Er intelligensen viktig i et forhold?

[Jellybean78]

Et annet stikkord i denne sammenheng er modenhet,at begge to ikke har ett

alt for stort alderssprik.Dette er særlig påfallende i ung alder,dvs. opp til

en ligger ca. rundt 30-årene,etter dette jevner det seg ofte ut...tenker da

spesielt på evnen til å engasjere seg i en generell sak (hva som helst egentlig),

uten å sitte der som ett stort spørsmålstegn,noe en del yngre gjør når de blir

møtt med noe utenfor deres 'interressefelt'.

Understreker at dette er veldig individuellt,men tilstrekkelig livserfaring er nok

en ballast som er viktig syns jeg.

[Gjest imli]

Jeg må si meg enig. Og det trenger jo ikke å være noen motsetning her. Jeg opplever at jo mer jeg studerer, jo mer akademisk jeg blir, jo større blir også behovet for ja, ren sladder og vås. Jeg elsker å diskutere politikk, samtidig så elsker jeg også å se på det andre vil kalle hjernedøde programmer på TLC. Jeg trenger ulik stimuli, men det må være en kombinasjon for min del. Jeg hadde aldri orket et liv hvor jeg kun så på TLC, og jeg hadde aldri orket et liv hvor jeg kun diskuterte politikk eller leste pensumlitteratur.

Mvh Yvonne

Einig - ingen orkar vel å berre vera sakleg og seriøs heile tida? Eg er så trygg på eigen intelligens at eg ikkje bryr meg om at nokon åndssnobbar trur eg er dum fordi eg innimellom les "husmorporno" eller Norsk Ukeblad.

[Gjest Gjest]

Intelligensen er viktig når det kommer til problemløsning. Det sier seg selv at to personer med veldig ulik IQ vil da ha en rekke utfordringer foran seg hvis de skal være i et romantisk forhold.

En person med høy IQ vil kunne løse alle hverdagslige og store hindringer på en praktisk og effektiv måte, mens en person med lav IQ vil ikke få til det like lett.

Er det ikke spesielle steder/miljøer du kan oppsøke hvor sjansen for å møte en likesinnet er større enn vanlig?

det stemer offte men men en som har høy iq kan vere svart lite pratis smart. måtsa for en såm skårer lavft

[Gjest MorAase]

Jeg synes intelligens er veldig viktig, man må være på rundt samme nivå.

Men akkurat IQ-målinger av typen Mensa gjør er ikke det viktigste å score på, jeg hadde ikke blitt sammen med en Hans Olav Lahlum som er kongen i sjakk men taperen på fest (satt på spissen). Å løse verdensproblemer er vel forøvrig heller ikke det første som det øverste 1% sjiktet av intelligensiaen vil være merkbart mye bedre til enn de som har "normalt høy" IQ og liker å følge med i avisene og lese bøker.

Lynende intelligente folk har forresten også en hel del "lavkulturelle" interesser, de kan nemlig være litt avant garde og subversive fordi de er så utrolig trygge på sin egen intelligens. Det er streberne som MÅ være åndssnobber og ta avstand fra sladreblekker etc. Det er greit å ikke være spesielt interessert i Paradise Hotel, men blant de som ikke bryr seg særlig om programmet så finner du alltid den sterkeste motviljen blant de dummeste.

Gjelder det også dem som motargumenterer mot PH ut fra et samfunnsperspektiv? Altså de som ser på PH som et tegn på en sosial sykdom som spres seg i samfunnet. Mener du at de som finner PH ulidelig stupid ut fra en del av de holdninger PH fremmer er dumme? Er det slik at om en anser PH som et av mange eksempler fra mediaverden på at overfladiskhet er en destruktiv kraft som idioter?

[Gjest Cuntzilla]

Gjelder det også dem som motargumenterer mot PH ut fra et samfunnsperspektiv? Altså de som ser på PH som et tegn på en sosial sykdom som spres seg i samfunnet. Mener du at de som finner PH ulidelig stupid ut fra en del av de holdninger PH fremmer er dumme? Er det slik at om en anser PH som et av mange eksempler fra mediaverden på at overfladiskhet er en destruktiv kraft som idioter?

Nei, jeg satt det på spissen og regner med folk skjønte hva jeg mente;)

La jo også til et "de som ikke er spesielt interessert i Paradise Hotel", de som analyserer det ut fra et samfunnsperspektiv er jo spesielt interesserte i fenomenet.

