Mannen min gjør ingenting..

[Gjest trådstarter1]

HVa med å gi han litt rom? Fri fra mas og dårlig samvittighet...? Ta grep om det du kan og la de tingene du ikke rår over være.

Du har også et ansvar her for egen lykke - dersom du blir lykkelig av at han gjør husarbeid og lever slik du vil tror jeg problemet ligger andre steder enn hos ham alene....

Alle har ansvar for egen lykke, ikke for andres....

At han sliter burde gi han mer spillerom, ikke mindre...

nå han han veldig ofre fri fra min masing. det er ikke sånn at jeg henger over han hele dagen. jeg har prøvd det også, både å mase mye og å la være å si noe.

jeg har unngått å vaske klærne hans, jeg har prøvd å la være å mase for kanskje han forandrer seg da? nei han gjorde ikke det. ingenting, absolutt ingenting hjelper.

vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

har vurdert å "sladre" til mora hans, eller bestevenninna hans. kanskje de greier å banke litt vett i hodet på han. for dama hans greier det jo ikke. og det sårer egentlig ganske mye. jeg burde jo være verdt såpass at han hadde giddet å ofre neoen kalorier pr dag på hjemlige plikter. det er nemlig ikke mye jeg ber om. bare at det ser greit ut. oppvaksmaskinen må tas en gang pr dag, og en klesvask hver dag. vi fordeler de tingene på oss, så det er 1 stk fast oppgave han har om dagen. Syns ikke det er mye å be om jeg....

hadde jeg levd etter hans standard, så hadde det ikke blitt gjort noe i dette huset før søpla hadde rent over, bæsjebleiene hadde fylt opp halve badegulvet, mat i kjøleskapet gror igjen av mugg, og skittenklær, hybelkaniner og oppvask flyter over.

jeg vet nemlig hvordan det ser ut når jeg ikke er hjemme.

det ser ikke ut.

han må alltid ha storrengjøring som tar en hel dag før jeg kommer hjem, hvis jeg har vært på ferie eller noe.

ikke at jeg egentlig bryr meg så veldig om hvordan han har det når jeg er borte, så lenge det ser likt ut som da jeg dro hjemmefra. men det sier litt om hans levestandard!

husker også hvordan det så ut når han og kompisen hans var samboere, før jeg kom inn i bildet.

bomba horehus. til enhver tid. måtta få hjelp av mora si for å rydde og vaske til jeg kom på besøk...

Det er virkelig som å ha to barn noen ganger.

Er alle menn slik? burde jeg bare finne meg i det?

eller vente på at han blir voksen?

-TS

[AnonymBruker]

Du må ivhertfall gjøre noe nå,før du mister alle følelser for han.

Jeg lot det gå så langt før jeg flyttet fra eksen min, at jeg ikke hadde noe annet en forakt igjen for han. Det var jo ikke før han virkelig mistet meg han inså sine feil og ville prøve på nytt, men da hadde jeg ingen ting igjen å gi han.

Mitt råd er at du bor for deg selv en stund nå før det blir for seint. hva skjer hvis han endelig forstår at han må forandre seg om noen år , da du kanskje ikke har noen følelser igjen for han overhodet.

Desverre er en man som ikke kan ta ansvar fryktelig usexy. Min ex satt også bare forran datamaskinen og tok meg for gitt.

[Pria]

Nei alle menn er ikke sånn, jeg skjønner ikke hvordan du holder ut. Jeg har sett slike gutteleiligheter/kollektiv og vet NØYAKTIG hva du snakker om. Å leve i slike rottereir er ikke til å holde ut.

Har heldigvis en mann som hjelper til og gjør ting når det skal gjøres UTEN mas fra min side. Og han gjør det ordentlig uten slurv og rot.

[Gjest trådstarter1]

ts igjen:

jeg vet at jeg burde gå fra ham. ihvertfall for en periode.

men jeg er jo fortsatt glad i ham. og vil så gjerne at det skal fungere mellom oss, vil jo at det skal bli oss til slutt. det er så vanskelig....

jeg vurderer å avvente enda litt til. til økonomien vår er på plass, siden han sliter en del pga det.

gir han litt tid, og hvis det enda ikke har bedret seg, da tar jeg med meg ungen og drar.

høres det fornuftlig ut synes dere.....?

TS

[Mrs. Morgan]

Du sier enda litt til. Så går det to måneder og du sier igjen "bare litt til"...

