Jobbe for enhver pris?

[AnonymBruker]

Jeg mener at man skal ha overskudd til normale huslige aktiviteter, slik som å lage middag, støvsuge og vaske klær i tillegg til jobb.

Hobbyer og sosial omgang ser ikke jeg på som like nødvendig.

Hva kan man si om livskvaliteten til et menneske som ikke er istand til å ha venner, fritid eller familie?

Jeg er glad vi er så heldige i dette landet at livskvalitet også betyr noe, ikke bare å overleve.

[AnonymBruker]

Jeg kan kun svare for min egen del, men jeg har valgt å jobbe 5o% fremfor å være ufør. For det for MIN del, er bedre å ha noe å gå til, samtidig å få sosial omgang med andre enn familie, fremfor å gå hjemme å sulle fram til folk rundt meg blir ferdig på jobb.

Så flott at det passer for deg.

Jeg synes det er viktig at den valgfriheten finnes. At de som klarer og ønsker å jobbe litt kan få lov til å gjøre nettopp det. Samtidig som det bør være valgfrihet for dem som føler at jobben suger ut deres siste rest av energi.

Personlig kunne jeg godt tenkt meg å "sulle" hjemme framfor å jobbe, dersom jeg hadde vært økonomisk uavhengig. Jeg kunne ha trivdes veldig godt med å sove lenge (jeg har et søvnproblem som gjør at jeg så godt som aldri får nok søvn), ha en rolig frokost for meg selv på et tomt kjøkken, for så å sette i gang med en av mine mange hobbyer. Eller ta en tur på kafe iblant. Og samtidig ha friheten til å reise bort på besøk til familie og venner når det måtte passe meg.

Jeg synes egentlig det er litt trist at det er en gjengs oppfatning om at man "må" jobbe for å oppleve mestringsfølelse og egenverdi. (Ikke rettet til den jeg siterer, jeg tenker mer generelt)

[Cata]

Har heldigvis aldri vært i den situasjonen, men jeg er temmelig sikker på at jeg ville valgt å jobbe så mye som jeg orket. Som aleneboer, uten familie i nærheten så ville dagene blitt så stusselige uten jobb at det ville gått på den psykiske helsa løs, og er man syk så trenger man neppe å skaffe seg en tilleggslidelse på den måten.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er ganske vanskelig å forstå hvordan man kan være for syk til betalt arbeide, men likevel være frisk nok til frivillig arbeide og verv? Dette innebærer jo også å møte opp til satte tider, møter og så videre.. Blir de ikke sengeliggende resten av døgnet av det da?

Jeg skjønner jo at det er en del folk som er for dårlige til å jobbe, har ikke problem med å se det og syns det er bra at de får trygd. Men jeg syns det er underlig med de som bare kan jobbe med ting det ikke er lønn for..

som frivillig kan man vanligvis velge hvor mye og hva slags jobb. har man verv er egentlig eneste man må på et gitt klokkeslett, å møte opp. jeg har jobbet frivillig å har på årsmøter sett folk som har måtte vekslet mellom sitte, stå og ligge, flydd på do 8-9ganger på en halvtime, slite tydelig med psyken og mye annet rart. slike ting er det sjeldent at er greit på en arbeidsplass... i tillegg er det vanligvis flere vara og andre erstattere, både på møter og med selve arbeide, så det er ikke like krise om man ikke kan komme. der jeg av og til jobber frivillig er eneste plassen jeg har vært selv om tårene triller uten stopp for eksempel.

Jeg mener at man skal ha overskudd til normale huslige aktiviteter, slik som å lage middag, støvsuge og vaske klær i tillegg til jobb.

