Men slutt å mase da!

[Mynona]

Hvis du ikke har noe annet å snakke med dine gifte venner om er barn, så er dere kanskje ikke så gode venner

For alt du vet kan de ha prøvd i 5 år, men enda ikke fått det til. Kanskje de nettopp har hatt en spontanabort og temaet er sårt, kanskje de faktisk ikke har det bra i forholdet, så de vil vente med å sette barn til verden. Eller kanskje de ikke har lyst til å få barn enda. Eller i det hele tatt. Det kan ligge veldig personlige grunner bak, så jeg synes man skal trå varsomt.

[Gjest finurlig]

Hvis du ikke har noe annet å snakke med dine gifte venner om er barn, så er dere kanskje ikke så gode venner

For alt du vet kan de ha prøvd i 5 år, men enda ikke fått det til. Kanskje de nettopp har hatt en spontanabort og temaet er sårt, kanskje de faktisk ikke har det bra i forholdet, så de vil vente med å sette barn til verden. Eller kanskje de ikke har lyst til å få barn enda. Eller i det hele tatt. Det kan ligge veldig personlige grunner bak, så jeg synes man skal trå varsomt.

At de har prøvd i 5 år er ikke aktuellt, da de ikke har vært gift lengre enn 2 år eller bare noen måneder. Men hvis de sliter med å få barn, er det så vanskelig å fortelle meg da? Skal man bare slutte å spørre om noenting, fordi det kan være vanskelig for den andre parten å svare?

Jeg som singel må stadig svare for meg til familie og venner om hvorfor jeg ikke har giftet meg enda. Det er ikke gøy, men jeg gjør det da fordetom.

[I-AM-Nicole]

Det er nå virkelig din sak og for ikke snakke om DITT valg.. Hallo i kukluken =P

Du må unnskylde uttrykket, haha =)

[Athene]

Jeg har begynt å si at jeg ikke kan få barn. At jeg har vært hos lege og at det aldri kommer til å skje.

Tror du ikke jævlene begynner å mase om adopsjon og surrogati???

"Nei, vi skal ikke ha barn. Vi har aldri sett vitsen med barn, de stjeler nattesøvnen, ødelegger karrieren, okkuperer fritidien, og er en av de viktigste årsaken til at man krangler og skiller seg. Det frister mye mer å bare være kjærester, nyte hverandre og en romslig økonomi. Dette med at alle må ha barn er en gammeldags tanke, verden ser annerledes ut i dag enn da du var ung. Du forstår det at vi som har en utdannelse finner mye glede i å gjøre karriere, så vi behøver ikke å få barn for å gi hverdagen mening, men det er jo annerledes for deg som knapt har fullført videregående. Hvor skal dere på sommerferie forresten? Biltur i Danmark igjen, ja, og en tur innom dyreparken i år igjen. Jøss, sikkert supert det, for de små. Selv har skal vi to uker på SPA hotell i Italia, vi har sikret at hotellet er barnefritt."

Man blir ikke kjempepopulær. Men jeg har aldri fått samme spørsmål fra samme person to ganger.

[Mynona]

At de har prøvd i 5 år er ikke aktuellt, da de ikke har vært gift lengre enn 2 år eller bare noen måneder. Men hvis de sliter med å få barn, er det så vanskelig å fortelle meg da? Skal man bare slutte å spørre om noenting, fordi det kan være vanskelig for den andre parten å svare?

Jeg som singel må stadig svare for meg til familie og venner om hvorfor jeg ikke har giftet meg enda. Det er ikke gøy, men jeg gjør det da fordetom.

Jeg tenkte mer generelt.

Og ja, at det er vanskelig å få barn er for mange veldig vanskelig å snakke om.

[Athene]

Det finnes aldri riktig sted og tid for spørsmålet "når skal dere ha barn da?". Hva trur man at man oppnår - overtale noen til å få barn? Dersom paret har lyst på barn, og kan få barn, er de nok gravide ganske fort. Har de lyst til å vente skal de ikke behøve å forsvare dette. Kan de ikke få barn er det et utrolig belastende spørsmål.

Barnløshet er noe de fleste par ikke orker å snakke om, det er noe av det tøffeste man kan oppleve i livet (i alle fall som bosatt i et land som Norge). Det er så mange nederlag, håp, tøffe behandlinger, nye nedturer. De fleste som er i denne prosessen ønsker ikke å snakke om det, og det å få slike spørsmål fra venner er utrolig smertefullt, og for min del kan for inngående spørsmål fort føre til en natt full av tårer.

