Bitterheten....

[Gjest Anonym]

Hei

Skal skrive kort om hva problemet mtt er:

20 og 23 år gamle. Vært kjærester og samboere i 3 år og 2mnd. Han var utro bak ryggen min for 2,5 år siden.. Jeg fant det ut fordi magefølelsen mn skrek " sjekk mobilen hans!!". Altså; jeg hadde ikke fått vite det dersom jeg ikke fant det ut selv.. Konfroterte han, og han ble lei seg. Han dro. Militæret kort tid etter, og jeg var operert da jeg fant ut dette ( så jeg fikk ikke rømt hjem,slik jeg ville gjort). Jeg klarte ikke dumpe han altså...

Han forandret seg. Han ble en oppriktig gutt, og kom over "playertiden" sin. Forholdet vårt har overlevd både militæret, utlandet i 6 mnd fra hverandre, og to russetider.

Vi er oppriktig glad i hverandre, og planlegger fremtiden med hverandre.

MEN.. Det siste halvåret er det noe som river inni meg... Jeg er blitt bitter.og er redd for å bli sviktet igjen.. Jeg driter faktisk i om han er utro, men det verste er at jeg faktisk ikle får vite det. Det vil si; at jeg lever livet mitt i en løgn.dette plager vettet av meg.. Synd å si det, men jeg håper faktisk han er utro snart slik at jeg får en ny mulighet til å virkelig gjøre det valget jeg skulle ha gjort for 2,5 år siden. Ja, jeg vet jeg tilga han, men jeg var i en håpløs situasjon da det skjedde. I tillegg gjorde han det med en såkalt "vennine" som gutter kaller det.

Jeg er altså livredd for å bli lurt igjen. Jeg vil ikke leve med en som tror jeg er dum.

Samtidig, jeg valgte å tilgi.. Men jeg klarer ikke stoppe denne destruktive tankegangen. Jeg kjenner at jeg prøver å løsrive meg følelesmessig for å bygge meg opp til den dagen han er utro igjen. Jeg bygger meg en beskyttelsesvegg. Dette er sikkert utrolig tåpelig for mange å lese.

Hvorfor dumper du han bare ikke, sier du?

Jeg vet ikke.. Jeg er feig, usikker, redd for at tankene mine skal ødelegge for meg helt unødvendig ( han har jo faktisk vært en drømmemann i 2 år nå og jeg vet han elsker meg. Alt handler om å passe på meg, beskytte meg, kose, gjøre ting sammen, inkluderer meg i alt som har med hans familie å gjøre, snakker hele tiden om den dagen vi skal ha barn. Inkluderer meg i venneflokken sin. Lager middag. Gjør husarbeid. Er velstelt, og ryddig av seg. Holder hardt rundt meg hver eneste natt. Kjøper ting til meg. Osv)

Det eneste er bitterheten min. Jeg føler egentlig for å flytte ut, og bare bo for meg selv for å se hva tankene gjør med meg. Kanskje ta en pause i forholdet ( noe han har sagt, ikke faen til, når jeg har lufta noen meninger om ting).Hva er det riktige?

Jeg er redd om jeg dumper han fordi den dumme usikkerheten min har hatt overtaket. Det er liksom en underliggende ånd i meg om at dette er den rette.. Første gangen jeg så han tenkte jeg " HAN skal jeg ha!".

Jeg er redd jeg lurer meg selv:( men samtidig er jeg redd for at om jeg gjør det slutt så er det feil del av meg som gjør valget. Den ufornuftige og impulsive dumme delen..

Jeg klarer ikke tenke klart, og ikke langt nok.. Jeg trenger noen råd. Håper noen kan komme med saklige tilbakemeldinger til meg.

[AnonymBruker]

Synes du han er drømmemannen fordi han oppfyller alle kriteriene til en drømmemann, eller synes du det fordi du faktisk FØLER det i hjertet ditt?

Eller, med andre ord, elsker du ham?

Har du snakket med ham om denne bitterheten?

[Havbris]

Men er han drømmemannen for DEG? Du beskriver han som en som har "alt" og som du "burde" være glad for å være sammen med.

Jeg får inntrykk av at du leter etter muligheter for å kunne komme deg ut av forholdet - og at du griper til utroskapshistorien for 2,5 år siden for å skaffe deg mot nok.

[Gjest Anonym]

Jeg elsker han. Det er jo han jeg vil dele livet mitt med. Det er vanskelig å forklare men det å elske noen er vanskelig å sette ord på.

Det kan virke litt sånn ja,og det er nok litt sant det med at jeg brukrr utroskapen for å komme meg ut.. Det er akkurat som om jeg trenger et avbrekk, og se om jeg virkelig blir så ulykkelig uten han. For jeg er jo dødsredd forå bli ensom og ulykkelig fordi jeg tok feil valg.han virker som den typen som ikke tar tilbake folk heller om det skulle blitt en pause etc.

