Er jeg urimelig?

[Nimorna]

Men hvordan argumenterer man mot "jeg vil ikke"? Jeg kan jo ikke tvinge fyren heller.

Jeg kommer hvertfall ikke til å ta på meg vaskeoppdrag i andres hus hvis han ikke er villig til dette. For jeg synes nemlig det er kjedelig å vaske hus

Det forstår jeg meget godt.

Hva er det han er redd for, er han kun redd for å kjede seg? Han taper ikke penger på å være i permisjon etter hva jeg har forstått - men kanskje han tror han gjør det?

Jeg prøver bare å sette meg inn i hvordan han tenker, selv om det ikke er lett.

Har han bare tenkt å la permisjonsrettighetene forsvinne uten å bruke dem? Det er trist at han ikke ønsker å være hjemme med barna når muligheten byr seg. Den tiden han kan være hjemme med barna burde han sette pris på.

edit: Men i alle dager..... Hva skal man si til sånt? *vantro*

Hans løsning er at vi kutter ned til beinet, og at jeg tar på meg vaskeoppdrag i tillegg til å studere og passe barn, og at barna er i barnehagen 8-9 timer om dagen. Og mest sannsynlig tærer med på sparekontoen. (det siste vil han egentlig ikke, men det kommer til å bli resultatet og det vet han.)

TS, jeg er fristet til å si at du må slå gubben i hodet med ei kjevle.

Endret 9. mars 2012 av Nimorna

[Eudyptula]

Hans løsning er at vi kutter ned til beinet, og at jeg tar på meg vaskeoppdrag i tillegg til å studere og passe barn, og at barna er i barnehagen 8-9 timer om dagen. Og mest sannsynlig tærer med på sparekontoen. (det siste vil han egentlig ikke, men det kommer til å bli resultatet og det vet han.)

Og dette er en bedre løsning? Som flere her sier, dette bør dere sette dere ned og gå grundig gjennom, så kanskje han også ser fordelene med din løsning? Han bør iallfall ha bedre argumenter å komme med enn "vil ikke".

[AnonymBruker]

Nei du kan ikke tvinge ham. Men nå er det sånn at man faktisk må gjøre ting man ikke vil i blant. Jeg synes nesten han høres ut som et lite barn, hvis han ikke kan komme med bedre svar. Hvilke fordeler har dere av at han blir hjemme vs at han jobber? Sett dere ned og finn ut av det..

Sukk, jeg vet. Jeg bare vet også at det kommer til å bli ubehagelig. Mannen min er ikke dum, han ser jo at han ikke har noen sterk sak. Men han vil ikke. Og det er det han kommer til å sitte og si. "må vi diskutere dette, jeg vil virkelig ikke være hjemme". Han kommer til å være rolig og behersket, også kommer jeg til å være den som mister besinnelsen og si at han er en jævla egoist på dette området.

Han har jo allerede hørt argumentene mine, jeg har lagt dem frem til ham, alle sammen. Jeg kunne nesten ikke tro at han kunne si nei til det, for det er bare gull verdt for oss(og barna) i den perioden. Og han sa bare rolig at han ikke vil det, mens han så intenst på meg for å vise at han mener det.

Mannen min er en god mann, men som meg og alle andre har han sine svake sider. Dette er en av dem. Han liker ikke å være hjemme med barn.Hadde ikke trengt permisjon i det hele tatt, og fikk helt fnatt da han fant ut at han hadde hele 35 uker tilgjengelig permisjon med andremann. Jeg visste jo det da jeg fikk barn med han, men han visste også at han ble sammen med ei som ikke uten videre godtar slikt.

[Nimorna]

Jeg fant et bilde av mannen din, TS

Nei! Vil ikke!

[AnonymBruker]

Det forstår jeg meget godt.

Hva er det han er redd for, er han kun redd for å kjede seg? Han taper ikke penger på å være i permisjon etter hva jeg har forstått - men kanskje han tror han gjør det?

