Moren maser og maser

[AnonymBruker]

Jeg er stemor, og har vætr det gjennom ti år, til to barn som har en mor som har tilbakevendende sykdom. Mao. har det vært perioder hvor vår økonomi har vært helt i bunn fordi vi har bidratt mer til moren når hun har hatt dårlig råd. Det er vi som har stått for innkjøp av "store" ting som sykler, ski, treningstøy, betaling av idrett, klasseturer, sovepose osv.

Vi har fellesøkonomi, så jeg har bidratt like mye som mannen min. Mannen min har også hatt perioder med redusert inntekt. Det har aldri falt meg inn at jeg skulle sette ned foten i denne perioden og si at "uff, det var synd for barna". Selv om det ikke er mine barn så synes jeg at barna skal ha de samme mulighetene til å være aktive og med på ting som andre barn. De får ikke alt de peker på og de får ikke det dyreste av alt, men de får det som er nødvendig når det er nødvendig.

De bor faktisk hos oss halvparten av tiden, og vi er en stor del av livene til hverandre og glad i hverandre. Jeg ser ingen måte jeg kan gjøre dette halvveis på og når vi nå snart får felles barn vil jeg anse dem alle som søsken og behandle dem så likt som mulig. Enhver forskjell jeg velger å gjøre på fellesbarn og "særkullsbarn" regner jeg med at vil bli analysert og tolket av dem, uten at de har forutsetningen til å forstå fra et voksenperspektiv at jeg ikke har noen forsørgerplikt ovenfor dem - kun det barnet jeg får sammen med faren deres. Jeg klarer heller ikke å se for meg at det ville vært enkelt for faren å se det ene barnet ha mer enn de andre barna hans fordi det ene barnet har en mor som arbeider 100%, mens de andre er så uheldige å ha en som ikke gjør det... hvordan gjør man dette uten å skape splid innad i familien?

Faren skal selvsagt ikke betale mer enn han evner, og dere skal selvsagt ha råd til ting til fellesbarnet deres. Men dere får ikke gjort noe med hvor mye moren jobber. Så jeg synes du skal ta utgangspunkt i at hvis du fjerner moren fra likningen - hva trenger barna hans for å ha det bra da? Ikke bare hos dere, men i livet generelt... Han slutter ikke å være far når barna er hos moren.

Dette er egentlig ikke ment å dømme deg, og jeg vet så inmari godt hvordan det er å være sammen med en mann med barn som har redusert inntekt og en mor som hele tiden maser om penger. Men tenk over de valgene du tar, for de kommer til å påvirke mannen din, barna hans og deres familieliv. Barna hans er også en del av din familie. Hvis du mener han bruker pengene feil (på unødvendige ting) så si ifra om det. Som andre her sier: barna må også belage seg på strammere økonomi ettersom som både mor og far nå har redusert inntekt. Men yttertøy må de ha. Medisiner må de ha. Hvis ikke mor sender det med for å straffe dere, så må de fortsatt ha det. Sånn er det bare. Fjern mor fra den "mentale" likningen og se hva dere kan og bør bidra med for at barna skal ha det bra i livet - både hos dere og hos mor. Tror det er det eneste rådet jeg kan komme med etter årevis å ha vært i samme situasjon.

(Dette innlegget skal på ingen måte leses som støtte for at moren ikke jobber 100% eller som at stemor har en forpliktelse til å forsørge barna hans. Det skal leses som en måte å tenke annerledes på hva man egentlig gjør når man er stemor og bidrar til at barna i familien har det bra - uansett om det er sine egne eller partnerens)

[xinnia]

Jeg sitter igjen med inntrykket av at enkelte i denne tråden ville sett det som mer naturlig at stemor jobbet overtid for å forsørge stebarna, enn at barnas MOR faktisk jobbet 100% for å forsørge egne barn - slik de allerfleste i samfunnet må, deriblant TS som selv er aleneforsørger for barn og mann for tiden.. Må man, så må man; vi andre kaller det "å ta ansvar"..

