Samlivsbrudd og flytting

[Amber]

Nå skal jeg svare annerledes enn jeg ville gjort for 3 år siden. Da så jeg alt gjennom fars perspektiv, og kunne ikke se hvorfor det er problematisk at far har mer samvær (f.eks. 50/50) fra barnet er lite, selvsagt bortsett fra om det ammes.

Etter jeg fikk barn selv, ser jeg at vårt barn er helt tydelig MYE mer knyttet til meg enn til faren sin. Og tilsvarende er jeg mye mer knyttet til barnet enn faren er til barnet. En 50/50 fordeling ville ikke gagnet vårt barn, og slett ikke at far overtok omsorgen. Jeg mener ikke at far er dårlig egnet far, men at både barnet og mor har mer behov for å være sammen enn far og barn har.

Det er selvsagt ikke likt i alle forhold, det er jo noen barn og fedre som er tettere knyttet enn mor og barn. Alle saker må jo vurderes for seg.

Men i dette tilfellet mener mor at barnet er mest knyttet til seg, og det tror jeg faktisk er mest vanlig når barna er så små.

I tillegg har jeg sett etterhvert at det er viktigere for mange fedre å ha mulighet til å ha mer samvær, enn selve samværet. Dette gjelder også mitt barns far, han er veldig opptatt av at jeg bor nært nok til hyppige samvær, men når det kommer til stykket har han ofte ikke tid likevel, og det handler jo bare om hvordan han prioriterer egentlig. Eksempelvis skulle han se barnet sitt i helgen, men måtte jobbe veldig MYE sa han. Etter helgen viser det seg at han jobbet 2 timer lørdag og søndag. Men da trengte han resten av helgen til å slappe av på...!

Så, jeg mener at dersom TS virkelig oppriktig mener at barnet har best av å være hos mor, skal hun holde på det, men SELVSAGT sørge for at barnet får samvær med far, og gradvis mer og mer. 50/50 er utelukket med en slik avstand. Og, som alenemor trenger man folk rundt seg til å støtte opp, så jeg ville definitivt flyttet om jeg var henne.

Men hvilken versjon ville vi fått om vi spurte barnefar? Kan godt hende du har helt rett i deres situasjon; men det blir feil å si at MOR skal vurdere dette alene; far har da like mye han skulle sagt? Det finnes alt for mange kvinner i dette landet som mener at mor vet best mtp barna og at hun har "førsteretten" på barna ved et samlivsbrudd. Desverre så gir fedre ofte opp da de ikke orker å utsette barna for en evt rettsak og masse bråk. Det er ikke riktig synes jeg, jeg er selv skilt og evner å se at ungen min trenger pappan sin like mye som mamman sin. Egoismen lenge leve.

[LukaFrost]

For det første har du ikke lov å flytte ut av felles hjem uten barnets fars tillatelse da jeg regner med dere har foreldreansvar begge.

Seriøst?

I følge dette utsagnet kan ikke en kvinne som blir mishandlet av sin mann flytte ut om de har felles barn.

Forøvrig synes jeg ikke 1,5 t er spesielt langt å kjøre. Mor må også ha det bra, ikke bare barnet. Føler du at du må flytte, så flytter du.

[Gjest Gjest]

Ønsker TS. å flytte og ta med barn kan hun ikke gjøre dette uten barnfars samtykke. Barna kan ikke uten videre taes ut av hjemmet. Hun trenger også fars signtaur på flyttemeldingen. Dette er brudd på barnelova.

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Endra med lover 13 juni 1997 nr. 39 (ikr. 1 jan 1998), 14 des 2001 nr. 98 (ikr. 1 jan 2002, etter res. 14 des 2001 nr. 1416), 30 aug 2002 nr. 67 (ikr. 1 jan 2003, etter res. 30 aug 2002 nr. 938), 20 juni 2003 nr. 40, endra paragrafnummeret frå § 35a (ikr. 1 apr 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728), 9 apr 2010 nr. 13 (ikr. 1 juli 2010, etter res. 9 apr 2010 nr. 500).

Her bor barnet med begge foreldre, hva barnemor øsnker er noe helt annet. Hun kan fritt flytte uten å ta med barnet.

[AnonymBruker]

Den som barnet ikke bor fast sammen med,har rett til og bli hørt før den andre av foreldre tar avgjørelser som vil gjøre det vanskelig eller umulig å uttøve samværsretten.Dette kan gjelde flytting til en annen kant av landet eller utenlands.Ved flytting gjelder varselsplikt.Den av foreldre som ikke har foreldreansvaret,har bare rett til og uttale seg.Den som har foreldreansvaret,avgjør spørsmålet.

står det i reglene om foreldreansvar og samværsrett.

Nå skal ikke du flytte så langt unna da,så ser ikke helt hvorfor folk tilter så på dette spørsmålet.

[Gjest Ursula]

Hvorfor er det ingen som reagerer på at TS skriver at det ikke er aktuelt for mannen å ha hovedomsorgen pga FRITIDSINTERESSER og JOBB? TS blir pepret full over at hun ønsker å flytte nærmere nettverk og familie, men mannen trenger ikke ofre fritidsinteressen sin en gang?

Slik jeg ser det, ser det ut til at TS og mannen fant et midlertidig hjem og at dette ble diskutert før flytting dit. (Tydeligvis til mannens hjemsted?)