Paradise Hotel er jo også litt som Melodi Grand Prix, det er noe folk elsker å hate. Folk flest ser nok på det med en ironisk distanse, samtidig som folk flest tror at alle andre ikke gjør det. Det er noe elitistisk over å innbille seg at det er en sosial sykdom som alle blir smittet av - unntatt en selv, såklart.

Men jeg sporer av nå.. poenget var at når Paradise Hotel kommer opp som tema så vil en professor klø seg i skjegget og humre litt og si han har sett noen episoder (kanskje alle?) og komme med litt synsing om det, han vil ALDRI si at alle som ser på det er stokk dumme. Imens trailersjåføren eller ex.phil. studenten fort kan si "fy faen, ser du på det, det er jo for dumme mennesker, jeg har ikke sett EN episode".

[AnonymBruker]

Men jeg sporer av nå.. poenget var at når Paradise Hotel kommer opp som tema så vil en professor klø seg i skjegget og humre litt og si han har sett noen episoder (kanskje alle?) og komme med litt synsing om det, han vil ALDRI si at alle som ser på det er stokk dumme. Imens trailersjåføren eller ex.phil. studenten fort kan si "fy faen, ser du på det, det er jo for dumme mennesker, jeg har ikke sett EN episode".

Takk, nå følte jeg meg nesten som en professor.

[Gjest Cuntzilla]

Nettopp - folk som er redde for å bli oppfatta som dumme kan ikkje vera mykje trygge på eigen intelligens. Og kanskje ikkje spesielt intelligente heller?

Det er som fjortisen som akkurat har oppdaget Metallica, de kan BARE høre på rock og alle som liker Britney er tapere. Når man blir voksen og får litt mer kulturell kapital og en ryggrad så er det ikke så viktig å slå av Spotify på Facebook de gangene man vil høre på en skikkelig hjernedød poplåt. Man trenger ikke strebe etter å være "riktig" hele tiden, man er bare seg selv.

Samme gjelder intelligens. Kan plasseres litt inn i sosiorast-systemet/Bourdieus smakssosiologi om folk er kjent med det. Vis meg din bokhylle så skal jeg si deg hvem du prøver å være.

[Gjest Gjest]

Intelligensen er viktig når det kommer til problemløsning. Det sier seg selv at to personer med veldig ulik IQ vil da ha en rekke utfordringer foran seg hvis de skal være i et romantisk forhold.

En person med høy IQ vil kunne løse alle hverdagslige og store hindringer på en praktisk og effektiv måte, mens en person med lav IQ vil ikke få til det like lett.

Hva i all verden har sosial intelligens med IQ å gjøre? Man blir da ikke flinkere til å løse hverdagslige problemer ved å gjøre det bra på IQ tester? Det finnes mange "genier" som sliter med de mest hverdagslige ting, og som er totalt klønete i sosiale settinger.

Nei, det er nok kjemi (tiltrekning) og personlighet som er det viktigste i et forhold. Man kan ha ulikt kunnskapsnivå og ulike interessefelt, men store forskjeller i temperament og sexlyst er langt vanskeligere å ignorere. Hvis man ikke føler at man utfyller hverandre, eller føler at man ikke har et felles prosjekt, så hjelper det ikke at man er flink til å løse en tallrekke. Det sier seg selv.

[Sweet77]

Vet om en med omtrent samme (målte) IQ som TS. Han eier / er medeier i diverse foretak som går strykende, har en topplederstilling i en kunnskapsbedrift (konsern), har flere styreverv etc etc. Kort sagt, han har mer enn vel fylt dagene sine med aktiviteter som krever hjernekapasitet, innsikt og skjelneevne på høyt nivå. Han mener han har løst dilemmaet "parforhold" helt perfekt:

Det var flere i hans vennekrets som reagerte med stor undring da han for mange år siden giftet seg med sin nåværende kone. Hun var som klippet ut av et Playboy blad, både mht utseende, hjernekapasitet (slik de fleste oppfatter disse jentene) og oppførsel. Og vennene lurte: "What the f**k?? Hun er jo ikke i nærheten av å kunne dekke dine behov på det intellektuelle planet!"

Hans svar?

"Det får jeg dekket i bøtter og spann overalt ellers. Tror dere virkelig, når jeg kommer hjem etter en hel dag, etter å ha dealet med ansattes små og store problemer, tatt avgjørelser som vil koste millioner om jeg gjør en feil vurdering. Tror dere at jeg trenger å fortsette med dette når jobben er slutt? Nei, da vil jeg ha en som gleder seg til jeg kommer hjem, god mat, sex, kos, som bryr seg katten (no offense, Katten!) om hvilke problemer jeg har hatt på jobben, en jeg tenner på og som tenner på meg. Så da fant jeg meg det".

