Hvem savner du?

[Celestia]

Varm og god klem til deg, Kvisten!

[AnonymBruker]

Jeg savner min bestemor som døde for snart tre år siden. Hun forsvant gradvis de siste fire årene hun levde, den siste tiden husket hun hverken navn eller årstall eller hvordan kaffetrakteren funket, og helt på slutten var det ingenting igjen av henne ... De siste to årene var helt grusomme. Klarte ikke la være å tenke på henne, klarte ikke å tenke på henne, fikk dårlig samvittighet for å ikke besøke henne ofte nok, og klarte ikke besøke henne uten å få dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å snakke ordentlig med henne. Det hjalp ikke akkurat at det var på den tiden hun begynte å bli skikkelig dårlig at jeg fant ut at jeg er så uendelig mye likere henne enn jeg ante

[EmilyRose]

Jeg savner eksen min hver dag. Jeg elsker han fortsatt. Jeg mista han til stoff.

[AnonymBruker]

Jeg savner eksen min hver dag. Jeg elsker han fortsatt. Jeg mista han til stoff.

Hvorfor hjalp du han ikke ut av rushelvete da?

[Frk.Tyttebær]

Jeg savner pappaen min som gikk bort veldig uventet for 6 måneder siden Savnet blir bare større og større.... og det blir bare vondere og vondere.

Alt minner om han, og selv om mange av minnene er gode, så gjør det likevel vondt å tenke på at han ikke er her mer. Og at han aldri skal få oppleve de store tingene i livet mitt..

[Rumle]

Hvorfor hjalp du han ikke ut av rushelvete da?

Alvorlig talt! Hva er dette for en hjerteskjærende, meningsløs kommentar?!! Har du ikke noe bedre å skrive, så kan du jammen la være!

[Rumle]

Jeg savner eksen min hver dag. Jeg elsker han fortsatt. Jeg mista han til stoff.

[Rumle]

Ellers en stor til alle som skriver her inne. Det er så ubegripelig vondt å miste og det er så vondt å tenke på hvor mye savn og smerte som finnes

[EmilyRose]

Jeg savner eksen min hver dag. Jeg elsker han fortsatt. Jeg mista han til stoff.

Endret 5. april 2012 av EmilyRose

[EmilyRose]

Hvorfor hjalp du han ikke ut av rushelvete da?

Tror du det er så enkelt med en løgnaktig, utro kjæreste som sniker og lurer deg trill rundt? Tror du han ville høre på meg eller sin egen familie? Nei. Du aner ikke hvor mye jeg har ofret for han.

[AnonymBruker]

Alle de som stod meg nær, som nå er døde. Mormor, farmor og morfar, tante, onkel, en bror.

Har bare farfar igjen, men ser på ham at det ikke er lenge igjen.

Og de var/er viktige for meg, særlig fordi jeg nå står på terskelen på å bli voksen. Det hadde vært så godt å ha dem med meg, de kloke eldre med sin visdom.

Men,,,,sånn er det...

[EmilyRose]

Alle de som stod meg nær, som nå er døde. Mormor, farmor og morfar, tante, onkel, en bror.

Har bare farfar igjen, men ser på ham at det ikke er lenge igjen.

Og de var/er viktige for meg, særlig fordi jeg nå står på terskelen på å bli voksen. Det hadde vært så godt å ha dem med meg, de kloke eldre med sin visdom.

Men,,,,sånn er det...

Du fortjener en god klem

[Gjest snoopy_93]

Jeg savner farmoren min. Hun var den ene besteforelderen min som faktisk pusha meg oppover ifht selvtillit i motsetting til de to andre besteforeldrene jeg har. (Farfar døde to år før jeg ble født)

Savner å kunne dra til henne bare for å snakke, spille kort, drikke kaffe og spise kaker, også savner jeg aller, aller, aller mest de lange gode klemmene hennes! Savner måten vi tullet på og den spesielle kontakten vi hadde. Savner også alle gangene jeg var hos henne på våren. Løp rett ut i skogen for å plukke hvitveis til farmor og hun ble like glad hver gang!

I miss you so much that it hurts inside.

[AnonymBruker]

Du fortjener en god klem

Takk skal du ha:)

Jeg håper det blir bedre med tid og stunder:)

[Gjest Purple Haze]

Mamma

[AnonymBruker]

Jeg savner pappaen min, som døde helt uventet bare 52 år gammel.

Følelsesmessig var det et stort tap både for meg og barna mine (han hadde akkurat rukket å ønske eldstemann til lykke med skolestart, men rakk ikke første skoleforestilling...). Som voksen savner jeg enormt hans klokskap, vidd og raushet. Joda, han hadde sine dårlige sider, men det har vi alle, og jeg tror at han ville betydd enormt mye for meg hvis han hadde vært her nå. Han ville sparket meg bak, fått meg til å høyne ambisjonene, gitt meg tro på meg selv... og nå skal jeg liksom fikse det alene, midt oppi barn og ståk??

Det er vår nå, og han hadde elsket den første utepilsen og gledet seg til ferie

Seks år siden han døde, og fremdeles like bloody urettferdig. Som det er for de fleste etterlatte, vil jeg tro.

[Gjest Levitate]

Klem til alle her inne som har mistet noen.