Hobbyer og sosial omgang ser ikke jeg på som like nødvendig.

er nesten enig med deg, men det er forde jeg trives med lite sosial omgang, men noen får dårligere livskvalitet av det og noen blir direkte syke av det. er jo ikke bedre hvis man blir sykemeldt...

man bruder jobbe det man kan uten at man ikke klarer å holde hjem nogelunde i orden og får sosiale omgangen man har behov(behov, ikke lyst) for. synes ikke det er riktig å måtte klare både flere timers husvask, mangfoldige timer hobby, og sosial omgang 7 dager i uka, siden jeg ikke tror at dette er noe noen trenger, men bare har lyst til og ønsker.

tror det er mange der ute som har mye å kunne bidra med, men arbeidsgivere tørr/klarer/vil ikke tilrettelegge nok.

[Gjest Bond]

Jeg hadde uten tvil valgt alternativ 1. Det finnes alltid jobber og måter å tilrettelegge hverdag på en måte som fungerer. Omskolere, videreutdanne, gå ned i stillingsprosent, og så videre. Jeg vet at jeg har såpass mye å bidra at jeg kan få det til. Jeg ser ikke helt hvordan absolutt alle typer jobb i hele verden skulle være såpass tunge at jeg ikke kunne gjøre noe.

Så lenge jeg ikke blir forhindret av å bruke hjernen, kan jeg jobbe og bidra noe til samfunnet, på en eller annen måte. Skrive, undersøke, utrette noe. Stephen Hawking er en av store forbildene jeg har, og noen som viser at det eksterne er bare en ramme, vi kan bidra på veldig mange måter.

Men som sagt, jeg tar meg selv i utgangspunkt, med utdanningen og bakgrunnen jeg har. For min del er ikke jobben alt i livet, men det er en ganske viktig del av den jeg er. Så jeg hadde nok sett det å være på trygd og ikke skape noe meningsfylt utenom sosiale relasjoner som et stort nederlag, for meg. Men slik er jeg, og jeg har nok fått beskjed både en og to ganger ag jeg ikke kan forvente at alle kan eller burde være som meg

[AnonymBruker]

jeg skulle ønske jeg kunne jobbe, jeg prøver å feiler hele tiden, i al slaks mulige jobber, legene å spesialistene sier jeg må slutte å prøve å jobbe fordi jeg blir bare sykere av det.

men jeg prøver på ny og ny fordetom.

jeg har så mye å gi, så mye kunnskap og så mye glede å spre.

men desverre ingen energi

folk ser ned på meg fordi jeg ikke klarer å jobbe og når jeg prøver pusher de meg for hard og klager når jeg feiler, jeg klarer ikke jobbe 2 timer i uka engang! det er trist det, jeg skulle ønske jeg kunne jobbe 100% men begynner å forstå nå at jeg faktiskt er syk, selv om jeg ikke har bruket armer og ben

så jeg prøver å bidre med å være en god venn, en god kjæreste, en god person, og smiler til ALLE rundt meg som jeg får øyekontakt med, selv om jeg har det vondt, så må jeg bare smile, prøve å lyse opp dagen deres litt.

hilse på eldre, smile til andre og holde heisen, plukke opp noe andre mister og mer

om det bare hadde vært mer tolleranse i verden.

[AnonymBruker]

Er for tiden selv i AAP på 6 året.

Men er ennå altfor dårlig til jobbprøving og under behandling med håp om å bli delvis eller helt bra.

Hadde Lege og NAV presset meg ut i arbeisprøving NÅ, ville det nok endt med 2 uker jobb (Kanskje om jeg er heldig) For så å bli 100% ufør og tilbake til 0 livå med opptreningen på nytt igjen.

Jeg jobbet "for enhver pris" i starten av skadene jeg fikk Etter 2-3 t på jobb var det enorme smerter. Endte som oftest med at jeg kolapset av smertene mens jeg var på jobb. Var også så "heldig" å ha en arbeidsgiver som nektet meg å sette meg ned når smertene jaget som verst. I tillegg til en lege som ikke trodde på at jeg hadde smerter og nektet sykemelde. Et våkent mareritt med andre ord.

Etter jobb var et smertehelvete jeg ikke unner noen. Livet mellom arbeidsslutt og start orket jeg knapt nok være oppe.