Vår barnløshet er vår sak. Ingen vet om det. Jeg orker ikke tanken på at alle skal ha forhåpninger sammen med oss, da er nedturen ekstra større når spørsmålet om "hvordan gikk det denne gangen" kommer. Jeg vil ikke ha velmende råd - om at jeg sikkert bare kan begynne på lavkarbo, trene litt mindre, være avholds, og i alle fall ikke "at det bare er å stoppe å tenke på det, for jeg kjenner en som hørte om et par som ble gravide etter å ha adoptert.....". Jeg ønsker heller ikke å høre at donasjon og adopsjon er enkle løsninger. Og jeg ønsker ikke at alle skal holde kjeft om egne barn, kvie seg til å snakke om graviditeter, og gå på nåler rundt meg, i tilfelle de ser noe feil.

Endret 17. februar 2012 av Athene

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som spør om det snart blir en familieforøkelse. De fleste av mine venner har giftet seg raskt, og da begynner man jo å undre, selv om det har vist seg at enkelte av de ikke var gravide.

Dessuten synes jeg det er en naturlig del etter giftemål. Kanskje man ikke har planlagt det med en gang, men når man spør gifte, barnløse, om de skal ha barn snart, så får man i det minste samtalen i gang. Hvis jeg ikke kan spørre om det, så har jeg nesten ingenting å snakke med dem om lengre..

Det er 2012... Du mener folk fortsatt har "Shotgun Weddings"?

"Naturlig etter giftermål"?? Altså unskyld meg, men vokste du opp i en sekt??

Det er oppriktig trist at du ikke har noe å snakke med venninnene dine om, men da er det kanskje på tide å utvide horizonten litt og se om du kan finne deg noen intressante venner.

Senere presterer du også å si at man kan da ikke slutte å spørre om ting bare fordi det er ubehagelig å svare.

Går du bort til rusavhengige og ber dem forklare hvorfor de bruker Heroin?

Slik du ordlegger deg høres du utolig egoistisk ut.

-TS

[Kosemose]

Først og fremst: Jeg spør ikke folk om de har lyst på barn, om de ønsker seg barn, om de har tenkt på barn. For jeg har fått med meg at da er jeg en slem jævel som bare er ute etter å grave i andres liv.

Når det er sagt så undrer det meg at det å få barn skal være så tabu i norge i år 2012. Det å få barn er det mest naturlige, også skal det liksom være et ikke-tema? Har man et vennepar som ikke har barn, så skal man ikke kunne spørre om de tenker på å få barn, selv om man sitter og snakker fortrolig om det meste annet.

Men hva hvis man møter noen fremmede i selskap; er det greit å spørre om de har barn? Som en naturlig fortsettelse av "hvor bor du, hva driver du med"? Eller er det også tabu? (jeg vet forresten om folk som syns det er vel så ekkelt å bli spurt om det evindelige "hva driver du med" fordi de ikke føler de har kommet noen særlig vei og skammer seg over det. Så sånn sett vet man aldri hvor skoen trykker og bør kanskje holde seg til å snakke om været og tv-serier?

Jeg håper i allefall dere som blir så sinte fordi at noen lurer på om dere tenker på å få barn, kan innse at spørsmålet ikke er vondt ment, og at de som spør høyst sannsynlig spør fordi de unner dere å få barn og ønsker at dere skal få oppleve samme glede som de selv har. Det er mulig det er en grusom ting å spørre om, men intensjonen er nok ikke så slem som dere tror. Det er da i allefall noe?

[Gjest Cessie]

"Nei, vi skal ikke ha barn. Vi har aldri sett vitsen med barn, de stjeler nattesøvnen, ødelegger karrieren, okkuperer fritidien, og er en av de viktigste årsaken til at man krangler og skiller seg. Det frister mye mer å bare være kjærester, nyte hverandre og en romslig økonomi. Dette med at alle må ha barn er en gammeldags tanke, verden ser annerledes ut i dag enn da du var ung. Du forstår det at vi som har en utdannelse finner mye glede i å gjøre karriere, så vi behøver ikke å få barn for å gi hverdagen mening, men det er jo annerledes for deg som knapt har fullført videregående. Hvor skal dere på sommerferie forresten? Biltur i Danmark igjen, ja, og en tur innom dyreparken i år igjen. Jøss, sikkert supert det, for de små. Selv har skal vi to uker på SPA hotell i Italia, vi har sikret at hotellet er barnefritt."