Hvordan kan du kvalifisere TS som aleneforsørger? Hun bor da sammen med mannen sin, og selv om han går på AAP så har han da noe inntekt?

og mannen bør ikke ta noe ansvar for sine barn? Kun mor? jøss

Endret 29. november 2011 av xinnia

[Husfrua]

Tror du bør lese en gang til hva jeg har skrevet.

Hvor skriver jeg at jeg ikke har sendt med tøy?

Min datter har hatt en super barndom, tiltross for hennes sviktende og egosentriske far og nykone.

Når jeg skrive at far jobber svart for å slippe å betale bidrag for sin datter, hvordan kan du få det til å bli til a jeg ikke sender med truser? At ikke jeg bryr meg om min datter. Og hadde jeg ikke sendt med truser, så hadde ikke det vært verdens undergang.

Å få min datter hjem på søndagen, i tøfler (dumme meg som ikke holder fast far til sekken er sjekket) UTEN vintersko og dress, det er faktisk nesten verdens undergang for en mor å oppdage mandags morgen, når jobb og barnehage kaller. Butikkene åpner kl. 10. og jeg begynner på jobb kl. 8.

Jeg er ikke bitter på eksen, men jeg kan bli forbannet når jeg tenker over de situasjonene han har satt meg i bare på faanskap. For noe annet en faanskap er det ikke, når du ikke sender med bobledressen når de er minusgrader ute.

For det første så var det gjest damen jeg siterte, og da var det først og fremst det "generelle" svaret hennes jeg var enig i. Personen før deg skrev at hun ikke hadde dårlig samvittighet for å ikke sende med klær til far. Og svaret hennes skrev du at du var enig i. Det jeg skrev var: "dere som mener det er greit... osv". Mao, ikke rettet direkte mot deg. Så var det oppklart

Endret 29. november 2011 av Husfrua

[Husfrua]

Hvordan kan du kvalifisere TS som aleneforsørger? Hun bor da sammen med mannen sin, og selv om han går på AAP så har han da noe inntekt?

og mannen bør ikke ta noe ansvar for sine barn? Kun mor? jøss

Ingen som mener at far ikke skal ta noe ansvar. Men saken her er at han ikke er bidragsdyktig pga liten inntekt, og da kan ikke mor kreve mer, eller straffe far med å ikke sende med klær eller medisiner. det er sør'n meg pill rottent, både overfor far og barn.

[Gjest Spettmeisen]

Hvordan kan du kvalifisere TS som aleneforsørger? Hun bor da sammen med mannen sin, og selv om han går på AAP så har han da noe inntekt?

og mannen bør ikke ta noe ansvar for sine barn? Kun mor? jøss

Hun står for alle utgifter til eget barn, i tillegg betaler hun alt av mat, strøm, t.o.m klær til sin samboer betaler hun. Mens HAN bruker det lille han har på sine 2 eldste barn; hyggelige opplevelser, varme klær etc. når de har samvær. Fellesbarnet bidrar han derimot ikke til økonomisk og dette barnets mor tar ansvar for sitt barn, jobber fulltid og sørger for at ting går rundt mens far er på aap og uten normal inntekt. Jeg skjønner godt at hun er lei mas om penger, fordi de eneste pengene som er "å hente" i hennes familie er de pengene som HUN tjener og det er de eldste barnas mor sannsynligvis godt klar over også. Og er det virkelig for mye å forvente at mor som tross alt er et friskt voksent menneske jobber fulltid for å forsørge sine barn?! Å ha redusert inntekt og bidragsevne er ikke noe denne mannen har valgt og forhåpentligvis er ikke det noe vedvarende. Men vet du hva? Jeg er sikker på at når han er blitt frisk igjen, så velger ikke han å jobbe 60 %..

