Jobbe for enhver pris?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan holdningene er blant folk her inne. Et tenkt scenario:

En person har en sykdom/lidelse som gjør at vedkommende har to valg:

1) Jobbe "som alle andre", men dermed være så utslitt at all tid utenom jobb går med til soving/hviling. (Jeg spesifiserer ikke hvor stor arbeidsprosent, fordi for noen vil 100% være mulig for så å måtte hvile resten av døgnet, mens for andre er 20% nok til å bli tilsvarende utslitt)

2) La være å jobbe og motta uføretrygd, for så å kunne leve et tilnærmet normalt liv med sosial omgang, familie, hobbyer osv.

Hva tror dere at dere ville valgt? Og hva synes dere er akseptabelt for andre?

Jeg får inntrykk av at en del mener at man skal arbeide for enhver pris, selv om det betyr at man ikke har noe liv utenom jobben fordi kampen mot sykdommen krever så mye energi.

Jeg mener at en del av fordelene ved å bo i et land som Norge er at alle skal gis mulighet til livskvalitet, og derfor bør de som er så syke at de ikke makter både jobb og privatliv bør få lov til å slippe å jobbe. Slik er det jo allerede i dag, men mange ser ut til å være motstander av denne velferdsordningen, og det er der jeg lurer på hva folk her egentlig mener.

La meg bare understreke et par ting:

- Jeg snakker her om de som faktisk er syke, fysisk eller psykisk, ikke dem som har "vondt i viljen". Umulig for oss å avgjøre hvem som er hvem i mange tilfeller, men la oss nå for diskusjonens skyld holde oss til dem som faktisk er syke.

- La oss ikke blande inn at "vi er alle utslitte etter jobb". Ja, det er naturlig å være sliten etter jobb, men noe er definitivt galt om man bare må sove/hvile de 16 timene i døgnet man ikke er på jobb. Og jeg snakker her om dem som har det slik over tid. Vi kan alle ha det sånn innimellom pga forkjølelse, graviditet, stress og mye å gjøre, og det må vi tåle. I denne debatten tar jeg utgangspunkt i de som har det slik som dette så godt som hele tida.

[Gjest Katten.]

Jeg tror alle har noe å bidra med. Nøkkelen ligger i å finne ut hvilken ting man kan bidra med.

[Gjest Gjest]

Jeg tror alle har noe å bidra med. Nøkkelen ligger i å finne ut hvilken ting man kan bidra med.

Nettopp. Og for enkelte er det å bidra i famile, frivillighet, osv et bedre valg både for de og omgivelsene enn å tvinge frem arbeid uansett hva det koster.

[Gjest Katten.]

Tja.

Jeg tror alle har en eller annen kvalitet som gir noe til samfunnet òg. Selv om det skal være sagt at familien er grunnlaget til samfunnet

[Gjest Gjest]

Tja.

Jeg tror alle har en eller annen kvalitet som gir noe til samfunnet òg. Selv om det skal være sagt at familien er grunnlaget til samfunnet

Ja, men det er ikke alltid mulig å få til.

Ta et familemedlem av meg. Bor langt ute på bygden, har en hel haug med problemer (angst, depresjon, utmattelse, svimmelhet, migrene, store muskel og leddsmerter osv). De jobbene hun har mulighet til å få er uten unntak enten svært krevende fysisk, psykisk, eller 2 timers kjøring fra hvor hun bor.

Til og med det "senteret" eller hva det nå heter hvor hun ble henvist for å få utredet arbeidseven? 1 times kjøring borte.

Hun er ikke arbeidsfør. For å få det til trengs det en arbeidsgiver med svært flesibel arbeidstid, som kan bruke henne når hun har overskudd til det, og som kan erstatte henne når det ikke er tilfellet. Det er mulig det finnes noen slike her og der, men hvor hun bor så eksisterer det ikke. Men den innsatsen hun gjør for familen rundt henne (alvorlig sykdom, eldre, og mange barn), er uerstattelig. Ideelt sett burde hun blitt ansatt i en stilling som "familiehjelp" el, men sånn som det er nå så blir hun sett på som verdiløs av storsamfunnet pga at hun ikke har en formell jobb. Ingen pensjonssparing, ingen lønn, ingen sykepenger, ingenting.

[gira97]

sånn er nav. jobbe hva det koste vil !!! og det er helt feil !!

[Mr.Omg]

sånn er nav. jobbe hva det koste vil !!! og det er helt feil !!

Jepp. Og får du ikke jobb må du selge hus og alt annet du eier. Dette er jo spesielt synd hvis man er godt voksen og jobbet hard for tingene man har kjøpt.