Hadde jeg fått en annen start. Blidt sykemeldt tidligere og ikke minst blidt trodd på slik at skadene kunne blidt undersøkt og operert med en gang. Hadde jeg neppe vært sykemeldt og ute av stand til å jobbe ennå.

Etter mine utallige runder i senere år hos behandlere blant andre sykemeldte, er jeg desverre ikke alene om å ha lignende erfaringer. Helseetaten tror ofte ikke på pasienten, er utrolig sen med å gjøre det de burde dermed ender flere med større plager og tilleggsplager en det burde.

Det samme skjer når en skal i utprøving. En har så vidt begynnt å bli nooooe bedre. Såpass at en så vidt begynner få tilbake noe av livet sitt igjen. Vere litt sosial, komme seg ut, ja rett og slett fungere MED de plagene en har. Så lenge en kan få gjøre det i et rolig temop som er tilpasset de plagene en har.

I stedenfor å få litt tid til å stabilisere, se at dette er noe som kanskje kan vare blir en kastet ut i jobbprøving.

En myk start til det blir det nå ikke. For der startes det i andre enden. Helst 50-100% i starten og trapper ned derfra når en ser det ikke går. Kan ikke fatte å begripe hvorfor en ikke kan starte i andre enden 10% og så bygge på etterhvert som en ser deg går greit.

Har en nabo som er på jobbprøving nå etter 7 år i sykemelding. Da hun sa opp jobben hadde hun på slutten jobbet 50% og klarte så vidt det. Men nå med jobbprøvingen ville de hun skulle starte på 70%. HALLO.. Når en ikke greide 50% for 7 år siden, i mellomtiden har fått dårligere helse så er det jo vanvittig å bli kastet ut i 70%. Men det var faktisk ikke like enkelt for henne å få ned til 50%.

3 uker ut i prøveperioden ser det heller dårlig ut. Men å gå ned i % til et nivå hun kan klare med ser ut til å være vanskelig.

(Håper hun bare er litt uheldig med lege og NAV-saksbehandler som opplever slike ting... !)

Hvilke plager/skader har du da? Dette høres veldig diffust ut, og det har det visst gjort for NAV og leger også.

[Genesis]

Jeg lurer på hvordan holdningene er blant folk her inne. Et tenkt scenario:

En person har en sykdom/lidelse som gjør at vedkommende har to valg:

1) Jobbe "som alle andre", men dermed være så utslitt at all tid utenom jobb går med til soving/hviling. (Jeg spesifiserer ikke hvor stor arbeidsprosent, fordi for noen vil 100% være mulig for så å måtte hvile resten av døgnet, mens for andre er 20% nok til å bli tilsvarende utslitt)

2) La være å jobbe og motta uføretrygd, for så å kunne leve et tilnærmet normalt liv med sosial omgang, familie, hobbyer osv.

Hva tror dere at dere ville valgt? Og hva synes dere er akseptabelt for andre?

Jeg får inntrykk av at en del mener at man skal arbeide for enhver pris, selv om det betyr at man ikke har noe liv utenom jobben fordi kampen mot sykdommen krever så mye energi.

Jeg mener at en del av fordelene ved å bo i et land som Norge er at alle skal gis mulighet til livskvalitet, og derfor bør de som er så syke at de ikke makter både jobb og privatliv bør få lov til å slippe å jobbe. Slik er det jo allerede i dag, men mange ser ut til å være motstander av denne velferdsordningen, og det er der jeg lurer på hva folk her egentlig mener.

La meg bare understreke et par ting:

- Jeg snakker her om de som faktisk er syke, fysisk eller psykisk, ikke dem som har "vondt i viljen". Umulig for oss å avgjøre hvem som er hvem i mange tilfeller, men la oss nå for diskusjonens skyld holde oss til dem som faktisk er syke.

