men etter 2 svangerskap og noe medfølgende vektøkning så vi det som en god investering at jeg fikk enkel tilgang til trening sånn at jeg kunne gå ned til den vekten vi begge trives med at jeg har. Det har jeg snart gjort nå, så jeg sier opp abonnementet når vi ser at det blir så trangt økonomisk. Vi har i en periode på noen mnd hatt to biler, fordi det var behagelig i forhold til henting i barnehage og å komme seg til jobb for mannen. Men det var aldri planen å beholde begge på sikt, så vi skal selge den ene nå, fikk bare et lite spark bak nå når vi forstod hvor trangt vi faktisk hadde det og hvor dyrt det faktisk er å ha 2 biler. Men alt dette er selvsagt ting som jeg og mannen min har bestemt sammen, og ikke noe jeg har sittet og krevd alene.

[AnonymBruker]

Argumenter du kan legge vekt på overfor mannen:

- Det er uheldig for en så liten unge å bytte barnehage etter noen få måneder. Det kan gjøre tilvenningen i bhg på det nye stedet vanskeligere.

- Jeg forstår det sånn at han blir ferdig med permisjonen sin dersom han tar den i høst. Han vil da stille sterkere ved søknad på potensielle jobber på nystedet dersom han kan begynne i full jobb med en gang og ikke skal begynne der med gradert pappaperm. Arbeidsgivere har vel ikke lov til å nedprioritere folk pga foreldrepermisjon, men det gjøres i det stille likevel.

[AnonymBruker]

Argumenter du kan legge vekt på overfor mannen:

- Det er uheldig for en så liten unge å bytte barnehage etter noen få måneder. Det kan gjøre tilvenningen i bhg på det nye stedet vanskeligere.

- Jeg forstår det sånn at han blir ferdig med permisjonen sin dersom han tar den i høst. Han vil da stille sterkere ved søknad på potensielle jobber på nystedet dersom han kan begynne i full jobb med en gang og ikke skal begynne der med gradert pappaperm. Arbeidsgivere har vel ikke lov til å nedprioritere folk pga foreldrepermisjon, men det gjøres i det stille likevel.

Hvis jeg forstod mannen min rett i kveld, så ønsker han i utgangspunktet ikke å ta ut de siste ukene med permisjon i det hele tatt. Han føler han har tatt nok dette semesteret her med 40%.

Det første argumentet brukte jeg i kveld, og det virket som om det var et av de få som faktisk sank litt inn.

TS

[AnonymBruker]

Jeg leser med interesse at du selv syns mannen din er egoistisk og at du må ofre deg hele tiden, og i svarene du får så beskrives mannen din som en dust/kjiping/egoistisk som ikke vil bidra.

Glemmer du det fakta at han faktisk brødfør hele familien på fire med to biler og en studentmamma med treningssenterabonnement som ikke kan jobbe deltid fordi det blir for slitsomt?

Må bare kommentere en siste ting her. Jeg synes faktisk selv det var litt ubehagelig å lese at så mange synes mannen min er en idiot, dust, fjott osv. Men innså at folk selvsagt kommenterer på bakgrunn av denne saken, og i denne saken har jeg ikke fremstilt ham i et flatterende lys. Så bare så det er oppklart, hvis det ikke har kommet godt nok frem av mine innlegg; Mannen min er en flott mann. Han er ingen idiot, selv om han kanskje er i ferd med å ta et idiotisk valg (etter mitt syn). Det er heldigvis flere dimensjoner i livet enn det denne diskusjonen går ut på.

TS

[Elle Melle]

Dette burde ikke være en diskusjon engang. Hvis det er best for familien så blir det slik. At man ikke nødvendigvis elsker tanken på en høsts permisjon får man bare leve med. Ikke taper han anseelse eller muligheter på jobben heller, siden han uansett skal bytte stilling.

