Om å være tykk

[AnonymBruker]

Jeg er stor, og har slanket meg/trent meg ned utallige ganger. Akkurat nå er jeg igang igjen.

For min del aner jeg ikke hvorfor jeg er stor. Noen uvaner har jeg selvsagt, men jeg er ikke stamgjeste på McD eller spiser masse godteri. Jeg spiser faktisk aldri godteri og drikker heller ikke brus med sukker i. Min vekt har kommet i forbindelse med svangerskap, kombinert ned bekkenløsning som har gjort det vanskelig å trene lenge etterpå. Og kiloene er som limt på. Men det kan jeg ikke si, for da sier noen at jeg lyver. Jeg "unnskylder" meg.

Jeg er helt enig med TS. Man er fritt vilt. Man får kommentarer, velmenende råd fra alle og enhver, selv om vekten min absolutt ikke er noe jeg er komfortabel med å diskutere med hvem som helst. Jeg har opplevd kolleger som flytter unna nugattien på lunsjbordet, med kommentarer om jeg ikke trenger det. (og jeg spiser aldri nugatti, og hadde ingen planer om å forsyne meg fra den.) jeg har opplevd bekjente som har MYE meninger om hvordan jeg ser ut og hva jeg burde gjøre. Og som plutselig finner ut at de skal snakke med meg om dette. Og når jeg, fordi jeg synes situasjonen er ubehagelig prøver å si at det er ikke så enkelt ett. Så får jeg høre at jeg bare unnskylder meg.

Og om jeg spør hvorfor jeg skal trenge å forsvare meg. Hva vedkommende egentlig har med vekta mi å gjøre. Så får jeg høre at jeg kommer til å koste samfunnet penger.

Og kommentarene får jeg uavhengig av om jeg trener, lever sunt,slanker meg eller i det hele tatt. Jeg har god helse, og vekten min stopper meg ikke i å gjøre noe som helst. Jeg lever et aktivt liv, men jeg er stor.

Jeg er lut lei av å være stor, og jeg prøver å gjøre noe med det. Men jeg er enda mer lut lei av at alle skal tro de har rett til å mene så mye om det. At de har lov til å trenge seg innenfor mine intimgrenser, fordi de åpenbart har så mange meninger om hvordan jeg ser ut. Og at det skal være sett på som rett og rimelig, for jeg veier jo for mye.

Det er mulig det er velment, men det oppleves sårende og plagsomt. Det er mennesker jeg er glad i som jeg unngår å møte. fordi jeg føler meg vurdert når jeg møter dem. Jeg blir selvbevisst, føler meg sett på og mislikt. Og det er ikke vekten min jeg som gjør at jeg blir hjemme, det er ubehaget av å bli sett på som en rekke ting jeg ikke er. Jeg tenker at ettersom det jo er så plagsomt å se meg, at vekten min irriterer så voldsomt at man er villi til å såre for å få sagt hva man tenker om saken, så er det kanskje best for alle at jeg holder meg borte.

Overfor mange handler det om frykten for å bli invadert av folk som synes de har rett til å si noe, uten at eg føler de er innenfor mine grenser. Jeg kunne sikkert dratt hele " jo nå skal du høre her, jeg har gått på ni Grete Roede kurs og har vært medlem på Vektklubb i x antall måneder, jeg trener mange ganger i uken og jeg spiser følgende..." Men hvorfor skal jeg måtte det? Hvorfor skal jeg måtte stå til rette overfor hvem som helst som måtte ha en mening om vekten min, kun basert på at de synes jeg er for tjukk?

Burde ikke det være opptil meg å bestemme hvem jeg var komfortabel med å diskutere vektproblematikken min med? Jeg vil ikke være en slankekur-dame. Jeg vil ikke at vekten min skal definere hvem jeg er.

Til orientering så bruker jeg str 48. Jeg trenger ikke to seter på flyet. Jeg går på turer i fjellet og i skogen. Jeg sykler og svømmer og jeg svetter ikke mer enn andre. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus for annet enn fødsler, eller vært borte fra jobb for annet enn omgangssyke og slikt.

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er stor, og har slanket meg/trent meg ned utallige ganger. Akkurat nå er jeg igang igjen.

For min del aner jeg ikke hvorfor jeg er stor. Noen uvaner har jeg selvsagt, men jeg er ikke stamgjeste på McD eller spiser masse godteri. Jeg spiser faktisk aldri godteri og drikker heller ikke brus med sukker i. Min vekt har kommet i forbindelse med svangerskap, kombinert ned bekkenløsning som har gjort det vanskelig å trene lenge etterpå. Og kiloene er som limt på. Men det kan jeg ikke si, for da sier noen at jeg lyver. Jeg "unnskylder" meg.