Bare et lite innspill...

[Gjest Gjest]

Hva i all verden har sosial intelligens med IQ å gjøre? Man blir da ikke flinkere til å løse hverdagslige problemer ved å gjøre det bra på IQ tester? Det finnes mange "genier" som sliter med de mest hverdagslige ting, og som er totalt klønete i sosiale settinger.

Nei, det er nok kjemi (tiltrekning) og personlighet som er det viktigste i et forhold. Man kan ha ulikt kunnskapsnivå og ulike interessefelt, men store forskjeller i temperament og sexlyst er langt vanskeligere å ignorere. Hvis man ikke føler at man utfyller hverandre, eller føler at man ikke har et felles prosjekt, så hjelper det ikke at man er flink til å løse en tallrekke. Det sier seg selv.

[AnonymBruker]

Godt poeng Flair. En venn av meg som har "mensa-iq" er levende bevis på det motsatte, med enkel jobb og damer som aldri er bra nok.

[Gjest S]

Med så høy IQ bør du vell klare å finne svaret selv?

Personlig tror jeg du bryr deg for mye om din egen IQ, og at det er der problemet ligger. Det at du er medlem av mensa, og dermed betaler 400,-? i året for å kunne peke på diplomet, viser at du har et større behov for å sammenligne deg med andre mennesker intellektuelt.

Forslaget mitt til deg er å fokusere mindre på din egen IQ, pass på at du ikke styrer temaer inn mot noe du har ekstraordinær kunnskap om(da vil du forkynne din egen iq desto mer), men heller la temaet gli inn på noe din motpart har mer kunnskap om.

[I Grosny]

Hei!

"Er intelligensen viktig i et forhold?"

Jeg, personlig, har visse problemer med dette. Er medlem av både Mensa, og Triple Nine Society, noe som vil si at jeg ligger i topp 1 % av befolkningen. Har i tidligere forhold mislyktes, ettersom jeg ikke føler meg tilfredsstilt intellektuelt.

Teoretisk sett er sannsynligheten for at jeg møter en partner med samme IQ, tilfeldig, 1-1000.

Hvis noen opplever det samme, ville jeg satt pris på respons.

Jeg har trolig en IQ på litt over snittet, og ligger langt under dama mi. Allikevel så opplever jeg at vi fungerer veldig godt sammen mentalt. Helt fantastisk egentlig. Hun er så smart at det er lett og interesant å snakke med henne om det meste.

Hvis du ligger godt over 150, så vil du nok kunne slippe deg helt ned til 110, uten at det føles for dumt.

Høy IQ, jeg trodde det betydde at man var god i logikk og matematikk, og samtidig har en sterk konsentrasjonsevne. Jeg merker at når jeg var 17 og veltrent, så orket jeg å fokusere lenger og dypere før hjernen bli "mett". Jeg hadde altså vesentlig høyere IQ enn nå. Allikevel var jeg dummere, mer trangsynt og mer lettlurt.

Endret 6. desember 2011 av I Grosny

[Gjest Gjest]

skal du leve etter iq poeng så blir du nepe lykkelig

partner som skåre lik høyt som deg kan ha faktisk ingenting felles med deg. testen viser bare at du er flink til låse oppgaven i testen.

[Gjest Gjest]

Vet om en med omtrent samme (målte) IQ som TS. Han eier / er medeier i diverse foretak som går strykende, har en topplederstilling i en kunnskapsbedrift (konsern), har flere styreverv etc etc. Kort sagt, han har mer enn vel fylt dagene sine med aktiviteter som krever hjernekapasitet, innsikt og skjelneevne på høyt nivå. Han mener han har løst dilemmaet "parforhold" helt perfekt:

Det var flere i hans vennekrets som reagerte med stor undring da han for mange år siden giftet seg med sin nåværende kone. Hun var som klippet ut av et Playboy blad, både mht utseende, hjernekapasitet (slik de fleste oppfatter disse jentene) og oppførsel. Og vennene lurte: "What the f**k?? Hun er jo ikke i nærheten av å kunne dekke dine behov på det intellektuelle planet!"

Hans svar?