Man blir ikke kjempepopulær. Men jeg har aldri fått samme spørsmål fra samme person to ganger.

Noteres til seinere bruk...

[ara]

Enig med Yvonne jeg! Det er rett og slett frekt å spørre og mase på andre om barn. Det er deres sak og ingen andre har noe med det. Folk burde tenke litt lenger enn nesa noen ganger... Er ikke alle som har så lett for å gravide og det finnes også nok av dem som ikke vil eller er klare for barn enda...

[Anglofil]

Først og fremst: Jeg spør ikke folk om de har lyst på barn, om de ønsker seg barn, om de har tenkt på barn. For jeg har fått med meg at da er jeg en slem jævel som bare er ute etter å grave i andres liv.

Når det er sagt så undrer det meg at det å få barn skal være så tabu i norge i år 2012. Det å få barn er det mest naturlige, også skal det liksom være et ikke-tema? Har man et vennepar som ikke har barn, så skal man ikke kunne spørre om de tenker på å få barn, selv om man sitter og snakker fortrolig om det meste annet.

Men hva hvis man møter noen fremmede i selskap; er det greit å spørre om de har barn? Som en naturlig fortsettelse av "hvor bor du, hva driver du med"? Eller er det også tabu? (jeg vet forresten om folk som syns det er vel så ekkelt å bli spurt om det evindelige "hva driver du med" fordi de ikke føler de har kommet noen særlig vei og skammer seg over det. Så sånn sett vet man aldri hvor skoen trykker og bør kanskje holde seg til å snakke om været og tv-serier?

Jeg håper i allefall dere som blir så sinte fordi at noen lurer på om dere tenker på å få barn, kan innse at spørsmålet ikke er vondt ment, og at de som spør høyst sannsynlig spør fordi de unner dere å få barn og ønsker at dere skal få oppleve samme glede som de selv har. Det er mulig det er en grusom ting å spørre om, men intensjonen er nok ikke så slem som dere tror. Det er da i allefall noe?

Jeg synes forsåvidt det er greit og kurant å spørre om man har barn, det bryr jeg meg ikke så mye om, og det er som regel en naturlig del av det å bli kjent.

MEN, det jeg ikke synes noe om er de som ikke stopper der, som skal mase og grave "hvorfor har dere ikke barna da?", "blir det ikke barn snart da?" osv. Sånne spørsmål har ingen andre noe med enn mannen min og meg. Dessuten gjør det meg veldig ubekvem å svare på disse spørsmålene fordi det er ikke alltid man har et godt svar, eller det er spørsmål man ikke ønsker å svare på av ulike grunner.

Mvh Yvonne

[Athene]

Først og fremst: Jeg spør ikke folk om de har lyst på barn, om de ønsker seg barn, om de har tenkt på barn. For jeg har fått med meg at da er jeg en slem jævel som bare er ute etter å grave i andres liv.

Når det er sagt så undrer det meg at det å få barn skal være så tabu i norge i år 2012. Det å få barn er det mest naturlige, også skal det liksom være et ikke-tema? Har man et vennepar som ikke har barn, så skal man ikke kunne spørre om de tenker på å få barn, selv om man sitter og snakker fortrolig om det meste annet.

Men hva hvis man møter noen fremmede i selskap; er det greit å spørre om de har barn? Som en naturlig fortsettelse av "hvor bor du, hva driver du med"? Eller er det også tabu? (jeg vet forresten om folk som syns det er vel så ekkelt å bli spurt om det evindelige "hva driver du med" fordi de ikke føler de har kommet noen særlig vei og skammer seg over det. Så sånn sett vet man aldri hvor skoen trykker og bør kanskje holde seg til å snakke om været og tv-serier?

Jeg håper i allefall dere som blir så sinte fordi at noen lurer på om dere tenker på å få barn, kan innse at spørsmålet ikke er vondt ment, og at de som spør høyst sannsynlig spør fordi de unner dere å få barn og ønsker at dere skal få oppleve samme glede som de selv har. Det er mulig det er en grusom ting å spørre om, men intensjonen er nok ikke så slem som dere tror. Det er da i allefall noe?