Jeg er helt enig med TS. Man er fritt vilt. Man får kommentarer, velmenende råd fra alle og enhver, selv om vekten min absolutt ikke er noe jeg er komfortabel med å diskutere med hvem som helst. Jeg har opplevd kolleger som flytter unna nugattien på lunsjbordet, med kommentarer om jeg ikke trenger det. (og jeg spiser aldri nugatti, og hadde ingen planer om å forsyne meg fra den.) jeg har opplevd bekjente som har MYE meninger om hvordan jeg ser ut og hva jeg burde gjøre. Og som plutselig finner ut at de skal snakke med meg om dette. Og når jeg, fordi jeg synes situasjonen er ubehagelig prøver å si at det er ikke så enkelt ett. Så får jeg høre at jeg bare unnskylder meg.

Og om jeg spør hvorfor jeg skal trenge å forsvare meg. Hva vedkommende egentlig har med vekta mi å gjøre. Så får jeg høre at jeg kommer til å koste samfunnet penger.

Og kommentarene får jeg uavhengig av om jeg trener, lever sunt,slanker meg eller i det hele tatt. Jeg har god helse, og vekten min stopper meg ikke i å gjøre noe som helst. Jeg lever et aktivt liv, men jeg er stor.

Jeg er lut lei av å være stor, og jeg prøver å gjøre noe med det. Men jeg er enda mer lut lei av at alle skal tro de har rett til å mene så mye om det. At de har lov til å trenge seg innenfor mine intimgrenser, fordi de åpenbart har så mange meninger om hvordan jeg ser ut. Og at det skal være sett på som rett og rimelig, for jeg veier jo for mye.

Det er mulig det er velment, men det oppleves sårende og plagsomt. Det er mennesker jeg er glad i som jeg unngår å møte. fordi jeg føler meg vurdert når jeg møter dem. Jeg blir selvbevisst, føler meg sett på og mislikt. Og det er ikke vekten min jeg som gjør at jeg blir hjemme, det er ubehaget av å bli sett på som en rekke ting jeg ikke er. Jeg tenker at ettersom det jo er så plagsomt å se meg, at vekten min irriterer så voldsomt at man er villi til å såre for å få sagt hva man tenker om saken, så er det kanskje best for alle at jeg holder meg borte.

Overfor mange handler det om frykten for å bli invadert av folk som synes de har rett til å si noe, uten at eg føler de er innenfor mine grenser. Jeg kunne sikkert dratt hele " jo nå skal du høre her, jeg har gått på ni Grete Roede kurs og har vært medlem på Vektklubb i x antall måneder, jeg trener mange ganger i uken og jeg spiser følgende..." Men hvorfor skal jeg måtte det? Hvorfor skal jeg måtte stå til rette overfor hvem som helst som måtte ha en mening om vekten min, kun basert på at de synes jeg er for tjukk?

Burde ikke det være opptil meg å bestemme hvem jeg var komfortabel med å diskutere vektproblematikken min med? Jeg vil ikke være en slankekur-dame. Jeg vil ikke at vekten min skal definere hvem jeg er.

Til orientering så bruker jeg str 48. Jeg trenger ikke to seter på flyet. Jeg går på turer i fjellet og i skogen. Jeg sykler og svømmer og jeg svetter ikke mer enn andre. Jeg har aldri vært innlagt på sykehus for annet enn fødsler, eller vært borte fra jobb for annet enn omgangssyke og slikt.

Hvorfor sier du ikke dette her til de da istedet for å irritere deg å holde det inni deg?

[Gjest Blubberella]

japp det er det samme om de som er tynne. folk har trodd at jeg har hatt anoreksi. Men jeg spiser og spiser. gjerne mye usunt som egentlig skulle ha lagt seg som fett på kroppen min.. men det skjer ikke...

er ikke noe vits i å kommentere kroppen til folk uansett. Folk er som de er. Men jeg går ikke rundt og er likegyldig til feite mennesker som jeg vet ikke gidder, eller folk som holder på å utvikle anoreksi.... Men jeg er selvfølgelig reddere for å si ifra til en feit enn en tynn.... for jeg vet hvordan det er.

