Bare litt tynnere

[Wiggins]

Igår var jeg på julebord, uten kontroll over hva jeg inntok av mengde næringsstoffer. Jeg skammer meg idag. Jeg føler jeg eser ut. Samvittigheten, skam og skyldfølelsen tar overhånd, og jeg tror det betyr at jeg må kutte ut den éne dagen i uken hvor jeg tillater meg selv å spise karbohydrater. Det er ikke verdt det. Under julebordet måtte jeg flere ganger på toalettet for å se meg i speilet og stille meg spørsmålet; er jeg tykk nå? Ser jeg tykk ut?

Jeg er så sint på meg selv, jeg kan bedre enn det her. Jeg må presse meg hardere, trene mer og spise mindre. Null karbohydrater fremover.

Fokus !

Livet begynner når jeg føler meg tynn nok. Da kan jeg slappe av.

Svensken Stig Johanson sa det veldig bra: Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.

Livet begynner når man blir født, og det varer til man dør. At man er født kan man være sikker på, men når man skal dø vet man ikke. Du kan bli kjørt ned av en bil i morgen, eller du kan i ung alder få en kreftform som ikke lar seg kurere. De fleste vil et eller annet sted i livet stoppe opp og tenke: "Hva har jeg brukt livet til? Har det vært meningsfylt, det jeg har gjort?" Hvis man får en alvorlig sykdom i ung alder vil man gjerne tenke slike tanker tidligere. For din del vil da svaret være: "Jeg har gått rundt og følt skam og skyld i stedenfor å nyte livet."

Livet er for kort til å kastes bort på unødvendig negativt tankegods. Det høres ut som om du ikke har spiseforstyrrelser per i dag, så er du på god vei til å bli det.

Å se på det å spise som noe som bør kontrolleres og undertrykkes, og trening som noe man tvinger seg til, er oppskriften på et ulykkelig liv. For all del, alle bør drive med en eller flere former for fysisk aktivitet, vi sykner hen og dør hvis vi ikke er aktive, men velg treningsform(er) som du liker. Det er ikke så farlig hva du trener så lenge du får opp pulsen og holder på en god stund.

Det å kutte ut karbohydrater helt og å trene hardt er to gjensidig utelukkende standpunkter. Hvis du ikke får i deg noen karbohydrater vil ikke kroppen din klare å danne noe særlig glykogenlager. GLykogenlageret er det som brukes når vi driver med intens trening. Dessuten, null karbohydrater betyr at kroppen din vil gå i ketose, som gjør at den skiller ut restproduktet aceton via lungene. Ånden din vil altså lukte aceton, også kjent som neglelakkfjerner. Jeg må alltid holde god avstand til slike folk, det er bare ikke mulig å være for nær dem.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon selv,er normalvektig men blir aldri tynn.. sliter med å gå ned de 10 kg.. da kan livet begynne. Skammer meg... for et luksusproblem.

[LovelyMonroe]

Nå har jeg ikke lest noen av svarene da. Men det er nok flere som har det som deg TS Men da er kanskje det beste for deg(om du faktisk veier litt for mye) og prøve å gå ned i vekt? Slik at du kan føle deg flott igjen, jeg vet hvordan det er å ikke føle seg fin og at man føler at livet på en måte er på vent helt til man er så slank som man ønsker. Har selv flere ganger når jeg har følt jeg har spist for mye, gått å sett meg i speilet, skjønner ikke helt hvorfor, man legger jo ikke på seg på 3 minutter akkurat... menmen :gjeiper:

[LovelyMonroe]

Begynn heller med livet med en gang.

Jeg vet ikke noe om kroppen din, men uansett må du begynne å nye livet med en gang. Noen kilo fra eller til gjør deg ikke lykkeligere. Om vekten din er såpass høy at du har problemer i hverdagen eller risikerer helseproblemer, er det selvsagt viktig at du tar tak i det. Men uansett lever du nå. Dette er livet ditt, ikke framtida

Er ikke helt enig der. Noen kilo fra eller til har mye og si for den det gjelder, og kan gjøre deg lykkelig. Hadde jeg veid 3 kilo mer når jeg var på mitt tyngste hadde jeg vært langt fra lykkelig og 3 kilo mindre kunne gjort meg lykkelig. Det har mye å si.

