Mannen min gjør ingenting..

[Carrot]

Jeg skjønner at TS er frustrert, og jeg skjønner at mannen føler kravene er for mye dersom han ikke ser poenget i dem...

Tror nesten jeg ville gått så langt som å si enten eller selv om jeg er imot ultimatum, når han spør "hva vil du med meg" så får du svare da; jeg vil at du oppfører deg som en voksne, tar ansvar og deltar i hverdagen - hvis du syns det er å forvente for mye så slutter det her....

[Gjest Gjest]

Føler med deg ts, sliter med mye av det samme med min samboer. Vi har ikke barn, men han er heller ikke i jobb. Problemet er at jeg elsker han for mye, ellers hadde jeg gått for lengst.

Jeg er også den som må påminne, mase, tenke konsekvenser og snu på kroner. Hvor fantastisk ville det ikke vert å kommet hjem fra jobb til et varmt måltid, eller nystrøkne klær i skapet.. man kan aldri slippe ned guarden. Alt avhenger av én, for om én ikke tar ansvar for alt fra familiebesøk, gaveinnkjøp, betaling av regninger og oppvasken så blir ingenting gjort!

Min store, våte drøm for tiden er å høre han si (bare én gang!); "slapp av du pus, dette skal jeg fikse".

[Gjest Shelob]

jo han elsker meg jo. er det som gjør det så vanskelig.

sier ofte at han elsker meg og at jeg er pen og alt det der. er bare handligene det er manko på.

er værre med meg, føler ikke for å kysse han eller klemme han lenger. kysser han meg så er det nesten så jeg trekker meg unna. tror kanskje dette har ødelagt litt av følelsene mine for han.

jeg hater han ikke ,men er fryktelig frustrert og lei av dette forholdet. noe han vet godt, jeg har fortalt han alt det jeg har sagt til dere. han er fullt klar over det. men tror ikke han vet at jeg er ikke langt unna å stikke.

-TS

Jeg skjønner godt at de vakre ordene blir uten mening når handlingen uteblir. Føles uendelig urettferdig å få "dumpet" alt husarbeid over på seg. Men jeg støtter de som skriver at dette ser litt depresjonsaktig ut. Kan du si fra at dette orker du ikke og at han må gjøre noe med det? Enten selv eller ved å skaffe seg hjelp. Noen ganger hjelper det faktisk med et tupp i ræva.

[*Sinnataggen*]

Høres ut som en begynnelse på depresjon. Ofte ser ikke dem det gjeder det før lenge etter.

Om du snur en periode. Lar ham være seg selv, drive slik han gjør, og legger små planer om å la ham se seg selv slik han er nå, samtidig ligge fram papirer på depresjon.

Om dette med ham blir for mye for deg å barnet, kan du gå fra ham, men pass på at du ikke får en ny kjæreste som kan bli syk.

Sier ikke at han er det, men muligheten er der, og hvis da kona i tillegg går fra ham så blir det jo ikke bedret.

[AnonymBruker]

Føler med deg ts, sliter med mye av det samme med min samboer. Vi har ikke barn, men han er heller ikke i jobb. Problemet er at jeg elsker han for mye, ellers hadde jeg gått for lengst.

Jeg er også den som må påminne, mase, tenke konsekvenser og snu på kroner. Hvor fantastisk ville det ikke vert å kommet hjem fra jobb til et varmt måltid, eller nystrøkne klær i skapet.. man kan aldri slippe ned guarden. Alt avhenger av én, for om én ikke tar ansvar for alt fra familiebesøk, gaveinnkjøp, betaling av regninger og oppvasken så blir ingenting gjort!

Min store, våte drøm for tiden er å høre han si (bare én gang!); "slapp av du pus, dette skal jeg fikse".

Akkurat sånn hadde vi det og. Og for min del tærte det på følelser, sexliv og respekt, og det tærte på hans selvrespekt. Enden på visa for oss var at vi nå er separert, enda vi på mange måter er "rett" for hverandre og enda vi fortsatt er ekstremt glade i hverandre og hverandres beste venn og den vi ringer til når stort og smått skjer. Så til deg og til TS: Dette går ikke over av seg selv, men det vil tære bort all respekt, selvrespekt og sexlyst. For oss tok det 13 år med frustrasjoner før vi klarte å separere...

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS og sliter med en rotete mann som aldri tar initiativ til noe. Jeg er ikke prippen, og har aldri vasket huset til helgen. Men vil ha det rent og forholdsvis ryddig, hans ide av renslighet er at huset ikke ser ut som et hospits.

Jeg gidder ikke mer nå og flytter ut, så kan han leve med rotet sitt.

