Venner

[2shy]

Og hva er så vitsen med å ha den personen i livet sitt hvis man aldri skal møtes?

Ja, hva som helst KAN skje. Men er det smart å legge opp til at det SKAL skje, eller at det KAN skje?

Jeg sa ikke at man aldri skal møtes, men at man kan møtes. Gjerne på slump. Det er ikke snakk om å omgås 5 dager i uka. Noen ganger er også ekser en del av en vennegjeng, og da er det naturlig å treffes når man treffer gjengen.

Det å ha mannlige venner er ikke å legge opp til at noe som helst skal skje, men det å få deg til å forstå nettopp det er som å pottetrene en baby. Umulig.

[Steinar40]

Det der er så ute på viddene at jeg klarer ikke å forholde meg til det engang. Jeg tror jeg bare konstaterer selvmotsigelsen, og lar det ligge der. Det finnes jo ingen logikk eller fornuft bak handlingene eller synspunktene dine i det hele tatt.

Du forstår ikke at følelser er det motsatte av logikk og fornuft.

All opparbeidelse av tillit bør resultere i en form for belønning. Ikke i form av gaver og ting, men i form av at du viser henne denne tilliten i praksis. Hvis hun ikke kan se at du har tillit til henne, hva betyr da tillit?

Jeg bruker ofte dette ovenfor barna, spesielt i alderen de er i nå. "Kan jeg stole på deg, at du er der du sier, gjør det du sier, kommer hjem som avtalt osv, så opparbeider du deg tillit, og får dermed lov til mer. Misbruker du tilliten, tas godene vekk frem til tilliten på ny er opparbeidet".

Joda, jeg ser poenget ditt med dette i forhold til barneoppdragelse.

Men jeg vil altså helst slippe å måtte oppdra dama. Gjorde et ærlig forsøk på det, men det fungerte egentlig ikke dessverre.

Voksne folk skal ikke trenge belønning.

[Steinar40]

Niks. Bare du, og noen få andre, som også lever alene...

Men absolutt ikke alle andre. Hvis du kun vet om folk med din holdning, tror jeg du må utvide venne- og bekjentskapskretsen din en del.

Alle er ego.

[Steinar40]

Jeg sa ikke at man aldri skal møtes, men at man kan møtes. Gjerne på slump. Det er ikke snakk om å omgås 5 dager i uka. Noen ganger er også ekser en del av en vennegjeng, og da er det naturlig å treffes når man treffer gjengen.

Det å ha mannlige venner er ikke å legge opp til at noe som helst skal skje, men det å få deg til å forstå nettopp det er som å pottetrene en baby. Umulig.

Jeg sier ikke at det å ha venner av det annet kjønn aldri kan fungere.

Men det er en risiko. Spesielt for den som er utenforstående.

Og derfor er det jo også en del som nekter den andre å ha omgang med det annet kjønn. Og jeg kan altså godt forstå hvorfor.

[QueenPenelope]

Du forstår ikke at følelser er det motsatte av logikk og fornuft.

Nei, kanskje jeg ikke gjør det. Fordi jeg klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg kan erkjenne følelser, men når fornuften og logikken sier "nei", har jeg også lært meg til å lytte. Jeg var nok ikke slik som 15-åring, det har kommet med alderen, erfaring og modenhet. Men, det er ikke et poeng her, da du er eldre enn meg.

Joda, jeg ser poenget ditt med dette i forhold til barneoppdragelse.

Men jeg vil altså helst slippe å måtte oppdra dama. Gjorde et ærlig forsøk på det, men det fungerte egentlig ikke dessverre.

Voksne folk skal ikke trenge belønning.

Jeg mener det jo ikke bokstavelig, og at voksne folk skal oppdras (det er jo det vi prøver å si at ikke fungerer, det å endre folk), eller at det må være en belønning i tradisjonell betydning.