"Det får jeg dekket i bøtter og spann overalt ellers. Tror dere virkelig, når jeg kommer hjem etter en hel dag, etter å ha dealet med ansattes små og store problemer, tatt avgjørelser som vil koste millioner om jeg gjør en feil vurdering. Tror dere at jeg trenger å fortsette med dette når jobben er slutt? Nei, da vil jeg ha en som gleder seg til jeg kommer hjem, god mat, sex, kos, som bryr seg katten (no offense, Katten!) om hvilke problemer jeg har hatt på jobben, en jeg tenner på og som tenner på meg. Så da fant jeg meg det".

Bare et lite innspill...

Hvorfor får jeg en følele av at han ser på seg selv som mye viktigere og "bedre" enn henne?

[I Grosny]

Jeg synes intelligens er veldig viktig, man må være på rundt samme nivå.

Men akkurat IQ-målinger av typen Mensa gjør er ikke det viktigste å score på, jeg hadde ikke blitt sammen med en Hans Olav Lahlum som er kongen i sjakk men taperen på fest (satt på spissen). Å løse verdensproblemer er vel forøvrig heller ikke det første som det øverste 1% sjiktet av intelligensiaen vil være merkbart mye bedre til enn de som har "normalt høy" IQ og liker å følge med i avisene og lese bøker.

Lynende intelligente folk har forresten også en hel del "lavkulturelle" interesser, de kan nemlig være litt avant garde og subversive fordi de er så utrolig trygge på sin egen intelligens. Det er streberne som MÅ være åndssnobber og ta avstand fra sladreblekker etc. Det er greit å ikke være spesielt interessert i Paradise Hotel, men blant de som ikke bryr seg særlig om programmet så finner du alltid den sterkeste motviljen blant de dummeste.

En av Norges desidert mest intelligente damer liker å se på "Total fornyelse moteprogram".

Hjernen trenger litt restitusjon også.

[I Grosny]

Intelligensen er viktig når det kommer til problemløsning. Det sier seg selv at to personer med veldig ulik IQ vil da ha en rekke utfordringer foran seg hvis de skal være i et romantisk forhold.

En person med høy IQ vil kunne løse alle hverdagslige og store hindringer på en praktisk og effektiv måte, mens en person med lav IQ vil ikke få til det like lett.

Er det ikke spesielle steder/miljøer du kan oppsøke hvor sjansen for å møte en likesinnet er større enn vanlig?

Jeg har kanskje lavere IQ enn TS, og det er allikevel ikke intelligensen som er flaskehalsen når det kommer til å få til ting. Flaskehalsen er selvdisiplin og gjennomføringskraft.

Endret 4. desember 2011 av I Grosny

[Gjest Gjest]

For oss menn er intelligens mindre viktig. Faktisk en fordel, slik vi ser det, hvis hun ikke er så veldig intelligent. Slik at vi kan være beskytter og gentelman for henne.

[Gjest MorAase]

Det er som fjortisen som akkurat har oppdaget Metallica, de kan BARE høre på rock og alle som liker Britney er tapere. Når man blir voksen og får litt mer kulturell kapital og en ryggrad så er det ikke så viktig å slå av Spotify på Facebook de gangene man vil høre på en skikkelig hjernedød poplåt. Man trenger ikke strebe etter å være "riktig" hele tiden, man er bare seg selv.

Samme gjelder intelligens. Kan plasseres litt inn i sosiorast-systemet/Bourdieus smakssosiologi om folk er kjent med det. Vis meg din bokhylle så skal jeg si deg hvem du prøver å være.

*Se på sin bokhylle* Et rotehue?

[Havbris]

Jeg er ganske sikker på at mannen min vil skåre mye bedre enn meg på en IQ test - selv om jeg har en høyere akademisk skolering enn han. Jeg synes det er menneskelig håpløst å bruke ett tall og en eneste dimensjon til å beskrive menneskets intellektuelle kapasitet. Sannsynligvis finnes det flere typer intelligenser (les f. eks H. Gardner) - hvorav den logisk/matematiske kun er en av flere. Den alene gir ingen holdepunkter for at man vil kunne fungere godt i samfunn, familie og jobb - både sosialt og intellektuelt.

For meg er det viktig at mannen min og jeg er på nogenlunde samme "nivå" slik at vi begge kan utfordre hverandre på tanker og meninger.Vi kan mye om forskjellige ting. Kjemien oss i mellom er nok viktigere enn "tradisjonell" IQ.

Åndssnobberi gjennomskuer jeg ganske fort. Jeg liker å snakke med mennesker som har livserfaring, er nysgjerrige, lekende, har humor og som er engasjerte. Folk som bare kan snakke om det de kan mye om er ikke blant mine favoritter!