Bare litt tynnere

[AnonymBruker]

Igår var jeg på julebord, uten kontroll over hva jeg inntok av mengde næringsstoffer. Jeg skammer meg idag. Jeg føler jeg eser ut. Samvittigheten, skam og skyldfølelsen tar overhånd, og jeg tror det betyr at jeg må kutte ut den éne dagen i uken hvor jeg tillater meg selv å spise karbohydrater. Det er ikke verdt det. Under julebordet måtte jeg flere ganger på toalettet for å se meg i speilet og stille meg spørsmålet; er jeg tykk nå? Ser jeg tykk ut?

Jeg er så sint på meg selv, jeg kan bedre enn det her. Jeg må presse meg hardere, trene mer og spise mindre. Null karbohydrater fremover.

Fokus !

Livet begynner når jeg føler meg tynn nok. Da kan jeg slappe av.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har et så anstrengt forhold til mat at det blir usunt for helsen, mentalt om ikke annet.

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du har et så anstrengt forhold til mat at det blir usunt for helsen, mentalt om ikke annet.

Jeg tror mange andre også har det som meg. Det blir bare ikke snakket om. TS.

[Nabokona]

Igår var jeg på julebord, uten kontroll over hva jeg inntok av mengde næringsstoffer. Jeg skammer meg idag. Jeg føler jeg eser ut. Samvittigheten, skam og skyldfølelsen tar overhånd, og jeg tror det betyr at jeg må kutte ut den éne dagen i uken hvor jeg tillater meg selv å spise karbohydrater. Det er ikke verdt det. Under julebordet måtte jeg flere ganger på toalettet for å se meg i speilet og stille meg spørsmålet; er jeg tykk nå? Ser jeg tykk ut?

Jeg er så sint på meg selv, jeg kan bedre enn det her. Jeg må presse meg hardere, trene mer og spise mindre. Null karbohydrater fremover.

Fokus !

Livet begynner når jeg føler meg tynn nok. Da kan jeg slappe av.

Beklager at jeg sier det, men der tror jeg du tar feil. Det høres ut som om du er altfor streng med deg selv hvis du ser deg i speilet flere ganger mens du er på julebord. Du burde heller godta deg selv og unne deg det du trenger. Og man trenger julebord! Hvis du har et ønske om å gå ned i vekt, så gjør det sakte, uten stress og press. Målet med å slanke seg er vel å bli mer fornøyd med seg selv? Snarveien er å bli fornøyd med seg selv først, og så gå ned sakte men sikkert. Så slipper du å streve så hardt.

[AnonymBruker]

Livet begynner når jeg føler meg tynn nok. Da kan jeg slappe av.

Det er det man tror. Jeg har tidvis tatt meg selv i å tenke 'mon tro om livet hadde vært bedre om jeg hadde vært tynnere' iblant, men de gangene jeg har ligget litt lavere i vekt grunnet sykdom eller stress så har jeg slettes ikke hatt det bedre, og jeg har ikke merket noen forskjell i livet i det hele tatt, bortsett fra at buksene ser større ut.

[AnonymBruker]

Begynn heller med livet med en gang.

Jeg vet ikke noe om kroppen din, men uansett må du begynne å nye livet med en gang. Noen kilo fra eller til gjør deg ikke lykkeligere. Om vekten din er såpass høy at du har problemer i hverdagen eller risikerer helseproblemer, er det selvsagt viktig at du tar tak i det. Men uansett lever du nå. Dette er livet ditt, ikke framtida

[AnonymBruker]

Begynn heller med livet med en gang.

Jeg vet ikke noe om kroppen din, men uansett må du begynne å nye livet med en gang. Noen kilo fra eller til gjør deg ikke lykkeligere. Om vekten din er såpass høy at du har problemer i hverdagen eller risikerer helseproblemer, er det selvsagt viktig at du tar tak i det. Men uansett lever du nå. Dette er livet ditt, ikke framtida

Jeg er nok normalvektig. 160cm og 55 kg.. men FØLER meg for stor.. TS.