Det skal vel mye til før man klarer å være helt likegyldig, men poenget er at man kan godt ta seg sammen og la være å slenge dritt om andre, uansett hvilke feil man mener de gjør med sin egen kropp. Og sine egne fordommer er også noe som er høyst mulig å gjøre noe med, kanskje til og med mye lettere enn å gå ned eller opp i vekt.

Men om man ser en på gata skal man ikke trekke konklusjoner nei...

men mange overvektige syntes mer synd på seg selv enn andre.... er mange andre grupper mennesker som får dritt slengt etter seg og....

egentlig så burde vi vel abre leve med det, jeg tror ikke det vil ta en slutt....

Jada, det er alltid noen som har det verre. En person som kommer i en ulykke og blir lam fra livet og ned burde jo la være å klage på hvor fælt vedkommende har det siden det finnes dem som er lam fra halsen og ned... Og så videre, og så videre. Og at overvektige klager mer enn andre? Jeg har jobbet på stormote klesbutikk der vi hadde kunder på hele skalaen fra normalvektige til dem med ekstrem fedme, og jeg kan love deg at det ikke var de overvektige som klagde mest! De normalvektige la ut om bilringene sine, de tjukke lårene og akket og uffet seg over vekta si, mens de virkelig store smilte tappert selv etter ti antrekk i største størrelse som ikke passet. I tillegg hadde vi de tynne damene som stakk innom butikken kun for å klage på de store størrelsene. De har altså en haug butikker å glede seg over der de finner klær i sin størrelse, men velger å heller klage på den ene butikken i byen som har store størrelser.

Alle har noe å klage over, og det som er en filleting for én person kan være et stort problem for en annen. Hvem kan vel med hånda på hjertet si at de aldri klager på ting i livet som betyr nada i forhold til krigsofre og sultende barn i u-land? Betyr det at problemene ikke er gyldige? TS har et problem som hun sliter med, og da er det noe å klage på for henne. Hun klager ikke på selve overvekten, men på andres reaksjoner på hennes utseende, og jeg forstår godt at det er plagsomt. Folk er generelt fæle til å gjøre seg opp meninger om alt mulig og kommentere ting, og det er noe alle og enhver burde gå i seg selv og prøve å gjøre noe med. Jeg tror Katten har veldig rett i det han skriver om at sjalusi og lav selvtillit ofte ligger bak sånne ønsker om å se ned på andre og kommentere utseendet deres.

Jeg er blek som et laken og blir aldri brun, bare knapt rødaktig hvis jeg soler meg, og det er heller ikke helt godtatt. Jeg har fått min del av forslag til løsninger på "problemet" av folk som blir brun bare de titter ut døra på en solskinnsdag, og det helt uten at jeg nevner noe om at jeg plages av dette. Jeg har forlengst godtatt denne delen av meg og min kropp, men blir selvsagt dritlei av å få kommentarer fra andre fordi alle burde være solbrune og friske. For andre er sikkert dette et filleproblem, og det er det jo egentlig også i den store sammenhengen, men det er et problem at folk skal ha en mening om alt mulig og drive og trykke meningene nedover huet på folk. Det er vanskelig å fnyse av det evige gnålet om at man ikke passer inn i et visst skjønnhetsideal. Og jada, å være blek er ikke like helseskadelig som å være over-/undervektig, men det er mye av samme greia. Man passer ikke inn i den rette forma.

Nå merker jeg at jeg høres ut som ei surkjerring, men jeg blir seriøst gal av at så mange har dette behovet for å ytre sin ærlige mening om andres liv og leven. Man har alle noe å ta tak i, så man burde heller bruke energien på sine egne forbedringsområder. Greia er vel bare at andres problemer alltid er så mye lettere å løse enn sine egne...

men folk bør jo jobbe med å prøve å akseptere andre som er annerledes. uansett hvor rare de er...

Ja. Folk burde jobbe med holdningene og fordommene sine før de (uoppfordret) begynner å jobbe med andres problemer

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke er komfortabel med å si alt dette til kolleger/gamle damer på bussen/bekjente.

Jeg har noen nære venner som jeg snakker om dette om og som støtter og motiverer meg.

Andre synes jeg kan passe sine egne saker. Ikke tråkke over grenser og mene de har lov til det. Min vekt er min sak.

[Gjest BettyBoop28]

Fordi jeg ikke er komfortabel med å si alt dette til kolleger/gamle damer på bussen/bekjente.

Jeg har noen nære venner som jeg snakker om dette om og som støtter og motiverer meg.

