Samvær med barn 2.hver helg.

[Wanita]

Hva om du får barn med denne mannen? Synes du det er greit at han kun ønsker å ta seg av barnet i helgene?

Hva om moren sa det samme? At hun ikke hadde hatt tid til å ha barnet mer enn annenhver helg ... ?

De fleste foreldre prøver å legge opp livet sitt for å gjøre det enklest mulig for familielivet.

Jeg har barn med denne mannen. Og nei, det hadde ikke vært greit at han hadde ønsket å sett våre barn bare i helgene, for vi bor faktisk sammen. Våre barn vil bo i vårt hus. Hans barn fra før bor faktisk med mor, og situasjonen blir anderledes.

Hadde mor sagt at hun bare kunne hatt annehver helg, javel, da hadde barnet bodd hos oss, og vi hadde hatt mulighet til å følge til skolen som faktisk er her. For det er det som hadde vært situasjon da, at han måtte gått på skole her, fordi han hadde bodd hos oss.

Mannen hadde samme jobb når de fikk denne gutten som nå....så hun og han var klar over situasjonen da, og er klar over situasjonen nå. Han kom ikke hjem tidligere når de bodde sammen heller. De valgte å få barn sammen, og da valgte de og den situasjonen, og måtte også møte den når de gikk fra hverandre. (akkurat som jeg velger den situasjonen med han)

Dette er en så utrolig dum unnskyldning. Hva med å ha barnet til overnatting i uken? Hvordan tror du dagene er for de som har hovedansvaret for barna?

Det er rett og slett for enkelt for dere 2 å bare ha barnet når dere ønsker.. rett ogslett en ansvars fraskrivning for far. Gled dere til barnet blir større og kan bestemme selv, da kan dere sitte der å klager over at barnet aldri vil besøke dere...

sorry.. ble litt mye gruff ikke ta det personlig, er flere som dere:)

Når mor ikke ønsker SFO fordi hun kan følge sønnen til skolen er det ikke lett for far å få samvær i uka til å gå opp. For han reiser på jobb før SFO åpner, men han hadde nok startet litt senere de dagene han eventuelt kunne levert på SFO. Men når mor ønsker å ha det sånn, og far syns det er like greit i stedet for å hive han i bilen og morgene og bare se han den tiden de har i bilen.

Og vi har han ikke bare når vi ønsker, FAR har han når han har samvær + når det er spesielle situasjoner der det er greit at sønnen er med (som nevnt besøk av besteforeldre som bor langt unna) og når mor f.eks. skal noe så er det aldri snakk om barnevakt. Da er det FAR som har han. Det er FAR OG SØNN som har samvær, jeg har han jo bare som en bonus

Er dette en mann som VIL ha samvær med barnet, eller er dette en mann som faktisk synes det er helt greit å slippe ansvaret?

Utifra hva jeg leser her, så er det faktisk ikke noe problem dersom far vil ha barnet mer, så da kan det vel ikke være mor som nekter samvær, men det passer seg bare ikke sånn??

Men det passet seg å få barn?

Jada, mannen min kunne gjerne hatt han boende her. Og han har jo barnet mer enn det som er satt opp. Fordi det ofte blir en ekstra helg her, og en eksra helg der. Ekstra uke i ferier o.s.v. Men dette er jo utenom vanlig hverdag. Og mor nekter ikke samvær nei. De har en veldig god kommunikasjon og forståelse for hverandres situasjon.

Så skrev jeg litt lengre opp dette med at de fikk barn sammen.

Så til slutt kan jeg si at jeg selv som barn var hos min far 2.hver helg. Det hendte seg at jeg var hos han i ukedagene i noen spesielle situasjoner som gjorde at det passa seg bedre at jeg var hos pappa. Og jeg er VELDIG glad for at det ikke var sånn til vanlig. Det var stressende å slitsomt. Tidlig opp for å dra til min skole, og jeg var mer trøtt og uopplagt i de tider enda jeg la meg tidligere fordi jeg måtte når jeg var hjemme.

Jeg vet jo ikke om sønnen til mannen ville reagere på samme måte, men jeg tror det er best for han å være hos mor i ukedagene siden det er der han har skolen sin. Og det vet jeg at mor og far syns også, derfor blir det ikke samvær i ukedagene.

Gud jeg er glad det er mannen og x-kona hans som faktisk skal snakke om dette og være enig, og ikke med mange av dere. Det kunne blitt festlig

[AnonymBruker]

Er det flere enn meg som reagerer på at fedre har barna sine 2.hver helg og en ettermiddag pr uke når de bor i samme område som biomor og barna? Hva er det som får menn til å bli så tafatte og godta at det skal være sånn?