De skjønner ikke at det er arbeidsgiverne som ikke vil ansette folk som ikke er 100% friske, og ikke den arbeidsledige som ikke "gir nok av seg på intervjuer"

Hvis man er såpass syk at det går drastisk utover livskvaliteten og man ikke orket noe annet enn å sove, så syns jeg man burde kunne jobbe deltid og får de resterende pengene de trenger for å kunne leve et ok liv fra nav.

[xau]

Jeg har et kronisk utmattelsesyndrom, som gjør at jeg blir veldig, veldig fort sliten. Nå har jeg gått hjemme i omtrent et år, og vet det at jeg veldig mye heller ville jobbe, kanskje i en litt mindre stilling enn 100%, for jobbing er faktisk bra. Om man sitter hjemme altfor lenge, blir man ofte deprimert, og gidder til slutt ikke å gå ut av huset.

Om det bare er én eller to dag i uken, så tror jeg det er bra å komme seg ut av huset, og faktisk gjøre noe. Ikke bare gå hjemme.

[Gjest Gjest]

Er for tiden selv i AAP på 6 året.

Men er ennå altfor dårlig til jobbprøving og under behandling med håp om å bli delvis eller helt bra.

Hadde Lege og NAV presset meg ut i arbeisprøving NÅ, ville det nok endt med 2 uker jobb (Kanskje om jeg er heldig) For så å bli 100% ufør og tilbake til 0 livå med opptreningen på nytt igjen.

Jeg jobbet "for enhver pris" i starten av skadene jeg fikk Etter 2-3 t på jobb var det enorme smerter. Endte som oftest med at jeg kolapset av smertene mens jeg var på jobb. Var også så "heldig" å ha en arbeidsgiver som nektet meg å sette meg ned når smertene jaget som verst. I tillegg til en lege som ikke trodde på at jeg hadde smerter og nektet sykemelde. Et våkent mareritt med andre ord.

Etter jobb var et smertehelvete jeg ikke unner noen. Livet mellom arbeidsslutt og start orket jeg knapt nok være oppe.

Hadde jeg fått en annen start. Blidt sykemeldt tidligere og ikke minst blidt trodd på slik at skadene kunne blidt undersøkt og operert med en gang. Hadde jeg neppe vært sykemeldt og ute av stand til å jobbe ennå.

Etter mine utallige runder i senere år hos behandlere blant andre sykemeldte, er jeg desverre ikke alene om å ha lignende erfaringer. Helseetaten tror ofte ikke på pasienten, er utrolig sen med å gjøre det de burde dermed ender flere med større plager og tilleggsplager en det burde.

Det samme skjer når en skal i utprøving. En har så vidt begynnt å bli nooooe bedre. Såpass at en så vidt begynner få tilbake noe av livet sitt igjen. Vere litt sosial, komme seg ut, ja rett og slett fungere MED de plagene en har. Så lenge en kan få gjøre det i et rolig temop som er tilpasset de plagene en har.

I stedenfor å få litt tid til å stabilisere, se at dette er noe som kanskje kan vare blir en kastet ut i jobbprøving.

En myk start til det blir det nå ikke. For der startes det i andre enden. Helst 50-100% i starten og trapper ned derfra når en ser det ikke går. Kan ikke fatte å begripe hvorfor en ikke kan starte i andre enden 10% og så bygge på etterhvert som en ser deg går greit.

Har en nabo som er på jobbprøving nå etter 7 år i sykemelding. Da hun sa opp jobben hadde hun på slutten jobbet 50% og klarte så vidt det. Men nå med jobbprøvingen ville de hun skulle starte på 70%. HALLO.. Når en ikke greide 50% for 7 år siden, i mellomtiden har fått dårligere helse så er det jo vanvittig å bli kastet ut i 70%. Men det var faktisk ikke like enkelt for henne å få ned til 50%.

3 uker ut i prøveperioden ser det heller dårlig ut. Men å gå ned i % til et nivå hun kan klare med ser ut til å være vanskelig.

(Håper hun bare er litt uheldig med lege og NAV-saksbehandler som opplever slike ting... !)

[AnonymBruker]

I teorien høres det flott ut man skal kunne jobbe så mye man klarer for fortsatt å ha et liv utenom jobben. Men så er det sånn at arbeidsplasser som er istand til eller ønsker å gi jobb til personer med veldig redusert arbeidskapasitet ikke vokser på trær. I de fleste tilfeller må man i det minste kunne stille opp til faste tidspunkter hver uke, og da hjelper det lite å ha 20% arbeidskapasitet om man ikke vet når disse 20% inntreffer.

