Er du redd for at dyret ditt skal dø?

[Perelandra]

Er du redd for at dyret ditt skal dø? I så fall, tenker du mye på det?

For det meste tenker jeg ikke så mye på det. Jeg gleder meg over den nydelige katten min som betyr så mye for meg, og nyter å være sammen med han. Likevel ligger tanken på lur et sted i bakhodet: En dag er han borte og kommer aldri tilbake. Tanken på å miste han er ikke til å holde ut! Katten min er 12 år nå. Jeg merker at han ikke er noen ungkatt lenge, men jeg prøver å ta godt vare på han, blant annet ved å gi han riktig fôr

For noen dager siden hørte jeg en sang på radio som var populær på den tida han ble født og var liten kattunge. Det fikk meg til å minnes tida da jeg fikk han. Samtidig satte det også i gang tanker om at han en gang blir borte.

For alle som er virkelig glad i dyr, er det en stor sorg den dagen det skjer at dyret dør. Jeg prøver å skyve bort de triste tankene, og heller være takknemlig for all den gleden han gir meg, og forhåpentligvis vil gi meg i flere år enda. Noen ganger er det likevel litt vanskelig.

[Capricorn]

Jeg tenker mye på det. Kanskje for mye. Er redd for at han skal bli syk eller forsvinne. Det verste hadde vært om han forsvant og jeg aldri fikk vite hva som har skjedd med han.

Jeg mistet min forrige katt da han var 13 år og jeg var ikke forberedt på at jeg måtte avlive han den dagen. Visste ikke hvor syk han egentlig var og fikk sjokk. Da dyrlegen sa han måtte få slippe så var det som å få et spark i magen. Det var grusomt! Min snille, lodne venn i 13 år skulle reise fra meg og aldri komme tilbake. Den var tung å svelge.

Da jeg mistet han sverget jeg på at jeg aldri skulle ha dyr mer fordi det ikke var verdt sorgen. Det gikk mange år før jeg orket tanken på dyr igjen og savnet etter et lite hjerte som banker i huset ble for stort. Jeg bestemte meg for at jeg kan betale med sorgen for mange år med ubetinget kjærlighet. Selv om når jeg tenker på å miste katten min så vet jeg ennå ikke om det er verdt det. Jeg tar det kanskje hardere enn de fleste.

Nå er jeg kanskje overdrevent påpasselig med han jeg har nå. Tar heller en tur for mye til dyrlegen.

[Gjest Raindrops]

Jeg tenker ganske mye på det ja. Gjorde ikke det før, men nå som de bor en time unna er jeg alltid redd for at det er siste gangen jeg ser dem hver gang jeg drar.

De er vel kanskje ikke egentlig mine katter lenger da, siden jeg har gitt dem bort til faren min. Men de er litt Raindropspuser hver gang jeg kommer innom, de pleier å komme inn verandadøren og sove i sengen min de gangene jeg overnatter

Jeg har nok ikke like god kontakt med dem som jeg hadde de to årene de bodde hos meg, og det er nok mye av grunnen til at jeg kommer til å ta det utrolig tungt hvis de plutselig forsvinner. En del av meg håper at jeg en dag flytter et sted der de også kan bo, og at jeg får dem tilbake, og ting blir slik som før. Siden jeg kommer til å være student lenge så er nok det litt usannsynlig men.

Uff, nå ble jeg bare trist, jeg savner pusene mine

[Gjest otrivin]

Selvom mine hunder er små/unge så ja, jeg er livredd for at de skal dø, men tenker ikke kjempemye på det. Noen dager. Men ja, prøver heller å glede meg over at de lever og håper at de fortsetter med det leeeeeenge!

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg har mistet en del dyr nå, så jeg er ikke like redd. Jeg vet jeg overlever, selv om det gjør vondt som fy.

Jeg har mistet katten, ene hesten og hunden min. Alle på kort tid. Og jeg savner de hver bidige dag. Men jeg vet at jeg overlever okke som.