Men skal også være positiv da! Det kan jo hende det blir bedre når økonomien blir bedre. Men han må kunne stille opp, selv i dårlige tider! Man skal være der for hverandre i gode og onde dager. Du skal ikke måtte sitte alene og være der for deg selv og han...

[Gjest Eurodice]

ts igjen:

jeg vet at jeg burde gå fra ham. ihvertfall for en periode.

men jeg er jo fortsatt glad i ham. og vil så gjerne at det skal fungere mellom oss, vil jo at det skal bli oss til slutt. det er så vanskelig....

jeg vurderer å avvente enda litt til. til økonomien vår er på plass, siden han sliter en del pga det.

gir han litt tid, og hvis det enda ikke har bedret seg, da tar jeg med meg ungen og drar.

høres det fornuftlig ut synes dere.....?

TS

Nei, det synes jeg ikke. Det kommer ikke til å bli noen forandring så lenge du er hjemme hos ham. Han lever som han sikkert gjorde på gutterommet hos mamma og pappa, bryr seg ikke om andre enn seg selv. Du ser vel det? Han er jo likegyldig med alt.

Jeg forstår at du vakler veldig og at du ønsker og håper ting ordner seg. Men det gjør ikke det som ved et trylleslag. Mannen trenger en skikkelig vekker, hvor dere ikke har kontakt på en tid. Har du et ålreit forhold til din familie, så ta med deg barnet og reis til dem noen uker. Ikke svar når mannen din ringer, for det kommer han sikkert til å gjøre. Bare legg igjen beskjed til ham at du har reist og at du ikke kommer tilbake før han kan vise deg at han har tatt tak i livet sitt og at han er en mann, ikke en guttunge som sitter med dataspill.

[AnonymBruker]

Det er jo håpløst om hygienen hans er helt håpløs og det ikke ser ut rundt han. Om dere går fra hverandre, så kan du jo ikke levere fra deg ungen til en fyr som ikke klarer å ta vare på seg selv en gang. Synes du kan si det til både han og moren hans. Når det går galt mellom dere, så får hun jo vite det uansett. Kanskje hun har noe å bidra med, hun har jo bodd sammen med han lengre enn deg

Er dere aldri ute og spiser middag, på kino, tur osv?

[Gjest trådstarter1]

Det er jo håpløst om hygienen hans er helt håpløs og det ikke ser ut rundt han. Om dere går fra hverandre, så kan du jo ikke levere fra deg ungen til en fyr som ikke klarer å ta vare på seg selv en gang. Synes du kan si det til både han og moren hans. Når det går galt mellom dere, så får hun jo vite det uansett. Kanskje hun har noe å bidra med, hun har jo bodd sammen med han lengre enn deg

Er dere aldri ute og spiser middag, på kino, tur osv?

nei vi har ikke råd til å dra ut og spise. har ikke råd til noen ting utenom regninger og mat.

vi har ikk vært orntlige kjærester på lenge, alt er liksom blitt så praktisk. snakker ikke så mye med hverandre lenger med mindre det er om hva vi skal spise til middag, eller hvem som skal hente i barnehagen etc...

det er litt derofr jeg vil avvente litt også. vente til økonomien er på plass. siden han er sliten pga dette så tenker jeg at kanskje det bedrer seg hvis den delen sitter som den skal.

at vi har penger og kan leve litt også. dra bort en helg, finne frem til hverandre igjen.

akkurat nå er det bare en fjern drøm.

TS

[AnonymBruker]

Jeg tenkte jeg kanskje kunne bidra med noe da jeg som mann i perioder kjenner meg igjen i mannen din.

For det første, late folk bør ikke jobbe seinvakter. Da blir det skikkelig tiltak å stå opp om morran og ofte lange kvelder før man finner senga. Og hva gjør man så kl. 01.00 om natta? Riktig.. man ser på PC, TV eller gamer.

For det andre virker det ikke som typen din er deprimert, men jeg vil tro kostholdet hannes gjør ting vondt verre. Gjetter jeg riktig om jeg sier han spiser relativt mye karbohydrater? Etter jeg bytta om til et lavkarbokosthold gikk jeg selv fra å være fastinnstalert soffasliter til sinnasnekkeren. Jeg fikk voldsomt mye mer energi, tiltakslyst og ambisjoner.

Om du virkelig elsker mannen din så stiller du han et ultimatum. Enten ryker TV og PS3, eller så ryker forholdet. Dette høres helt absurd ut, men tro meg, det vil gi merkbar effekt.