Men hva er poenget med tillit om den ikke skal brukes? Har du god tillit til dama, så er det jo helt ufarlig om hun går ut på byen og tilfeldigvis treffer en gammel (mannlig) bekjent. Du stoler jo på henne, og da er det jo ingen grunn til bekymring. Det er hva jeg mener med at man viser folk tillit. Hvis hun likevel skal holde deg i hånda og diskutere husarbeid med venninnen, selv om du sier at du har tillit til henne, så er det kun redusert til et ord. Helt uten innhold eller betydning.

[2shy]

Jeg sier ikke at det å ha venner av det annet kjønn aldri kan fungere.

Men det er en risiko. Spesielt for den som er utenforstående.

Og derfor er det jo også en del som nekter den andre å ha omgang med det annet kjønn. Og jeg kan altså godt forstå hvorfor.

Herregud mann, må du ha det inn med teskje? Vi sier jo at våre mannlige venner aldri vil være en risiko, risikoen vil heller være helt utenforstående menn, menn vi møter via bekjente tilfeldig, rørleggeren som kommer og gjør en jobb, treningsinstruktør, en man snubler over på butikken, selv broren din. IKKE våre eksisterende mannlige venner. K A N D U F O R S T Å det?

[QueenPenelope]

Alle er ego.

Jada, vi er født egoister. Men veldig, veldig få er tvers gjennom rene egoister. Det er vel nærmest en diagnose i psykiatrien å være det.

De fleste har også evnen til å vise forståelse, hensyn til andre, forstå at noen ganger må andre hensyn enn seg selv gå først, samt vise empati.

En som sier at "det er helt greit at hun var utro med meg, fordi hun var ikke utro mot meg", viser ikke noe av dette. Det er et egosentrisk syn, helt uten moral og respekt for andre. Og det er ikke mange, selv blant de som er utro, som faktisk mener dette innerst inne.

[Eudyptula]

Jeg dømmer ikke noen i utgangspunktet. Men jeg vet altså at det er menneskelig å feile for alle. Dermed er det en faktor som ikke kan sees bort ifra.

Jeg er ikke interessert i at andres feil skal gå ut over meg. Naturlig nok!

Hvis du bruker denne faktoren som unnskyldning for ikke å stole på noen, forhåndsdømmer du jo?

Og vet du, du kan uansett aldri gardere deg 100% mot å bli skuffet av andre. Du prøver å minimere risikoen, men det har sin pris. Du ser det som viktigere enn verdier som vanligvis settes høyt i forhold, som tillit. (Ok, akkurat det er det vel sagt mye om tidligere i tråden(e) )

[Steinar40]

Nei, kanskje jeg ikke gjør det. Fordi jeg klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg kan erkjenne følelser, men når fornuften og logikken sier "nei", har jeg også lært meg til å lytte. Jeg var nok ikke slik som 15-åring, det har kommet med alderen, erfaring og modenhet. Men, det er ikke et poeng her, da du er eldre enn meg.

Følelser kan komme i alle aldre. Og de utgjør alltid et problem for logikk og fornuft. Dessverre.

Og ikke bare i kjærligheten heller. Langt derifra. Folks følelser spiller inn i alt vi gjør.

Jeg mener det jo ikke bokstavelig, og at voksne folk skal oppdras (det er jo det vi prøver å si at ikke fungerer, det å endre folk), eller at det må være en belønning i tradisjonell betydning.

Men hva er poenget med tillit om den ikke skal brukes? Har du god tillit til dama, så er det jo helt ufarlig om hun går ut på byen og tilfeldigvis treffer en gammel (mannlig) bekjent. Du stoler jo på henne, og da er det jo ingen grunn til bekymring. Det er hva jeg mener med at man viser folk tillit. Hvis hun likevel skal holde deg i hånda og diskutere husarbeid med venninnen, selv om du sier at du har tillit til henne, så er det kun redusert til et ord. Helt uten innhold eller betydning.

Tillit er i praksis det samme som å fortrenge riskene som finnes.

Med andre ord at man heller velger å ikke bekymre seg for å kunne fungere selv. Som er helt nødvendig. Men det er ikke nødvendigvis alltid så rasjonelt på lengre sikt.