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor, og har vætr det gjennom ti år, til to barn som har en mor som har tilbakevendende sykdom. Mao. har det vært perioder hvor vår økonomi har vært helt i bunn fordi vi har bidratt mer til moren når hun har hatt dårlig råd. Det er vi som har stått for innkjøp av "store" ting som sykler, ski, treningstøy, betaling av idrett, klasseturer, sovepose osv.

Vi har fellesøkonomi, så jeg har bidratt like mye som mannen min. Mannen min har også hatt perioder med redusert inntekt. Det har aldri falt meg inn at jeg skulle sette ned foten i denne perioden og si at "uff, det var synd for barna". Selv om det ikke er mine barn så synes jeg at barna skal ha de samme mulighetene til å være aktive og med på ting som andre barn. De får ikke alt de peker på og de får ikke det dyreste av alt, men de får det som er nødvendig når det er nødvendig.

De bor faktisk hos oss halvparten av tiden, og vi er en stor del av livene til hverandre og glad i hverandre. Jeg ser ingen måte jeg kan gjøre dette halvveis på og når vi nå snart får felles barn vil jeg anse dem alle som søsken og behandle dem så likt som mulig. Enhver forskjell jeg velger å gjøre på fellesbarn og "særkullsbarn" regner jeg med at vil bli analysert og tolket av dem, uten at de har forutsetningen til å forstå fra et voksenperspektiv at jeg ikke har noen forsørgerplikt ovenfor dem - kun det barnet jeg får sammen med faren deres. Jeg klarer heller ikke å se for meg at det ville vært enkelt for faren å se det ene barnet ha mer enn de andre barna hans fordi det ene barnet har en mor som arbeider 100%, mens de andre er så uheldige å ha en som ikke gjør det... hvordan gjør man dette uten å skape splid innad i familien?

Faren skal selvsagt ikke betale mer enn han evner, og dere skal selvsagt ha råd til ting til fellesbarnet deres. Men dere får ikke gjort noe med hvor mye moren jobber. Så jeg synes du skal ta utgangspunkt i at hvis du fjerner moren fra likningen - hva trenger barna hans for å ha det bra da? Ikke bare hos dere, men i livet generelt... Han slutter ikke å være far når barna er hos moren.

Dette er egentlig ikke ment å dømme deg, og jeg vet så inmari godt hvordan det er å være sammen med en mann med barn som har redusert inntekt og en mor som hele tiden maser om penger. Men tenk over de valgene du tar, for de kommer til å påvirke mannen din, barna hans og deres familieliv. Barna hans er også en del av din familie. Hvis du mener han bruker pengene feil (på unødvendige ting) så si ifra om det. Som andre her sier: barna må også belage seg på strammere økonomi ettersom som både mor og far nå har redusert inntekt. Men yttertøy må de ha. Medisiner må de ha. Hvis ikke mor sender det med for å straffe dere, så må de fortsatt ha det. Sånn er det bare. Fjern mor fra den "mentale" likningen og se hva dere kan og bør bidra med for at barna skal ha det bra i livet - både hos dere og hos mor. Tror det er det eneste rådet jeg kan komme med etter årevis å ha vært i samme situasjon.

(Dette innlegget skal på ingen måte leses som støtte for at moren ikke jobber 100% eller som at stemor har en forpliktelse til å forsørge barna hans. Det skal leses som en måte å tenke annerledes på hva man egentlig gjør når man er stemor og bidrar til at barna i familien har det bra - uansett om det er sine egne eller partnerens)

Hei som mann som av og til er innom denne nettsiden har jeg lest innlegg her uten å skrive noe.

Men etter dette du skriver nå er det på tide. Synes du tar opp et viktig tema som det bør settes fokus på.

