Leve videre med utro partner...

[AnonymBruker]

For noen idioter dere er som dømmer folk uten å vite noe som helst om hvorfor de velger å bli.

[Jolene]

Jeg ble fordi jeg ikke anerkjenner fysisk utroskap og kun konsentrer meg om den psykiske delen. At det i sin tid ble slutt hadde ingenting å gjøre med at han styra rundt en annen kvinne uten følelser for henne. Det ble dessuten slutt lenge etter at dette skjedde. Han elsket meg, og JA det kan jeg faktisk vite. Vi delte det samme synet på utroskap.

Jeg elsket denne mannen på dette tidspunktet, og så ingen grunn til å gjøre det slutt med han over en så liten bagatell. Det vil ikke tilsi at jeg har andre verdier, men andre holdninger vil jeg si jeg har.

Når har jeg og min vært sammen i snart 2 år og vi har blitt enige om at dersom en av oss hadde hatt sex med en annen, og følelser ikke var involvert, og den andre ikke hadde hatt mulighet til å få vite om det, hadde vi ikke sagt noe til den andre. Dersom det hadde utviklet seg til å bli følelser, og det skjedde ofte hadde det for meg vært utroskap. Evt grunn til å ha et åpent forhold.

Vi er forøvrig bisexuelle begge to, og har også lov til å ha sex med samme kjønn som oss selv når vi måtte ønske det, men ikke med en av et annet kjønne. Eks. jeg kan ikke gå ut på byen å ha sex med en annen mann, er det en annen kvinne er det derimot greit for oss begge. Samme gjelder han og menn.

Dessuten tror jeg ikke på eviglangt monogami mellom par, der man har vært sammen noen år, og forelskelsesrusen har gitt seg. Dersom en gjør noe, er det jo bare å ikke fortelle. Unntaket er ved en elskerinne/elsker, deter ikke lov hos oss.

Endret 15. november 2011 av Gitte89

[Gjest Gjest]

Jeg ble, for en stund. Var høygravid og orket ikke ta tak i det da. Forholdet døde av det, og kom meg ut etterhvert.

[Shinana]

Der er helt sikkert mange, og sikkert også flere gode årsaker til at noen velger å bli på tross av at partner har vært utro.

Jeg kan fortelle om et vennepar som valgte å holde sammen etter utroskap fra hans side.

Det var utroskap som gikk over ganske lang tid. Siden jeg er nær venninne med kvinnen i forholdet så kjenner jeg til hvor vondt hun hadde det. Hun hadde mistanker, men orket ikke å ta tak i det. Lykken deres var at et lite barnebarn kom til verden!

Det utløste så mange følelser hos dem begge. Jeg traff han (den utro) på flyterminalen like etter fødselen, og da gråt han sine modige tårer, og lurte på hva han skulle gjøre.

Det endte med at han gikk til sin fru og innrømmet det hele. De hadde nok sine svært mørke stunder etter dette, men jeg er ganske sikker på at det hjalp dem utrolig mye at ikke omgivelsene var klar over hva som hadde foregått over ganske lang tid. De fikk ta sine avgjørelser upåvirket av hva mange andre måtte mene. Så det resulterte i det man kan kalle en "happy ending". Dette er noen år siden nå, og de holder fremdeles sammen.

Min venninne fortalte meg at det som ble det første limet var det lille barnebarnet. Det var noe de to hadde felles, og som det aldri i verden kunne dele 100% med noen bortsett fra hverandre. Der var nok følelser tilbake til at de kunne bygge videre på dem, og få ting til å fungere igjen. Det er ikke vanskelig å se på det livet de nå fører at de har funnet tilbake til hverandre. Klart at sårene er der, og at tillit tar lang tid å bygge opp igjen, men det er altså mulig bare begge to vil det nok!

[Gjest thats me]

Ja, har sett disse trådene. Men nå var det ikke syterne og "hva skal jeg gjøre"-rne jeg tenkte på.

Jeg tenkte mer på de som har tatt et bevisst valg rundt dette, som står for det og kanskje levd med det en stund - hva er deres tanker og erfaringer rundt dette.

Vet det bryter med det "allment aksepterte" og det som anses for å være fornuftig, men det må jo være lov å ha en annen oppfatning. Syns det kunne være interessant å høre deres refleksjoner også, kanskje har de andre verdier, eller bare resonnerer annerledes. Ingen andre enn meg som er nysgjerrige?