Aller først - jeg vet at det aldri er vondt ment, kanskje med unntak av et-par av min manns kusiner, som mener jeg er mindrverdig fordi jeg ikke har barn. Spørsmålet føles likevel veldig vondt, og smerten i det jeg blir stilt til veggs kan sitte igjen i timesvis.

Videre reagerer jeg ikke på spørsmålet "har dere barn?". Jeg synes det er et naturlig spørsmål når man treffer nye mennesker. Men får man et nei lar man det ligge. Mange fortsetter å grave, og skal understreke ar barn er meningen med livet.

Men spørsmålet "når skal dere ha barn" bør aldri bli stilt. Årsaken er at du har følgende svaralternativer:

- Ja, vi har nettop begynt å prøve/er gravide (ikke noe vi vil dele med noen før vi er 12 uker på vei).

- Nei, mannen/damen vil ikke ha barn/flere barn (krangling på hjemmebane, vonde følelser når spørsmålet blir stilt.)

- Nei, ikke ennå. (jeg trenger ikke å forklare meg til deg, og er lei av å få spørsmålet)

- Ja, vi har prøvd lenge men det går ikke (vonde følelser)

- Nei, vi kan ikke, fordi jeg/han er steril (veldig vonde følelser).

- Ja/nei...plaprer i vei (et fåtall mennesker)

Hvorfor stille et spørsmål når sannsynligheten for at personen ikke vil snakke om dette, eller at spørsmålet vekker vonde tanker, er skyhøy?

Endret 17. februar 2012 av Athene

[Gjest "gjest"]

Folk er rett og slett uhøflige. Noen ganger mistenker jeg dem for å være ekle med vilje, men konkluderer med at de ikke tenker seg om. Uansett, det betyr ikke at man ikke kan kritisere dem for det.

F. eks i oktober så besøkte jeg en venninne som hadde fått en sønn to mnd tidligere, det her var prøverørsbarn, hun har barn fra før, han har banr fra før, men de fikk ingen sammen på naturmetoden, noe de var ille berørt over pga folk spurte og grov om når babyen som skulle "forene" de to søskenflokken kom.

Så hun sitter i ammestolen og jeg holder i jenta, så spør hun ut i fra intet i en tone: Ja, har du ikke lyst på en du da???

Jeg er singel og har ikke funnet noen jeg kunne tenkt meg å få barn ilag med og det visste hun utmerket godt. Skal innrømme at jeg skuffen min falt og jeg lurte på om jeg skulle sette henne på plass, men lot det være.

Har ikke kontaktet henne siden pga jeg synes hun har blitt et dumt selvsentrert svin.

Endret 17. februar 2012 av "gjest"

[kaprifolen]

Har etterhvert fått baller nok til å svare et av følgende alternativ:

A) alle vil ikke ha barn, alle kan ikke få barn.

B) Barn? Nei, vet ikke jeg. Hvor mye tjener du forresten? Og hvordan er helsa? Siden vi først er inne på privatsaker..?

4 år som ung gift, 3 år som prøver, utredning og MA etter en uforklarlig "vellykket" befruktning, kombinert med 15 slike spm i uka (jeg telte i en mnd for å finne et snitt) har fått meg slik.

[AnonymBruker]

De spør her også, bare fordi jeg og samboer har kjøpt oss hus. Kan man ikke flytte uten å vente barn liksom? Er ikke så keen på å være stuck på 35 kvm resten av livet!

[Frøken Smilla]

Jeg er en av de som spør om det snart blir en familieforøkelse. De fleste av mine venner har giftet seg raskt, og da begynner man jo å undre, selv om det har vist seg at enkelte av de ikke var gravide.

Dessuten synes jeg det er en naturlig del etter giftemål. Kanskje man ikke har planlagt det med en gang, men når man spør gifte, barnløse, om de skal ha barn snart, så får man i det minste samtalen i gang. Hvis jeg ikke kan spørre om det, så har jeg nesten ingenting å snakke med dem om lengre..

Jeg blir helt matt av at folk tror at de har noe med andres private anliggende hele tiden! Hva med å utvise litt takt og tone?