Jeg har snakket om hva jeg føler, og alt egentlig. Men ikke at jeg vurderer en pause eller litt avstand.. For det er jo seriøse tema som skader forholdet.

[AnonymBruker]

Herregud, dette kunne vært som om jeg hadde skrevet det selv. Jeg føler det på eksakt sammen måten, og det er like lenge siden det samme skjedde meg. Jeg hadde muligheten til å dra, men ble. Ting er bedre i dag, men av og til blir jeg kjemperedd for å bli bedratt igjen. Livet er langt, muligheten er der for at det mest sannsynlig vil komme tilbud til ham, er redd han i et svakt øyeblikk velger feil.

Du høes ut som meg, og jeg vet jeg har slitt mye med og sliter enda med skamfølelse og mindreverd, følelsen av å ta til takke med noen som ikke syntes jeg var god nok i utgangspunktet. Men når jeg har disse følelsene så kjenner jeg veldig på det at jeg er utrolig glad i mannen min og ikke vil miste ham.

Er det kanskje det at dere har gått over fra å være forelska til å komme inn i hverdagen? Jeg syntes denne overgangen var hard. Når jeg tok min utro partner tilbake var jeg enda i forelskelsesfasen, nå er vi egentlig over den og ser hverandre med det ankne øyet, dvs. alle feil og mangler og irriterende fakter.

Jeg har valgt å bli, men jeg tar det dag for dag. Jeg synes ikke du skal tenker 30 år nå med en gang. Du er usikker og har det vondt fortsatt.

Steg 1 vil være å finne ut om du virkelig vil ha dette forholdet. Dette er nok det vanskeligste å finne et svar på, hvis du er usikker. Gi deg selv tid og kjenn etter over en lengre periode.

Deretter hvis du velger å bli vil jeg anbefale at du snakker med noen som kan hjelpe deg med skamfølelse og lav selvtillit, evt. hvordan du kan gå fram for å finne deg selv og din stemme i dette forholdet. Jeg har på følelsen at du kanskje føler at du er frattatt noe, ikke sant?

Hvis du velger å gå, kan du evt, informere venner og familie slik at du har noen som kan støtte deg igjennom dette og tiden etterpå.

Det er ikke alltid at det er lett å stå ved et valg om å tilgi utroskap. Man må jobbe begge to for å forme forholdet til det bedre.

Og det kan også hende at det ikke var det rette valget for deg. Dere er jo såpass ung. Jeg er i 30-årene så for meg var hans egenskaper og det vi hadde sammen som gjorde at jeg valgte å bli.

Håper dette hjelper?

[Havbris]

Jeg elsker han. Det er jo han jeg vil dele livet mitt med. Det er vanskelig å forklare men det å elske noen er vanskelig å sette ord på.

Det kan virke litt sånn ja,og det er nok litt sant det med at jeg brukrr utroskapen for å komme meg ut.. Det er akkurat som om jeg trenger et avbrekk, og se om jeg virkelig blir så ulykkelig uten han. For jeg er jo dødsredd forå bli ensom og ulykkelig fordi jeg tok feil valg.han virker som den typen som ikke tar tilbake folk heller om det skulle blitt en pause etc.

Jeg har snakket om hva jeg føler, og alt egentlig. Men ikke at jeg vurderer en pause eller litt avstand.. For det er jo seriøse tema som skader forholdet.

Hvis dette er et tema som plager deg bør du jo snakke om det - selv om det kjennes risikofylt ut. Det virker som du sliter i grenselandet mellom fornuft og følelser. Fornuften forteller deg at dette er en mann du bør satse på. Følelsene dine forteller deg at du har behov for å leve alene en stund.

Snakk med mannen. Hvis dere har et solid forhold så bør det være plass til slike tema også.

[Gjest Anonym]

Tusen takk for råd:) godt å høre meninger fra noen som har det litt som meg.

Ja jeg tror det føles som om han har tatt noe fra meg. Og jeg tror nok det er den biten med at han bedro meg da jeg nyoperert. Jeg ble hentet av han i all god tro, men magefølelsen min sa noe annet. Jeg fant det ut, og han virket mer sur for å bli tatt enn lei seg.. Jeg har spurt i ettertid hvorfor han ikke fortalte meg sannheten, og da svarte han " fordi jeg ikke syntes det var verdt forholdet vårt".

Denne setninga har grodd seg fast.

