Mor overså barnet som gråt

[AnonymBruker]

Ærlig talt. For en kverrulering.

Så du mener at noen barn har godt av å bli jugd til?

Alle barn blir jugd til. De blir bl a fortalt om julenissen.

[Gjest Spinell]

Ærlig talt. For en kverrulering.

Det er ikke ofte jeg tyr til bibelsitater, men her er faktisk sitatet i lenken på sin plass.

http://no.bibelsite.com/matthew/7-3.htm

[AnonymBruker]

Det virker ikke som du har evne til å se at andre barn trenger annen "behandling" enn dine.

Jeg tror, helt ærlig, at ingen barn "trenger" å bli ignorert av sine egne foreldre. Hvordan skal et barn på 1-2 år forstå dette? De har ikke en veldig utviklet evne til å sette seg inn i andres situasjon og forstå andres handlingsmønstre. Jeg tror det lærer barnet at hvis det gråter av fortvilelse (et barn kan jo bli veldig fortvilet av å ikke få ting slik de vil), sinne eller sorg, så bryr ikke pappa og mamma seg. Å klare og orke å interagere med barnet i slike situasjoner, tror jeg vil skape sterkere bånd mellom barn og foreldre.

Hvorfor skal man bruke nærhet og oppmerksomhet som "belønning" for akseptabel atferd, og avstand og ignorering som "straff" for uakseptabel atferd? Barn kan jo ikke få nok av nærhet og oppmerksomhet.

[Gjest Surrehodet]

Det er ikke ofte jeg tyr til bibelsitater, men her er faktisk sitatet i lenken på sin plass.

http://no.bibelsite.com/matthew/7-3.htm

Fantastisk.

[Neala]

Jeg syns mange av dere er fæle (les: personlig) mot SummerJoy. Er det ikke et diskusjonsforum? Det er da lov å argumentere for og imot en sak uten å komme med kommentarer som "Jeg nekter å tro at du selv er mor" og lignende?!

Jeg er uenig med de aller fleste i denne tråden, men jeg trenger ikke fortelle dere hvor dårlige foreldre dere er/kommer til å bli fordiom.

Det er ikke det at hun ignorerer trass som plager meg, men jeg syns det er fælt om et barn skal gråte (ikke "bare" skrike), og at mor sitter tre-fire meter unna.

[Gjest Nuppa_]

Jeg tror, helt ærlig, at ingen barn "trenger" å bli ignorert av sine egne foreldre. Hvordan skal et barn på 1-2 år forstå dette? De har ikke en veldig utviklet evne til å sette seg inn i andres situasjon og forstå andres handlingsmønstre. Jeg tror det lærer barnet at hvis det gråter av fortvilelse (et barn kan jo bli veldig fortvilet av å ikke få ting slik de vil), sinne eller sorg, så bryr ikke pappa og mamma seg. Å klare og orke å interagere med barnet i slike situasjoner, tror jeg vil skape sterkere bånd mellom barn og foreldre.

Hvorfor skal man bruke nærhet og oppmerksomhet som "belønning" for akseptabel atferd, og avstand og ignorering som "straff" for uakseptabel atferd? Barn kan jo ikke få nok av nærhet og oppmerksomhet.

Så fint at du kjenner sønnen min bedre enn meg da Og vet hva som skal til for at han blir ferdig med raserianfallet sitt.

Spar meg for psykolog-teorien din....

[AnonymBruker]

Det er ikke det at hun ignorerer trass som plager meg, men jeg syns det er fælt om et barn skal gråte (ikke "bare" skrike), og at mor sitter tre-fire meter unna.

Og i værste fall ender dere opp som meg, har en 6 åring som fortsatt ikke tørr å sovne alene på eget rom, fordi jeg ikke tålte å høre så mye som et sekund gråt da hun var baby.

[Gjest Anuket]

Jeg tror, helt ærlig, at ingen barn "trenger" å bli ignorert av sine egne foreldre. Hvordan skal et barn på 1-2 år forstå dette? De har ikke en veldig utviklet evne til å sette seg inn i andres situasjon og forstå andres handlingsmønstre. Jeg tror det lærer barnet at hvis det gråter av fortvilelse (et barn kan jo bli veldig fortvilet av å ikke få ting slik de vil), sinne eller sorg, så bryr ikke pappa og mamma seg. Å klare og orke å interagere med barnet i slike situasjoner, tror jeg vil skape sterkere bånd mellom barn og foreldre.

Hvorfor skal man bruke nærhet og oppmerksomhet som "belønning" for akseptabel atferd, og avstand og ignorering som "straff" for uakseptabel atferd? Barn kan jo ikke få nok av nærhet og oppmerksomhet.

Er ikke dette en ganske drøy påstand å komme med? Jeg var ikke et veldig vanskelig barn, men jeg hadde mine episoder, og mamma har selv fortalt meg at et par ganger var rett og slett å sette seg ned på sofaen, eller en benk og bare vente det eneste som hjalp. Har jeg lært meg at mine foreldre ikke brydde seg? Nei tvert imot, jeg lærte at å grine seg til noe ikke hjalp. Skulle gjerne ha sett reaksjonen foreldrene mine hadde fått om jeg prøvde å grine meg til en bedre karakter, høyere stilling osv. Fordi jeg hadde lært at det hjalp og jeg fikk viljen min. Det ironiske her er at foreldrene mine hadde da blitt anklaget for å gjøre meg til en bortskjemt unge og at de ikke var sterke..

[SummerJoy]

Godt å få vite dette. Henvis gjerne til kilder, med mindre dette er ren synsing.

Hos 4 åringen min fungerer det ikke. Og jeg må skygge banen. Lille søster derimot må holdes godt rundt for å klare å roe seg.