Trist ja, men jeg liker ikke den jeg er blitt sammen med ham, kjeftete og misfornøyd.

[Gjest cybergirl]

Hva med å pakke en bag og flytte ut for noen dager? Kan du bo hos noen venner eller foreldrene dine? Kanskje dette vil gjøre at han får opp øynene for alt du har gjort som han nå må gjøre selv. La barnet være igjen hos han, la han ta ansvaret.

Nei herregud, stakkars barn, ikke la barnet bli forsømt ved å være igjen alene med han.

[AnonymBruker]

Høres ur som mannen min. Han trader aksjer...

[Mr Trist]

ærlig talt....hvor gammel er du?

høres ut som en tenåring.

i dette tilfeller tror jeg ikke ts maser uten grunn. det er mest sannsynlig mannen som er grunnen til at hun maser på han i utgangspunktet. og det forstår ikke du?

hva skal hun gjøre da? bare la han styre som han selv vil? som da betyr ligge i sofaen og spille playstation?

At han skal gjøre sin del av husarbeid og andre plikter er selvfølgelig. Men om han heller foretrekker å spille playstation på sin fritid, istede for å gå på cafe med venninner så får det være hans valg vell?

[Gjest Eurodice]

At han skal gjøre sin del av husarbeid og andre plikter er selvfølgelig. Men om han heller foretrekker å spille playstation på sin fritid, istede for å gå på cafe med venninner så får det være hans valg vell?

Har du ikke fått med poenget her? Mannen gjør nettopp ingen verdens ting av husarbeid, driver bare med spill, dasser rundt i slaskeklær, blåser en lang marsj i personlig hygiene, er lat og giddeløs. Er det noe rart i at TS blir både oppgitt og lei? Han bryr seg heller ikke om barnet.

Endret 16. november 2011 av Belladonna

[I Grosny]

det er jo faktisk hans egen skyld at jeg har blitt som jeg har blitt. det må han bare forstå.

Her er det skyldeling. Din adferd er din måte å respondere på hans adferd. Du har selfølgelig andre valg også.

Et problem er at din reaksjon ikke er hensiktsmessig. Det funker ikke.

Hva som funker er fortsatt en gåte.

[I Grosny]

Nei herregud, stakkars barn, ikke la barnet bli forsømt ved å være igjen alene med han.

Noe som er typisk for late menn er at når kona gjør jobben, så ser de at det blir gjort,

men når de ser at viktig jobb ikke blir gjort, så tar de anvar.

[AnonymBruker]

At han skal gjøre sin del av husarbeid og andre plikter er selvfølgelig. Men om han heller foretrekker å spille playstation på sin fritid, istede for å gå på cafe med venninner så får det være hans valg vell?

Nå gjør han jo ikke sin del av husarbeidet og andre plikter.

Og han har fritid HELE tiden, i følge Ts. Tar ikke ansvar for noe som helst.

Hvis du hadde vært i hennes sted, hadde du godtatt en sånn oppførsel fra partneren din?

[momarori]

Sier opo igjen et forslag som ble sagt tidligere: ta med deg barnet og flytt ut for et par uker. Enten til familie eller noen gode venner. Hele ideen er at han skal kjenne på det å være helt alene og hvem vet: kanskje han får kjenne på

savnet?

Ikke ta noe kontakt med han - lag et kompromiss: han tar kontakt med dere når han vil snakke med deg om deres forhold og problemer. Imellomtiden mens du venter på å få kontakt, skriv ned alle negative og positive ting om han. Deretter riv bort den negative siden og fokuser på det positive. Lurt å bruke dette i samtalen med han senere, hvor han får høre sine egne positive sider .. Kanskje han har glemt dem? Kanskje han har "glemt seg selv"?

Bare et forslag dette .. Men har troa på det. Avstand kan være nøkkelen til en løsning, så lenge man får tenke på ting alene - uten å måtte bli avbrutt. La kroppen kjenne på følelsene sine. Er du trist og bil gråte - så gråt! Vil du slå noe - Finn en boksesekk! Få utløp for følelsene dine flest alene, før du går videre til han med å snakke og finne en løsning. Veldig viktig å reagere ting ut, før man setter seg ned men en annen. (snakker av erfaring).

Ønsker dere lykke til og husk; når man står i bunnen av et fjell - kan det bare gå oppover

[momarori]

Beklager mange skrivefeil - skriver på tlf..

[AnonymBruker]

Det første jeg tenkte var at du burde dra fra han, siden du tydeligvis ikke har de sterke følelsene for han lenger og du ikke er lykkelig med han. Men så har dere jo et barn som dere burde tenke på også.

Dere har ikke vurdert profesjonell hjelp? Det burde være verd det å prøve, siden dere er gift og har barn.