- La oss ikke blande inn at "vi er alle utslitte etter jobb". Ja, det er naturlig å være sliten etter jobb, men noe er definitivt galt om man bare må sove/hvile de 16 timene i døgnet man ikke er på jobb. Og jeg snakker her om dem som har det slik over tid. Vi kan alle ha det sånn innimellom pga forkjølelse, graviditet, stress og mye å gjøre, og det må vi tåle. I denne debatten tar jeg utgangspunkt i de som har det slik som dette så godt som hele tida.

Hvor stor arbeidsbelastning man eventuelt tåler utredes jo sammen med lege. Det er da mange som har ekstremt krevende jobber (friske), som er så slitne at de omtrent stuper i seng etter en 10-12 timersdag med en gang de er hjemme fra jobb.

Jeg må innrømme at jeg synes det er en arrogant holdning at man skal slippe å jobbe, for å ha tid og overskudd til å dyrke hobbier, venner, og sosialisering. Det du glemmer er at statskassa fort blir tom hvis vi skal bruke folks livskvalitet på som parameter på hvor areidsfør man er. Kan man jobbe, så må man jobbe, og sånn må det nesten være. Hvor skulle man eventuelt satt grensen?

er det din personlige vurdering av hvor mye jobben senker livskvaliteten din, eller hva mener du?

Vi snakker her tross alt om arbeidsFØRE, og ikke uføre. Uføre har i samråd med helsepersonell kommet frem til at man er arbeidsudyktig. Det du snakker om er folk som har lettere lidelelser, men som kan bidra med enkelte typer arbeid. Og da burde de få nettopp tilrettelagt arbeid.

Dessuten, blir man så sliten etter jobben at det eneste man klarer er å ligge på sofaen hele resten av dagen, burde man heller redusere arbeidsevnen noe, til fordel for å kutte den helt ut. Men det er faktisk ingen rettighet selv i Norge, å ha flust av overskudd til venner og hobbier når man er hjemme fra jobb.

[Gjest Gjest]

Hvilke plager/skader har du da? Dette høres veldig diffust ut, og det har det visst gjort for NAV og leger også.

Nei det er ikke noen difuse skader/plager. (Hadde bare hatt noen elendige leger)

Skadene synes godt på MR, rønken og ved grundige undersøkelser av spesialister.

[AnonymBruker]

La meg bare understreke et par ting:

- Jeg snakker her om de som faktisk er syke, fysisk eller psykisk, ikke dem som har "vondt i viljen". Umulig for oss å avgjøre hvem som er hvem i mange tilfeller, men la oss nå for diskusjonens skyld holde oss til dem som faktisk er syke.

- La oss ikke blande inn at "vi er alle utslitte etter jobb". Ja, det er naturlig å være sliten etter jobb, men noe er definitivt galt om man bare må sove/hvile de 16 timene i døgnet man ikke er på jobb. Og jeg snakker her om dem som har det slik over tid. Vi kan alle ha det sånn innimellom pga forkjølelse, graviditet, stress og mye å gjøre, og det må vi tåle. I denne debatten tar jeg utgangspunkt i de som har det slik som dette så godt som hele tida.

Wow, da har du faktisk mer eller mindre diagnostisert meg som ufør allerede, gratulerer!

Jeg er utslitt etter jobb, såpass at jeg aldri møter venner, går på kino, eller blir med på sosiale jobbaktiviteter. Har ikke ork. Det er ingenting igjen etter jobb og et visst minimum (da mener jeg minimum!) av husarbeid og litt barnepass. Jeg har ingen av denne "livskvaliteten" som er så innmari viktig for en del kronisk syke mennesker- det å kunne gå på cafe og dra på helsereiser og whatnot. Tenk så fælt å ikke ha energi til venner fordi du må jobbe!

Jeg har all sympati for de som er kronisk syke og har plager jeg ikke aner rekkevidden av. Men den derre "hvis jeg jobber, så har jeg jo ikke noe liiiv"-sutringa blir i overkant mye for meg å tolerere. Sånn er livet, tough shit.

[Sessipn]

Hva med når en får gjort mer og en bedre jobb i 50% stilling enn i en 100 % stilling?