[AnonymBruker]

Hva med å sette av minst en kveld i uka der dere gjør noe sammen? Selv om man har dårlig råd går det an å bruke tid med hverandre spille spill, spille kort, spille ps3 sammen, lage middag og tenne lys, ligge på senga og snakke og kose, ut på fjelltur, ut og ake sammen med ungen og med kakao på termos, kjøpe inn litt lørdagskos og sette seg ned med film og hverandre i armkroken.. og ikke glem å pynt deg litt innimellom. Kanskje det burde vært obligatorisk å ordne seg litt ekstra om dere skal gjøre noe sammen? Vet veldig godt selv hvor fort det er å kun luske rundt i joggebukse.

Om du får en liten gnist i forholdet igjen, så får dere nok et mye bedre utgangspunkt for å bli kvitt hans uvaner. Når dere finner på noe sammen, så kjeder han seg jo mindre. Få han til å innse at det går an å gjøre ting sammen, både dere to og med ungen.

[Gjest Gjest]

Mann her, kjenner meg litt igjen i diverse jeg har lest i tråden her.

Kan først si at rydding og vasking absolutt ikke er i nærheten av å være mine sterke sider, men har heldigvis en samboer som er flink på det området. Jeg lager så si alltid maten vi spiser, og gjør det aller meste av nødvendige gjøremål utendørs. når det kommer til hva som er rot og hva som er nyttig at står fremme, så har jeg merka mange ganger at jeg og dama ikke er helt på bølgelengde. At samboern min gjør mye mer av vasking og rydding skal jeg være den første til å inrømme, de gangene hun spør meg om jeg kan rydde/vaske/støvsuge/etc. Så gjør jeg det jo, men kanskje litt for treig til å starte noen ganger, i hennes øyne. Det jeg har reagert litt på, er det at omtrent hver eneste gang jeg har spurt om hjelp til utendørsrydding, gressklipp, vedhogst og mer, så får jeg svaret(litt satt på spissen) at det gidder hun ikke, eller noe i den duren. Det har jo vært flere ganger at hun har hjulpet meg med slikt, men jeg har bitt meg merke i det at de gangene jeg har fått hjelp så har jeg ikke spurt om det.

det er nok muligens litt barnslig av meg, det at jeg blir litt treigere med å gjøre ting hun spør meg om jeg kan gjøre, når jeg nesten opfatter det sånn at jeg ikke kan spørre om hjelp til de tinga som jeg hovedsaklig gjør..

MEN, dette er i bunn og grunn bare bagateller, jeg er alt for glad i dama mi til at jeg klarer å se dette som noe stort problem.

[meesah]

Nei alle menn er ikke sånn.

Jeg forstår ikke at man vil være i et forhold med noen man må være mor for. Barn trenger at foreldre er harmoniske. Om foreldrene er det sammen, eller hver for seg, spiller mindre rolle, så lenge foreldrene samarbeider og er vennlige mot hverandre. Sånn sett, skader du faktisk ungen din mer som det er nå, enn om du flytter fra ham.

Jeg har ingen løsning til deg. Det virker som du har nådd et metningspunkt, hvor alt han gjør, driver deg til vanvidd. Men når samboere med felles barn går fra hverandre, så blir de kalt inn til megling. Og møter han ikke opp da, så er det jo ikke noe å redde. Foreslå en mannlig megler..

[Carrot]

Hvor lenge hadde du holdt ut å ha det på den måten, med en mann som i månedsvis ikke gjør annet enn å sitte med diverse spill, og ikke innser at han trenger hjelp til å komme ut av denne situasjonen? Han bare flåser det bort og blir sur når TS forsøker å snakke med ham om det. Hva slags samliv er dette?

Veel, jeg holdt ut i ti år før de psykiske problemene ble en så stor belastning at magelen på husarbeid virket som bagateller....

Min eks kunne se på støvsugeren som sto midt på gulveet i dagevis og ikke orke eller skjønne at den skulle brukes, han kunne trå over den og irritere seg grønn over at JEG hadde latt den stå der ennå det var HAN som hadde dratt den frem fordi han skulle støvsuge.. På samme måte som han kunne la de skitne kaffekoppene stå på radog rekke på bordet fordi han ikke orket eller så behovet for å rydde dem inn i oppvaskmaskinen hvis ikke jeg gjorde det..

Men siden jeg så at dette ikke var pga vrang vilje ga jeg litt mer spillerom enn jeg ville gitt noen annen fordi han trengte det.