Jeg har jo hatt en del rotter også, og vet de ikke lever så lenge. Men da må jeg bare nyte hver dag med de og ikke ta noen sorger på forskudd. Det er like trist hver gang jeg mister en rotte.

[Gjest snoopy_93]

Jeg tenker på det ja, men det er som oftest når han har vært ute en natt og ikke kommer inn før langt utpå ettermiddagen. Da har jeg sikkert ropt på katten 40ganger uten respons og da tenker jeg "tenk om han er påkjørt av bil/tog? Tenk om noen har tatt katten min og mishandlet han til døde!?" (Den siste fordi det finnes så mange syke mennesker i verden. )

Så når han endelig kommer inn sier jeg "Ja, nå kom du.. Du må komme når jeg roper på deg, Teodor!" Haha, så ser han på meg og mjauer.

Gleder meg over alle de gode stundene vi har sammen i stede for å sitte med katten på fanget å grue meg til han dør..

[Gjest Consensio]

Nei, er ikke redd for at de skal dø.

Det er selvfølgelig trist når et av mine dyr dør, men jeg vet at de ikke lever evig.

Orker ikke være redd for sykdommer heller, men heller nyte hver dag jeg har med dem.

Måtte brått avlive ett av mine dyr tidligere i år og jeg gråt mye og savner ham enda, så sliter nok mer med sorg etter tap av dyr enn at jeg er redd for at de skal dø

[Gjest Nuppdupp]

ja, jeg tenker en del på det, men det er fordi hunden har fått kreft som har spredt seg.. var hos dyrlegen for en uke siden.. hun har levd 4 år over gjennomsnittet og ser fortsatt sprek ut.. har fått beskjed om å komme tilbake å avlive henne hvis jeg ser noe form for lidelse, at svulsten har sprekt eller hun begynner å puste tungt. dyrlegen sa at hun kan dø av seg selv også. de kunne ikke si noe om levetid

[Roo]

Ja, tenker på det. Litt for mye egentlig.

Hunden min er bare ett år gammel og har forhåpentligvis mange gode år foran seg

[Strikkemamma]

Før da jeg hadde en kanin, var jeg så engstelig for at det skulle skje noe med den.. Det ble til slutt så sterkt at jeg drømte om det, men det var akkurat som om psyken min skulle psyke seg opp, for noen mnd senere døde den på virkelig:( Husker enda hvor sårt det var.

[Gjest badeand1]

ja, jeg tenker en del på det, men det er fordi hunden har fått kreft som har spredt seg.. var hos dyrlegen for en uke siden.. hun har levd 4 år over gjennomsnittet og ser fortsatt sprek ut.. har fått beskjed om å komme tilbake å avlive henne hvis jeg ser noe form for lidelse, at svulsten har sprekt eller hun begynner å puste tungt. dyrlegen sa at hun kan dø av seg selv også. de kunne ikke si noe om levetid

Så grusomt! =(

[Gjest Nenya82]

Litt så.Er redd for at de skal forsvinne,bli overkjørt eller treffe på idioter som ikke er snille med dem.

Spesielt hvis de er borte lengre enn de pleier så blir jeg bekymret,men veldig lettet når de skramler i katteluka og den man er bekymret for kommer

Uff,gruer meg til den dagen de blir borte.Har mistet et dyr før og det var helt forferdelig.Savner den hunden utrolig mye enda.

Endret 4. desember 2011 av Nenya82

[Gjest Bobler]

Ja det gjør jeg. Spesielt på pus, da det ikke er så lenge siden jeg mistet min andre pus i en påkjørsel. Hunden har jeg litt bedre kontroll på, og er alltid der. Pus kan bli påkjørt og ligge i en grøft uten at jeg vet om det..

