Hvem savner du?

[AnonymBruker]

Jeg savner deg Alex... så vanvittig glad i deg....

yeah-bb-yeah.. C.

Anonym poster: 7b437627ed384fb772998463883a3aa3

[amatøør]

Til alle oss som sørger,

Hvem har du mistet i livet ditt, og hva savner du aller mest?

Savner min elskede mamma, som døde av kreft for litt over ett år siden, så alt for ung (59 år). Min klippe, min beste venn og en fantastisk mamma. Savner henne mer og mer for hver dag som går.

Savner aller mest hennes unike kjærlighet til familien, at hun så alle for "hvem" de var, og at hun elsket oss for hvem vi er. Hun "visste" alltid når jeg ikke hadde det bra, og når jeg hadde det bra.

Hun viste barnebarna naturen og verden gjennom et "barns øyne", og kjempet seg gjennom smerter (uten å vise det) for å gi alle rundt seg den kjærligheten og omsorgen hun kunne gi. En unik evne til å sette andre foran seg selv. Og selv om lun opplevde nedtur på nedtur de siste årene før hun døde, klarte hun å forsone seg med sin skjebne, og var sterk for oss alle.

Som min sønn på 2 år og 8 mnd spontant sa da vi skulle ta et siste farvel: "mormor - jeg elsker deg". Det var ord jeg aldri har hørt i hans munn før da. Det var fryktelig rørende, og jeg skulle ønske hun kunne ha hørt det mens hun var i live.

[AnonymBruker]

Mine søsken på 2, 4, 7 og 17 år. De lever, men jeg blir nektet samvær. Pga klinsj mellom meg og min mor. Det er bare så meningsløst.. Har aldri vært voldelig eller behandlet mine småsøsken med annet enn respekt og kjærlighet. Jeg var en god storesøster, til tider en foreldreerstatning.

De er ikke død, men jeg sørger virkelig etter å ikke ha sett eller snakket med dem på 1 år idag. Og ingenting tyder på at det blir å endres. Uansett hvor mye jeg trygler og ber.

Anonym poster: 4e033e307d0c960167242a04ff9d5d3e

[Gjest HunterLady]

Jeg har mistet 3 besteforeldre og noen andre "litt lengre ut"-familiemedlemmer.

Den jeg savner mest og rimelig ofte er nok den flotteste gutten jeg noensinne har kjent, som valgte å forlate oss for snart 2 år siden.

Jeg savner deg mer enn du aner og skulle så inderlig ønske at du fremdeles var her. Gjør grusomt vondt å bli påminnet om at du ikke er her lengre. Bare når jeg så overskriften til denne tråden, så fikk jeg klump i halsen og tenkte instinktivt på deg.

Du var dyrebar og god, selv om du kanskje selv ikke trodde det.

Du var talentfull og ekstremt flink til å tegne.

Jeg var så glad i deg. Du var min beste kompis.

[Longgone]

Min fantastiske mormor <3 Får helt vondt inni meg når jeg ser noen som ligner på henne....

[AnonymBruker]

Mitt hjerte (lang historie)

Anonym poster: 45333541007d5b9e0d63f79e3b38ae3f

[AnonymBruker]

Savner mine oldeforeldre som gikk bort for noen mnd siden. Vanskelig å svelge, fordi de har liksom alltid vært der, men ikke nå lenger. Når jeg tenker tilbake har jeg ofte tatt for gitt at jeg har hatt oldeforeldre helt til jeg fylte 19 år! Og de fikk møte tipp-oldebarnet sitt! Nå er det rart å gå forbi gamle hjemmet og ikke ''bare'' stikke innom når jeg går forbi. Eller julevasken eller pynte juletreet deres. Men minnene er uvurderlige <3

Anonym poster: 585e3c074ed8dc705a5e51ef1bf785e9

[Mrs.Shadows]

Da pappa døde fikk jeg en telefon fra min stemor klokka halv åtte om morgenen (han døde 07.15 etter timer med forsøk på gjenopplivning, druknet) - hun spurte om jeg satt, og jeg satt meg ned. Så sa hun "Pappa er død." Hennes far døde to år før, så jeg trodde det var ham hun snakket om, og sa "Ja, men det går bra nå.." eller noe i den duren. Så sa hun "Nei, din pappa. Han druknet." De ordene glemmer jeg aldri. Han var ikke gammel heller, ble 39 år noen dager før det skjedde. Jeg hylte og skreik. Sønnen min som da var 2 år hadde ikke våknet enda, men på ett vis fikk jeg vekket ham etter å ha ringt min mor og pappaen hans, og fikk han med meg i en taxi bort til faren sin før jeg dro på sykehuset for å se ham.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å holde meg såpass rolig som jeg faktisk var - men det var nok pga sønnen min. I det vi kom bort til faren hans datt jeg sammen på gulvet og bare gråt og gråt. Etter sykehuset kom mamma, tanta mi og sånn, så dro vi hjem til meg. Jeg orket ikke se mine søsken før minnestunden to dager etterpå.