Det å være foreldre er ikke noe av på knapp av på, der en heller ikke slutter være pappa om barn/a er rundt en.Synes det siste innlegget ditt var veldig godt og støtter deg i mye. Det at noen foreldre ikke bidrar som de skal etter evne som mor trolig gjør her i deres tilfelle er ikke bra. Vet om x antall tilfeller der mor ikke jobber fullt selv om hun er i stand til dette. Noen fedre har fått medhold i å sette mors inntekt til 80 prosent og andre ikke.Noen er ikke i satnd eller vet ikke om at de kan klage på dette til NAV.

Selv 80 prosent av full inntekt øker bidraget for noen så mye at det går utover ens egen evne til å ivareta barn/a.

Det er hele tiden fokus på far som ikke stiller opp i media og nettdebatter. Menn er ikke de som sier mest, dette er ofte erfarings og genetisk betinget. Det kan i noen tilfeller være lurt å ikke si altfor mye som mann da noen (mange) kvinner ekstremt flinke til å mistolke betydningen av det du mente si.

Temaet du tar opp er viktig og du har sett det uten å være foreldrepart men alikevel direkte innvolvert. Du sitter på mye kompetanse og dette burde være intressesant for de som forsker på dette og for våre politikere.

Det er en del mennesker både kvinner og menn som har erfaring som deg og kan fortelle mye om temaet.

Tenker både som i ditt tilfelle der far har redusert inntekt og ikke kan bidra fullt ut og fedre som har inntekt som betaler 25 prosent og mer i bidrag. Menn som har barn/a mer enn det som er avtalt og mor nyter godt av offentlige støtter hun aldri skulle hatt. De betaler i tillegg langt mer i bidrag enn de skulle. Fedre som har trussel hengende over seg der mor truer å sabotere samvær om de ikke gjør som hun sier.

Mor som misbruker sin MAKT SOM BOSTEDSFORELDER. Fedre som bor på en liten hybel pga.dårlig økonomi, der de knapt ha plass til barnebesøk.De er så flaue over bosted at de ikke tørr ha samvær der. Det finnes masse av dette og lignende eksempler mend et pressen og poliktikere like framheve er de "stakkars alenemødre". Ja mange har dårlig økonomi som virkelig er alenemødre, men hvor mange er det? Det er et betydelig antall som har en mann de har felles barn med som er mye med barn/a. Dette er ikke i mine øyner alenemødre.

Det er en slags riktig politikk å rope om stakkars alenemødre. Dette er kvalmende å lese mange ganger når en vet hvordan "the real world" er.

Noen fedre får rusproblemer/ phyiskeprblemer pga.samlivsbrudd og dette er det ikke noe hjelpeapparat for. Det som skjer er at de mister kontakt med barn/a. Blir nekte samvær barnevern og rettssystem til slutt.

Det finnes et hjelpeapparat for mor da der hun har bosted på barn alene.

Det finnes ikke noen støtteordninger der en velger delt bosted eller 50/50 samvær. System for velferd er er utgått på dato rundt dette tema far barn.

Det forteller litt om hvor lite samfunnet verdsetter to fordeldre som tar vare på barn/a etter samlivsbrudd. Delt bosted der begge foreldre deltar likt er såvidt nevnt i barneloven. Dette forsterker bildet ytterlig at det er ikke verdsatt. Hva kan være grunnen? Er det ikke politisk korrekt da det ikke favoriserer kvinnen?

Det å være en god foreldre betinger en har det bra selv. En må bli verdsatt og ikke tilsidesatt.

Vil takke TS. for en flott trådstart.

(Til dere som synes dette er at angrep på mor, det er det ikke. Det finnes mange mødre som er som de bør etter at samlivsbrudd der barn er innvolvert. Det finnes også fedre som ikke gjør som de burde. Dette innlegget er ment som en støtte til TS. som jeg ikke aner hvem er og alle andre som tenker i samme retning som henne og dette innlegget.)

[AnonymBruker]

Enig med deg!

Dere som mener at det er greit å ikke sørge for at barna har med seg det de trenger når de skal til far, tenker dere overhodet på barna et sekund, eller er det kun irritasjonen over far som råder?