Jeg er selvfølgelig redd for at dyrene mine skal dø. Bikkja betyr ekstremt mye for meg og vi har et utrolig tett bånd. Pus er jeg også kjempe glad i på en annen måte, og kan ikke tenke meg å miste han.

Nei jeg tenker litt for mye på det i perioder, men prøver å legge det fra meg. Prøver heller å nyte tiden som vi har, og kose, leke og trene med dem som om det var dems siste dag

[Perelandra]

ja, jeg tenker en del på det, men det er fordi hunden har fått kreft som har spredt seg.. var hos dyrlegen for en uke siden.. hun har levd 4 år over gjennomsnittet og ser fortsatt sprek ut.. har fått beskjed om å komme tilbake å avlive henne hvis jeg ser noe form for lidelse, at svulsten har sprekt eller hun begynner å puste tungt. dyrlegen sa at hun kan dø av seg selv også. de kunne ikke si noe om levetid

Så leit da!

Når jeg leser om dere som har gnagere eller andre mindre dyr, tenker jeg noen ganger på at det må være trist at dyret ikke lever så lenge som katter og hunder. Jeg vet ikke hvor nært forhold dere får til dyret? Det virker i alle fall som det går an å bli tett knyttet til rotter og kaniner.

Jeg sørget fryktelig over tapet av katten som jeg vokste opp sammen med. Hun ble 17 og døde da jeg var 20. Da hadde hun kreft i melkekjertlene som følge av mange års bruk av p-piller. Det hender fortsatt at jeg drømmer om henne selv om det nå er 20-år siden hun døde.

Foreldrene mine har hatt to katter etter "gamlepus" som nå er døde begge to. Jeg sørget over dem også. Det var verst å miste den som døde først, for han ble bare 6 år, og ble funnet død. Den andre ble gammel. Likevel var det ikke like ille å miste dem som med "gamlepus". Henne hadde jeg hatt nesten hele barndommen og tenåringstida.

Katten jeg har nå er den første jeg har skaffet meg som voksen på egenhånd etter at jeg flyttet ut. Han vil derfor også være noe helt spesielt for meg.

[Aurora M.]

Nei, jeg er egentlig ikke det. Jeg har slått meg til ro med at jeg har henne så lenge jeg har henne (pusen), og prøver å gi henne et så godt liv som mulig mens hun er her.

Jeg går jo med hjertet i halsen om jeg må lete etter henne fordi hun har vært borte lengre enn vanlig. Men frykten går mer på at hun skal ha blitt hardt skadet og ligger og lider et sted, blitt stengt inne, rømt langt avgårde fordi noe har skremt henne o.s.v. Jeg tror det verste måtte være at hun plutselig en dag bare ble borte, og at jeg aldri fikk vite hva som hendte. Det ville bli tungt å leve med.

Jeg synes det er veldig vondt med dyr som lider et helt liv og aldri får oppleve kjærlighet og varme, aldri får spise seg mette og går rundt med plager og smerter et helt liv, for så å dø. Det er trist det!

Men Pusina mi har fått alle disse godene i livet (i tillegg til en matmor som står på pinne for henne i smått og stort ), så om hennes tilmålte tid er 5, 7 eller 15 år, ser jeg faktisk på som mindre viktig.

Det blir selvsagt en stor sorg å miste henne (og ikke minst et stort savn), men med tanken på at hun har hatt et godt liv blir det lettere.

[Perelandra]

Nei, jeg er egentlig ikke det. Jeg har slått meg til ro med at jeg har henne så lenge jeg har henne (pusen), og prøver å gi henne et så godt liv som mulig mens hun er her.

[...]

Det blir selvsagt en stor sorg å miste henne (og ikke minst et stort savn), men med tanken på at hun har hatt et godt liv blir det lettere.

Ja, det er slik jeg også ønsker å tenke. Tidligere da katten min var yngre mente jeg at hvis han døde nå, ville jeg helst tenke på at han har levd et godt liv med et menneske som har vært så inderlig glad i han.