Skal en fortsatt presse seg å jobbe 100 % fordi en klarer å møte opp på jobb?

[AnonymBruker]

Hva med når en får gjort mer og en bedre jobb i 50% stilling enn i en 100 % stilling?

Skal en fortsatt presse seg å jobbe 100 % fordi en klarer å møte opp på jobb?

Ville det ikke da være logisk å gå ned i stillingsprosent så fort man har råd til det?

Så lenge man faktisk klarer å møte opp på jobb, så har man møtt opp. Det vil si at det ikke er umulig å komme på jobb, og da kan fravær heller ikke trygdefinansieres. Selv om jeg absolutt ser poenget ditt.

[Gjest Gjest]

Wow, da har du faktisk mer eller mindre diagnostisert meg som ufør allerede, gratulerer!

Jeg er utslitt etter jobb, såpass at jeg aldri møter venner, går på kino, eller blir med på sosiale jobbaktiviteter. Har ikke ork. Det er ingenting igjen etter jobb og et visst minimum (da mener jeg minimum!) av husarbeid og litt barnepass. Jeg har ingen av denne "livskvaliteten" som er så innmari viktig for en del kronisk syke mennesker- det å kunne gå på cafe og dra på helsereiser og whatnot. Tenk så fælt å ikke ha energi til venner fordi du må jobbe!

Jeg har all sympati for de som er kronisk syke og har plager jeg ikke aner rekkevidden av. Men den derre "hvis jeg jobber, så har jeg jo ikke noe liiiv"-sutringa blir i overkant mye for meg å tolerere. Sånn er livet, tough shit.

Vist du føler jobben er slik at du ikke har noe liv etter jobben, har du mest sannsynlig valgt feil yrke eller tatt på deg for mye.

Det kan DU gjøre noe med selv. Eks. finne en annen jobb slik at DU får et liv etter jobb.

Antakelig mindre betalt slik at alle de godene du har i dag kanskje ikke er tilstede, men da har du også det livet etter jobb du kunne tenke deg.

En som er kronisk syk har ikke slike valg. Hvorfor være så misunnelig på det ?

[Sessipn]

Ville det ikke da være logisk å gå ned i stillingsprosent så fort man har råd til det?

Så lenge man faktisk klarer å møte opp på jobb, så har man møtt opp. Det vil si at det ikke er umulig å komme på jobb, og da kan fravær heller ikke trygdefinansieres. Selv om jeg absolutt ser poenget ditt.

Jo, men når årsaken til at en ikke fungerer i jobben er pga sykdom må det vel være lov å være 50 % sykmeldt?

Edit: Jeg mener også at det er stor forskjell på å klare å møte på jobb og faktisk klare å gjøre en tilfredsstillende jobb. Sjefen har jo ikke brukt for en som bare møter opp, men ikke klarer å utføre noen av arbeidsoppgavene sine.

Endret 13. mars 2012 av Sessipn

[AnonymBruker]

Vist du føler jobben er slik at du ikke har noe liv etter jobben, har du mest sannsynlig valgt feil yrke eller tatt på deg for mye.

Det kan DU gjøre noe med selv. Eks. finne en annen jobb slik at DU får et liv etter jobb.

Antakelig mindre betalt slik at alle de godene du har i dag kanskje ikke er tilstede, men da har du også det livet etter jobb du kunne tenke deg.

En som er kronisk syk har ikke slike valg. Hvorfor være så misunnelig på det ?

Poenget er ikke omman er misunnelig eller ei, poenget er at overskudd, sosialt liv og venner ikke er noen menneskerett slik som det ofte fremheves i slike diskusjoner.

For de som har ork og overskudd er det selvsagt flott, men jeg mener virkelig ikke at man har et fritt valg mellom jobb og sosialt liv. Jeg synes det er helt åpenbart at plikten til å forsørge seg selv rangerer på et helt annet nivå enn rettighetene til å kose seg og ha en trivelig tilværelse. Som sagt- ideelt sett bør man kombinere, men hvis det bare er plass til ett av to kan man ikke velge... det er i så fall bare i Norge.