Jeg prøver bare å sette meg inn i hvordan han tenker, selv om det ikke er lett.

Har han bare tenkt å la permisjonsrettighetene forsvinne uten å bruke dem? Det er trist at han ikke ønsker å være hjemme med barna når muligheten byr seg. Den tiden han kan være hjemme med barna burde han sette pris på.

edit: Men i alle dager..... Hva skal man si til sånt? *vantro*

TS, jeg er fristet til å si at du må slå gubben i hodet med ei kjevle.

Hvis det er opp til mannen kan han godt la de ukene renne bort i sanden ja.. jeg er faktisk vantro selv jeg. For meg er det ubegripelig, og jeg fatter ikke at han tør å si dette høyt engang. i 2012. Jeg hadde ikke trodde dette om ham da vi giftet oss og planla barn. Dette kom ikke like godt fram da vi fikk førstemann, for da hadde jeg krav på permisjon selv også, og pga amming var det mest praktisk at jeg tok en større del. Vi tok liksom ikke diskusjonen så nøye før vi planla nr 2, tenkte at vi hadde vært gjennom det. Han setter seg ikke inn i sånt, og hadde vel ikke drømt om at han hadde krav på så mye, jeg trodde ikke han skulle motsette seg det, da han tok 10 uker forrige gang uten å klage (gradert riktignok).

Så vel, denne siden er ikke den mest attraktive siden av ham, for si det sånn

[AnonymBruker]

Jeg fant et bilde av mannen din, TS

Nei! Vil ikke!

jepp, der har du ham.

TS

(sorry igjen for at jeg har vært sløv til å merke innleggene mine. Er ikke vant til å skrive som anonym, men denne gangen velger jeg å være det. )

[AnonymBruker]

Og dette er en bedre løsning? Som flere her sier, dette bør dere sette dere ned og gå grundig gjennom, så kanskje han også ser fordelene med din løsning? Han bør iallfall ha bedre argumenter å komme med enn "vil ikke".

Jeg vet, må bare ta praten med han og håpe han tar til vettet. Men han er sta altså, jeg vet at han kommer til å argumentere med at han ikke vil. Og i hans hodet er det et rimelig argument også.

TS

[Momseguri]

Herregud, for en kjiping! Du må jo på en eller annen måte sette hardt mot hardt her, si at du faktisk ikke vil vaske heller. Det er 35 uker, det er ikke i all evighet. Av og til må man faktisk ofre seg og gjøre noe man ikke vil for familiens beste. Hvis ikke han skjønner dette hadde jeg egentlig vært skeptisk til hele dealen.

[Nimorna]

Om du sier "vil ikke" til å vaske hus, tære på sparekonto og alt det andre, er det er rimelig argument synes han? Eller er det kun når HAN sier "vil ikke" at det er rimelig?

[kaprifolen]

Mannen din er en dust... En barnslig en også. Så her må du bare si "det heter ikke vil ikke."

Det heter "ja, flinke kona mi. Nå er det min tur til å stille opp for våre felles barn, og være en god og engasjert forelder slik du har vært de siste årene", og "dette var en super ide".

[Sophia]

Du er IKKE umulig. Her er det snakk om at mannen din gjør noe han ikke har lyst til i 4 mnd for å bedre økonomien. Også gidder han ikke dette og mener heller du, som masterstudent, heller skal slite deg helt ut med vasking av hus? makan!!

[Gjest Gjest]

Må bare støtte deg, TS! Høres veldig egoistisk ut at han ikke vil spare penger, bidra hjemme, gjøre høsten mykere for barna "fordi han ikke vil"! Min mann er heller ikke sånn at han kan krangles til å gjøre noe, men vi løser en del på mail. Høres kanskje corny ut, men jeg ville satt opp et regneark + sendt alle mine argumenter til han, så har han noe å tygge på på jobben. Er noe med det å se det svart på hvitt, funker med gubben min i alle fall

Skal du slite deg helt ut da, mens han er redd for å ha det kjedelig hjemme?! Blir nesten forbanna

[Gjest MorAase]

Og hvordan har du tenkt å få ungen inn i bhg midt i bhg-året?