Jeg møtte ikke folk på en mnd etter han døde, men når jeg først turte var det bare godt.

Jeg er utrolig dårlig på følelser. Jeg gråter der og da, og kan gråte hjemme alene, men så føler jeg meg bare tom og er litt sånn "Jaja, ting skjer." Det ligger i familien. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på pappa, og jeg tatoverte "Pappa" på armen to mnd etter han døde - det er verdens fineste tatovering i mine øyne.

Nå da jeg fikk høre om kompisen min var jeg på byen faktisk, og fikk høre han hadde ramlet over bord på båten. (fisker)

Jeg husker ikke så mye mer, alle gråt og vi fikk komme inn på ett stengt utested. Alle håpte det var en dårlig spøk, men noen timer etterpå ble han funnet. Vi har vært mye sammen vi i "gjengen" vår, og alle takler det på sin måte. Har vært en del sammen med broren hans, og han også takler det utrolig bra, noe jeg ikke klarer å forstå. De er brødre og bestekompiser, som meg og min bror, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart å stå opp om det skjedde ham noe. Men man må vel bare.

Personlig så tror jeg det at jeg har barn har reddet meg veldig psykisk - for man må bare, for barna sin skyld.

Litt merkelig å tenke på, men ikke lenge etter at jeg skreiv dette så døde en av de beste kompisene jeg noen gang har hatt. Selvmord.

[Gjest HunterLady]

Litt merkelig å tenke på, men ikke lenge etter at jeg skreiv dette så døde en av de beste kompisene jeg noen gang har hatt. Selvmord.

Huffda, du har mistet ganske mange nære du.. Kondolerer

Ville også bare si at jeg selv mistet en av mine beste kompiser for 2 år siden, selvmord. Jeg synes dette er noe av det verste jeg har vært borti. Det er en av de mest tragiske måtene å dø på i mine øyne, og jeg får vondt langt inni meg av å tenke på hvor vondt han må ha hatt det for å kunne gjennomføre noe slikt. Han gjorde det også på en ganske grusom måte, og den som fant han tok det selvsagt veldig tungt. Jeg skulle dypt og inderlig ønske at vi kunne forutse dette og at vi kunne hjulpet han til å endre psyken.

[Perelandra]

Jeg savner min pappa som døde for halvannet år siden. Han fikk heldigvis leve et langt liv, og jeg tror han var klar for å forlate oss da han døde etter lang tids sykdom 87 år gammel.

[AnonymBruker]

Jeg savner venninna mi som var min beste og eneste venn uendelig mye Hun tok selvmord. Klarer ikke å forstå at hun er borte. Jeg har kjent henne siden vi var 6 år og jeg angrer meg så mye på at det er så lenge siden jeg så henne sist

Anonym poster: f88e12152d004fdf7d726cde71c6cb12

[AnonymBruker]

Meg over, altså jeg så henne sist novermber i fjor. Hadde tenkt å møte henne igjen snart

Anonym poster: f88e12152d004fdf7d726cde71c6cb12

[AnonymBruker]

Savner min kjære søster som gikk bort så alt for tidlig, 18 år gammel. Det er nå 2 år, 4 måneder og 10 dager siden. Savnet blir bare større og større, virker ikke som om tiden leger alle sår

Anonym poster: 73aecd3c151814d00001d303fb77a0b7

[Gjest Alicee]

Jeg savner besteforeldrene mine. :/

[Gjest Alicee]

Savner min kjære søster som gikk bort så alt for tidlig, 18 år gammel. Det er nå 2 år, 4 måneder og 10 dager siden. Savnet blir bare større og større, virker ikke som om tiden leger alle sår

Anonym poster: 73aecd3c151814d00001d303fb77a0b7

Trist å høre :/ sender deg en klem jeg <3

[wilmap]

jeg savner gamelonkel min, vet at det er langt uti slekta, men vi er en liten familie på mors side og han var barnløs og han bodde i nærheten.

savner bare det å snake med, han var altid så hyggelig

[Lillah]

Jeg savner hunden min som døde brått og uventet natt til lørdag. Sorgen over å miste han er helt forferdelig. Satt hos han de siste 3 timene han levde, men var sånn i sjokk at jeg verken ga han en klem eller sa at jeg var glad i han :'( Det er noe jeg angrer veldig på! Jeg fikk han når jeg var 13 år, han har hjulpet meg masse og vært min beste venn i 14 fantastiske år <3 Savner også besteforeldre og tante, men det er såpass lenge siden at sorgen er gått over.