Vil igjen understreke at det ikke er ment som et generelt angrep på uføretrygdede eller kronikere, som ikke er i stand til å jobbe. Dette dreier seg om den interessante gruppen av mennesker som kan jobbe, men som mener man bør slippe hvis det går ut over andre deler av livet.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvordan de som ikke vil jobbe kun fordi at de blir for sliten til å holde på med hobbyene sine rettferdiggjør det? Hva med oss andre som må betale for det? Hvorfor fortjener ikke vi sympati og rettferdighet? Skulle gjerne jobbet mindre selv, men det går ikke rundt økonomisk da. Hadde jeg betalt mindre skatt til de hobbyfolka, hadde det kanskje gått

[Gjest Gjest]

Jo, men når årsaken til at en ikke fungerer i jobben er pga sykdom må det vel være lov å være 50 % sykmeldt?

Edit: Jeg mener også at det er stor forskjell på å klare å møte på jobb og faktisk klare å gjøre en tilfredsstillende jobb. Sjefen har jo ikke brukt for en som bare møter opp, men ikke klarer å utføre noen av arbeidsoppgavene sine.

Er et poeng der ja.

Er dessverre ikke alle arb.givere som er like godt innstilt på å ha personer med nedsatt arbeidskraft på arbeidsplassen.

Blir en så syk eller skadet at en bør ha tilrettelegging av noe slag. Kan det fort skje at arb.giver gjør alt det de kan for å få personen til å si opp. Om alt ser bra ut på papiret, er det mye de kan gjøre som ikke skrives ned. Ofte blir dette ord mot ord som ikke kan gjøres noe med.

Har selv erfart et slikt skuespill fra en arb.leder. Alt så strålende ut på papirer, svært så nøye med å føre opp hvor flott hun tilsynelatende tilrettela ting.

Men virkeligheten var noe langt annet.

Da hjelper det ikke hvor mye en har lyst til å jobbe med den helsa en har om en ikke er heldig å har en arb.plass som ønsker å tilrettelegge så godt de kan.

Ikke kan en bytte jobb mens en er delvis eller helt sykemeldt heller. Ingen som ønsker ansette en person i 100% på tilrettelegging med en gang. Tar en mindre % får det økonomiske konsekvenser om det viser seg at en blir langtidssykemeldt likevel.

[Gjest Tina]

Poenget er ikke omman er misunnelig eller ei, poenget er at overskudd, sosialt liv og venner ikke er noen menneskerett slik som det ofte fremheves i slike diskusjoner.

For de som har ork og overskudd er det selvsagt flott, men jeg mener virkelig ikke at man har et fritt valg mellom jobb og sosialt liv. Jeg synes det er helt åpenbart at plikten til å forsørge seg selv rangerer på et helt annet nivå enn rettighetene til å kose seg og ha en trivelig tilværelse. Som sagt- ideelt sett bør man kombinere, men hvis det bare er plass til ett av to kan man ikke velge... det er i så fall bare i Norge.

Vil igjen understreke at det ikke er ment som et generelt angrep på uføretrygdede eller kronikere, som ikke er i stand til å jobbe. Dette dreier seg om den interessante gruppen av mennesker som kan jobbe, men som mener man bør slippe hvis det går ut over andre deler av livet.

Helt riktig at en kan velge. Men er en såpass sliten at en føler en ikke har overskudd til noe etter jobb og ønsker det, har en gjort noen feile valg.Men en får ikke ting både i pose og sekk.

Selvfølgelig står det å forsørge seg selv høyest.

Skal en ha råd til "alt" en ønsker seg. Leilighet sentralt, pen bil, siste mote av klær, sminke, dyr mat (spise ute ofte), sydenturer osv. Trenger en en jobb hvor en tjener bra. Slike jobber følger det ofte med at en jobber mye ekstra i tillegg. Det kreves av en. Går det på bekostning av andre ting.