Her er det bare å ta seg sammen og gjøre det som er best for alle. Å være såpass selvsentrert som dette går ikke an når man har familie med små barn. Han kan godt mene hva han vil, men han kan ikke handle ut i fra det når det er snakk om så viktige ting som dette.

[Celtic Heart]

Dette er en litt kinkig sak som jeg ser fra flere forskjellige sider.

Jeg forstår han og jeg forstår deg.

Jeg synes han prioriterer litt feil ved å ikke gå med på dette forslaget, men det er hans ønske og det bør du egentlig respektere.

Jeg synes prioriteringene dine er helt feil også. Du har nemlig valgt både studier og å få barn i studiene uten å ha planlagt ting FØRST.

Du VIL IKKE øke studietiden din for å jobbe deltid ved siden av. Han VIL IKKE være hjemme over langen med barn.

Hvorfor er dine VIL IKKE bedre argumenter enn hans VIL IKKE?

Hvorfor er hans VIL IKKE mer egoistiske enn dine VIL IKKE?

Det er barnas beste og ikke deres beste som skal være i fokus, uten at noen skal behøve å "ofre" alt.

Dere må jo bare sette dere ned å diskutere dette, noen annen mulighet er det jo ikke. Begge har kommet med sine forslag, nå må dere inn å finne en løsning som fungerer for alle ved å sy sammen litt her og der.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg synes prioriteringene dine er helt feil også. Du har nemlig valgt både studier og å få barn i studiene uten å ha planlagt ting FØRST.

Du VIL IKKE øke studietiden din for å jobbe deltid ved siden av. Han VIL IKKE være hjemme over langen med barn.

Hvorfor er dine VIL IKKE bedre argumenter enn hans VIL IKKE?

Hvorfor er hans VIL IKKE mer egoistiske enn dine VIL IKKE?

Det er barnas beste og ikke deres beste som skal være i fokus, uten at noen skal behøve å "ofre" alt.

Jeg tar selvkritikk for at vi nok undervurderte den økonomiske utfordringen ved å få 2 barn under studiene mine. Men denne kritikken rammer vel i like stor grad mannen min i så fall. Jeg har ikke valgt dette alene, vi ønsket oss begge barn og vi har planlagt dette sammen.

Vi undervurderte også hvor stort behov vi fikk for å komme nærmere familien etter at vi fikk barn. Det er hovedårsaken til at vi ønsker at jeg skal bli ferdig så fort som mulig. Her er mannen minst like ivrig som meg, det er hans hjemby vi skal flytte til. Jeg tror ikke han synes det er en god løsning at jeg reduserer studieprogresjonen for å jobbe deltid, men det er et forslag jeg kan godt kan lansere, selv om jeg synes at det er en mye dårligere løsning enn den jeg har foreslått før.

Slik jeg ser det er det to grunner til at permisjonsløsningen stikker seg ut som en god løsning for familien vår. Den ene er den økonomiske, den andre er at den vil gi familien bedre tid sammen. Og spesielt da at vår yngste sønn kan utsette barnehagestart og unngå bytte etter kun kort tid. Så sånn sett synes jeg at det er den løsningen som ivaretar barnas beste. Så jeg synes faktisk at jeg har barnas beste i fokus her, mens jeg synes mannen ikke har det. Den økonomiske biten kan vi løse på flere måter, men jeg klarer ikke å se at det vil gi en like god løsning for barna.

Jeg synes i grunnen ikke mannen ofrer så mye heller. Det er snakk om 4 mnd, han skal slutte i den jobben uansett når vi flytter. Jeg ber ham ikke om en kursendring for resten av livet.

[AnonymBruker]

Om han ikke har noen kompiser som er hjemme på dagtid, så kan jeg skjønne at han ikke ønsker å gå hjemme fire måneder i strekk. Hva med at han tar ut gradert permisjon 2 dager en uke og 3 dager annen uke? For som student har jo du stor frihet til å studere hjemmefra, og de dagene du er hjemme med barn kan du jo lese og jobbe med studiene på kveldstid, slik de fleste studenter med barn løser det.