[Steinar40]

Herregud mann, må du ha det inn med teskje? Vi sier jo at våre mannlige venner aldri vil være en risiko, risikoen vil heller være helt utenforstående menn, menn vi møter via bekjente tilfeldig, rørleggeren som kommer og gjør en jobb, treningsinstruktør, en man snubler over på butikken, selv broren din. IKKE våre eksisterende mannlige venner. K A N D U F O R S T Å det?

Og jeg sier altså at jeg har opplevd at såkalte kompisser har vist seg å utgjøre en risiko i dumme situasjoner.

Hvordan kan du bortforklare (fortrenge) det da?

Påstår du at jeg juger kanskje?

[Eudyptula]

Tillit er i praksis det samme som å fortrenge riskene som finnes.

Med andre ord at man heller velger å ikke bekymre seg for å kunne fungere selv. Som er helt nødvendig. Men det er ikke nødvendigvis alltid så rasjonelt på lengre sikt.

Er det mer rasjonelt og sunnere for et forhold på sikt å gå rundt og anta at partneren kommer til å feile, og derfor ikke vise tillit?

[Steinar40]

En som sier at "det er helt greit at hun var utro med meg, fordi hun var ikke utro mot meg", viser ikke noe av dette. Det er et egosentrisk syn, helt uten moral og respekt for andre. Og det er ikke mange, selv blant de som er utro, som faktisk mener dette innerst inne.

Det største problemet er faktisk at det underminerer tilliten. Altså i hvilken grad man klarer å fortrenge den risikoen hun medfører for en selv.

Man vet jo at hun faktisk kan være utro selv om det var med en selv.

[Steinar40]

Er det mer rasjonelt og sunnere for et forhold på sikt å gå rundt og anta at partneren kommer til å feile, og derfor ikke vise tillit?

Det sunneste er en gylden middelvei.

Blind tillit er aldri smart.

[Eudyptula]

Det sunneste er en gylden middelvei.

Blind tillit er aldri smart.

Hva er en "gylden middelvei"? Å nekte dama venner av motsatt kjønn? Er det "blind tillit" i motsatt fall?

Tillit er tillit. Enten så har du det eller så har du det ikke.

[QueenPenelope]

Følelser kan komme i alle aldre. Og de utgjør alltid et problem for logikk og fornuft. Dessverre.

Og ikke bare i kjærligheten heller. Langt derifra. Folks følelser spiller inn i alt vi gjør.

Jeg vet det... det jeg sier er at gjennom modenhet og erfaring har jeg lært at når det gjelder viktige avgjørelser i livet, så hører jeg på fornuften og logikken min, og stoler ikke blindt på følelsene mine. Og hvert fall ikke når de to strider mot hverandre. Og enkelte ting, som en håndfull kriterier som gjør at alarmklokkene mine kimer, er helt klart så viktige at følelsene ikke får bestemme.

Da tikker fornuften bestemt inn. Følelser bleker over tid, raskere dersom de ikke gis noen næring, mens jeg faktisk må stå for handlingene mine resten av livet.

Tillit er i praksis det samme som å fortrenge riskene som finnes.

Med andre ord at man heller velger å ikke bekymre seg for å kunne fungere selv. Som er helt nødvendig. Men det er ikke nødvendigvis alltid så rasjonelt på lengre sikt.

Vi er nok så grunnleggende forskjellige i dette synet, at vi aldri kan bli enig.

Du velger å se glasset som halvtomt, jeg ser det som halvfullt.

Du velger å vektlegge det vonde i folk, jeg velger å vektlegge det gode i folk.

Du tar absolutt ingen risiko, jeg velger å risikere et knust hjerte for å kunne oppleve forhold og tosomhet.

Du regner med at folk ikke klarer å motstå fristelse, jeg velger å tro at de klarer det, eller i det minste opptrer ærlig og avslutter med meg før de bryter tilliten min.

Du ønsker å kontrollere mennesker omtrent som vi kontrollerer en hund, jeg ønsker å gi voksne folk frihet under ansvar.