Vi hadde en felles historie, felles barn og vi var glade i hverandre selv om han hadde vært utro. Vi hadde for mye bra sammen til å slippe taket i hverandre, derfor ønsket jeg å bli med på jobben med å beholde forholdet. Jeg tenker også at det er lov å gjøre en feil i løpet av et langt samliv, det er lov å gi hverandre en ny sjanse. Det krever mer jobbing enn det å avslutte forholdet, etter min mening. Har man hatt 10 gode år sammen så kaster man ikke bort det før man har prøvd å se om det kan repareres. Det ligger også visse forutsetninger i å jobbe seg tilbake til hverandre igjen og for min del er forutsetningen at utroskap ikke gjentar seg, jeg kan tilgi en gang men ikke to. Nå har det gått nesten 10 år etter dette skjedde og det har gått bra så langt. Ingen av oss hadde trengt å bli pga. økonomiske årsaker, vi hadde klart oss hver for oss men vi ønsket ikke det.

[Gjest Heloise]

Jeg valgte å bli hos eksen etter han hadde vært utro (ikke rukket å ha sex med damen enda men de var på "dealern"). Det gikk ikke. Så jeg vet at jeg har svært lav grense for hva som er utroskap og ikke, og jeg vet at jeg aldri kan gå videre om mannen min har ønsket seg en annen mens han var med meg.

[stortsettglad]

Der er helt sikkert mange, og sikkert også flere gode årsaker til at noen velger å bli på tross av at partner har vært utro.

Jeg kan fortelle om et vennepar som valgte å holde sammen etter utroskap fra hans side.

Det var utroskap som gikk over ganske lang tid. Siden jeg er nær venninne med kvinnen i forholdet så kjenner jeg til hvor vondt hun hadde det. Hun hadde mistanker, men orket ikke å ta tak i det. Lykken deres var at et lite barnebarn kom til verden!

Det utløste så mange følelser hos dem begge. Jeg traff han (den utro) på flyterminalen like etter fødselen, og da gråt han sine modige tårer, og lurte på hva han skulle gjøre.

Det endte med at han gikk til sin fru og innrømmet det hele. De hadde nok sine svært mørke stunder etter dette, men jeg er ganske sikker på at det hjalp dem utrolig mye at ikke omgivelsene var klar over hva som hadde foregått over ganske lang tid. De fikk ta sine avgjørelser upåvirket av hva mange andre måtte mene. Så det resulterte i det man kan kalle en "happy ending". Dette er noen år siden nå, og de holder fremdeles sammen.

Min venninne fortalte meg at det som ble det første limet var det lille barnebarnet. Det var noe de to hadde felles, og som det aldri i verden kunne dele 100% med noen bortsett fra hverandre. Der var nok følelser tilbake til at de kunne bygge videre på dem, og få ting til å fungere igjen. Det er ikke vanskelig å se på det livet de nå fører at de har funnet tilbake til hverandre. Klart at sårene er der, og at tillit tar lang tid å bygge opp igjen, men det er altså mulig bare begge to vil det nok!

Vi hadde en felles historie, felles barn og vi var glade i hverandre selv om han hadde vært utro. Vi hadde for mye bra sammen til å slippe taket i hverandre, derfor ønsket jeg å bli med på jobben med å beholde forholdet. Jeg tenker også at det er lov å gjøre en feil i løpet av et langt samliv, det er lov å gi hverandre en ny sjanse. Det krever mer jobbing enn det å avslutte forholdet, etter min mening. Har man hatt 10 gode år sammen så kaster man ikke bort det før man har prøvd å se om det kan repareres. Det ligger også visse forutsetninger i å jobbe seg tilbake til hverandre igjen og for min del er forutsetningen at utroskap ikke gjentar seg, jeg kan tilgi en gang men ikke to. Nå har det gått nesten 10 år etter dette skjedde og det har gått bra så langt. Ingen av oss hadde trengt å bli pga. økonomiske årsaker, vi hadde klart oss hver for oss men vi ønsket ikke det.

Det er herlig å se historier som dette. Én gang utro betyr ikke nødvendigvis alltid utro, som mange påstår. Jeg har selv aldri vært utro, og jeg er trygg på at mannen min er ærlig når sier det samme. Vi er begge enige om at utroskap er en uting, og kan i utgangspunktet ikke se for oss at noen av oss kan finne på å være utro.