[AnonymBruker]

Først må jeg få kommentere 3500 kr til mat hver måned!? Er du sikker på at det virkelig er reellt? Vi har jobbet lenge for å kutte madbudsjettet ned til beinet, har nå en standard handleliste som vi handler en gang i uken, alle produkter er av billigste slaget og alltid kun en handling pr uke. Vi har loggført absolutt alt vi har brukt på mat(inkl toalettpapir, vaskemidler, deodoranter etc) og laveste vi klarer er 5500 kr måneden. Da er det ikke mye luksus! (Er en familie tilsvarende deres)Og er IKKE enig med de som mener at dere bør klare å kutte det du nevner som "andre utgifter" til under 1500 kr måneden! Det er ikke mulig.

Men nok om det. Synes forslaget ditt er det mest rettferdige. Regner med mannen din har planer om å ta ut de siste 4 mnd en gang uansett, så hvorfor ikke i høst når det kan spare dere for såpass mye? 4 mnd er da heller ikke lenge!

Lykke til!

Vi har faktisk klar å leve for det de siste 2 mnd, så det er overkommelig, men ikke noe luksusliv, nei. De 1500 som er igjen da, er alt for lite, det er jeg enig i, og det er der vi ikke klarer å kutte nok.

Jeg er ikke inne i dette permisjon/gradert uttak/krav om kontantstøtte- greiene, men går det ann å få til en kompromiss her da, eks at han tar 2-3 dager hjemme i uka, og det samme gjør du? Mener jeg har lest et sted at man har krav på redusert kontantstøtte hvis man har redusert plass i barnehagen?? Kanskje ikke optimalt økonomisk, men jeg kan forstå mannen din litt også jeg altså...

I utgangspunktet er det en god idé, men problemet med den er at det er vanskelig å få redusert plass i barnehagen. Dvs det er mulig å få det, men hvis de ikke klarer å finne noen til å fylle resten av plassen, så må vi likevel betale for hele, og da er vi like langt (da får vi heller ikke kontantstøtte for den delen) Vi søkte redusert plass til eldstemann i fjor da jeg skulle være hjemme med minsten, men fikk det ikke, jeg tviler på at vi får det til høsten.

Mannen har tidligere sagt at han ønsker ikke å ha mer enn 40% permisjon gradert, fordi det blir vanskelig å fungere bra på jobben da. Det har jeg forståelse for. Da har han selv sagt før at det er bedre å være helt borte. Jeg tror ikke jeg klarer å fullføre masteren med å være 2 dager hjemme.

TS

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke han synes det er en god løsning at jeg reduserer studieprogresjonen for å jobbe deltid, men det er et forslag jeg kan godt kan lansere, selv om jeg synes at det er en mye dårligere løsning enn den jeg har foreslått før.

Gjør det. Lanser det som et alternativ. Kanskje det vil få denne fastkjørte mannen din til å se hvor kjipe alle alternativene er, men han må nok bli vist dem.

Si "ok, da får jeg studere deltid og jobbe ved siden av, og så utsetter vi flyttingen i ett år."

Kanskje konsekvensene av prioriteringene hans synker inn da.

[mirama]

Er du sikker på at mannen din har rett på permisjon?

Min mann var i 100 % stilling, og jeg gikk på skole da jeg ble gravid. Hverken jeg eller han hadde rett på lønnet permisjon. Vi fikk vite at han mistet retten på permisjon, fordi JEG ikke hadde jobbet.

Uansett så er jeg enig med deg i at dette høres ut som en god løsning. Han må ofre litt for familien han også!

[Pityriasis]

Hva jobber mannen din med/som? Er det muligheter for å endre arbeidstid disse 4 månedene, samtidig som han tar ut 40% perm?

Kanskje han kunne jobbet fra 18-22 noen kvelder og 16-22 andre - eller tilsvarende? Så kan du studere på dagtid mens han har barna og han likevel føle at han jobber?

