Skal bli tante

[Havbris]

Tirkes - jeg deler tankene dine.

Livene våre blir desverre ikke alltid slik vi planlegger - fordi liv ikke går langs en lineær akse. Nå har dette skjedd og du TS, må forholde deg til det på en eller annen måte, som ihvertfall ikke skader barnet.

Du kan være uenig i din brors valg, og du kan mislike hans uansvarlighet, det er helt legitimt. Men du må ta stilling til hvordan du selv ønsker å stille opp for barnet.

Familie- nettverk er viktige, og spesielt for barn som har foreldre som kanskje ikke var helt modne da de fikk barn. Vil du ikke være en del av et slikt nettverk?

[Sissa]

Du virker veldig sjalu.

[Gjest Geirianne]

Tirkes - jeg deler tankene dine.

Livene våre blir desverre ikke alltid slik vi planlegger - fordi liv ikke går langs en lineær akse. Nå har dette skjedd og du TS, må forholde deg til det på en eller annen måte, som ihvertfall ikke skader barnet.

Du kan være uenig i din brors valg, og du kan mislike hans uansvarlighet, det er helt legitimt. Men du må ta stilling til hvordan du selv ønsker å stille opp for barnet.

Familie- nettverk er viktige, og spesielt for barn som har foreldre som kanskje ikke var helt modne da de fikk barn. Vil du ikke være en del av et slikt nettverk?

Bare for å pirke. Livene våre er faktisk lineære, uten at det betyr at du må følge en viss oppskrift. Du må faktisk fødes og dø og det går bare en vei. Du kan ikke endre livet ditt sin retning for du må dø. Du kan ikke gå tilbake til barndommen om det passer deg, for du er hvor du er.

Om du tenker på at livene våre ikke må følge en slags oppskrift så er det helt riktig det, men det er ikke det samme som at de ikke er lineære.

[Havbris]

Bare for å pirke. Livene våre er faktisk lineære, uten at det betyr at du må følge en viss oppskrift. Du må faktisk fødes og dø og det går bare en vei. Du kan ikke endre livet ditt sin retning for du må dø. Du kan ikke gå tilbake til barndommen om det passer deg, for du er hvor du er.

Om du tenker på at livene våre ikke må følge en slags oppskrift så er det helt riktig det, men det er ikke det samme som at de ikke er lineære.

Takk for korrigeringen. Livene er lineære i den forstand at de følger et visst tidsforløp. Innholdsmessig er de ganske uforutsigbare og dynamiske, og det var vel det jeg ønsket å uttrykke.

[AnonymBruker]

Etter å ha lest åpningsinnlegget til ts, slår ordene sjalusi og egoisme meg.

Jeg er selv 20, samme med forloveden og samboeren min, vi planlegger barn. Er det galt da? Dette er noe som passer for oss, mens andre vil vente.

Modenheten på en 20 åring er FORSKJELLIGE! Hvis du leser hovedinnlegget en gang til så vil du se at det ikke bare er det at de har planlagt barnet som er problemet i situasjonene, men at broren og har mange andre problemer. Pluss at det er tydelig at de ikke evner å ta vare på barnet selv, ettersom de skal flytte hjem igjen til hans foreldre med babyen.

Regner med at du kun har alder til felles med broren, for du har kanskje har en inntekt og et bosted som ikke er hjemme hos foreldrene dine? Du er vel voksen nok til å se forskjellene mellom din situasjon og TS' bror situasjon? Les hovedinnlegget en gang til du.

[Gjest Kongsdatteren]

Angående dette ønsket fra dine foreldre om en abort så kan jeg bare si takk og lov for at vi mennesker er utsyrt med fri vilje!

Jeg syns du skal oppføre deg mot dette barnet som du hadde ønsket at din bror skulle oppført seg mot dine.

[Gjest BettyBoop28]

Angående dette ønsket fra dine foreldre om en abort så kan jeg bare si takk og lov for at vi mennesker er utsyrt med fri vilje!

Jeg syns du skal oppføre deg mot dette barnet som du hadde ønsket at din bror skulle oppført seg mot dine.

Jeg skjønner jo litt for babyens skyld og bekymringer og alt det at de skulle ønske de tok abort...

[AnonymBruker]

Da jeg leste overskriften tenkte jeg at dette kunne være en tråd å identifisere seg med. Som frivillig barnløs sliter jeg med å engasjere meg i barn som jeg på en måte er forpliktet til å engasjere meg i. Men så er din argumentasjon "jeg ville være først"? Hva er det for noe?