Men så er vi samtidig realistiske. I et langt samliv er det mange oppturer og nedturer, og vi har ingen garanti for at ikke for stor fristelse skal dukke opp i et veldig svakt øyeblikk. Jeg er trygg på at ingen av oss vil oppsøke situasjoner med fare for utroskap, men om den "rette" (eller kanskje det blir mer riktig å si feil) personen er pågående og tålmodig nok i det rette (feil) øyeblikket, så ser jeg at muligheten er der.

OM det skulle skje, så vet jeg likevel ikke om jeg kunne tilgi, det kommer jo helt an på omstendighetene både før og etter utroskapen, og ikke minst på hvordan den utro parten håndterer det hele.

Med alt det gode min mann og jeg har hatt allerede nå, etter bare 6 år sammen, og alt vi har kommet oss gjennom sammen, håper jeg at jeg ville vært i stand til å tilgi, ordne opp i årsakene til at han kunne være svak, og leve videre med han sterkere enn før.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok jeg kunne ha tilgitt mannen min dersom han var utro, selv om det ikke hadde blitt enkelt. Og jeg tror at det er like vanskelig å være bastant om dette som å være bastant om at man aldri kommer til å være utro. Det er alltid lett å sitte utenfor å si at sånn-og-sånn ville jeg gjort det, men når man sitter oppi det? Og man har mange år sammen, hus, venner og kanskje barn? Da er det plutselig ikke så enkelt å kutte båndene fra en dag til neste fordi mannen ble litt for full på julebordet.

[Gjest Gjest]

Hm, ja det er så lett å sitte og mene noe, før man har vært der selv..

Mange dømmende mennesker her, og sikkert ikke verdt å bruke tid på å skrive noe her engang, men jeg gjør det nå likevel..

For det første: De som tilgir utroskap trenger på ingen måte være annenrangs. Da vil jeg heller si at de som roter seg opp i en som er opptatt, de er annenrangs. I de aller fleste tilfeller vil de aldri bli noe annet enn nr. 2, og det finner de seg i. I tillegg har de ingen respekt for de problemer deres handlinger skaper for andre mennesker. Men av en eller annen grunn virker det som mange tror at når de klarer å forføre en person som er opptatt, så betyr det at de kan få hvemsomhelst, og føler seg derfor førsterangs. Men man får virkelig ikke denne personen, man bare tyvlåner fra noen som er litt heldigere enn deg, og som faktisk har og kommer til å beholde vedkommende. (Og jada, det er den utro partens ansvar. Men han/hun er ikke alene om det.) Men nok om det, det blir en annen diskusjon.

Til spørsmålet i tråden:

Det er mange ting som spiller inn, og som gjør hvert tilfelle ulikt. Jeg tror desse faktorene spiller inn:

1. Kan man forstå hvorfor dette har hendt? Har forholdet vært dårlig på det tidspunktet, har jeg vært en veldig dårlig partner og skjøvet min egen partner bort, har min partner hatt en veldig dårlig periode med seg selv og har havnet i denne situasjonen som et resultat av det, har hverdagen for min partner vært preget av stress, krangling, økonomiske problemer og romantikk og kos har vært fraværende? Osv...

2. Angrer han/hun og er villig til å gjøre hva som helst for å rette opp i skaden?

3. Har partneren vært ærlig om dette og kommet med det selv for å redde forholdet, eller har man fått høre det via andre og partneren nekter? Er han/hun fortsatt villig til å være ærlig om det jeg kommer til å lure på i fremtiden, både ang. dette og andre tanker jeg får som følge av dette?

4. Så har det selvsagt litt å si hvor lenge forholdet har vart, hvor mye har man sammen osv.

5. Ikke alle har så store problemer med utroskap. Noen forhold er mer "åpne" enn andre. Andre har kanskje andre verdier de setter høyere i et forhold, enn det du selv har.

Og selvsagt ting som: Vil følgene bli verre for meg ved å avslutte forholdet enn ved å tilgi og jobbe med forholdet? Det være seg både følelser, barnefordeling, fordeling av matrielle ting, egen økonomi eller fravær av denne, fremtid med nye partnere, steforeldre og kanskje nye stebarn osv.