Og hva studerer du? Er det slik at det er mye undervisning/praksis til bestemte klokkelslett - eller er det slik at du kan styre tiden mer selv og lese innimellom når du har tid?

Jeg fullførte legestudiet mens jeg fikk barn (uten permisjon - og mannen hadde ikke rett på foreldreperm han heller), og selv om det var et puslespill uten like - klarte vi å få det til å gå opp ved at jeg skulket diverse forelesninger, fikk flyttet noen praksisperioder til sommerferie/juleferie, leste på kvelds(nattes)-tid osv. Vi var også så heldig at mamma og svigermor hadde en fridag hver i uken, så enkelte uker hadde de barnet noen timer på dagtid om det var undervisning jeg måtte delta på. Har du kanskje noen venner/familie som kan bidra innimellom?

Hvis det er sånn at han er SÅ urimelig og virkelig motsetter seg dette - bør du kanskje vurdere om dette er en kamp som er så viktig for deg at du vil risikere å ødelegge forholdet? Eller om du kanskje må være den voksne og modne i denne situasjonen og finne andre løsninger. Er 100% enig med deg i at dette virker som den mest opplagte, logiske og enkleste løsningen for alle parter. Men en kan ikke tvinge noen til noe de absolutt ikke vil.

Om dere klarer å få et slikt puslespill til å gå opp, kan dere jo holde minsten hjemme og motta kontanstøtte - samtidig som mannen får full lønn (40% fra NAV og resten fra arb.giver) og føler at han fortsetter i jobb?

[AnonymBruker]

Å ikke ta ut permisjon man har krav på er jo som å kaste penger ut av vinduet...

[SmallTalk]

Nei, TS, du er ikke urimelig. Mannen din var klar over hvordan situasjonen var når dere ble enige om en unge til.

[AnonymBruker]

Hvis det er sånn at han er SÅ urimelig og virkelig motsetter seg dette - bør du kanskje vurdere om dette er en kamp som er så viktig for deg at du vil risikere å ødelegge forholdet? Eller om du kanskje må være den voksne og modne i denne situasjonen og finne andre løsninger. Er 100% enig med deg i at dette virker som den mest opplagte, logiske og enkleste løsningen for alle parter. Men en kan ikke tvinge noen til noe de absolutt ikke vil.

Problemet er ikke at han absolutt må jobbe, men han vil ikke være hjemme med barna, så en (videre) gradert løsning vil han ikke. Han har en lederstilling med mye møtevirksomhet, så det er vanskelig å bare jobbe kvelder.

Men dette er ikke noe jeg er villig til å ødelegge forholdet for, på ingen måte. Jeg skal ikke tvinge mannen til å være hjemme hvis han ikke vil. Vi har nå hatt to samtaler om det, og jeg har sagt at jeg ikke kommer til å ta det opp igjen. Men han har også lovet å vurdere løsningen min, så jeg antar at han får bli den som tar det opp neste gang.

Jeg tror at vi kommer til å ende opp med at han ikke tar permisjonen, jeg føler på stemningen at han ikke kommer til å ombestemme seg, og da får jeg bare akseptere det. Jeg skulle ønske at min mann så på det som en glede og føle seg priviligert over å ha muligheten til å være hjemme med barnet sitt, og atpåtil nærmest få betalt for det. Økonomiske incentiver pleier å virke ganske sterkt på mennesker, og når han da likevel velger å prioritere bort sine barn er det et ganske kraftig signal om at han virkelig misliker tanken på å gå hjemme med de. Jeg er overrasket over å oppdage dette om min egen mann, og det gjør meg trist. Hadde det ikke vært for at han ellers er en super pappa for barna, så hadde nok dette fått meg seriøst til å vurdere om vi har for ulike verdisyn til å kunne leve sammen.