[AnonymBruker]

Jeg tror mange andre også har det som meg. Det blir bare ikke snakket om. TS.

Nei, dette er ikke vanlig. Ja, jeg titter meg i speilet for å se om jeg ser stor ut i forbifarten, men jeg klarer uten problemer å nyte den kvelden uten noe skyldfølelse eller føle meg svak, og jeg går ikke på toalettet kun for å se om jeg ser feit ut. Om jeg ser litt stor ut i speilet klarer jeg å uffe det av meg og nyte resten av kvelden allikevel.

Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette før det eskalerer seg.

[Nabokona]

Da er det det du må jobbe med. Følelsene dine. Kroppen din vil føles bedre dersom du greier å sette pris på den. Se deg rundt og se alle "vellykkede" i alle fasonger. De har det bra med seg selv. Sikker på at det ikke er andre årsaker til at du lar det gå ut over kroppen din?

Edit: svarer på at TS føler seg for stor selv om hun ikke er det

Endret 5. desember 2011 av Nabokona

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke vanlig. Ja, jeg titter meg i speilet for å se om jeg ser stor ut i forbifarten, men jeg klarer uten problemer å nyte den kvelden uten noe skyldfølelse eller føle meg svak, og jeg går ikke på toalettet kun for å se om jeg ser feit ut. Om jeg ser litt stor ut i speilet klarer jeg å uffe det av meg og nyte resten av kvelden allikevel.

Jeg vil anbefale deg å snakke med noen om dette før det eskalerer seg.

Hvilken nytte har det å snakke med noen da? Jeg vet jo at det er syke tanker, men for meg så er det virkeligheten og jeg vet ikke om jeg har tro på at noen kan forandre min forestilling om at jeg er for stor. TS.

[Nabokona]

Hvilken nytte har det å snakke med noen da? Jeg vet jo at det er syke tanker, men for meg så er det virkeligheten og jeg vet ikke om jeg har tro på at noen kan forandre min forestilling om at jeg er for stor. TS.

Du kan få hjelp til å godta deg selv, og da vil kroppen følge med på lasset. Du må tørre å være god mot deg selv. Høres banalt ut, men det er sant og det hjelper. Flytt fokuset over på andre ting du kan lykkes i, og mestre. Og få tilbakemelding på, hvis det er det du trenger.

Endret 5. desember 2011 av Nabokona

[AnonymBruker]

Da er det det du må jobbe med. Følelsene dine. Kroppen din vil føles bedre dersom du greier å sette pris på den. Se deg rundt og se alle "vellykkede" i alle fasonger. De har det bra med seg selv. Sikker på at det ikke er andre årsaker til at du lar det gå ut over kroppen din?

Edit: svarer på at TS føler seg for stor selv om hun ikke er det

Vet ikke hvorfor. jeg er bare sykelig opptatt av å være perfekt.. på alle områder egentlig...føler verden krever mer enn jeg klarer å prestere.. TS.

[Nabokona]

Vet ikke hvorfor. jeg er bare sykelig opptatt av å være perfekt.. på alle områder egentlig...føler verden krever mer enn jeg klarer å prestere.. TS.

Det finnes folk som kan noe om slike problemer. Det er vanlig å ha det slik som deg, men jævilg vondt. Så oppsøk hjelp. Hvor gammel er du? Studerer du? Da kan du evt ta kontakt med noen på universitetet/ høgskolen, de har mange tilbud.

[Nabokona]

Jeg kjenner jenter som har ødelagt mange av sine beste år på å gå rundt og bekymre seg for slike ting, og tro meg de angrer etterpå når de i mer voksen alder ser bildene av seg selv. "Var det sånn jeg så ut? Hvorfor hadde jeg ikke det bra da?". Det var nok usikkerhet og mangel på noe som virkelig engasjerte dem som var den egentlige grunnen. Jeg vet ikke hvordan det er hos deg, men det er kanskje noe annet du egentlig savner?