Andre synes jeg kan passe sine egne saker. Ikke tråkke over grenser og mene de har lov til det. Min vekt er min sak.

Jeg skjønner du ikke er komfy med å si det til kolleger og fremmede, men familiemedlemmer tåler å høre at du ikke aksepterer at de snakker slik til deg

[Gjest Blubberella]

Ja mange tåler forsåvidt å høre sånt, men jeg har en slektning som til tross for at jeg har vært ærlig og sagt ifra, likevel fortsetter å diskutere og kommentere vekta mi enten jeg har gått opp eller ned. Det finnes mange sånne "velmenende" mennesker som vender det døve øret til når man prøver å forklare dem ting.

[Gjest BettyBoop28]

Ja mange tåler forsåvidt å høre sånt, men jeg har en slektning som til tross for at jeg har vært ærlig og sagt ifra, likevel fortsetter å diskutere og kommentere vekta mi enten jeg har gått opp eller ned. Det finnes mange sånne "velmenende" mennesker som vender det døve øret til når man prøver å forklare dem ting.

Det er da du er frekk tilbake. Eneste måten å få de til å holde kjeft. Ingen vits i å si fra høflig. Det hører de ikke..

[Gjest Blubberella]

Det er da du er frekk tilbake. Eneste måten å få de til å holde kjeft. Ingen vits i å si fra høflig. Det hører de ikke..

Nei, jeg gidder ikke være frekk. Jeg bryr meg om denne personen og vet at hun ikke mener det vondt. Jeg får det heller ikke bedre med meg selv av å være frekk mot henne. Tvert imot hadde jeg bare fått dårlig samvittighet og følt meg helt bedriten.

Jeg prøver heller bare å snakke henne rundt om hun begynner å touche temaet vekt og størrelse, og overse evt hint.

[AnonymBruker]

Helt fram til første barn var jeg for tynn. Opp gjennom hele oppveksten har jeg levd med ganske ufine kommentarer på dette. Både velmenende og ekle. å si tilsvarende ting til tykke ble ansett som mobbing og ulovlig. Og jeg må si jeg sjelden hører overvektige få tilsvarende kommentarer som jeg fikk da jeg var tynn. Og kommentarene jeg fikk var jo utelukkende fra de med litt ekstra valpefett, samt fra trinne voksne... Samtidig tenker jeg også at det er mer sosialt akseptert å være tynn enn tykk. Jeg ønsket å bli tykkere, men nå som jeg er der at jeg også må slite for å holde vekta, er jeg ikke i tvil om at jeg heller vil være tynn en tykk!

Så basert på mine erfaringer og på det jeg ser og hører undrer jeg meg over det med at overvektige får så mange kommentarer. I mine kretser er det tabu å kommenterte andres kropp (iallefall direkte til den det gjelder og i allefall hvis det er snakk om overvekt...). Og jeg opplever at tynne får mange fler (og mer ufine!) kommentarer enn tykke, samtidig som jeg tenker at det ligger mer sjalusi bak kommentarene som tynne får, for i vårt samfunn er det etter min opplevelse mye mer akseptert å være tynn egn tykk.

Og røykere - de er jo fritt hvilt... Til dem kan man åpenbart si hva det måtte være. Mens man skal ikke kommentere de som kanskje drikker for ofte.

[AnonymBruker]

Ts igjen.

Jeg tror holdningene for tykke har endret seg med årene pga alle slanke programmene på tv. Desverre.

Før var det det kanskje ikke lov å mobbe tykke, men jeg føler disse tv programmene har endret holdniger til det verre - selv om de også hjelper å vise hvordan man kan endre kosthold.

[AnonymBruker]

ja, det er litt merkelig at sånne slankeprogrammer er så stuerent og "greit". Jeg tenker de har lite verdi i fht å hjelpe de som ser på å gå ned i vekt, så for meg blir det litt sånn "freakshow" over det. Spesielt de amerikanske programmene.

Det burde heller legges mer ressurser til helsevesenet til forebyggende tiltak samt oppfølging og hjelp til de som har blitt for store.

[AnonymBruker]

Jeg bor i by og det er ikke alltid fullt mulig å ta bussen nei. Noen av oss jobber f. eks på søndager og helligdager f.eks og da går det faktisk ikke buss på morgenen.

DET var alt du hadde å kommentere til svaret mitt?

Du kunne like gjerne sagt "oi, jeg gikk visst tom for argumenter".

