Trollunge

[AnonymBruker]

Når du prater rolig til han... Hva gjør du når du har gjentatt ting flere ganger?

Her hører heller ikke Frøkna på snart tre alltid etter. Om jeg f.eks vil hun skal rydde bort lekene sine, ber jeg henne først rolig, og om hun ikke hører går jeg bort til henne og setter meg på hul ved siden av henne mens jeg tar henne f.eks på skulderen/armen mens jeg gjentar det jeg sa først. Da gjør hun som regel alltid som jeg sier.

Mannen min er som deg, som gjentar og gjentar og til slutt roper, uten at det hjelper...

Takk for konstruktivt bidrag. Forsøker til stadighet denne metoden også, men det resulterer bare i at han vil snakke med meg om alt mulig annet enn det som skal gjøres, og så skal han vise meg ting og forklare saker. Han gjør ikke som jeg ber ham om uten at han selv føler mer for å gjøre det enn å gjøre noe annet.

Har prøvd å lære ham klokka og peker på den og forklarer at vi må rekke gjøre det og det innen klokka blir så og så mange fordi vi må rekke bussen og greier, men han driter i det og sier han ikke vil i barnehagen. Jeg har forklart ham på alle mulige måter, uttallige ganger hvorfor han må i barnehagen og at han bare må lære seg å like det, men han nekter. De i barnehagen sier han trives like godt der som alle andre barn, og kan ikke se tegn til mistrivsel annet enn når jeg går om morgenen.

[AnonymBruker]

Jeg har ytterst sjeldent måtte bli høyrøstet foran min sønn. Det har med konsekvens å gjøre, som nevnt over her. Klarer han ikke oppføre seg, får han vite hvorfor jeg vil at han skal gjøre som jeg sier, og hva som skjer om han ikke gjør som jeg sier. Jeg gir heller aldri etter, og evt forhandling foregår på mine premisser.

Ja, det er jo etter boka, men det tar for lang tid. Jeg kan ikke kjøre denne metoden hver morgen.

[Gjest Bandit]

Takk for konstruktivt bidrag. Forsøker til stadighet denne metoden også, men det resulterer bare i at han vil snakke med meg om alt mulig annet enn det som skal gjøres, og så skal han vise meg ting og forklare saker. Han gjør ikke som jeg ber ham om uten at han selv føler mer for å gjøre det enn å gjøre noe annet.

Har prøvd å lære ham klokka og peker på den og forklarer at vi må rekke gjøre det og det innen klokka blir så og så mange fordi vi må rekke bussen og greier, men han driter i det og sier han ikke vil i barnehagen. Jeg har forklart ham på alle mulige måter, uttallige ganger hvorfor han må i barnehagen og at han bare må lære seg å like det, men han nekter. De i barnehagen sier han trives like godt der som alle andre barn, og kan ikke se tegn til mistrivsel annet enn når jeg går om morgenen.

Har han søsken? Dette med at han skal prate så mye når han først har deg der nede, får meg til å tenke på at han kanskje føler han ikke får så mye oppmerksomhet, og kanskje trasser av den grunn.

Og en fireåring har sjeldent begrep om tid, så ikke forsøk å overdrive introduksjon av klokka. Det kan føre til aversjon når han endelig blir klar for det. Det er ikke sikkert han misliker barnehagen, men at han kanskje vil ha mer tid sammen med deg? Sønnen min har vært litt på samme måten med mor sin. Hun hadde alltid hastverk om morgenen, og da trasset han spesielt mye, og skulle prate masse med henne.

[AnonymBruker]

Konsekvenser. Hvis han ikke rydder opp så sier du at du tar bort leken hans (bare for en periode, så klart). Hvis han ikke vil legge seg sier du at hvis han ikke slutter å tulle nå så rekker du ikke synge/lese eller hva nå enn dere gjør ved leggetid.

Si "jeg vil at du skal rydde nå", ikke "skal vi rydde nå?".

Jeg har prøvd dette. Jeg har kastet flere av favorittlekene hans som en konsekvens av at han ikke hørte etter da han fikk valget om å høre etter elle miste en leke. Det eneste det har resultert i er at han nå sier: "Bare kast den du, jeg vil ikke ha den", med en helt kald og rolig mine, om jeg truer med å kaste flere leker som konsekvens.

Rydding har jeg bare gitt opp å mase om. Jeg orker ikke å bli så irritert som jeg blir av trassingen hans, så jeg rydder heller selv for å bevare roen. Stresshormonene som oppstår i maktkampene tapper meg for krefter og tærer på helsa.

[Gjest Bandit]

Jeg har prøvd dette. Jeg har kastet flere av favorittlekene hans som en konsekvens av at han ikke hørte etter da han fikk valget om å høre etter elle miste en leke. Det eneste det har resultert i er at han nå sier: "Bare kast den du, jeg vil ikke ha den", med en helt kald og rolig mine, om jeg truer med å kaste flere leker som konsekvens.