Jeg har hvertfall innsett en ting gjennom denne prosessen, og det er at alle planer om et evt tredje barn (om noen år) må skrinlegges. Hvis mannen min synes det er så slitsomt med barn, så kan vi ikke få et til.

En annen ting er at jeg nå er bekymret for mannen min og kapasiteten hans. Hvis han blir så sliten av sin egen familie at han ser på det som nærmest uutholdelig å skulle være hjemme i 4 mnd, så bør jeg kanskje være bekymret? Er dette virkelig normalt? Mannen min har vært mye sliten i høst, og jeg har bekymret meg mye for om han har det bra. Han har spist lite, og gått ned noe i vekt. Vi har snakket om det, og mannen føler selv det ikke er noe galt, han er bare sliten. Jeg prøvde å få han til å innse at han ikke kan ha det sånn, hverken for sin egen del, eller for familien. Det går utover alle når han ikke er i humør fordi han er sliten, så jeg krevde tiltak. Han har trappet ned på overtid, og jeg har tatt den største byrden hjemme. Han har begynt å trene igjen, både for å få opp energien igjen, og for å komme litt ut alene. Han har også en hobby som han driver med fast en gang i uken. Jeg har smurt med ekstra matpakker for ham og laget ekstra energirik mat. I de siste mnd har jeg følt at det har gått mye bedre, og han sier det selv også. Men nå blir jeg usikker. Kanskje er han deprimert uten at han vet det selv? Fedre kan vel og få "fødselsdepresjon".

Det er ingen åpenbare grunner til at han skal være deprimert. Selv om vi har det trangt økonomisk nå, så har vi velfylte sparekontoer, så vi lider ikke. Det er bare at vi ønsket å ikke tappe de så veldig mye mer, tære etter næring. Vi har to friske og sunne gutter, normalt aktive og ikke spesielt krevende. Samlivet mellom oss er også bra, selv om sexlivet ikke er helt som før fødselen akkurat hva hyppighet angår. Vi har begge vært for slitne til det. Han sier selv at det ikke er noe problem og det har ikke vært det for meg heller.

Kanskje overtolker jeg fryktelig nå. Som sagt har mannen virket å ha hatt det bedre i vinter. Det er bare at for meg så er det virkelig helt uforståelig at noen kan velge bort å være hjemme i den spesifikke situasjonen vår, hvor alle fornuftige argumenter sier at det er den beste løsningen, at jeg tenker at det må jo ligge noe mer bak. Jeg får vel sette meg ned med mannen i kveld og høre om han egentlig har det noe bra i familien vår.

Kanskje passer denne tråden bedre under 'samliv' etterhvert, moderatorene får flytte den om de synes det er mest riktig.

TS

[AnonymBruker]

Er du sikker på at mannen din har rett på permisjon?

Min mann var i 100 % stilling, og jeg gikk på skole da jeg ble gravid. Hverken jeg eller han hadde rett på lønnet permisjon. Vi fikk vite at han mistet retten på permisjon, fordi JEG ikke hadde jobbet.

Uansett så er jeg enig med deg i at dette høres ut som en god løsning. Han må ofre litt for familien han også!

Jeg er sikker på at han har rett på permisjon, men fedrekvoten faller bort og da stilles det krav til at mor er i aktivitet. Siden jeg studerer på fulltid, så er aktivitetskravet oppfylt.

[AnonymBruker]

Å ikke ta ut permisjon man har krav på er jo som å kaste penger ut av vinduet...

Enig med deg...

TS

[Jade]

Huff, håper dere kommer frem til en løsning som resten av studietiden overkommelig økonomisk. Jeg skal ikke synse for mye over at han burde være hjemme med barna. Jeg vet jo ikke hva som gjør at det er en umulig løsning for han.

Men jeg lurer også på om han går ned i lønn om han har permisjon. Dvs. at lønnen hans er over maxbeløpet som utbetales i permisjonen. Da kan dere jo "tape" penger på at han er hjemme. Spørsmålet er jo da om det er mer enn hva dere tjener på å slippe barnehage og få kontantstøtte.