Jeg ga deg flere grunner til hvorfor det ikke henger på greip å forsvare alt pes mot overvektige med at de ikke er bra for økonomien, men det velger du å ignorere. Du burde tenke litt over det istedet - med mindre du faktisk ønsker å fremstå som endimensjonal.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner du ikke er komfy med å si det til kolleger og fremmede, men familiemedlemmer tåler å høre at du ikke aksepterer at de snakker slik til deg

Men hvor kommer dette behovet for å mene noe om andres kropp fra?

Jeg prøver å være et godt menneske, og så lenge jeg ikke står i veien for dem, kan da umulig vekten min være et problem for dem.

De ser meg og antar at det er et problem for meg, og de har et behov for å si noe de tenker.

At jeg faktisk ikke har behov for å høre det, eller synes jeg skylder noen en forklaring på, hvorfor jeg veier for mye og hva jeg gjør med det, er likegyldig.

Det virker som om enkelte tror at eg " trenger " at de tar dette opp med meg. At jeg, fordi jeg ikke snakker om vekten min, faktisk ikke vet at jeg er tykk. Så da ser de det som sin oppgave å si fra. Uttrykke sin bekymring. Vise sin misnøye med hvordanjeg ser ut.

Jeg skjønner at det er godt ment, men det oppleves negativt. Det oppleves som om folk kontinuerlig skal fortelle deg at du er stygg. Og at de har lov til å drite i hvordan du føler det. Og det må du bare akseptere ordi du faktisk ER stygg.

Det føles ikke bedre for en overvektig person enn det ville gjort for noen andre.

[AnonymBruker]

Jada, det er alltid noen som har det verre. En person som kommer i en ulykke og blir lam fra livet og ned burde jo la være å klage på hvor fælt vedkommende har det siden det finnes dem som er lam fra halsen og ned... Og så videre, og så videre. Og at overvektige klager mer enn andre? Jeg har jobbet på stormote klesbutikk der vi hadde kunder på hele skalaen fra normalvektige til dem med ekstrem fedme, og jeg kan love deg at det ikke var de overvektige som klagde mest! De normalvektige la ut om bilringene sine, de tjukke lårene og akket og uffet seg over vekta si, mens de virkelig store smilte tappert selv etter ti antrekk i største størrelse som ikke passet. I tillegg hadde vi de tynne damene som stakk innom butikken kun for å klage på de store størrelsene. De har altså en haug butikker å glede seg over der de finner klær i sin størrelse, men velger å heller klage på den ene butikken i byen som har store størrelser.

Har selv jobbet i klesbutikk og har opplevd både og. Svære mennesker som klager og uffer seg, og tynne mennesker som klager og uffer seg. Pluss de som syns alt de prøver er fint...

Men jeg husker ei venninne av meg var på jobbintervju i en klesbutikk der de solgte mye plus size. Venninnen min er sånn helt normalt størrelse. Men hun fikk beskjed av hun butikksjefen at hvis hun fikk jobben her, så måtte hun være klar over at hun ville få noe dritt slengt etter seg fra plus size kundene. En jente i normal størrelse kan vel ikke gi store damer råd og tips om hva som vil passe de!! mente disse kundene da.

Så tynn, eller feit, det er ikke mest synd på bare en av de.... det er ikke verre på den ene siden....

Men det er heller ikke greit å forsvare seg selv når man absolutt ikke har det bra.....

[Gjest BettyBoop28]

DET var alt du hadde å kommentere til svaret mitt?

Du kunne like gjerne sagt "oi, jeg gikk visst tom for argumenter".

Jeg ga deg flere grunner til hvorfor det ikke henger på greip å forsvare alt pes mot overvektige med at de ikke er bra for økonomien, men det velger du å ignorere. Du burde tenke litt over det istedet - med mindre du faktisk ønsker å fremstå som endimensjonal.

Jeg syns det er en ganske god kommentar til at du mener at det er BARE å ta bussen. gadd ikke lese resten av innlegget ditt akkurat da så svarte ikke på det andre. Er sikkert enig.

[Gjest BettyBoop28]

Nei, jeg gidder ikke være frekk. Jeg bryr meg om denne personen og vet at hun ikke mener det vondt. Jeg får det heller ikke bedre med meg selv av å være frekk mot henne. Tvert imot hadde jeg bare fått dårlig samvittighet og følt meg helt bedriten.

Jeg prøver heller bare å snakke henne rundt om hun begynner å touche temaet vekt og størrelse, og overse evt hint.

Det er ikke alle som kommer med kommentarer fordi de mener det godt..