Jeg fant ikke de kildene jeg var ute etter her og nå.

Men her står det litt om trøst iallefall:

Link1

Link2

Voksne kan også finne det beroligende å bli holdt rundt når man er fullstendig "ute av det", selvom man kanskje mest føler for å kaste ting vegg i mellom.

[Gjest Nuppa_]

Når min sønn har hatt sine værste raserianfall har jeg prøvd både trøsting, kosing, bæring osv i det uendelige- og det hjelper IKKE. Men med engang jeg overser han gir han seg. Alle barn er foskjellige, og det gjelder også her. Det finnes ingen fasit på hvordan man skal takle trasse-barn.

[AnonymBruker]

Jeg fant ikke de kildene jeg var ute etter her og nå.

Men her står det litt om trøst iallefall:

Link1

Link2

Voksne kan også finne det beroligende å bli holdt rundt når man er fullstendig "ute av det", selvom man kanskje mest føler for å kaste ting vegg i mellom.

Takk

[Gjest Surrehodet]

Men SummerJoy,

Denne tråden omhandlet om TS burde grepet inn i situasjonen.

Ville du feks. hatt disse linkene printet ut og slått moren i hodet med dem og sagt: Les disse isteden for bladet ditt?

Man kan godt være uenig med andres former for oppdragelse. Men man griper ikke inn såfremt det ikke er mishandling. (og da ser jeg bort ifra at enkelte mener at å la barnet skrike i vogna er en form for mishandling)

[loffen]

Jeg hadde jogget videre, og ikke blandet meg inn i andres barneoppdragelse.

[AnonymBruker]

Jeg fant ikke de kildene jeg var ute etter her og nå.

Men her står det litt om trøst iallefall:

Link1

Link2

Voksne kan også finne det beroligende å bli holdt rundt når man er fullstendig "ute av det", selvom man kanskje mest føler for å kaste ting vegg i mellom.

(Min uthevning.)

Der sa du det.

[SummerJoy]

Men SummerJoy,

Denne tråden omhandlet om TS burde grepet inn i situasjonen.

Ville du feks. hatt disse linkene printet ut og slått moren i hodet med dem og sagt: Les disse isteden for bladet ditt?

Man kan godt være uenig med andres former for oppdragelse. Men man griper ikke inn såfremt det ikke er mishandling. (og da ser jeg bort ifra at enkelte mener at å la barnet skrike i vogna er en form for mishandling)

Om hun burde grepet inn eller ei blir umulig for meg å svare på siden jeg ikke var der. Jeg kunne ha oppfattet situasjonen annerledes.

Jeg syns mange av dere er fæle (les: personlig) mot SummerJoy. Er det ikke et diskusjonsforum?

[onyx]

Vel, min erfaring er at noen barn skriker på en slik måte at det som regel kreves en foreldres fintuning for å høre forskjell på hysterisk krampegråt og trass. Likevel blir jeg ikke overrasket over at mange her inne mener å vite hva slags gråt og hvorfor andre, helt fremmede barn, gråter. Dette erfarer jeg hele tiden, senest idag da jeg hadde svigermor på telefonen og ene jenta mi hylte i raseri fordi hun ikke fikk lov til å klatre på noen møbler. Svigermor ble hysterisk og sa jeg bare måtte ta det stakkars barnet som skrek sånn, hun hadde sikkert slått seg noe grusomt...

[Neala]

Og i værste fall ender dere opp som meg, har en 6 åring som fortsatt ikke tørr å sovne alene på eget rom, fordi jeg ikke tålte å høre så mye som et sekund gråt da hun var baby.

Jeg klarer fint å høre på gråt, til og med langt mer enn et sekund. Men jeg lar ikke barnet mitt sitte å hylgråte i vogna si mens jeg leser blad. Det er et langt spekter mellom de to!

onyx: Jeg er helt enig. Men når det gjelder om jeg hadde reagert på situasjonen, så hadde jeg nok det. For jeg kan ikke nødvendigvis skille gråten til et fremmed barn, og uansett om jeg hadde reagert eller ikke så er det ut fra synsing. Alt i denne tråden er jo synsing.

[onyx]

onyx: Jeg er helt enig. Men når det gjelder om jeg hadde reagert på situasjonen, så hadde jeg nok det. For jeg kan ikke nødvendigvis skille gråten til et fremmed barn, og uansett om jeg hadde reagert eller ikke så er det ut fra synsing. Alt i denne tråden er jo synsing.

Og jeg hadde ikke reagert på situasjonen nettopp fordi jeg ikke kjenner barnets gråt og heller ikke kan si noe om type gråt eller hvorfor. For meg er det et barn som gråter og jeg får vel heller anta at foreldrene har kontroll på situasjonen. Hvorfor skulle jeg tro noe annet så lenge jeg ikke har sett hva som har skjedd etc?

[SummerJoy]

Vel, min erfaring er at noen barn skriker på en slik måte at det som regel kreves en foreldres fintuning for å høre forskjell på hysterisk krampegråt og trass.

Det er klart. Men når TS gir noen opplysninger så forholder jeg meg til de, og svarer ut i fra det.

Det er klart at det kan være TS overreagerte. Men det kan også være hun ikke gjorde det. Skrek barnet slik hun beskriver mener jeg at barnet burde blitt tatt opp av den vognen.

[Neala]

Og jeg hadde ikke reagert på situasjonen nettopp fordi jeg ikke kjenner barnets gråt og heller ikke kan si noe om type gråt eller hvorfor. For meg er det et barn som gråter og jeg får vel heller anta at foreldrene har kontroll på situasjonen. Hvorfor skulle jeg tro noe annet så lenge jeg ikke har sett hva som har skjedd etc?

Men da er vi forskjellige.