[AnonymBruker]

Huff, håper dere kommer frem til en løsning som resten av studietiden overkommelig økonomisk. Jeg skal ikke synse for mye over at han burde være hjemme med barna. Jeg vet jo ikke hva som gjør at det er en umulig løsning for han.

Men jeg lurer også på om han går ned i lønn om han har permisjon. Dvs. at lønnen hans er over maxbeløpet som utbetales i permisjonen. Da kan dere jo "tape" penger på at han er hjemme. Spørsmålet er jo da om det er mer enn hva dere tjener på å slippe barnehage og få kontantstøtte.

Han taper ingenting på å ta permisjon. Arbeidsgiver forskutterer alt og dekker evt mellomlegg.

*************************

Vel, jeg fikk hvertfall snakket ordentlig med mannen i går. Jeg nevnte ikke permisjonen med ett ord, for jeg har bestemt meg for å la det ligge en stund til. Jeg har fremsatt alle mine argumenter, og det er han som må ta stilling til hva han vil nå.

Jeg spurte ham om han hadde det bra, og jeg luftet mine bekymringer ang helsen hans. Jeg sa at jeg ikke følte at det er normalt å bli så sliten av familien sin at man ikke har lyst til å være sammen med de, og at jeg lurer på om han kan være deprimert. Vi snakket litt om hvordan han har hatt det i høst og han ser selv at det ikke er bra. Jeg sa at jeg har en følelse av at mannen går og venter på at ting skal gå over, og at barna skal bli større. Og bare eksisterer i mellomtiden, uten de store opp- eller nedturene. Mens jeg har trodd at det er stress på jobben som har gjort han sliten, viser det seg at det er familien som gjør han sliten. Det er vanskelig å innse, men det gikk opp for meg da jeg laget denne tråden og så alle reaksjonene fra folk her inne, at det er må være noe spesielt som gjør at mannen ikke vil være hjemme til tross for at det hadde vært det beste for familien. For mannen min er en god mann.

Det som er vanskelig er at mannen selv ikke vet hvor skoen trykker. Jeg merket at han ble glad for at jeg tok det opp, men at han selv ikke har tenkt på det på den måten. Han sier at han føler at jeg traff "spot on" da jeg sa at han bare eksisterer og venter på bedre tider med barna, at de skal bli eldre. Jeg spurte om han kanskje kunne finne noen å snakke med, og prøve å sortere tankene litt. Han sier at han føler at han kan prate best med meg, men jeg vet ikke om jeg klarer å hjelpe ham. Jeg synes det er vanskelig at han føler det sånn om barna. Det er to veldig enkle barn, de sover godt om natten og er greie å ha med å gjøre. Selv om snart-3-åringen selvsagt har sine kamper. Jeg har sagt at jeg synes han skal bestille en time hos fastlegen for å utelukke at det ikke er noe fysisk som gjør at han blir så sliten. Kanskje kan han prate litt med ham også. Fastlegen hans er en eldre mann fra irak, så både jeg og mannen er usikker på om han vil ta problemet på alvor, men han kan jo prøve. Min fastlege er ei herlig dame med 4 barn, og som jeg hvertfall prater veldig lett med. Skulle ønske mannen hadde henne også, men hun er populær, så det er vanskelig å få byttet til henne.

Som sagt så er samlivet mellom meg og mannen godt. Vi krangler lite og er kjærlige med hverandre. Jeg føler meg ganske trygg på at skoen ikke trykker her egentlig, og det sier han selv også.

Jeg håper fremdeles mannen vil velge å være hjemme til høsten, fordi jeg tror det er bra for barna og for mannen. Men sånn som ståa er nå, er det selvsagt ikke aktuelt. Men jeg håper at mannen klarer å finne gleden i å være sammen med barna sine og at han selv ønsker å være mer sammen med de.

Har dere noen innspill og tanker?

TS