Veldig mange vil komme frem til at de har det vondt nå, men vil få det enda verre med å ikke gi det en sjanse til. Vi har alle våre grunner, og om det er ting som andre ser på som trivielle ting, så hvorfor ikke? Man må velge det man tror vil være det beste for seg og sine, og ikke bry seg om hva andre forventer. Det er en selv som skal leve med det, ikke de andre. Og man har faktisk bare to valg, ingen av de er optimale. Hadde man hatt et tredje valg som var helt problemfritt, så hadde det ikke vært noe problem. Men det finnes nok ikke, det vet alle de som har vært i denne situasjonen.

Husk også at følelser ikke nødvendigvis forsvinner om partneren din er utro mot deg. Du kan faktisk være akkurat like glad i vedkommende likevel. Dette blir en annen følelse, som kommer i tillegg.

Og husk også at den utro partneren ikke nødvendigvis trenger å ha mistet følelser for deg selv om han/hun har tatt skrittet og vært utro. Utroskap kommer slett ikke alltid av mangel på følelser, men andre påkjenninger som man møter i livet. Livet kan være tøft, og de aller fleste vil møte mange utfordringer i løpet av livet, noen takler de bra, andre takler de dårlig. Og noen takler de ved å gjøre dumme ting.

Sist men ikke minst vil jeg si at flere av dere i denne tråden kommer til å bli overrasket av deres egen reaksjon hvis/når dette hender dere.

Jeg vil påstå at brorparten av dere som sier dere aldri vil tilgi utroskap, kommer til å tilgi dersom dette skjer dere. Fordi dere finner ut at alternativet er verre.

(Men ja, akkurat nå tror dere ikke det.)

Og noen vil kanskje si at dere har opplevd det, og ikke tilgitt. Vel, da har kanskje svarene på punktene overfor talt for å ikke tilgi. Som sagt, ingen utroskaps-tilfeller er like, alles vurderinger er tatt på ulike grunnlag.

Og til slutt: Mange av dere er helt sikker på at deres partner eller du selv ALDRI kommer til å være utro. Vel, mange av dere tar feil. Faktisk!

[AnonymBruker]

Jeg diskuterte dette med noen venninner for mange år siden. Noen hevdet at forholdet definitivt var over om mannen var utro. Jeg prøvde virkelig å føle på det, og tenkte høyt: -Ville vi egentlig gjort det slutt? Uansett? Vet vi egentlig hva vi vil gjøre om det virkelig skjer?

Fikk selvfølgelig noen reaksjoner på det, men noen av de sa de forstod hva jeg mente. Særlig de som faktisk hadde fått sitt første barn.

Og et års tid etter, smalt det hjemme hos oss:

Mannen kommer inn til meg i stuen en kveld - og hvorfor gjorde han det? Han hadde jo lagt seg for en time siden? Jeg så på ham med en gang at det var alvorlig. Han gråt og sa at han hadde noe å fortelle meg som ville forandre alt for oss to.

Det er den verste følelsen jeg har noen gang har fått.

Som lyn fra klar himmel forteller han meg om noe som skjedde på et utested.

Han var helt klar på at jeg nå - bestemte alt. Han hadde ødelagt alt. Han kunne gå med en gang.

Det hele føltes som en ut av kroppen opplevelse. Jeg holdt på å kaste opp. Klarte ikke å høre etter når han snakket. Var det virkelig sant? Hadde dette virkelig skjedd? Med oss?

Det ekleste var å sitte der, med min store kjærlighet, og ha mistet alt.

Jeg ba ham om å fortelle alt!

Han gjorde der. Han unnskyldte seg, samtidig som han selv var klar på at unnskyldninger ikke ytte meg rettferdighet uansett.

Jeg tenkte på alt i de minuttene - hva nå? Hvor skal jeg bo? Leve uten ham. Ham og den jenta. Og den diskusjonen jeg en gang hadde hatt med venninnene mine om utroskap - Skulle jeg tilgi? Det eneste jeg ønsket var at dette aldri hadde skjedd. Men det hadde jo det. Jeg måtte nå ta en avgjørelse. Jeg måtte ta grep om mitt eget liv. Jeg var forbannet. Rasende. Hjertet mitt var knust. Sorgen jeg følte unner jeg ingen.