[AnonymBruker]

Det finnes folk som kan noe om slike problemer. Det er vanlig å ha det slik som deg, men jævilg vondt. Så oppsøk hjelp. Hvor gammel er du? Studerer du? Da kan du evt ta kontakt med noen på universitetet/ høgskolen, de har mange tilbud.

Vet ikke hva jeg evt søker hjelp om, syns det er vanskelig. er i 20-årene og studerer. Vil ikke at folk skal vite det. Har lagt opp forventninger til meg selv som folk tror på, skallet mitt viser perfeksjon, toppstudent, vakker, trent, alltid blid osv... som jeg må leve opp til.. er nesten ikke sosial lengre.. orker ikke presset..

[AnonymBruker]

Igår var jeg på julebord, uten kontroll over hva jeg inntok av mengde næringsstoffer. Jeg skammer meg idag. Jeg føler jeg eser ut. Samvittigheten, skam og skyldfølelsen tar overhånd, og jeg tror det betyr at jeg må kutte ut den éne dagen i uken hvor jeg tillater meg selv å spise karbohydrater. Det er ikke verdt det. Under julebordet måtte jeg flere ganger på toalettet for å se meg i speilet og stille meg spørsmålet; er jeg tykk nå? Ser jeg tykk ut?

Jeg er så sint på meg selv, jeg kan bedre enn det her. Jeg må presse meg hardere, trene mer og spise mindre. Null karbohydrater fremover.

Fokus !

Livet begynner når jeg føler meg tynn nok. Da kan jeg slappe av.

Uff, vet ikke om du vil høre det eller ikke, men skaff deg hjelp før det er for sent. Jeg tenkte slik fra jeg var 13 til jeg var 19. Først da begynte livet mitt.. jeg kastet bort mange år av livet før jeg endelig landet på beina med vettet i behold. Å gå ned et par kilo fordi en er overvektig kan være en god ide, men slik du beskriver det så høres det ut som du må ha et enormt kontroll behov over deg selv, og har litt urealistiske tanker om hva det vil si å leve. Du spør hva som er vitsen med å snakke med noen om dine tanker, vel vitsen kan være at du får det bedre. Det er faktisk bare du som krever at du skal være perfekt. for å snu litt på fjøla, krever du at dine venner skal være perfekte? Og hva er perfekt, for meg er ikke det å se ut som en 12 åring når en er en voksen person. Det er forskjell på å leve og det å bare eksistere, den dagen jeg fant ut at jeg duger og er helt perfekt akkuratt slik jeg er så startet jeg å leve. Håper du kommer dit en dag du også!

[AnonymBruker]

så godt det er å få svar fra folk. selv om det er vondt å få respons på noe som sitter dypt. men det sitter ikke så dypt lengre.. har lett for å ty til tårene. får fort presentasjonsangst på områder som jeg tidligere har mestret. TS.

[Nabokona]

Vet ikke hva jeg evt søker hjelp om, syns det er vanskelig. er i 20-årene og studerer. Vil ikke at folk skal vite det. Har lagt opp forventninger til meg selv som folk tror på, skallet mitt viser perfeksjon, toppstudent, vakker, trent, alltid blid osv... som jeg må leve opp til.. er nesten ikke sosial lengre.. orker ikke presset..

Skjønner deg godt. Men tro meg, det hjelper å dele det med noen. Studenthelsetjenesten eller hva det enn heter der du studerer, har folk som er vant til slike problemstillinger. Da kan man bare ringe og si: "Hei, det er... Jeg lurte på om det var mulig å bestille time her?" Hun som tar telefonen spør sikkert ikke hva det gjelder. Bare si du ikke har vært der før og trenger noen å snakke med. De er vant til slike henvendelser, så det er ikke flaut! Når du kommer dit kan du si det som det er at du vet ikke helt hva du plages av, men at du føler et veldig press overalt, og at du merker at du forsøker å kontrollere det med slanking osv. Fortell hvordan du opplever presset fra andre så skal du se det letter litt på trykket! Et annet tips er å tørre å være mer "normal" i forhold til andre rundt. Ingen er perfekte, alle vet det. Det er lettere for andre å akseptere deg dersom du tør å være deg selv. Det er ikke alltid så lett, men prøv er mitt råd.