[Wiggins]

Er ikke helt enig der. Noen kilo fra eller til har mye og si for den det gjelder, og kan gjøre deg lykkelig. Hadde jeg veid 3 kilo mer når jeg var på mitt tyngste hadde jeg vært langt fra lykkelig og 3 kilo mindre kunne gjort meg lykkelig. Det har mye å si.

Hvis 3 kg har mye å si for deg, så bør du snarest få øynene opp for hva som er viktig her i livet. Hvis man bruker dagene på å ergre seg over vekta, så er det bortkastet tid. Man burde heller brukt dagene på ting som gir mening, som f. eks. å gjøre noe med en god venn, gå på en artig konsert, spille et artig spill med søsken og/eller venner, hvis det er fint vær så vær ute i det etc. Plutselig en dag så har du enten fått en alvorlig sykdom, eller så kjenner du plutselig alderen tynge, og du ser tenker tilbake på hva du har brukt livet til. Da er det stor forskjell på om du gjorde meningsfylte ting eller om du brukte livet på å ergre deg over 3 kg.

Hvis jeg går opp 2-4 kg, som jeg gjerne gjør om vinteren, så tenker jeg at det gjør da ingenting, de forsvinner når det blir bart på veien og jeg kan begynne å sykle treningsturer igjen. Jeg kan selvsagt unngå å legge på meg om vinteren, men jeg gidder ikke pine meg selv, livet er for kort til å ikke nyte god mat.

I tilfelle du skulle lure på det så går jeg selvsagt på ski om vinteren. Det er bare noen bakdeler med det versus sykling: Jeg venter stadig på skiføret. Jeg gidder ikke gå når det er mildt og vått, eller hardt og isete, jeg vil ha ordentlig føre. Dessuten så er det litt mer styr å få tatt en skitur. Sykkelturen kan jeg starte fra døra, men for å gå på ski må jeg ta T-banen ut av byen først, og T-banen tilbake igjen, så det er ikke så ofte jeg får gjort det på hverdager.

[LovelyMonroe]

Ikke fortell meg at jeg må få øynene opp å se hva som er viktig her i livet, bare fordi jeg sier at noen kilo til og fra kan bety mye for mange mennesker. Kjære deg, jeg ser hva som er viktig her i livet, og for noen er det vekten.

Endret 29. desember 2011 av LovelyMonroe

[Wiggins]

Ikke fortell meg at jeg må få øynene opp å se hva som er viktig her i livet, bare fordi jeg sier at noen kilo til og fra kan bety mye for mange mennesker. Kjære deg, jeg ser hva som er viktig her i livet, og for noen er det vekten.

Og jeg vil stå på at om man ikke klarer å leve på grunn av 3 kg for mye, så bør man innse at det fins maaange andre ting her i livet som er mye viktigere. Hvis man er virkelig overvektig, da har man et problem, det er jeg enig i, men trådstarter er 160 cm høy og veier 55 kg, så hun har overhodet ikke noe reelt vektproblem.

[Tabris]

Her er jeg helt enig med Lance. Jeg forstår det hvis man tenker en del på vekten hvis man faktisk er ganske overvektig, fordi det går utover helse og livskvalitet. Men hvis man er normalvektig og anser 3 kilo fra eller til som "viktig i livet", da mener jeg at man har et problem, og har totalt feil perspektiv. Hva i alle dager har 3 kg fra eller til å si for noe som helst?!

Til TS: Som andre har sagt, så vil jeg også sterkt anbefale deg å søke hjelp. Du klarer selv å se at tankene dine ikke er sunne, selv om følelsene rundt det er sterke, og det er en veldig positiv ting. Ikke kast bort mer tid av livet ditt enn du må på dette negative, få hjelp til å snu tankene dine så fort du kan.

Og husk at den eneste som presser deg til å være perfekt er deg selv. Og der vil du feile, fordi ingen er perfekt. Du jager etter noe som ikke kan oppnås, og det vil garantert føre til fall. Gjør en god jobb, og vit med deg selv at du har gjort en god jobb. Da kan du være fornøyd med deg selv.