[Gjest BettyBoop28]

Da jeg leste overskriften tenkte jeg at dette kunne være en tråd å identifisere seg med. Som frivillig barnløs sliter jeg med å engasjere meg i barn som jeg på en måte er forpliktet til å engasjere meg i. Men så er din argumentasjon "jeg ville være først"? Hva er det for noe?

Skjønner forøvrig sjalusien også, siden det er naturlig å bli sjalu, men er galt om hun skal la det gå ut over tanteungen, men å føle på sjalusi er lov.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker mest på dine stakkars foreldre som nå skal ha dette sirkuset hjemme hos seg. Det går ikke. Faktisk så kommer det til å ende med dunder og brak, med en 20årig gravid jentunge som ikke jobber eller gjør noe som helst. Det hadde jeg ikke godtatt i mitt hjem, sønn eller ikke sønn. Det er så til de grader urealistisk at jeg må flire..

Så jeg tenker du bekymrer deg i unøden. Hun er nok hjemme hos SIN mor før ni mnd er gått.

Og blir du selv gravid så har du neppe tid eller krefter til å løpe etter deres unge.

Slæpp off. Det årnær sæ.

[Mooria]

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

Ja, du er både egoistisk og barnslig, og ikke minst selvopptatt og direkte ufordragelig.

Vet ikke hva jeg skal si, nå ble jeg rett og slett flau på dine vegne. Ærlig talt, å bli sur fordi man ikke er først ute med å få barn? Det blir bare for dumt. Og moren din er tydeligvis ikke noe bedre.. Hun ble "knust" da hun fikk vite at de skal ha barn? Hvorfor det? Og hva får deg til å tro at ditt fremtidige barn er verdt mer enn dette barnet?

Jeg synes virkelig synd på broren din og dama hans, og ikke minst barnet! Det må være trist for dem å ha en sånn familie rundt seg, som kun tenker på seg selv og ikke er i stand til å glede seg på andres vegne.

Endret 11. januar 2012 av Mooria

[Gjest Madelene1]

Min bror og hans kjæreste skal ha barn om noen mnd. De er begge 20 år gamle, han har jobb og hun skulle gå på skole men har nå sluttet. De har vært sammen i 1 år og har på den tiden forlovet seg, flyttet sammen, flyttet flere ganger fra sted til sted og har hatt mange fikse ideer som har gått i dass. Dette barnet ser ut til å være en av dem.

Dette var nemlig planlagt, og de ringte til våre foreldre med nyheten ed en gang de visste om graviditeten. Mamma og pappa var selvsagt knust, de visste ikke om planleggingen, spesielt mamma som har gledet seg enormt til å få barnebarn, men som nå er ganske flau over det hele, vil ikke fortelle det til noen og gruer seg til resten av familien skal få vite det slik at det slår tilbake på henne. Helst hadde de sett at de tok abort, og det sa de selv til meg, men de kan selvsagt ikke be henne om det. Nå skal min bror og dama dessuten flytte hjem, om de planlegger å finne noe eget eller skal bo på gutterommet slik de gjorde i begynnelse av deres forhold er vanskelig å si. Mine foreldre har alltid sydd puter under armene på min bror og kommer neppe til å være streng med ham når alt kommer til alt.

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

Herregud! Er foreldrene dine flaue over at de skal bli besteforeldre kun fordi de kommende foreldrene er i 20årene!? Gud bedre for noen foreldre dere har. De burde skamme seg!

Hvordan du skal forholde deg til tantebarnet ditt, kommer vel helt ann på hvilken person du egentlig er. Om du er ei drittkjerring- hold deg unna.

Er du et bra kvinnemenneske så ønsker du dette barnet hjertelig velkommen til denne verden! Gled deg heller over situasjonen istedenfor å sutre over at du ikke er den som får baby og all oppmerksomhet først!

Endret 11. januar 2012 av Madelene1

[Gjest løs i strikken]

Herregud! Er foreldrene dine flaue over at de skal bli besteforeldre kun fordi de kommende foreldrene er i 20årene!? Gud bedre for noen foreldre dere har. De burde skamme seg!

Du er klar over at det faktisk ikke er å forvente at en 19-20 åring får barn sant?