Selv savner jeg min farmor som døde i 2010. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for hennes død, ettersom jeg er bombesikker på at det var min feil at hun døde. I 2006/2007 oppsto det krangel i familien som endte med at alle vendte seg mot farmor (egentlig med god grunn, men likevel), der i blant jeg. Men når jeg husker tilbake til da jeg var liten, så var jeg den eneste som alltid besøkte farmor. Var der alltid med henne på gården, hjalp henne, snakket med henne og hadde det koselig sammen med henne. Jeg lovet at jeg alltid skulle være der. Men så plutselig sluttet jeg å besøke henne.. Husker at hun engang kom bort til meg under en familiesammenkomst. Hun gråt og strøk meg på kinnet. Også bare gikk hun. I konfirmasjonen min holdt hun en vakker tale til meg, hun var den eneste som gjorde det - og jeg takket ikke henne engang. Jeg har bare besøkt graven hennes en gang siden hun døde, det var fordi pappa tvang meg på juleaften. Jeg angrer så fælt på at jeg sluttet å besøke henne. Takket aldri for julegaver, takket aldri for bursdagsgaver.

Tror jeg skal besøke graven hennes i morgen. Hvil i fred kjære farmor, du aner ikke hvor glad jeg er i deg.

[AnonymBruker]

Klem til alle her inne som har mistet noen.

Selv savner jeg min farmor som døde i 2010. Jeg har utrolig dårlig samvittighet for hennes død, ettersom jeg er bombesikker på at det var min feil at hun døde. I 2006/2007 oppsto det krangel i familien som endte med at alle vendte seg mot farmor (egentlig med god grunn, men likevel), der i blant jeg. Men når jeg husker tilbake til da jeg var liten, så var jeg den eneste som alltid besøkte farmor. Var der alltid med henne på gården, hjalp henne, snakket med henne og hadde det koselig sammen med henne. Jeg lovet at jeg alltid skulle være der. Men så plutselig sluttet jeg å besøke henne.. Husker at hun engang kom bort til meg under en familiesammenkomst. Hun gråt og strøk meg på kinnet. Også bare gikk hun. I konfirmasjonen min holdt hun en vakker tale til meg, hun var den eneste som gjorde det - og jeg takket ikke henne engang. Jeg har bare besøkt graven hennes en gang siden hun døde, det var fordi pappa tvang meg på juleaften. Jeg angrer så fælt på at jeg sluttet å besøke henne. Takket aldri for julegaver, takket aldri for bursdagsgaver.

Tror jeg skal besøke graven hennes i morgen. Hvil i fred kjære farmor, du aner ikke hvor glad jeg er i deg.

Uff da, jeg tror du heller bør ha fokus på de gode stundene du hadde med din farmor.

Og er det noe bestemødre vet, er at deres nære og kjære er glade i henne, og omvendt - det er jo først og fremst sine kjære man blir så sint på, fordi det er så mange følelser involvert.

Hadde det ikke vært kjærlighet inne i bildet, hadde man vært likegyldig, så det at folk ble sinte på din farmor, bunner i nettopp kjærlighet. Hvor rart det enn høres ut.

Jeg vet det er bare en fattig trøst. Synes ditt fokus bør være på all den gode tiden du hadde med din farmor og det høres ut som det var mange.

Og absolutt ikke tenk på at det var din feil, for det er det ikke. Det høres sikkert ut som en dårlig klisjé, men jeg tror din farmor ikke ville ha likt at du graver deg ned i den dårlige samvittigheten, men at du kanskje heller tar med deg denne lærdommen videre og samtidig skifte fokus til de gode dagene dere hadde på gården.

Besøk hennes gravplass - finn en tradisjon, besøk graven på hennes bursdag eller julaften. "Prat" med henne, få ut alt som ligger inne i deg.

Selv mistet jeg noen som stod meg veldig nær for 2 år siden, og det gjør utrolig vondt fordi hun var så viktig for meg, hun var den som tok seg av meg under min oppvekst (ettersom mamma er psykisk syk). Personen jeg skriver om er mormor. Savner henne noe enormt, siden hun var min ankerfeste i mitt liv og jeg mistet henne rett før eksamene jeg skulle gjennom. Det gikk dessverre ikke så bra, selv om jeg hadde alle forutsetninger til å gjøre det bra. Tankene og følelsene var et hekt annet sted, og jeg var tom, uengasjert og bare gråt innvendig (klarer ikke gråte offentlig) og en følelse av likegyldighet bredte seg iht. eksamene. Til slutt så tok skolerådgiveren tak i saken, og jeg fikk utsatt resten av eksamene og meldte meg opp på ny på de eksamene, så det ordnet seg til slutt.

Men jeg savner mormor så vanvittig - og i likhet med deg så sliter jeg med dårlig samvittiget for jeg ble dessverre dårligere til å ta kontakt med henne etter at jeg startet på videregående

Jeg velger å tenke at hun visste at jeg var utrolig glad i henne, og alle de morsomme stundene vi hadde når jeg var mindre - da var mormor min beste lekevenn

Jeg har gjort det til en tradisjon, som jeg kommer til å fortsette med, å besøke henne på julaften og tenner et lys og legger igjen blomster. Var på graven for første gang når hun hadde bursdag i fjor. Jeg "snakker" med henne. Det gjør godt.

Og en dag, så vil du oppleve at det gjør godt å ha en gravplass å besøke, se til at gravplassen ser fin ut, tenne et lys og vise verden at her ligger det en person som ble verdsatt og som ikke er glemt

Klem til deg

[Torture]

Hvorfor hjalp du han ikke ut av rushelvete da?

Denne var utrolig slem og lite gjennomtenkt. Prøv å hjelp en rusmisbruker selv, så skal du se at det er faen ingen dans på roser.

Selv savner jeg min bestemor som døde for noen år siden. Tenker på henne hver dag.

[AnonymBruker]

Jeg savner mine søstre, var en av trillinger, to døde-jeg må leve dette livet uten dem.

Jeg savner farmor, farfar og morfar.

Jeg savner min største store kjærlighet.