Rydding har jeg bare gitt opp å mase om. Jeg orker ikke å bli så irritert som jeg blir av trassingen hans, så jeg rydder heller selv for å bevare roen. Stresshormonene som oppstår i maktkampene tapper meg for krefter og tærer på helsa.

Kasting av leker er ikke å anbefale. Du kan legge dem bort, helst i gjennomsiktige bokser som gjør at han kan se dem. Deretter må han oppføre seg fint om han vil ha dem tilbake.

Det viktigste er at du selv oppfører deg balansert, men bestemt. Du er holdepunktet hans, og dersom du vingler, kan vel han også.

[AnonymBruker]

Hvordan er kostholdet hans?

Kostholdet hans er litt så som så, fordi det er veldig vanskelig å få ham til å spise noe annet enn karbohydratene på tallerkenen. Han får supplementer i form av små proteinshakes, vitamintilskudd for barn, DHA-olje og floradix. Heller også alltid litt god olje over maten hans. Jeg har over snittet god greie på kosthold, så jeg tror ikke problemet ligger i næringssammensetningen, men at han er gretten på grunn at lavt kaloriinntak er jeg ikke i tvil om. En av hovedproblemene er at han rett og slett ikke vil spise, samme hva jeg serverer.

[Redbull]

Problemet er nok at du maser for mue!!

[AnonymBruker]

Ja, det er jo etter boka, men det tar for lang tid. Jeg kan ikke kjøre denne metoden hver morgen.

Da må du stå opp tidligere så du rekker å ta opp kampen.

[Gjest Bandit]

Ja, det er jo etter boka, men det tar for lang tid. Jeg kan ikke kjøre denne metoden hver morgen.

Jeg har sørget for å ta meg tid til den kampen hver morgen. Dersom man ikke gjør det, vil barnet merke inkonsekvensen, og blir mer forvirret, samt enda mer opptatt av å prøve grenser.

[Rainbow]

Og der fikk jeg nok en knallsterk bekreftelse på at jeg gjør rett i å aldri få unger! Herlighet så slitsomt det høres ut!!!

[Redbull]

Kostholdet hans er litt så som så, fordi det er veldig vanskelig å få ham til å spise noe annet enn karbohydratene på tallerkenen. Han får supplementer i form av små proteinshakes, vitamintilskudd for barn, DHA-olje og floradix. Heller også alltid litt god olje over maten hans. Jeg har over snittet god greie på kosthold, så jeg tror ikke problemet ligger i næringssammensetningen, men at han er gretten på grunn at lavt kaloriinntak er jeg ikke i tvil om. En av hovedproblemene er at han rett og slett ikke vil spise, samme hva jeg serverer.

Gir du han mat utenom måltidene "pga at han er sulten"?

[AnonymBruker]

Har du prøvd å hviske til ham? Det har forbløffende stor effekt på unger som kanskje ikke vil høre. Ellers bør dere kanskje tenke litt over hva slags signaler dere sender ut til ham, for barn tar gjerne etter sine foreldre, både på godt og vondt. Det er ganske naturlig å være i opposisjon i en alder hvor man ikke helt vet hvem man er eller hva man vil, og da bør foreldrene klare å framstå som gode, rolige rollemodeller i stedet for å ty til roping og skriking, som helst bør reserveres til potensielle faresituasjoner. Det er også lurt å tenke framover, for å unngå potensielle konfliktsituasjoner.

Å utrede en fireåring for adhd bare på bakgrunn av trass synes jeg er i overkant, og spesielt dersom oppførselen begrenser seg til når de er sammen med foreldrene.

Enig i at utredning med tanke på ADHD er i overkant. Jeg kan nær garantere at han ikke har dette.

Jeg har hvisket til ham, men han hører bare det han vil høre, som tilbud om noe han liker.

[Gjest True Khaleesi]

Eh, han er 4 år, hva faen forventer du?

Er det rart han viser motstand da, høres jo ikke akkurat ut som du er så jevla blid og positiv selv.

Faen hater sånne folk som deg.

Veldig enig i den siste setninga di.

[Gjest True Khaleesi]

Og der fikk jeg nok en knallsterk bekreftelse på at jeg gjør rett i å aldri få unger! Herlighet så slitsomt det høres ut!!!

Ja, du har virkelig skjønt det. (ironi)

[AnonymBruker]

Gir du han mat utenom måltidene "pga at han er sulten"?