De aller fleste voksne mennesker i langvarige parforhold, som har giftet seg og/eller kjøpt bolig sammen, har nok på et eller annet tidspunkt diskutert dette med barn. I den prosessen har de så kommet frem til om de ønsker barn, om én ønsker barn og den andre ikke, eller om de ikke ønsker barn. Kanskje ønsker de barn om en stund, kanskje ønsker den ene barn om noen år mens den andre ønsker det nå. Og kanskje har de prøvd, bare for å oppdage at de ikke får det til. Kanskje får de det aldri til, heller ikke med hjelp. I de aller fleste av de overnevnte tilfellene vil det være forferdelig såre følelser knyttet til dette for minst én av dem. Det vet du ikke. Det eneste du vet er at de ikke har barn, og med mindre de bringer det opp som et tema, er det noe du har like lite med som hvor ofte de har sex.

Hvis det er sånn at du ikke har noe å snakke med vennene dine om utover hvorvidt de skal ha barn eller ikke, er dere nok heller ikke så nære at det vil være naturlig for dem å fortelle deg om det er et problem knyttet til dette med graviditet. Det kan heller virke som om dere har vokst litt i hver deres retning.

[AnonymBruker]

Jeg håper i allefall dere som blir så sinte fordi at noen lurer på om dere tenker på å få barn, kan innse at spørsmålet ikke er vondt ment, og at de som spør høyst sannsynlig spør fordi de unner dere å få barn og ønsker at dere skal få oppleve samme glede som de selv har. Det er mulig det er en grusom ting å spørre om, men intensjonen er nok ikke så slem som dere tror. Det er da i allefall noe?

Vet du hva, etter å ha vært ufrivillig barnløs i et par år har jeg hatt god tid til å forsone meg med tanken på at folk ikke mener det vondt. Jeg har hatt god tid til å perfeksjonere min egen reaksjon når folk spør slik at det ikke skal vises hvor vondt det er for meg/oss at vi ikke klarer å lage egne barn mens vennene våre sitter med nummer to eller har nummer tre på gang. (Vennene våre vet om det, så det er sagt - så de spør ikke). Det er mulig du mener jeg er selvhøytidelig og litt primadonna som ikke liker å bli spurt, og at jeg velter meg i sel medlidenhet mens jeg forbannet alle slemmingene som lurer på "når skal dere ha barn da, og dere må ikke vente for lenge for det blir jo tross alt vanskeligere med årene". Men faktisk er det motsatt, jeg foretrekker å ikke få spørsmålet fordi jeg ikke vil til det stedet der jeg er den mislykkede kvinnen som ikke klarer det mest kvinnelige av alt, nemlig å lage barn. For når jeg er i det hullet er jeg ikke mye tess, du kan kanskje tro jeg overdriver men da klarer jeg ikke å jobbe eller være sosial. Så for min egen del er det best at jeg ikke blir dratt dit. Så enda så mye det ikke er vondt ment så synes jeg det er et unødvendig spørsmål som jeg håper at jeg ikke får.

[AnonymBruker]

Renger da med dere ikke spør min tørrlagte alkoholikervenn om han vil ha en øl eller hvorfor han ikke bare setter igjen bilen, at dere ikke spør nabojenta med store generelle lærevansker hvordan det går på skolen, eller at dere ikke spør min angstfulle venninne, som har et par brutte studier bak seg, hva hun driver med eller hvorfor hun ikke kom på klasse reunion...

[Sweetpea25]

Det er vel det at omgivelsene rundt deg har forventninger når det skjer ting i livet til folk... Har man giftet seg, er det mas og tjas om man ikke snart skal få barn... Har man vært singel ei stund er det mas om at det kanskje er på tide å få seg en ny kjæreste.. Er selv blitt samboer for et år siden, og får ofte høre "Ja... Det blir vel snart barn nå da, nå som dere bor sammen?"

Folk bør heller passe på sine egne saker, framfor å mase på andre!

Endret 18. februar 2012 av Sweetpea25

[AnonymBruker]

Det eneste du vet er at de ikke har barn, og med mindre de bringer det opp som et tema, er det noe du har like lite med som hvor ofte de har sex.

Kanskje man burde svart "nei, vi har sluttet med sex, vi skjønte ikke helt greia med det, liksom".

For den enkle og greie "vi er frivillig barnløse" funker i hvert fall ikke..., den utløser bare flere spørsmål.

Har også ofte vurdert å spørre folk som får tre barn eller flere om det ikke snart er nok nå. Men jeg har ikke turt så langt.