TS

[Gjest strykebrett]

Nettopp. Og for enkelte er det å bidra i famile, frivillighet, osv et bedre valg både for de og omgivelsene enn å tvinge frem arbeid uansett hva det koster.

Jeg syns det er ganske vanskelig å forstå hvordan man kan være for syk til betalt arbeide, men likevel være frisk nok til frivillig arbeide og verv? Dette innebærer jo også å møte opp til satte tider, møter og så videre.. Blir de ikke sengeliggende resten av døgnet av det da?

Jeg skjønner jo at det er en del folk som er for dårlige til å jobbe, har ikke problem med å se det og syns det er bra at de får trygd. Men jeg syns det er underlig med de som bare kan jobbe med ting det ikke er lønn for..

[Dolly-Duck]

sånn er nav. jobbe hva det koste vil !!! og det er helt feil !!

Husk at NAV har en ramme. De kan ikke bare gi så mye penger som de ønsker til alle de ønsker å gi til. De som jobber på nav klager ovte over hvor lite ressurser de får.

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å jobbe 60%. Hele dager og lang reisevei. Jeg er så sliten at jeg orker ingenting når jeg kommer hjem. Må i tillegg ha 1-2 dager helt fri etterpå for å hente meg inn igjen. Jeg har begrenset sosialt liv fordi jeg ikke orker. Jeg vet at andre da hadde valgt å uføretrygde seg. Jeg velger det ikke. Jeg får så mye igjen av å jobbe. Ting som ikke kan måles i kroner og ører. Økonomisk så ville det ha vært mest lønnsomt for meg å uføretrygde meg. Forsikring trår i kraft samt at gjeld i Lånekasse blir slettet. Allikevel så er det ikke noe alternativ for meg.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er ganske vanskelig å forstå hvordan man kan være for syk til betalt arbeide, men likevel være frisk nok til frivillig arbeide og verv? Dette innebærer jo også å møte opp til satte tider, møter og så videre.. Blir de ikke sengeliggende resten av døgnet av det da?

Jeg skjønner jo at det er en del folk som er for dårlige til å jobbe, har ikke problem med å se det og syns det er bra at de får trygd. Men jeg syns det er underlig med de som bare kan jobbe med ting det ikke er lønn for..

Langt fra alltid. Jeg har jobbet som frivillig i flere organisasjoner, og de fleste er betydelig mer fleksible enn arbeidsmarkedet.

[Gjest siv]

Arbeit macht frei, må vite! Synd nazistene knabbet dette slagordet før nav fikk det.

[AnonymBruker]

Jeg mener at man skal ha overskudd til normale huslige aktiviteter, slik som å lage middag, støvsuge og vaske klær i tillegg til jobb.

Hobbyer og sosial omgang ser ikke jeg på som like nødvendig.

[aliata]

Hva med å føle at man mestrer noe?

Det er derfor jobb er viktig; å kunne utfordre seg selv litt. Å treffe andre mennesker på en sosial arena som man ikke bare velger selv. Utfordre seg selv som menneske. Og å lære seg til at det er sunt og bra å møtte gjøre ting som er "plikter" også. Om det så bare er for en dag i uka.

Det er ikke FARLIG å være sliten. Man kan få mye igjen for å tåle å være sliten.

Endret 9. mars 2012 av aliata

[solsidan]

Jeg tror alle har noe å bidra med. Nøkkelen ligger i å finne ut hvilken ting man kan bidra med.

Hør, hør!

[AnonymBruker]

Jeg kan kun svare for min egen del, men jeg har valgt å jobbe 5o% fremfor å være ufør. For det for MIN del, er bedre å ha noe å gå til, samtidig å få sosial omgang med andre enn familie, fremfor å gå hjemme å sulle fram til folk rundt meg blir ferdig på jobb.

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å jobbe 60%. Hele dager og lang reisevei. Jeg er så sliten at jeg orker ingenting når jeg kommer hjem. Må i tillegg ha 1-2 dager helt fri etterpå for å hente meg inn igjen. Jeg har begrenset sosialt liv fordi jeg ikke orker. Jeg vet at andre da hadde valgt å uføretrygde seg. Jeg velger det ikke. Jeg får så mye igjen av å jobbe. Ting som ikke kan måles i kroner og ører. Økonomisk så ville det ha vært mest lønnsomt for meg å uføretrygde meg. Forsikring trår i kraft samt at gjeld i Lånekasse blir slettet. Allikevel så er det ikke noe alternativ for meg.

Jeg nekter ikke for at dette gjelder deg, men vil bare påpeke at det ikke er noen automatikk i at man får slettet gjelda i lånekassa hvis man blir ufør. Jeg kjenner uføre som fortsatt betaler det samme til lånekassa som før.