Jeg sitter forresten igjen med samme inntrykk som flere her. At han kanskje er litt deprimert og lei. Det at han kler seg i shabby klær, ikke barberer seg og spiller ps3 må man jo forvente, men om det er slik det er hver eneste dag, så må det jo være noe galt. Skulle tro at han er litt aktiv som har en unge og kone han skulle ha brukt masse tid på. Har du spurt han hvorfor han bare daffer på sofaen og ikke bryr seg om utseende osv? Om han sier at han ikke gidder noe annet, så synes jeg ikke det er et godkjent svar....

[Gjest trådstarter1]

ts her:

han er nok litt deprimert og lei ja.

vi sliter som sagt økonomisk og vi sliter med å skaffe nok penger til å betale våre egne regninger, vi må titt og ofte låne fra foreldrene våre. men dette er ikke noe som kun hendler om han. jeg er også lei av dette med økonomien, men jeg setter meg da ikke i sofaen og råtner av den grunn! jeg prøver å leve livet så normalt som mulig og tenke at det ordner seg en dag så lenge vi jobber med det. jeg er ute med venner når jeg kan, og liker å tenke på andre ting enn problemene hjemme. han derimot er kun negativ og faller ned i hulen sin og sutrer over problemene, og det blir han. ser ikke ut som han har tenkt å gjøre noe med problemet heller. han sitter hjemme istedet for å komme seg ut og søke ny jobb, som er mitt forslag.

jeg har foreslått profesjonell hjelp, men han sier bare at han ikke gidder. og da mener jeg at da er han ikke villig nok til å ofre noe ekstra for å få oss til å fungere sammen. han kan ikke være særlig glad i meg da...?

jeg sa ifra til han igår, jeg sa at nå var det nok, jeg var lei av å se han sitte i sofaen og la livet hans gå forbi. ta tak i livet ditt, sa jeg.

han ble sur. ba meg la han være i fred.

det startet med at jeg forsnakket meg til mora hans om at han skulket skolen igjen. det var ikke meningen å si noe, men jeg glemte meg. derfor ble han sur. deretter sa jeg dette jeg sa om at han måtte skjerpe seg.

altså, han hører ikke etter noe av det jeg sier til han. eller han bryr seg ikke noe om hva jeg sier. han sier ja han skal skjerpe seg, men det skjer jo aldri noe. har sagt ifra såå mange ganger nå, uten å kjefte.

jeg sa også igår at kanskje det var på tide at vi flytter fra hverandre for en periode og lever hvert vårt liv frem til vi får livene våre på stell og kanskje finner roen der FØR vi eventuelt starter et liv sammen igjen.

Han var enig. men det blir liksom aldri mer enn ord fra han.

jeg har foreslått profesjonell hjelp fordi jeg tror han er deprimert men da får jeg bare latter tilbake, og sier at jeg er tåpelig. han har vært deprimert før og vet hvordan det er, sier han. så jeg må nå bare tro han da?

jeg vil flytte vekk for en stund, men vet virkelig ikke hvem jeg skal flytte til. jeg er nettop tilflyttet til denne lille byen og kjenner ingen her godt nok til å invitere meg selv og ungen på overnatting på ubestemt tid....

alternativet er å flytte hjem til mine foreldre, men det er fryktelig langt unna.

-TS

[Carrot]

HVa med å gi han litt rom? Fri fra mas og dårlig samvittighet...? Ta grep om det du kan og la de tingene du ikke rår over være.

Du har også et ansvar her for egen lykke - dersom du blir lykkelig av at han gjør husarbeid og lever slik du vil tror jeg problemet ligger andre steder enn hos ham alene....

Alle har ansvar for egen lykke, ikke for andres....

At han sliter burde gi han mer spillerom, ikke mindre...

[jita]

han kan jo ikke elske deg så mye når han ikke en gang er redd for at du skal dra fra han

[Gjest Eurodice]

HVa med å gi han litt rom? Fri fra mas og dårlig samvittighet...? Ta grep om det du kan og la de tingene du ikke rår over være.

Du har også et ansvar her for egen lykke - dersom du blir lykkelig av at han gjør husarbeid og lever slik du vil tror jeg problemet ligger andre steder enn hos ham alene....

Alle har ansvar for egen lykke, ikke for andres....

At han sliter burde gi han mer spillerom, ikke mindre...

Hvor lenge hadde du holdt ut å ha det på den måten, med en mann som i månedsvis ikke gjør annet enn å sitte med diverse spill, og ikke innser at han trenger hjelp til å komme ut av denne situasjonen? Han bare flåser det bort og blir sur når TS forsøker å snakke med ham om det. Hva slags samliv er dette?