Det gikk et par timer ut i natten.

Jeg tvilte ikke på at han elsket meg. Men det kunne da ikke være nok? Og jeg elsket jo han. Men veide stoltheten min tyngre?

Jeg lovte ingenting.

Sa han kunne bli den natten.

Jeg ville ikke sende problemet vekk, kjente på meg selv at om jeg gjorde det, ville jeg bare utsette avgjørelsen. Ville ikke få problemet på avstand. Ville ta det der og da hvor det var klart.

Morgenen etter bestemte jeg meg.

Han kunne bli. Vi kunne se om det gikk an å gå videre med forholdet. Men jeg bestemte hvordan vi skulle behandle dette. Jeg sa at dette ikke kunne glattes over - jeg kom til å snakke om det så ofte jeg ville. Så lenge jeg ville.

Og det gjorde vi. Lenge. Det var jævlig. Men hver gang jeg kom til å tenke på det, sa jeg det til ham. Og vi snakket om det. Vi gråt sikkert et halvt års tid etterpå.

Men jeg bestemte at jeg kunne prøve å starte forholdet på nytt. På nytt. og vi gjorde jo det. Det har nå gått fire år.

Jeg tenker veldig sjelden på det. Vi har snakket det i hjel. Men vil jeg, så tar jeg det opp igjen. Han slipper ikke unna det. Også sitter vi der kvalme og gråter, begge to. Men jeg må snakke om det, hvis ikke blir det bare liggende i bevisstheten min og gnage.

Jeg tilga. Eller nei. Jeg tilga ikke. Det gjorde jeg ikke. Jeg valgte å teste ut forholdet på nytt. Det er både ekkelt og godt å godt å tenke på.

Og jeg elsker ham.

[Gjest Taminka]

Om han hadde fortalt meg det, ville jeg nok gitt han en sjanse til. Men bare EN.

Om jeg hadde funnet ut at han hadde holdt det hemmelig for meg derimot ..

[Gjest Gjest]

Anonym bruker #30:

Akkurat dette jeg mener jeg også! Kjenner følelsen veldig godt igjen, og er ikke det minste i tvil om at jeg tok det riktige valget. Ihvertfall for oss.

Vil også legge til at vi fortsatt holder sammen nå mange år senere, og fikk faktisk et bedre forhold etterpå. Vi trengte kanskje den oppvekkeren, for ingenting er en selvfølge.

Og jeg føler meg slett ikke annenrangs. Bare noen erfaringer rikere, og litt klokere. VI kommer ikke til å gå i denne fella en gang til. Men mange av dere andre kommer til å gjøre det, dessverre.

Hilsen anonym bruker #29

[Gjest rabrabara]

Hei,

Det har vært masse fokus på utro menn i det siste. Dette fokuset har vært ganske ensidig i det at det stort sett har vært "Dropp ham!" holdningen som har kommet fram når noen har bedt om råd.

Et godt råd, hvis jeg skal snakke ut ifra hva jeg instinktivt føler. Samtidig vet jeg at det finnes mennesker som velger å bli hos en partner som har vært utro, men disse har vært veldig stille her.

Men jeg er nysgjerrig. Enten så velger "ingen" å bli, eller så er de bare stille i disse debattene. Det jeg lurer på er hva som får disse menneskene til å bli hos partneren, og hvordan de resonnerer rundt det faktum at h*n har hatt seg med en annen. Min første tanke er at dette er mennesker som finner seg i en "annenrangs" situasjon. Men så har jeg tenkt litt, og er slett ikke sikker på at det er sånn.

Så dere som har valgt å bli, hva er motivasjonen? Og hva tenker dere andre om saken?

Vi fins :-) Og hva andre mener eller tenker bryr vi oss vel ikke om. Ingen annenrangs situasjon for meg, bare en aksept for at feiltrinn kan begås, fra begge parter og en grundig helehtsvurdering, ydmykhet og forståelse. Har IKKE angret på at vi holdt sammen. Alt er ikke svart/hvitt.