Da har en kanskje ikke ork eller overskudd etter jobben slik at en kan nyte disse godene i tillegg.

Men en har det meste av økonomiske goder og lever svært bra.

Velger en mindre bolig litt "ut på landet" og setter ned kravene til hvor flott og fint en skal ha det. Kjøper en del brukt, må ikke ha siste mote, lager maten selv, bryr seg ikke om sydenturer og har en mindre bra økonomisk jobb. Har en antakelig mer fritid og overskudd til det meste etter jobb også.

En som er sykemeldt over lang tid har det ikke veldig bra økonomisk. 66% av lønna en hadde er ikke akkurat superlønn. For enkelte går det fra hånd til munn. En må kanskje flytte til et rimligere sted og har ikke råd til noe luksus.

En går som oftest ikke sykemeldt uten grunn. Har en kroniske smerter er det faktisk smerter 24 t om dagen året rundt. Det er noe som tærer på og en blir konstant sliten. En frisk person som ikke har hatt noe sykdom ut over 1 mnd aner ikke hvordan det er å leve med slike smerter døgnet rundt.

Bare det å komme seg opp og få gjort de aller nødvendigste tingene kan være en stor utfordring.

For disse koster det atskillig mer å være i jobb en for en som er frisk og rask.

Da må en velge hva en skal prioritere. Jobbe litt fordi en har veldig lyst (ofte fordi andre rundt en på en måte krever det av en) Mens en etterpå lever i et smertehelvete uten like. Står en på videre likevel kan en ende opp med å forverre plagene og få flere ting på kjøpet som gjør en enda mindre arbeidsfør.

Eller skal en velge å ha sine "vanlige" smerter og gjøre det en kan når en har litt ekstra overskudd. Da er det ofte snakk om timer, ikke uker.

[Sessipn]

Problemet for mange som er kronisk syke er ikke at de ikke kan gjøre/jobbe noe, men at det er veldig vanskelig og planlegge noe fram i tid da en aldri vet hvordan formen er før de står opp.

F.eks kan man ene uka være såpass bra form at det å jobbe 30% hadde gått fint, mens andre uka har en mer enn nok med å komme seg opp av senga.

Det finnes veldig få jobber der en kan komme og gå som en selv vil, de fleste arbeidsgivere er avhengig av litt forutsigbarhet. Og da spiller det ikke noen rolle hvor mye man vil jobbe, så lenge en ikke klarer å ha faste arbeidstider er det heller ingen som vil ha deg som ansatt.

[Bonito]

Jeg mener at de aller fleste mennesker har godt av å ha en jobb å gå til. Og i det ideelle samfunn ville det vært mye enklere for mennesker med begrenset arbeidskapasitet å ha en jobb. Dessverre er det ikke alltid det er så lett å finne en arbeidsgiver som er villig til å satse på oss. Selv har jeg flaks med arbeidssted, og jeg har fantastiske sjefer som er interessert i å beholde meg, og derfor legger ting til rette. Jeg har nå kommet opp i 50% (20% fast og 30% vikariat) og fungerer for første gang på 12 år helt fint i jobb. Jeg har ikke blitt sykemeldt de siste 2 årene, noe som er ny rekord etter jeg ble syk. Jeg kan også jobbe litt ekstra når jeg klarer, men har fulstendig mulighet til å si nei om det ikke går.

Jeg syntes også det blir feil å si at livskvalitet utenfor jobb ikke skal ha noe å si om man er syk, selvfølgelig skal det ha noe å si! Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men ting som trening, det å ha hund, sosialt samvær ol, er alle ting som hjelper meg å holde meg friskest mulig. JEG blir ikke bedre av å bli så utslitt av jobb at jeg ikke orker noe annet, det prøvde jeg i 10 år, det endte alltid med 100% sykemelding i lange perioder. Og det er det jo ingen som tjener på, hverken arbeidsgiver, staten eller meg.