Det hender jeg gir ham noe i håp om at han skal slutte å sutre og grine og bli i litt bedre humør. Det hjelper om han vil spise det, men som regel avviser han å spise noe som helst, og forblir sutrete og gretten. Han vil som regel ikke spise verken frokost, middag eller kveldsmat, uavhengig av om han får noe i mellom måltidene eller ikke. Det er veldig stressende og fortvilende for meg som forelder å måtte forholde meg til dette, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker. Om ikke jeg klarer å snu situasjonen temmelig umiddelbart står jeg snart og dundrer på døra til barnevernet for å få fri fra ungen og på døra til psykiatrien for å få piller til å takle sorgen.

[Skylight]

Jeg tror dere har kommet inn i en vond sirkel som det blir ditt ansvar å komme dere ut av og dra han med deg ut. Om du forklarer at du blir sint om han gjør slik og slik, så vil han selvfølgelig teste ut om du faktisk blir sint og hvor sint du blir. Et barn som stadig blir brølt til vil fortsette med denne adferden for å teste ut om du kommer til å brøle denne gangen også og hvor langt det faktisk vil strekke seg hver gang. Dette har alt med trygghet å gjøre. Det er et barns naturlige overlevelsesinstinkt.

I stedet for å gjenta og gjenta og heve og heve stemmen må du få kontakt med han på første forsøk. Du må gå helt bort, gjerne ta på han og forsøke å få øyekontakt og så forklarer du hva han skal gjøre. Ikke gå derifra før han reagerer. Ikke hev stemmen. Bare gjenta din enkle bekjed til dette blir gjort. Ikke true med konsekvenser på gjøre-oppgaver som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det vil gå raskere å raskere etterhvert, men de første gangene kan det ta veldig lang tid. Men etterhvert som han erfarer at du ikke blir sint, men at han bare ikke blir kvitt deg, så går det raskere etterhvert.

[Gjest silje]

Jeg tror ikke det er sønnen din som er problemet her, og den konklusjonen trekker jeg etter å ha lest dine negative beskrivelser og utsagn om gutten. Problemet er relasjonen mellom dere.

For at et barn skal "høre etter" og fungere godt i hverdagen trengs en god relasjon som er preget av trygghet, kjærlighet og gjensidig respekt. Her tror jeg du trenger å jobbe med deg selv, og at det er en holdningsendring knyttet til din egen atferd som trengs. En mor som omtaler sitt barn i så negative ordelag og legger all skyld på at hverdagen ikke fungerer på barnet har ikke disse elementene på plass i forholdet til sitt barn. Kommunikasjonen og samspillet mellom et barn og en voksen er det den voksne som har ansvaret for, ikke barnet.

Mitt forslag er å fokusere på relasjonsbygging i forhold til din sønn. Vær en trygg voksen som ikke tyr til frustrert brøling i hverdagen. Lytt til barnet, ha gode samtaler med barnet knyttet til hans interesser og følelser. Tilbring tid sammen, lek og gjør ting sammen. Forhold deg rolig når du snakker med barnet, og sett tydelige og forutsigbare grenser. Vis sønnen din gjennom handling at du syns han er en flott gutt. Dette vil forbedre relasjonen deres, og det vil styrke selvfølelsen hans. Har han det bedre med seg selv og en tryggere og bedre relasjon til deg vil du fort se endringer i atferden hans. Kanskje han gidder å høre på deg også.

Lykke til!

[loffen]

Det høres ut som han lengter etter oppmerksomhet og kjærlighet.

Kanskje du skulle prøve å vise ham litt?

Istedet for å kalle ham drittunge og bare like ham når han er medgjørlig.. Stakkar, han er bare 4 år!

[AnonymBruker]

Jeg tror dere har kommet inn i en vond sirkel som det blir ditt ansvar å komme dere ut av og dra han med deg ut. Om du forklarer at du blir sint om han gjør slik og slik, så vil han selvfølgelig teste ut om du faktisk blir sint og hvor sint du blir. Et barn som stadig blir brølt til vil fortsette med denne adferden for å teste ut om du kommer til å brøle denne gangen også og hvor langt det faktisk vil strekke seg hver gang. Dette har alt med trygghet å gjøre. Det er et barns naturlige overlevelsesinstinkt.

I stedet for å gjenta og gjenta og heve og heve stemmen må du få kontakt med han på første forsøk. Du må gå helt bort, gjerne ta på han og forsøke å få øyekontakt og så forklarer du hva han skal gjøre. Ikke gå derifra før han reagerer. Ikke hev stemmen. Bare gjenta din enkle bekjed til dette blir gjort. Ikke true med konsekvenser på gjøre-oppgaver som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det vil gå raskere å raskere etterhvert, men de første gangene kan det ta veldig lang tid. Men etterhvert som han erfarer at du ikke blir sint, men at han bare ikke blir kvitt deg, så går det raskere etterhvert.

Takk for konstruktivt bidrag. Kan du utdype hva du mener du med den uthevede setningen?

[SummerJoy]

Du må også passe deg for å forvente for mye av et 4 år gammelt barn.