TS jobber på sitt hjemsted halvannen time unna (om jeg forstår det riktig, antakeligvis hadde hun den jobben før de flyttet også) og ønsker å flytte nærmere da hun også har sitt nettverk der. Hun har godtatt lang reisevei til jobb og flytting til et sted hun ikke trives. Allikevel mener dere at hun skal finne seg en hybel der for at ungen skal kunne se faren sin ofte nok (når faren ikke driver med hobbyen sin eller jobber må vite).

Jeg kan ikke fatte at ungen skal tape noe på at han flytter halvannen time unna BF. Det er virkelig ikke en avstand å lage hylekor for. For alt vi vet sitter TS og ungen inne hver kveld for at mannen skal dyrke hobby'n sin.

Hvis mannen virkelig ønsker 50% omsorg er han også nødt til å ofre/forandre noe i livet sitt. Kanskje jobbe mindre. Men aller først så kan TS og mannen kanskje snakke ut om dette, kanskje det ikke er et problem i utgangspunktet og at samarbeidet rundt guttungen løser seg bra for alle parter? Start med den innstillingen og se hvordan det går.

Et barn fortjener hvert fall ikke å ha ulykkelige foreldre som deler nabolag.

Kanskje det allerede har løst seg for dere, TS?

mvh

[Lexandra]

Har ikke lest hele tråden, men om det er kun snak om en time kjøring fra ditt "opprinnelige" mijø , så syns jeg at du skal bo i nærheten av far (siden dere bor der nå) og så kan du være med vennene dine når du har barnefri... Da blir det du (som er den som har et valg) som har "ulempen og ikke det uskyldige barnet som må reise.

[Gjest Gjest]

Jeg og mannen skal skilles. Vi har en sønn på 2,5 år. Jeg flyttet hit vi bor for mannen sin skyld, og har lite/inget nettverk her. Jeg ønsker derfor å flytte tilbake til dit jeg er fra (eller ihvertfall nærmere), der har jeg både jobb (slipper derfor store pendlerutgifter og får mer tid med barnet) og et mye større nettverk. Dette betyr at jeg kommer til å bo 1-1,5 times kjøring fra (eks)mannen min, men jeg er redd han setter seg på bakbena og ikke vil la meg flytte så langt. Jeg skjønner at det er dårlig gjort ift samvær etc (jeg regner med jeg får hovedomsorgen, han har ikke tid til å ha det per dags dato i alle fall pga jobb og fritidsaktiviteter, i tillegg er barnet mye mer knyttet til meg). Jeg føler meg veldig egoistisk, men jeg vet også at jeg ikke kommer til å trives med å fortsette å bo her.

Noen som har råd eller erfaring med å bo såpass langt unna BF/BM? Hvordan fungerte det mtp samvær?

Hei TS.

Hva er barnas beste? Du har vært inne på et i ditt innlegg. Blir du boende og pendler er dette til barnas beste.

Du kan forsøke skaffe deg jobb er du bor nå. Da blir det bare pendling til dien venner.Selv om det ikke blir drømmejobben burde du ofre det for barna.

Du har økonomiske motiver for flyttingen. Du ønsker slippe pendelrutgifter, dette skriver du selv. Her flytter du ikke pga.du er nødvendig å flytte. Det er dine ønsker selv om du greit kan opprettholde kontakt med hjemplassen din når du bor der du bor nå.

Synes det er egoististisk og lite gjennomtenkt det som er barnas beste. Du plikter tross alt etter barnelova gjøre det beste for barna.Forsvarer at du ikke trenger bytte bosted med at det er kort vei til din opprinnlige hjemplass da du lett kan opprettholde kontakten slik det er nå.

[Gjest Gjest]

Seriøst?

I følge dette utsagnet kan ikke en kvinne som blir mishandlet av sin mann flytte ut om de har felles barn.

Forøvrig synes jeg ikke 1,5 t er spesielt langt å kjøre. Mor må også ha det bra, ikke bare barnet. Føler du at du må flytte, så flytter du.

Nå er det ikke slik at alle blir mishandlet. Det er en promille dette gjelder og da er der andre regler.

Normalen er at en forelder ikke har lov til ta med barn og flytte til en annne plass uten den andres samtykke. i følge barneloven er det de som bor med barnet som bestmmer dette. Siden begge foreldre har felles bosted og foreldreansvar kan ikke den ene bare finne det for godt og flytte. Barnet har ikke flyttet uten den begge bostedsforeldres underskrift på flyttemeldinge. Dette er ren logikk og burde ikke være vanskelig og fatte. Flytter den ene ut med barn kan den andre kreve snarlig rettslig behandling. Dette skjer ganske kjapt. Det er straffbart og flytte ut av felles hjem slik.

[Gjest Sarah]

Ehm.

Jeg kjenner til flere tilfeller hvor mor har flyttet tilbake til Norge med barn etter at de har skilt seg fra barnefar som har bodd i et annet land (England, USA etc).

I alle tilfellene jeg kjenner til har far satt seg på bakbeina (forståelig nok), men alikevel har mor vunnet hvis de har blitt tvunget til å gå rettens vei.

Så at TS vil flytte 1,5 time unna barnefar og at det skal være et problem, det klarer jeg ikke å forstå.

Ja, det er egoistisk osv osv, men har hørt om verre (som nevnt)..