[kakemonsteret]

Og hvordan har du tenkt å få ungen inn i bhg midt i bhg-året?

Øh? Hva har det med saken å gjøre?

De skal jo flytte 60 mil ved årsskiftet. De kan jo uansett ikke fortsette i samme barnehage da.

[Gjest hv]

Er det noen mulighet for mannen din å tjene mer penger? Om han sier nei til forslaget ditt, er det i så fall han som bør vaske hus og ikke du.

[AnonymBruker]

Først må jeg få kommentere 3500 kr til mat hver måned!? Er du sikker på at det virkelig er reellt? Vi har jobbet lenge for å kutte madbudsjettet ned til beinet, har nå en standard handleliste som vi handler en gang i uken, alle produkter er av billigste slaget og alltid kun en handling pr uke. Vi har loggført absolutt alt vi har brukt på mat(inkl toalettpapir, vaskemidler, deodoranter etc) og laveste vi klarer er 5500 kr måneden. Da er det ikke mye luksus! (Er en familie tilsvarende deres)Og er IKKE enig med de som mener at dere bør klare å kutte det du nevner som "andre utgifter" til under 1500 kr måneden! Det er ikke mulig.

Men nok om det. Synes forslaget ditt er det mest rettferdige. Regner med mannen din har planer om å ta ut de siste 4 mnd en gang uansett, så hvorfor ikke i høst når det kan spare dere for såpass mye? 4 mnd er da heller ikke lenge!

Lykke til!

[emilo]

Vil si at jeg synes forslaget til ts virker godt, men det hjelper ikke dersom løsningen forestiller seg som helvette for mannen.

Forslaget over i tråden om å presentere ulike økonomiske modellene helt klart på papir virker også lurt. Du bør gjøre det klart at husvask er uaktuelt for deg( altså like tydelig som han er på at han ikke vil gå i permisjon hjemme ), det passer ikke inn i avslutningen på studiene.

Så må du spille ball da. Foretrekker mannen å bruke opp alt av sparepenger og leve på knekkebrød så er det en ærlig sak. Selv om mange vil anse det som helt uforståelig på flere nivåer.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke inne i dette permisjon/gradert uttak/krav om kontantstøtte- greiene, men går det ann å få til en kompromiss her da, eks at han tar 2-3 dager hjemme i uka, og det samme gjør du? Mener jeg har lest et sted at man har krav på redusert kontantstøtte hvis man har redusert plass i barnehagen?? Kanskje ikke optimalt økonomisk, men jeg kan forstå mannen din litt også jeg altså...

[AnonymBruker]

TS her

Takk for mange svar. Jeg satte meg ned og pratet med mannen i ettermiddag og jeg vet ikke helt hva jeg føler om resultatet.

Men først en positiv ting: Av alle ting, så fikk han faktisk helt uventet en liten lønnsforhøyelse i dag! I tillegg venter de ordinære lønsforhandlingene til våren, så vi forventer at han vil gå opp noe mer i lønn. Det er jo positivt, men det er neppe nok til at vi skal gå i pluss.

Men iallefall, jeg spurte ham i dag om han hadde tenkt noe mer på forslaget mitt, og sa at dess mer jeg tenkte på det, dess mer føler jeg at det er en bra løsning for oss og barna. Han avbrøt meg egentlig ganske kjapt med å si "Jeg kan bare si med en gang, at det kommer ikke til å skje". Neivel sa jeg, da synes jeg at du i det minste skylder meg en god forklaring på hvorfor. Han sa da at han ikke kunne forklare det, men at han ikke orket å være hjemme med barn en hel høst. Han synes nemlig det er ekstremt slitsomt å være hjemme med barn, og det vil han rett og slett ikke.