Irriterer meg ikke over far, men sender ikke med klær likevel. Jeg tar ansvaret for ungene, både økonomisk og i hverdagen. Far har lite samvær etter eget ønske. Ungene har med seg ytterklær og sko selvfølgelig, jeg sender de da ikke på skolen uten sånt heller. Men andre klær står far for selv. Tror du han lar ungene gå nakne?

Dersom det nå er sånn at far ikke har råd til å sørge for klær og annet utstyr, så er det først og fremst barnet som vil lide under dette og ikke far. Ved å "straffe" far, straffer dere også barna deres, tenker dere aldri på det?

Hvor mange jakker, dresser, støvler, sko, ski, akebrett, nintendo, mobiler mener du det er greit at jeg skal sende med til far da? Og som jeg aldri får tilbake. Vinteren før jeg sluttet å sende med klær mistet han og ødela verdier for 10 000 kroner. Det var summer som knekte min økonomi. Og det går faktisk utover ungene. Ikke at de ikke har fancy klær hos far.

Hadde jeg vært skilt, så håper jeg virkelig jeg ville tenkt som så at det var viktig at barna mine gikk skikkelig kledd, både når de var hos far og når de var hos meg. Det ville også vært viktig at de hadde det fint hos far også, det er tross alt deres eget kjøtt og blod. Og det er faktisk viktig...

Jeg tenker som så at det er viktigst at ungene har utstyr og skikkelig klær den tiden de er hos meg, 90 % av tiden er det. For det er det jeg må sørge for, tiden hos meg. Jeg har ikke råd til å kjøpe det dyreste eller finne på ting med ungene hver uke. Men vi har alltid hatt så vi klarer oss likevel. Skulle jeg i tillegg sponset far så hadde dette ført til at ungene ikke hadde hatt det de trenger i hverdagen og ikke kunne være med på aktiviteter. Så det er ungene jeg tenker på.

Noen ganger må man bare legge egoet sitt litt til side altså, så får man heller glede seg over den dagen når barna er så store at de kan ta vare på seg selv.

Egoet la man til side den dagen man fikk barn. At far velger å ikke gjøre det er da ikke mitt problem.

Stakkars barn oppi det hele sirkuset sier nå jeg da....

[AnonymBruker]

@Titti72

Deling av samværsreiser er allerede vedtatt skal deles mellom foreldrene, så good luck med å ta det til retten.

Da må far be om å få det dekket også da. Og da må han nok vise til hvordan han klarer å sitte med hus, bil, båt og annet. Ingen som tror han sitter med 0 i inntekt da.

Det er mødre som deg som gir andre alenemødre dårlig rykte, og du er ikke bedre enn faren som du misliker så sterkt.

Tror du ikke at holdningene dine skinner igjennom?

Ungene er såpass store at de skjønner hvorfor de ikke får med klær. Og holdningene mine til faren er at jeg misliker at han ikke bidrar økonomisk, ellers har vi faktisk et bra forhold. Til og med hans egen mor er flau over at han vrir seg unna barnebidraget.

Du hadde hatt godt av en runde terapi for å legge bitterheten bak deg og heller se at ungenes forhold til faren sin er mye viktigere enn underbuksene du nekter å sende med og småpengene du sparer ved å nekte å oppfylle din del av samværsreisene.

Bitterhet? Du må virkelig være flink til å lese mellom linjene. Terapi trenger jeg ikke, har det helt fint. Og jeg tar ansvaret for ungene 90 % av tiden og sørger for at de har det de trenger her. Skal jeg virkelig sponse far som ikke gidder å forsørge sine egne unger? Nei, like lite som jeg forventer at han forsørger meg. Men jeg kan forvente at når man har fått barn så forsørger begge foreldrene det.