Vi har rett og slett en grunnleggende forskjellig innstilling til livet, og jeg kan jo ikke si at din innstilling er feil for deg. Jeg kan gi råd, basert på mine erfaringer, og si at det vil lønne seg for deg å slappe av litt mer, og gi folk "the benefit of the doubt". Men om du velger å kjøre din stil, så er det helt opp til deg.

[QueenPenelope]

Det største problemet er faktisk at det underminerer tilliten. Altså i hvilken grad man klarer å fortrenge den risikoen hun medfører for en selv.

Man vet jo at hun faktisk kan være utro selv om det var med en selv.

Ja, så hvorfor velge henne?

Det må da være bedre å velge noen som både gjennom ord og handling viser deg at hun deler dine syn på de viktige sakene?

[Steinar40]

Hva er en "gylden middelvei"? Å nekte dama venner av motsatt kjønn? Er det "blind tillit" i motsatt fall?

Tillit er tillit. Enten så har du det eller så har du det ikke.

Finnes ingen absolutt fasit på dette. Det vil avhenge av forholdet.

[2shy]

Og jeg sier altså at jeg har opplevd at såkalte kompisser har vist seg å utgjøre en risiko i dumme situasjoner.

Hvordan kan du bortforklare (fortrenge) det da?

Påstår du at jeg juger kanskje?

I dumme situasjoner? Hva er en dum situasjon?

Jeg sier ikke at det ALDRI kan skje, jeg sier at sannsynligheten for det er minimal kontra andre andre statuerte eksempler.

Påstår ikke at du ljuger, men jeg tør å påstå at du er totalt blottet for virkelighetssans.

[Eudyptula]

Finnes ingen absolutt fasit på dette. Det vil avhenge av forholdet.

Hvorfor i det hele tatt være i et forhold hvor man føler man ikke kan stole på hverandre? Tillit er for meg noe helt grunnleggende i et forhold. (Signerer forøvrig det som QueenP skrev så flott i innlegg #435.)

[Steinar40]

Jeg vet det... det jeg sier er at gjennom modenhet og erfaring har jeg lært at når det gjelder viktige avgjørelser i livet, så hører jeg på fornuften og logikken min, og stoler ikke blindt på følelsene mine. Og hvert fall ikke når de to strider mot hverandre. Og enkelte ting, som en håndfull kriterier som gjør at alarmklokkene mine kimer, er helt klart så viktige at følelsene ikke får bestemme.

Da tikker fornuften bestemt inn. Følelser bleker over tid, raskere dersom de ikke gis noen næring, mens jeg faktisk må stå for handlingene mine resten av livet.

Jada, sikkert smart det. Men i noen tilfeller så kan det altså være veldig vanskelig. Viser det seg.

Vi er nok så grunnleggende forskjellige i dette synet, at vi aldri kan bli enig.

Du velger å se glasset som halvtomt, jeg ser det som halvfullt.

Du velger å vektlegge det vonde i folk, jeg velger å vektlegge det gode i folk.

Du tar absolutt ingen risiko, jeg velger å risikere et knust hjerte for å kunne oppleve forhold og tosomhet.

Du regner med at folk ikke klarer å motstå fristelse, jeg velger å tro at de klarer det, eller i det minste opptrer ærlig og avslutter med meg før de bryter tilliten min.

Du ønsker å kontrollere mennesker omtrent som vi kontrollerer en hund, jeg ønsker å gi voksne folk frihet under ansvar.

Vi har rett og slett en grunnleggende forskjellig innstilling til livet, og jeg kan jo ikke si at din innstilling er feil for deg. Jeg kan gi råd, basert på mine erfaringer, og si at det vil lønne seg for deg å slappe av litt mer, og gi folk "the benefit of the doubt". Men om du velger å kjøre din stil, så er det helt opp til deg.

Kanskje vi rett og slett har såpass ulikt syn på dette fordi vi er ulike kjønn? At det er en faktor, det er jeg ihvertfall rimelig sikker på.