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er i Norge pr 2010 28,2 for kvinner og 30,8 for menn.

Jeg tror også det er veldig få besteforeldre som hadde syntes det var helt topp å ha barn som sammen med partneren sin skulle slutte på jobb og flytte inn igjen på barnerommet med deres nyfødte barn. Uansett hvor gamle barna deres er.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner familien godt. De blir bedt om å være stolte av at førstegangsforeldrene utviser dårskap før ungen er født, og gir hele familien JOBB og ANSVAR istedet for kos og hygge. "Hey, gjett hva, vi skal få en unge og dere skal ta ansvar for at vi har mat, klær, tak over hodet, transport, lege og nattevakt".

I tillegg er det familien det går ut over når den nybakte primadonnaen "får nok av den jævla svigermora som blander seg i alt" og flytter vekk så de ikke få se ungen engang.

[AnonymBruker]

Min bror og hans kjæreste skal ha barn om noen mnd. De er begge 20 år gamle, han har jobb og hun skulle gå på skole men har nå sluttet. De har vært sammen i 1 år og har på den tiden forlovet seg, flyttet sammen, flyttet flere ganger fra sted til sted og har hatt mange fikse ideer som har gått i dass. Dette barnet ser ut til å være en av dem.

Dette var nemlig planlagt, og de ringte til våre foreldre med nyheten ed en gang de visste om graviditeten. Mamma og pappa var selvsagt knust, de visste ikke om planleggingen, spesielt mamma som har gledet seg enormt til å få barnebarn, men som nå er ganske flau over det hele, vil ikke fortelle det til noen og gruer seg til resten av familien skal få vite det slik at det slår tilbake på henne. Helst hadde de sett at de tok abort, og det sa de selv til meg, men de kan selvsagt ikke be henne om det. Nå skal min bror og dama dessuten flytte hjem, om de planlegger å finne noe eget eller skal bo på gutterommet slik de gjorde i begynnelse av deres forhold er vanskelig å si. Mine foreldre har alltid sydd puter under armene på min bror og kommer neppe til å være streng med ham når alt kommer til alt.

Jeg og mannen min ønsker å få barn neste år, og dette var selvsagt en svært lite hyggelig nyhet - jeg ville være først, ikke bare for å sole meg i glansen, men fordi jeg synes at min bror har tatt fra mamma og meg det som skulle bli en svært gledelig nyhet, og ikke en kilde til problemer slik det er nå. Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem og til tantebarnet som kommer - jeg ønsker ikke å på noen måte signalisere at jeg mener at det de har gjort er greit, faktisk vil jeg ikke snakke med dem i det hele tatt, men jeg ser jo at jeg umulig kan ignorere barnet. Jeg ønsker f.eks. Ikke å sitte barnevakt eller være fadder, mye fordi jeg ikke ønsker å avlaste dem, har de tatt et valg om å bli foreldre må de passe på sin egen unge, og jeg er dessuten ganske sikker på at forholdet mellom dem vil ta slutt - jeg har heller aldri likt denne dama.

Er jeg fryktelig egoistisk og barnslig som tenker slik? Hvordan bør jeg forholde meg til dette?

og du er sikker på at det passer alle andre at du får barn?

De får passe sitt eget barn,skriver du...ja det skal man gjøre.

Det er problematisk når "barn" får barn.

At de kal flytte hjem til dine foreldre, det er noe foreldrene dine må gjøre noe med.

Skal love deg, at den dagen da barnet kommer,så vil du være den stolte tanten

En annen ting,hva syns foreldrene hennes om at de flytter hjem til dine foreldre?

Tror om ståa hadde væært lik hos oss,så har jeg tenkt at de ikke skulle ha all bryet.

Blir aldri ferdig med ungene,ungene flytter hjem igjen, så skal barnebarn bo der og....

[AnonymBruker]

Herregud! Er foreldrene dine flaue over at de skal bli besteforeldre kun fordi de kommende foreldrene er i 20årene!? Gud bedre for noen foreldre dere har. De burde skamme seg!

Hvordan du skal forholde deg til tantebarnet ditt, kommer vel helt ann på hvilken person du egentlig er. Om du er ei drittkjerring- hold deg unna.

Er du et bra kvinnemenneske så ønsker du dette barnet hjertelig velkommen til denne verden! Gled deg heller over situasjonen istedenfor å sutre over at du ikke er den som får baby og all oppmerksomhet først!