[Gjest Gjesteline]

Anonym 09.28.. De fleste som svarer her, svarer utifra TS sin situasjon, så du trenger ikke bli fornærmet over at ikke alle tar mors side automatisk i denne tråden; at din eks er udugelig har ingenting med TS sin situasjon å gjøre. Lag din egen tråd, så kan DIN situasjon diskuteres der..

[AnonymBruker]

Og far har mulighet til å ta seg i nakken og jobbe.

I motsetning til mor, som selvsagt må få lov til å jobbe selvvalgt deltid? Så lenge vi ikke en gang vet hva som feiler far i dette tilfellet synes jeg denne uttalelsen er ganske psycho. Synd at eksen din er en tulling, men det har da ingenting med TS problemstilling å gjøre.

[Gjest Bevares]

Jeg blir helt utslått her jeg sitter etter å ha lest tråden, makan til mangel på forståelse er det lenge siden jeg har sett maken til. Hvorfor er det noen som er på attføring tror dere? For at det er moro? Nei, man er gjerne blitt rammet av en sykdom som gjør at man ikke kan jobbe med det man jobbet tidligere og går på attføring for å finne ut hva man kan jobbe med. Dette kan ta tid, og hvis arbeidsgivere har den samme holdningen til syke mennesker som enkelte her inne viser så kan han vel egentlig se langt etter en ny jobb.

Jeg håper at alle holder seg friske hele livet og ikke vil oppleve sykdom som vil gjøre at livet endrer seg, både fysisk, psykisk og økonomisk. Men dette har vi dessverre ingen garanti for, livet tar noen ganger uventede veier som det har gjort for TS mann og da håper jeg for deres skyld at dere ikke møter de samme holdningene ute som dere møter TS mann med her.Er man syk så skjønner jeg at man ikke klarer å jobbe 100 %, er man derimot frisk så forstår jeg ikke at man velger å jobbe redusert hvis økonomien tilsier at det ikke er mulig. Sykdom kan man ikke verge seg mot, og det er sykdom som er årsaken til attføringen i TS manns tilfelle.

Og så bør enkelte kanskje gå i seg selv og tenke på hvem man egentlig straffer, er det eksen eller er det barna? I de fleste tilfeller så er det dessverre barna dette går utover. Min eks trodde han straffet meg ved å plutselig melde avbud til de helgene han skulle ha barna, han skjønte ikke at han belønnet meg med ekstra samvær med barna og straffet sine barn ved å frata dem kontakten med sin far.

[Gjest Til]

Kjære TS

Ikke skriv noe her som stemor og forvent at du skal få konstruktive svar. Her er det mest eder og galle uansett hva du spør om og mange som har behov for å få ut bittre følelser. Som da går ut over alle stemødre! Egentlig ganske komisk.

Bruk heller venner å snakke med, som vil deg vel, kos dere med barna også kommer det bedre tider!

[Gjest Vanja]

Kjære TS

Ikke skriv noe her som stemor og forvent at du skal få konstruktive svar. Her er det mest eder og galle uansett hva du spør om og mange som har behov for å få ut bittre følelser. Som da går ut over alle stemødre! Egentlig ganske komisk.

Bruk heller venner å snakke med, som vil deg vel, kos dere med barna også kommer det bedre tider!

Takk for alle innspill og reaksjoner på min virkelighet.

Veldig konstruktivt for min selvfølelse, for nå vet jeg at jeg ikke er slem eller gal.

Jeg er glad andre har fått opp øyenene for hva som skjer bak forhenget, i sikkert, mange nyfamilier.

Det er mye følelser inne i dette, men også politikk og juridiske bestemmelser.Og moral.Og økonomi...

Jeg lener meg litt mer tilbake nå, og slakker litt på kravene til meg selv, så lenge moren til mine bonusbarn er både levedyktig, arbeidsdyktig og inntektsdyktig.

Jeg er ok. Jeg er ok. Jeg er ok.

[Gjest O___o]

Hvis far ikke har evner å betale - får mor støtten igjennom NAV.