Jeg svarte ham at jeg synes det er merkelig at en frisk mann i sin beste alder synes det er så slitsomt å være hjemme med barna sine at han ikke klarer det i 4 mnd, og foreslo at han kanskje burde ta en tur til legen for en sjekk. Jeg sa videre at hvis grunnen egentlig er at han ikke VIL være hjemme så synes jeg han skal være så ærlig å innrømme det, og så får han heller ta en kikk på prioriteringene sine. Han svarte at han hverken orket eller ville.

Greit, hva er din løsning på økonomi-utfordringene våre da, spurte jeg. Han mente at med lønnsøkningen, og at vi solgte den ene bilen så skulle det går bra. Med bilen forsvinner ca 2000 kr i utgifter i mnd, men de forsvinner jo i barnehageplass til yngstemann, og lønnsøkningen utgjør bare en drøy 1000-lapp i mnd etter skatt foreløpig. Hvis vi ser på forbruket vårt det siste året, så er ikke det nok. Han var enig i det, og nevnte at jeg hadde jo snakket om å henge opp en lapp om vasking også. Da holdt jeg seriøst på å klikke innvendig. Jeg sa ganske klart i fra om at det kommer ikke på tale at jeg tar på meg noe vaskejobb hvis han ikke er villig til å strekke seg noe mer. Han tok det poenget ganske raskt hvertfall og sa at jeg selvsagt ikke skulle vaske hvis jeg ikke ville det. (som om han trodde jeg VILLE det i utgangspunktet.)

Så spurte jeg ham om han ikke så at dette er den beste løsningen for barna våre også. At yngstemann kan være hjemme lenger og at eldstemann kan få kortere dager. Jeg sa at jeg virkelig ikke skjønte problemet, vi hadde jo snakke tom at han skulle ta permisjonen i forbindelse med jobbbytte når vi flytter uansett, og det her er jo nettopp det, bare litt før. Eller om han kanskej bare hadde tenkt å droppe å ta ut de siste 20 ukene sine. Da ble han bare taus, så det var på sett og vis et svar det og.

Det verste jeg vet er når han avslutter diskusjoner på den måten ( å bli taus), så jeg reiste meg i raseri og begynte å ta oppvasken og rydde opp på kjøkkenet. (som jeg alltid gjør når jeg er sint ) jeg gidder ikke diskutere med folk som ikke svarer når jeg spør om ting.

Kvelden ble avsluttet med at jeg spurte ham før jeg gikk og la meg og det var noe mer han ville si, eller om jeg skulle måtte gå til sengs med alvorlige bekymringer for om ektemannen min, og far til mine barn, har prioriteringene sine på rett sted. Han ga meg en klem og lovet meg å tenke på forslaget mitt igjen.

Så jeg vet ikke jeg, synes ikke samtalen gikk så veldig bra egentlig. Jeg kan jo håpe at jeg fikk banket litt vett inn i skallen på ham, men jeg føler meg ikke sikker på det i det hele tatt.

[Sol79]

Men dette vil altså ikke mannen. Han sa bare "nei, det vil jeg ikke", og er lite sugen på å diskutere det noe mer. Han synes det er 'kjedelig å gå hjemme'. Jeg merker at jeg koker inni meg, og synes han er egoistisk og bare tenker på seg selv her. Men er jeg urimelig da..? Har ikke sagt noe, for jeg vet at jeg har en tendens til å hisse meg litt opp i slike saker

Jeg leser med interesse at du selv syns mannen din er egoistisk og at du må ofre deg hele tiden, og i svarene du får så beskrives mannen din som en dust/kjiping/egoistisk som ikke vil bidra.

Glemmer du det fakta at han faktisk brødfør hele familien på fire med to biler og en studentmamma med treningssenterabonnement som ikke kan jobbe deltid fordi det blir for slitsomt?