[Olesin]

Jeg savner pappa.

Han var det tryggeste jeg hadde i hele verden. Jeg savner lukten i huset hans, og stemmen hans som kalte meg for Jentungen, og at han sang av full hals hver gang han lagde middag. Det er snart 3 år siden han hang seg, og selv om det går sakte bedre får jeg aldri tilbake pappan min..

[Gjest BlueBee]

Bestefar av alt ! 😥Savner deg! Du rakk ikke å være i konfirmasjonen min 😢 og kaninen min Lilje som fortsatt betyr alt for meg!❤som ble hele 7 år. Og onkelen min. Love you all still ❤ alle døde ganske unge

[AnonymBruker]

Min kjære umistelige datter! 1 uke før termin døde verdens nydeligste prinsesse i magen, uten noen tegn på sykdom. Hadde en helt fin graviditet, så ingen kunne se for seg at dette skulle skje. Det skjærer i meg at hun ikke får vokse opp sammen med sine søsken. Jeg tenker hele tiden på henne, hvordan hun ville sett ut, hvordan hun ville vært som søster, om hun ville vært flink på skolen, hatt mange venner ol. Ser alltid på jenter som er på hennes alder, og tenker på alt hun går glipp av. Hun var jo klar til å leve og var ferdigvokst i magen. Bare jeg som fikk kjenne bevegelser, bli kjent med henne og kunne føle at hun levde. Ofte tenker jeg på hva JEG gjorde galt. Hadde jeg noen tegn på at noe skulle gå galt? Har jeg vært uforsiktig? Har jeg spist, løftet eller gjort noe jeg ikke tenker over som kunne ført til et dødsfall? Jeg legger skylden over på meg, det var jeg som satte kroppen min til å bære frem dette vidunderet, men jeg klarte det ikke Det er så sårt, hjertet mitt blør for den fine engelen som er iblandt oss. Kjenner tårene komme, livet er bare blodig urettferdig! Men uansett så er jeg verdens heldigste mamma som fikk kjenne livet til den fantastiske datteren min. Er overbevist om at vi skal treffes igjen<3

Jeg savner søskenbarnet mitt som døde på fjellet i en scooterulykke. Sorgen er så tung å bære. Selv om det er 1,5 år siden, er han i tankene mine hver dag, synes nesten det blir værre og værre med tiden Er ofte på graven, og tårene er ustanselige og jeg er bare kvalm av lengsel etter å ha vært der. Han rakk ikke fylle 20 engang, og det er så tungt å tenke på at en som var så glad i livet ikke fikk sjansen til å leve et helt liv. En ting som gjør meg glad, er at han alltid har levd livet som det skulle vært siste dag

Savner også min oldemor så uendelig mye. Hun døde for 2 år siden, og det er så sårt. Kommer aldri til å glemme alle turene hun tok meg med på, de gode kakene hun feitet meg opp med hver gang jeg kom inn døra. Hver gang jeg skulle dra hvisket hun også "smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange venner du får" Til og med i en alder av 23 år pleide hun å hviske det til meg før jeg dro <3

Kunne ikke fått en bedre oldemor, og er glad for at hun var sprek og glad i å ta meg med på ting. Fikk heller ikke sagt hade, da det kom brått på og vi var på ferie da det skjedde Er veldig sårt!

Jeg har en del i baggasjen, og jeg faller like langt ned hver gang noen blir revet bort ifra oss. Alle disse familiemedlemmene har hatt uventede dødsfall, og det er så innmari tungt når man så gjerne vil ha bare ett siste møte. Alle tankene, drømmene om at de fremdeles er her, urettferdigheta man føler... Jeg blir sint, det er min reaksjon Synes det er urettferdig at man må gjennom så mye! INGEN skal begrave sitt eget barn, INGEN!

Anonym poster: 31199c6210988c07313784e04f21be90