[Saleried]

Jeg og kjæresten holder stadig sammen etter en noe turbulent tid med andre inn i bildet på begge kanter. Vi har det enda bedre nå enn før, fordi vi begge fikk kjent litt på følelsen av å miste hverandre, og innså at vi virkelig elsker hverandre. Han får lov til å ligge med andre, så lenge han bruker kondom, ikke innleder noen gjentakende forhold og passer på å dusje godt før han ligger med meg igjen. Jeg får lov til å ligge med andre så lenge jeg ikke forteller ham om det. Fordelen med å ha et "åpent" åpent forhold ("alle" vet at vi har et åpent forhold) er at jeg slipper å få meldinger eller telefoner fra forsmådde elskerinner som skal hevne seg på ham ved å fortelle meg i detaljer hva de gjorde i sengen og hvor ømt han kysset henne og strøk henne over håret før han dro...

Å ha et monogamt forhold i mange, lange år ser jeg på som helt utopisk. Det er bedre å kunne slippe seg litt løs innenfor litt romsligere rammer enn å etterhvert måtte bryte rammene og stå alene p.g.a. undertrykt seksualitet, mistenksomhet og sjalusi.

..og jeg tenner faktisk litt på at min kjære har deilige knull også med andre kvinner. Tanken på sex er rett og slett opphissende. Min kjære er like romantisk, omtenksom og fantastisk deilig i senga, selv om han har ligget med en annen dame tidligere samme dag eller tidligere i uka. Jeg tror rett og slett jeg er ganske heldig som faktisk får være den han holder å hånden og kysser på offentlige steder, den han masserer og den han lager mat til. Det er vidunderlig deilig å få være hans førstevalg, når han faktisk kan velge!

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten holder stadig sammen etter en noe turbulent tid med andre inn i bildet på begge kanter. Vi har det enda bedre nå enn før, fordi vi begge fikk kjent litt på følelsen av å miste hverandre, og innså at vi virkelig elsker hverandre. Han får lov til å ligge med andre, så lenge han bruker kondom, ikke innleder noen gjentakende forhold og passer på å dusje godt før han ligger med meg igjen. Jeg får lov til å ligge med andre så lenge jeg ikke forteller ham om det. Fordelen med å ha et "åpent" åpent forhold ("alle" vet at vi har et åpent forhold) er at jeg slipper å få meldinger eller telefoner fra forsmådde elskerinner som skal hevne seg på ham ved å fortelle meg i detaljer hva de gjorde i sengen og hvor ømt han kysset henne og strøk henne over håret før han dro...

Å ha et monogamt forhold i mange, lange år ser jeg på som helt utopisk. Det er bedre å kunne slippe seg litt løs innenfor litt romsligere rammer enn å etterhvert måtte bryte rammene og stå alene p.g.a. undertrykt seksualitet, mistenksomhet og sjalusi.

..og jeg tenner faktisk litt på at min kjære har deilige knull også med andre kvinner. Tanken på sex er rett og slett opphissende. Min kjære er like romantisk, omtenksom og fantastisk deilig i senga, selv om han har ligget med en annen dame tidligere samme dag eller tidligere i uka. Jeg tror rett og slett jeg er ganske heldig som faktisk får være den han holder å hånden og kysser på offentlige steder, den han masserer og den han lager mat til. Det er vidunderlig deilig å få være hans førstevalg, når han faktisk kan velge!

dere trenger en psykolog. for dette er ikke sunt.

hva gjør du om dette blir slutt. så finner du deg en annen mann som du elsker over alt i verden. men han er ikke med på åpent forhold. så får dere barn osv. stifter familie hvordan klarer du å forholde deg bare til han da? vil du ikke vært utro?

samt det er jo noe feil med ett forhold om man trenger andre inn i det for at det skal være perfekt!

[Saleried]

dere trenger en psykolog. for dette er ikke sunt.

hva gjør du om dette blir slutt. så finner du deg en annen mann som du elsker over alt i verden. men han er ikke med på åpent forhold. så får dere barn osv. stifter familie hvordan klarer du å forholde deg bare til han da? vil du ikke vært utro?

samt det er jo noe feil med ett forhold om man trenger andre inn i det for at det skal være perfekt!

Du klarer jo ikke å sette deg inn i hvordan jeg tenker og føler, så hvorfor konstruere en helt fjern problemstilling for å sette meg til veggs?