Håper du får hjelp til dette, du skal ikke ha det sånn

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Men tro meg, det hjelper å dele det med noen. Studenthelsetjenesten eller hva det enn heter der du studerer, har folk som er vant til slike problemstillinger. Da kan man bare ringe og si: "Hei, det er... Jeg lurte på om det var mulig å bestille time her?" Hun som tar telefonen spør sikkert ikke hva det gjelder. Bare si du ikke har vært der før og trenger noen å snakke med. De er vant til slike henvendelser, så det er ikke flaut! Når du kommer dit kan du si det som det er at du vet ikke helt hva du plages av, men at du føler et veldig press overalt, og at du merker at du forsøker å kontrollere det med slanking osv. Fortell hvordan du opplever presset fra andre så skal du se det letter litt på trykket! Et annet tips er å tørre å være mer "normal" i forhold til andre rundt. Ingen er perfekte, alle vet det. Det er lettere for andre å akseptere deg dersom du tør å være deg selv. Det er ikke alltid så lett, men prøv er mitt råd.

Håper du får hjelp til dette, du skal ikke ha det sånn

Tusen takk nabokona. Vondt tema. skummelt å tenke på at jeg kanskje er psykisk syk. prøver å normalisere situasjonen med å tenke at alle driver jo med lavkarbo, og slanker seg ..men så tenker jeg at mange har en mer stressende hverdag med barn, og det har ikke jeg.. allikevel takler de hverdagen bedre.. hva når jeg får barn? vil jeg takle det? kanskje jeg lider av noe angst? aner ikke jeg...jeg er et menneske med mye indre stress. Matinnhold stresser meg, tiden stresser meg, rot stresser meg.....jaja..av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt orker noe av dette livet. Det er jo bare mas i alle retninger. Krav og forventninger. Jeg gjør jo så godt jeg kan, hvorfor kan ikke det være godt nok?

[Nabokona]

Tusen takk nabokona. Vondt tema. skummelt å tenke på at jeg kanskje er psykisk syk. prøver å normalisere situasjonen med å tenke at alle driver jo med lavkarbo, og slanker seg ..men så tenker jeg at mange har en mer stressende hverdag med barn, og det har ikke jeg.. allikevel takler de hverdagen bedre.. hva når jeg får barn? vil jeg takle det? kanskje jeg lider av noe angst? aner ikke jeg...jeg er et menneske med mye indre stress. Matinnhold stresser meg, tiden stresser meg, rot stresser meg.....jaja..av og til lurer jeg på hvorfor jeg i det hele tatt orker noe av dette livet. Det er jo bare mas i alle retninger. Krav og forventninger. Jeg gjør jo så godt jeg kan, hvorfor kan ikke det være godt nok?

Ikke vær redd for at det skal kalles "psykisk syk". Det kan skremme mange og gjøre de mer stresset. Du trenger heller ikke å være syk for å ta kontakt med studenthelsetjenesten eller en psykolog. Det er veldig mange studenter som har det slik som deg, mange fler enn du tror. Du er i en ny tilværelse der du skal greie alt, og det er ikke så lett å få til alt på en gang. Du har nok litt store krav til deg selv, så et sted å begynne er kanskje å si til seg selv at det er bra nok. Si det hele tiden. Til deg selv i speilet. Smil til deg selv og si at det er bra nok. Du kan slurve iblant, men likevel være fornøyd. Det er vel en slags balanse du er ute etter. Men det er viktig at du søker hjelp hvis du ikke kommer deg ut av dette - det er ikke bra å ha det slik over lengre tid og det kan forverre seg! Ring og bestill time i morgen, du trenger ikke si det til noen om du ikke vil.