Han var på ingen måte planlagt, men resultatet av at en ung innepus med sin første løpetid hadde stukket av. Takket være at jeg ønsket meg en katt, ble livet hans spart. På en måte levde han på overtid allerede som kattunge.

Ettervert som katten min har blitt eldre, har bekymringen for at han skal dø blitt større. Før var jeg mest redd for at han skulle bli påkjørt. Delvis også at han skulle bli tatt av rovdyr fordi vi har bodd nær skog og villmark. Nå er jeg mest redd for sykdom. Det blir vondt å måtte ta den tunge avgjørelsen om avliving.

[AnonymBruker]

Tenker ikke så mye på det. Jeg har vokst opp med dyr, og er vant til tanken at de lever såpass mye kortere enn oss mennesker, så det er noe jeg bare har godtatt.

Tenker litt på det med hunden, siden jeg har en rase med medium levealder, og hun har vel gått 2/3-deler av tiden. Men hun er frisk og rask i forhold til alder, så jeg håper vi får beholde henne så lenge som mulig. Har bestemt oss for å vente noen år med neste hund, så det blir nok tomt i huset den dagen det skjer.

Kattene kan leve i både 15 og 20 år, så de regner jeg med å beholde lenge. Og selv om alle har unike personligheter hjelper det å ha flere, om en skulle dø. Har avlivet en katt og mistet en, og følte at det hjalp på sorgen at huset ikke ble helt tomt for katter, selv om det sikkert høres litt rart ut.

[Toolose]

Forstår dere så godt!!

Jeg har 2 nydelige siameser gutter på litt over 1 år. De gir meg mer glede enn jeg har hatt i livet mitt og jeg elsker de over alt!! Vet at man har de fantastiske kjeledyrene på "lån" og at de en dag vil gå bort... Jeg håper kattene mine blir gamle hos meg og at det ikke er noen sykdom som vil ta de bort før de blir gamle...

Skrekken er at de 2 siameserene er brødre, og de er sykt avhengi av hverandre.. jeg kan ikke bare ta med en katt til veterinæren hvis det skule være noe, da må broren bli med.. De kan faktisk sørge seg til døde hvis de er lenge borte fra hverandre...

Hvis en skulle gå bort, så må jeg skaffe meg en siamser fortere en fy da de ikke kan være alenekatter... Oppdretteren min er inneforstått med dette, og lar meg låne en av hennes katter, til jeg får meg en ny siameser unge. Man må jo være litt "føre var" føler jeg!

utrolig hvor mye et kjeledyr kan gjøre og hvor glad man blir i de.. Nesten skummelt!

[Niennas]

Vi mistet akkurat vår yngste katt for 2 ukers tid siden, hun ble 1 1/2 år. Det er utrolig tungt, og jeg gråt masse de første dagene. Men på en måte var vi litt forberedt på det. Hun var tøffere enn toget, og vi visste at hvis en av kattene våre skulle blitt påkjørt (som hun ble), så måtte det være hun, for hun viste ikke respekt for biler.

I dagene etterpå så likte jeg ikke å slippe ut den største katten vår, han har nå blitt chippet og jeg er fortsatt påpasselig om hvor lenge han får være ute og sånt. Håper det gir seg snart, for det er litt slitsomt for oss begge

[Gjest Doh]

Uff ja.. Den ene gangen katten ble borte(falt/hoppa ned fra balkongen uten at vi så det) var jeg helt på gråten. Fant han etter tre minutter men panikken kom med en gang. Mista hesten min brått da han var tre år og ønsker ikke å oppleve noe sånt igjen. Vil at han skal leve lenge og dø en naturlig død(men det var jo planen med hesten også og jeg så jo hvordan det gikk.....). Gruer meg til han skal begynne å være ute. Da kommer jeg til å ha hjertet i halsen hele tiden i begynnelsen..