Hahaha Det er så selvsagt at du skal komme inn i denne tråden og klikke på TS. Du må være den største forkjemperen for at tenåringer-20 åringer får barn før de er modne selv.

Kan ikke du slutte å ta alle slike tråder som en fornærmelse mot deg selv, da hadde du virket moden nok til å være mamma, men du bekrefter jo bare det alle mener om de som blir unge mødre!

[Gjest BettyBoop28]

Herregud! Er foreldrene dine flaue over at de skal bli besteforeldre kun fordi de kommende foreldrene er i 20årene!? Gud bedre for noen foreldre dere har. De burde skamme seg!

Hvordan du skal forholde deg til tantebarnet ditt, kommer vel helt ann på hvilken person du egentlig er. Om du er ei drittkjerring- hold deg unna.

Er du et bra kvinnemenneske så ønsker du dette barnet hjertelig velkommen til denne verden! Gled deg heller over situasjonen istedenfor å sutre over at du ikke er den som får baby og all oppmerksomhet først!

Glede seg over situasjonen? Det stakkars barnet vokser opp med uskikkede foreldre som ikke har jobb eller noe, som bare kommer til å slacke off og overlate alt ansvaret til farens foreldre. Problemet her ligger ikke bare i at de er 20 år.

[Gjest finurlig]

Herregud! Er foreldrene dine flaue over at de skal bli besteforeldre kun fordi de kommende foreldrene er i 20årene!? Gud bedre for noen foreldre dere har. De burde skamme seg!

Hvordan du skal forholde deg til tantebarnet ditt, kommer vel helt ann på hvilken person du egentlig er. Om du er ei drittkjerring- hold deg unna.

Er du et bra kvinnemenneske så ønsker du dette barnet hjertelig velkommen til denne verden! Gled deg heller over situasjonen istedenfor å sutre over at du ikke er den som får baby og all oppmerksomhet først!

Las du i det hele tatt innlegget før du svarte?

Hun sier at de er 20 år og ikke virker klare for å ta det ansvaret et barn medfører, og at hun er redd de lemper alt ansvar over på foreldrene hennes.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har blandete følelser ettersom situasjonen ikke er optimal. Da jeg skulle bli tante for noen år siden, hadde jeg også en del "innvendinger" fordi ekteskapet broren min var i, aldri virket som det helt store (men de var over 25, og (senere) ekskona var også en real og inkluderende kvinne). Da tantebarnet mitt kom til verden var det imidlertid kjærlighet ved første blikk for min del, og -selv om det for så vidt ikke er så viktig - ble forholdet mitt til ekssvigerinnen også bedre/dypere.

Det å ville være først med barnebarn i søskenflokken - det bør du prøve å riste av deg. Det er ikke sånt en kan styre. Jeg synes du skal prøve å ha et nøytralt forhold til broren din og kjæresten hans, og være åpen for at det faktisk kan være supert å bli tante. Jeg elsker i hvert fall mitt tantebarn over alt på jord (har ikke barn selv).

[Gjest Madelene1]

Hahaha Det er så selvsagt at du skal komme inn i denne tråden og klikke på TS. Du må være den største forkjemperen for at tenåringer-20 åringer får barn før de er modne selv.

Kan ikke du slutte å ta alle slike tråder som en fornærmelse mot deg selv, da hadde du virket moden nok til å være mamma, men du bekrefter jo bare det alle mener om de som blir unge mødre!

Selvfølgelig støtter jeg andre som skal bli foreldre.

Og før du uttaler deg om at "det er så selvsagt at du skal komme inn i denne tråden", så burde du først og fremst vite hvorfor jeg gjør det, hva som er grunnen. Kanskje heller spørre om hva som skjedde de to gangene jeg ble gravid?

Skal du komme å hakke på meg som mor fordi jeg støtter andre som skal bli foreldre?

Hva i all verden får du ut av det? Hva vet du om hvor moden jeg er når det kommer til mitt barn? Og hva vet du om hvor modne ts bror og svigerinne blir når barnet faktisk kommer til verden?

Det er ikke sikkert at de forandrer seg så mye, men det kan også hende at de tar seg kraftig sammen!

Skal jeg hakke på deg, forresten, fordi at du ikke tørr å vise "hvem du er" og må skjule deg bak ab før du tørr å si noe?

Endret 12. januar 2012 av Madelene1