[Gjest BettyBoop28]

Men hvor kommer dette behovet for å mene noe om andres kropp fra?

Jeg prøver å være et godt menneske, og så lenge jeg ikke står i veien for dem, kan da umulig vekten min være et problem for dem.

De ser meg og antar at det er et problem for meg, og de har et behov for å si noe de tenker.

At jeg faktisk ikke har behov for å høre det, eller synes jeg skylder noen en forklaring på, hvorfor jeg veier for mye og hva jeg gjør med det, er likegyldig.

Det virker som om enkelte tror at eg " trenger " at de tar dette opp med meg. At jeg, fordi jeg ikke snakker om vekten min, faktisk ikke vet at jeg er tykk. Så da ser de det som sin oppgave å si fra. Uttrykke sin bekymring. Vise sin misnøye med hvordanjeg ser ut.

Jeg skjønner at det er godt ment, men det oppleves negativt. Det oppleves som om folk kontinuerlig skal fortelle deg at du er stygg. Og at de har lov til å drite i hvordan du føler det. Og det må du bare akseptere ordi du faktisk ER stygg.

Det føles ikke bedre for en overvektig person enn det ville gjort for noen andre.

Jeg vet ikke hvorfor folk har et behov for det, men enkelte mener de har rett til å legge seg oppi alt, og det gjelder ikke bare overvekt. jeg får ofte kommentarer fordi jeg er 29 og fortsatt ugift av enkelte eldre slektninger. Jeg svarte tilbake en gang og har ikke hørt kommentarer fra hun ene siden.

Det gjelder alt mulig. Folk har behov for å legge seg borti hva det skal være.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er en ganske god kommentar til at du mener at det er BARE å ta bussen. gadd ikke lese resten av innlegget ditt akkurat da så svarte ikke på det andre. Er sikkert enig.

Jeg sa at for mange er det det. Ikke hva det er for deg personlig.

Nei det er tydelig at du ikke gidder å ta andres argumenter i betraktning når du "diskuterer", og desto tommere blir dine egne. Men takk for at du informerer om hvor lite du legger i dine bidrag her på forumet, da vet jeg til neste gang at det er bortkastet tid å lese dem og/eller svare. God helg

[Gjest BettyBoop28]

Jeg sa at for mange er det det. Ikke hva det er for deg personlig.

Nei det er tydelig at du ikke gidder å ta andres argumenter i betraktning når du "diskuterer", og desto tommere blir dine egne. Men takk for at du informerer om hvor lite du legger i dine bidrag her på forumet, da vet jeg til neste gang at det er bortkastet tid å lese dem og/eller svare. God helg

Jeg gadd ikke lese hele innlegget ditt EN gang og dermed tolker du meg dit hen at jeg legger lite i alle mine bidrag.. Halloo

[Gjest Blubberella]

Har selv jobbet i klesbutikk og har opplevd både og. Svære mennesker som klager og uffer seg, og tynne mennesker som klager og uffer seg. Pluss de som syns alt de prøver er fint...

Men jeg husker ei venninne av meg var på jobbintervju i en klesbutikk der de solgte mye plus size. Venninnen min er sånn helt normalt størrelse. Men hun fikk beskjed av hun butikksjefen at hvis hun fikk jobben her, så måtte hun være klar over at hun ville få noe dritt slengt etter seg fra plus size kundene. En jente i normal størrelse kan vel ikke gi store damer råd og tips om hva som vil passe de!! mente disse kundene da.

Så tynn, eller feit, det er ikke mest synd på bare en av de.... det er ikke verre på den ene siden....

Jeg skjønner absolutt hva du mener. Det var ei ungjente som jobbet i samme butikk som meg, og hun var lita og slank og passet ikke de minste størrelsene vi hadde. Hun fikk noen sånne kommentarer om at hun visste ikke hva hun snakket om. Jeg brukte minste størrelsen (er høy og kraftig/lubben) og fikk aldri sånne kommentarer selv om flere av kundene var flere hakk større enn meg og slet med problemer jeg aldri har hatt i forhold til vekt.

Selvsagt finnes det klagere i alle grupper, men jeg bare påpekte at ikke overvektige nødvendigvis klager mer enn andre. Folk i alle størrelser og fasonger klager for de rareste ting (noe man også lærer av å jobbe i butikk). Og hvem det er mest synd på kommer vel an på hvem man spør.

Men det er heller ikke greit å forsvare seg selv når man absolutt ikke har det bra.....

Denne skjønte jeg ikke helt. Hva mener du her?