For det betyr jo at om han er utro igjen, får jeg trolig aldri vite det. Og det er den biten som herper hodet mitt. Jeg syns ingen fortjener å leve i forhold hvor begge parter ikke vet hvilken plass de har hos den andre. jeg tror ikke noe på han når han forteller hva han har gjort på byen. Jeg føler jeg blir jugd til uansett hva når det kommer til den biten. Jeg er selv en veldig ærlig, respektfull jente mot andre,og lever på regelen " vær mot andre slik du vil andre skal være mot deg". Men her får jeg løgn.. Fordi han føler at jeg ikke trengte å vite det.

Som sagt; jeg elsker jo denna mannen. Det er bare at med en gang han drar ut/ på tur uten meg vil jeg heller være singel, enn å bli jugd for igjen.så denne lille forsvarsveggen jeg lager meg blir bare større og høyere for hver gang han drar ut uten meg/ på tur.

Jeg tror jeg ødelegger mitt eget forhold med denne metoden. En dag har jeg klart å skve vekk en fyr som jeg ser både ekteskap,barn,alderdom osv med.

Vil man aldri klare å komme over utroskap? Må man ta igjen, for å føle at man har det samme forholdet til herandre?

[Gjest Anonym]

Takk det er akkurat det jeg føler! Fornuften vs følelsene.

Jeg vil så inderlg snakke om han hvor mye dette plager meg. Men jeg er redd jeg kommer til å legge det fram feil.. Jeg er redd han vil tro at jeg gjør det slutt. For han er slik at det er ingenting som heter pause etc. Enten sammen eller ikke sammen.

[Havbris]

Til TS.

Hvis du ikke har forsonet deg med det som skjedde så har du kanskje valgt feil. Et forhold kan ikke leve med mistillit og bitterhet over tid. Kanskje var det fornuften din som tilga - og ikke følelsene?

[Havbris]

Jeg har opplevd utroskap selv, og jeg var også nyoperert. Det var sårt og jævlig, og jeg skjønner hva du sliter med.

Idag - 2,5 etter at han fortalte det - føler jeg at jeg er ferdig med dette og jeg har forsonet meg med det som skjedde. Jeg har inntrykk av at du er langt unna det å forsone deg med det som skjedde - og at det fremdeles preger ditt forhold til han. Du tror at han fremdeles lyver for deg.

Om dere skal ha en fremtid sammen så må denne historien en gang ut av systemet ditt. Om du ikke klarer å ha tillit til denne mannen så bør du kanskje gå. Når du beskriver din mistillit så får jeg en følelse av at du føler en viss forakt - men fornuften forteller deg at du bør satse.

Gå ut av forholdet - eller gjør noe med det som du ikke er ferdig med.

[Gjest Anonym]

Det er jo det jeg ikke klarer å skjønne selv:(

Jeg føler jeg blir dratt i to retninger i min egen kropp, og derfor klarer jeg ikke se hvem vei som er den rette. Hadde det vært slik at jeg ikke elsket han, eller at jeg irriterte meg på et vis hadde det vært enklere.. Men nå føles det bare som om hodet mitt lever sin egen verden.. Hvorfor klar jeg ikke bare tenke " han elsker meg jo virkelig, og jeg han. Hvorfor skyver du han vekk? Slutt med det.."

[Gjest Anonym]

Jeg har opplevd utroskap selv, og jeg var også nyoperert. Det var sårt og jævlig, og jeg skjønner hva du sliter med.

Idag - 2,5 etter at han fortalte det - føler jeg at jeg er ferdig med dette og jeg har forsonet meg med det som skjedde. Jeg har inntrykk av at du er langt unna det å forsone deg med det som skjedde - og at det fremdeles preger ditt forhold til han. Du tror at han fremdeles lyver for deg.

Om dere skal ha en fremtid sammen så må denne historien en gang ut av systemet ditt. Om du ikke klarer å ha tillit til denne mannen så bør du kanskje gå. Når du beskriver din mistillit så får jeg en følelse av at du føler en viss forakt - men fornuften forteller deg at du bør satse.

Gå ut av forholdet - eller gjør noe med det som du ikke er ferdig med.

hordan klarte du å forsone deg? Hvordan tankegang brukte du?

Det er jo at han ikke fortalte det selv.. Kanskje jeg hadde klart å sett det på en annen måte, om han hadde fortalt det selv.. Men det vil jeg aldri få vite..

[Havbris]

hordan klarte du å forsone deg? Hvordan tankegang brukte du?

Det er jo at han ikke fortalte det selv.. Kanskje jeg hadde klart å sett det på en annen måte, om han hadde fortalt det selv.. Men det vil jeg aldri få vite..