Det er ikke noe feil med forholdet vårt, og vi trenger ikke psykolog for å tvinge oss selv til å bli som deg. Det var noe feil med forholdet vårt da vi påtvang hverandre seksuell monogamitet; vi endte jo opp med å gå bak ryggen på hverandre. Med tanke på hvor mange som faktisk har sex bak ryggen på partneren sin (statistisk sett er du nesten dømt til å enten være utro eller å selv bli utsatt for utroskap; over halvparten av alle, både menn og kvinner har nemlig vært utro en eller flere ganger i livet), så synes ikke jeg at det er noen stor kamel å svelge når jeg heller tillater det uten bitre miner, hat, sjalusi og anklager. SÅ lenge vi tar godt vare på hverandre og ikke sårer noen av de andre vi ved sjeldne anledninger ligger med, er alle fornøyde. ..unntatt deg da <3

[Sweet77]

dere trenger en psykolog. for dette er ikke sunt.

hva gjør du om dette blir slutt. så finner du deg en annen mann som du elsker over alt i verden. men han er ikke med på åpent forhold. så får dere barn osv. stifter familie hvordan klarer du å forholde deg bare til han da? vil du ikke vært utro?

samt det er jo noe feil med ett forhold om man trenger andre inn i det for at det skal være perfekt!

Syns det kommer mange bra innlegg her, som belyser temaet fra andre synsvinkler enn hva som har vært dominerende her inne. Tusen takk tror det kan være OK for flere å se livet fra sider som ikke nødvendigvis stemmer overens med egen tankegang. Det kanskje mest interessante er at kommentarene fra de som har valgt å bli, kommer fra de som ikke er helt pur unge - kanskje fordi litt lengre erfaring gir deg andre perspektiver på ting.

Så til innlegget ditt, AB.

Dette er noe av det jeg tenkte på. Det er ganske lett å dømme andres handlinger ut fra eget ståsted - men mennesker er forskjellige og har forskjellige behov og syn på ting. For alt vi vet kan dette være kjempesunt, og i alle fall sunnere enn å gå bak ryggen på hverandre i dette spørsmaålet - som ca halvparten(?) av den norske befolkningen gjør. Det viktigste er at man har fred med seg selv i det man velger, kan ikke se at det skal være usunt i det hele tatt - forutsatt at man ikke tar valget på et feigt grunnlag.

Tror heller ikke at Libertina løper noen større risiko enn andre, halvparten av alle ekteskap ender med skilsmisse uansett. Faktisk så tror jeg kanskje hun har større mulighet til å lykkes statistisk. Fordi dette sannsynligvis er gjennomtenkt på et dypere plan: det krever både styrke og en grunnleggende ærlighet med seg selv å skulle komme fram til noe som så til de grader krever at du skyver til side de moralnormer som er "opplest og vedtatt".

Det jeg syns er usunt, er å skulle påtvinge alle ett og samme moralsett - for så å avgjøre at noe er galt med dem hvis de ikke følger det. Selv er jeg strengt monogam, det er mitt valg fordi det passer for meg, men jeg mener ikke at monogami er den eneste "riktige" samlivsformen. Bare at det er en av flere samlivsformer, og at denne passer for meg.

Den friheten må jeg gi andre også

[Gjest Explode]

Kjæresten min var utro for en liten stund siden, og jeg gjorde det slutt. Han trygler og ber om å få meg tilbake, og sier han ikke har tenkt å gi opp meg, selv om det er slutt, og han har tatt tak i sine egne problemer, og arbeider med å fikse de. Ser ikke bort i fra at vi blir sammen igjen om en stund, om han virkelig får orden på ting og tang. Ikke med det første, men om han ikke gir meg opp, så synes jeg innsatsen hans er verdt en ny sjanse.

[Sweet77]

Kjæresten min var utro for en liten stund siden, og jeg gjorde det slutt. Han trygler og ber om å få meg tilbake, og sier han ikke har tenkt å gi opp meg, selv om det er slutt, og han har tatt tak i sine egne problemer, og arbeider med å fikse de. Ser ikke bort i fra at vi blir sammen igjen om en stund, om han virkelig får orden på ting og tang. Ikke med det første, men om han ikke gir meg opp, så synes jeg innsatsen hans er verdt en ny sjanse.

Ønsker deg lykke til jeg enten det blir det ene eller det andre

[Genesis]

Ærlighet og kommunikasjon fra første stund fra den utro part er en forutsetning! Begynner man å benekte ting og lyve er løpet kjørt. Da kan man aldri stole på hverandre igjen!