Etterhvert tok andre problemer knekken på forholdet vårt, og man kommer fort i en tankebane som er veldig umulig - da er det liksom for sent å redde noe som helst..

[Gjest miriale]

Det er ikke noe godt når en begynner å oppføre seg som en mor for kjæresten sin, men er det ikke da mulig å trekke inn hans faktiske mor? Ikke for å sladre, men en mor er en mor hele livet, og det kunne vel hende hun har noen syn på saken når sønnen nå har satt seg så nedpå? Kanskje han ville lyttet, også?

Jeg ser ikke noe galt i å trekke inn eldre i familien når noen sliter, og uansett om han er deprimert eller ikke, sliter dere som par. Når han tar så lett på dine forslag om å søke hjelp utenfra kan det være en mor som trengs.

Men da må du jo ha vilje til å fortsette med mannen din, jeg syns du virker å ha mistet mye av de varme følelsene, men syns ikke det er rart når han har gått så systematisk til grunne som det virker for meg at han har gjort. Han er jo ikke den samme mannen som du giftet deg med? Men hva om du og din datter med den rette hjelpen fikk han tilbake som seg selv?

Jeg syns han virker deprimert utifra det du skriver, men jeg kjenner jo ikke mannen.

[Gjest Gjest]

ts her:

han er nok litt deprimert og lei ja.

vi sliter som sagt økonomisk og vi sliter med å skaffe nok penger til å betale våre egne regninger, vi må titt og ofte låne fra foreldrene våre. men dette er ikke noe som kun hendler om han. jeg er også lei av dette med økonomien, men jeg setter meg da ikke i sofaen og råtner av den grunn! jeg prøver å leve livet så normalt som mulig og tenke at det ordner seg en dag så lenge vi jobber med det. jeg er ute med venner når jeg kan, og liker å tenke på andre ting enn problemene hjemme. han derimot er kun negativ og faller ned i hulen sin og sutrer over problemene, og det blir han. ser ikke ut som han har tenkt å gjøre noe med problemet heller. han sitter hjemme istedet for å komme seg ut og søke ny jobb, som er mitt forslag.

jeg har foreslått profesjonell hjelp, men han sier bare at han ikke gidder. og da mener jeg at da er han ikke villig nok til å ofre noe ekstra for å få oss til å fungere sammen. han kan ikke være særlig glad i meg da...?

jeg sa ifra til han igår, jeg sa at nå var det nok, jeg var lei av å se han sitte i sofaen og la livet hans gå forbi. ta tak i livet ditt, sa jeg.

han ble sur. ba meg la han være i fred.

det startet med at jeg forsnakket meg til mora hans om at han skulket skolen igjen. det var ikke meningen å si noe, men jeg glemte meg. derfor ble han sur. deretter sa jeg dette jeg sa om at han måtte skjerpe seg.

altså, han hører ikke etter noe av det jeg sier til han. eller han bryr seg ikke noe om hva jeg sier. han sier ja han skal skjerpe seg, men det skjer jo aldri noe. har sagt ifra såå mange ganger nå, uten å kjefte.

jeg sa også igår at kanskje det var på tide at vi flytter fra hverandre for en periode og lever hvert vårt liv frem til vi får livene våre på stell og kanskje finner roen der FØR vi eventuelt starter et liv sammen igjen.

Han var enig. men det blir liksom aldri mer enn ord fra han.

jeg har foreslått profesjonell hjelp fordi jeg tror han er deprimert men da får jeg bare latter tilbake, og sier at jeg er tåpelig. han har vært deprimert før og vet hvordan det er, sier han. så jeg må nå bare tro han da?

jeg vil flytte vekk for en stund, men vet virkelig ikke hvem jeg skal flytte til. jeg er nettop tilflyttet til denne lille byen og kjenner ingen her godt nok til å invitere meg selv og ungen på overnatting på ubestemt tid....

alternativet er å flytte hjem til mine foreldre, men det er fryktelig langt unna.

-TS

He's the king of procastionation! Sounds like ADHD to me.

[Gjest Gjest]

Hvor lenge hadde du holdt ut å ha det på den måten, med en mann som i månedsvis ikke gjør annet enn å sitte med diverse spill, og ikke innser at han trenger hjelp til å komme ut av denne situasjonen? Han bare flåser det bort og blir sur når TS forsøker å snakke med ham om det. Hva slags samliv er dette?

Meg-meg-meg-meg-meg!