Det er nok sant at, det at han fortalte det uoppfordret selv - det ga et annet utgangspunkt enn det du opplevde. Vi har prioritert forholdet i tiden etterpå, vi har snakket og snakket og har også fått profesjonell hjelp. Han har gått 100% inn for å vinne min tillit igjen og han har gitt meg masse rom og tid for å snakke meg igjennom krisen - og han har vist seg som en angrende mann. Vi har vært sammen i 21 år.

[Gjest Anonym]

Det er godt at dere klarte det. Kunne ønske min samboer kunne være like mye gira på å vinne tilliten tilbake.. Men han blir sur hver gabg jeg tar opp dette. Han blir sur fordi han blir lei seg av det. Og slik ender det som regel. Han føler liksom at vi har snakket nok om det her. Men jeg sier at det er nettopp derfor jeg ikke er over det fordi vi ikke har gjort det..

[Havbris]

Det er godt at dere klarte det. Kunne ønske min samboer kunne være like mye gira på å vinne tilliten tilbake.. Men han blir sur hver gabg jeg tar opp dette. Han blir sur fordi han blir lei seg av det. Og slik ender det som regel. Han føler liksom at vi har snakket nok om det her. Men jeg sier at det er nettopp derfor jeg ikke er over det fordi vi ikke har gjort det..

Det er jo ikke han som skal definere om - og når - du kjenner deg ferdigsnakket. Det er ikke uvanlig at den som har vært utro ønsker å bli ferdig fortere enn den som har blitt sveket.

Jeg tror ikke du er ferdig med dette fordi du ikke har fått snakket deg ferdig - og derfor ligger denne historien som en verkebyll inni deg - og mellom dere.

Fikk du ikke snakket noe om dette etterpå?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er noe vi kan slå fast: At når den utro part forteller selv om ugjerningen, da er det "lettere" å jobbe seg igjennom det enn når den som blir bedratt må gå og kjenne lenge på at noe er gale og finne ut på verst mulig måte. Jeg ser dette er et gjennomgangstema.

Jeg vet med meg selv at hadde jeg blitt fortalt av ham som gjorde det, enn å finne det ut på den fæle måten jeg gjorde, så hadde det vært "enklere" i dag.

[Havbris]

Jeg tror det er noe vi kan slå fast: At når den utro part forteller selv om ugjerningen, da er det "lettere" å jobbe seg igjennom det enn når den som blir bedratt må gå og kjenne lenge på at noe er gale og finne ut på verst mulig måte. Jeg ser dette er et gjennomgangstema.

Jeg vet med meg selv at hadde jeg blitt fortalt av ham som gjorde det, enn å finne det ut på den fæle måten jeg gjorde, så hadde det vært "enklere" i dag.

Ja - dette er to ulike utgangspunkt! Når man oppdager det selv så får man jo bekreftet at ens partner bevisst gikk inn for å lure deg og holde det skjult. Da er det sikkert vanskelig å gjenfinne både tillit og trygghet!

[AnonymBruker]

Det er godt at dere klarte det. Kunne ønske min samboer kunne være like mye gira på å vinne tilliten tilbake.. Men han blir sur hver gabg jeg tar opp dette. Han blir sur fordi han blir lei seg av det. Og slik ender det som regel. Han føler liksom at vi har snakket nok om det her. Men jeg sier at det er nettopp derfor jeg ikke er over det fordi vi ikke har gjort det..

Jeg har det på akkurat samme måten....blir skremt når jeg leser dette, for dette er så lik min situasjon. Det blir bare krangel hos oss når jeg prøver å snakke om det, fordi han er lei av å høre det og synes jeg kjefter unødvendig og aldri blir ferdig med det. I det siste har det blitt så voldsomme krangler av jeg unngår alt som har med det å gjøre.

Håper bare at ting blir bedre av seg selv. Men det er klart, når man ikke får lov til å snakke sammen så mister man jo noe både hos seg selv, og i partneren.

I det stille ber jeg av og til bare om et mirakel. Men jeg har lært at man ikke trenger å ta forhastede valg. Blir der jeg er nå og når tiden er rett vil du kjenne om du skal gå eller bli.

[Gjest Anonym]

Og i tillegg er svaret hans " så gjør det slutt med meg da om du har det så jævlig!"

Er jo umulig å få en avslutning når den parten, som faktisk bare skulle vært ydmyk og bøyd seg i støvet, velger å bli sur og sint når den parten som er blitt bedratt prøver å komme gjennom det

[Gjest Anonym]

Ja - dette er to ulike utgangspunkt! Når man oppdager det selv så får man jo bekreftet at ens partner bevisst gikk inn for å lure deg og holde det skjult. Da er det sikkert vanskelig å gjenfinne både tillit og trygghet!

Det er sant. Tror at dette blir som ett arr.. Det gror igjen, men er der.. Hver gang du ser på det husker du hvorfor du fikk det, og hvor vondt det var..