Jeg tror også at noen av disse fedrene synes det er ok å ikke måtte ta mer ansvar enn det de må....

For meg, som er alenemor, er det en turnoff dersom en mann ikke har barna mer en minimumsamvær, dersom beliggenhet tilltater det og det ikke er andre viktige faktorer som spiller inn. Alle situasjoner er forskjellige, jeg vet det, men likevel syns jeg mange menn tar for lite ansvar......

Som mor til 2 barn som ønsker mer samvær med sin far, men som ikke får det er det fortvilet å se på. For meg hadde det aldri holdt å bare være sammen med mine barn 4 knappe netter i måneden.

Her har far ikke engang samvær på ukedagene.

Det er vondt å være vitne til at barna vil se far mer, men ikke får lov.

Samværsavtale om mer samvær har ligget klar i alle år (nå 6), men far er ikke interessert. Han har ikke tid! Far har mindre arbeidsbelastning enn meg, men ikke tid. I tillegg er han frekk nok til å klage til sine omgivelser om at han vil se barna mer, men ikke får det til. Når han vet at avtale om 50/50 ligger klar når han vil!

Mine egne opplevelser speiler nok mitt bilde av menn som syter over lite samvær. For jeg har erfaring med at flere klager og syter til omgivelsene, men ikke tar tak i samværet. Vet om flere som hadde fått mer samvær om de bare gadd selv.

Og hadde det vært aktuelt med kjæreste med unger (har en uten), så hadde jeg styrt langt unna helgepappaer. De er gjerne tafatte som bare det. Hadde satset heller på en som hadde ungene sine mer enn et minimum!

[Wanita]

Som mor til 2 barn som ønsker mer samvær med sin far, men som ikke får det er det fortvilet å se på. For meg hadde det aldri holdt å bare være sammen med mine barn 4 knappe netter i måneden.

Her har far ikke engang samvær på ukedagene.

Det er vondt å være vitne til at barna vil se far mer, men ikke får lov.

Samværsavtale om mer samvær har ligget klar i alle år (nå 6), men far er ikke interessert. Han har ikke tid! Far har mindre arbeidsbelastning enn meg, men ikke tid. I tillegg er han frekk nok til å klage til sine omgivelser om at han vil se barna mer, men ikke får det til. Når han vet at avtale om 50/50 ligger klar når han vil!

Mine egne opplevelser speiler nok mitt bilde av menn som syter over lite samvær. For jeg har erfaring med at flere klager og syter til omgivelsene, men ikke tar tak i samværet. Vet om flere som hadde fått mer samvær om de bare gadd selv.

Og hadde det vært aktuelt med kjæreste med unger (har en uten), så hadde jeg styrt langt unna helgepappaer. De er gjerne tafatte som bare det. Hadde satset heller på en som hadde ungene sine mer enn et minimum!

Uff, høres ikke hyggelig ut når det blir sånn. Den dagen mannen min oppfører seg sånn da blir jeg sint.

Jeg kjenner og desverre noen som klager over samvær, men virker ikke som de egentlig gjør noe med det. Men det virker ikke som de har noe fornuftig kommunikasjon seg i mellom. Men hvem sin "feil" det er vet jeg ikke siden jeg ikke kjenner henne, bare han. Men måten han snakker om det på så lukker jeg øra litt fordi jeg blir litt irritert på han

[AnonymBruker]

Pappaen til mine bor 20 minutter unna, han er ufør ("bare" fysisk, ingenting som hindrer ham å dra ut), singel og har bil. Han har barna til vanlig samvær. Han sier alltid ja til å ha de om jeg spør, han er førstevalget når jeg trenger barnevakt, og jeg drar på besøk til ham med ungene i blant, vi har fortsatt en god tone.

Men han tar aldri initiativ til å ha de utover vanlig samvær selv, og det syns jeg er fryktelig trist... Barna var like planlagt og ønsket av oss begge. Mange har sagt at jeg har gjort for mye, slik at han ikke får muligheten til å spørre selv, så jeg lot være noen uker. Og det kom ikke et eneste spørsmål om å få treffe barna...

Hvorfor er det sånn? Dette har jeg hørt mange ganger fra andre også!

[AnonymBruker]

AB #24 her: Kan legge til at jeg har foreslått endring i samvær flere ganger, men det "får vi ta en annen gang", og jeg har aldri bedt om en krone i barnebidrag (eller forskudd) heller.

[Wanita]

AB #24 her: Kan legge til at jeg har foreslått endring i samvær flere ganger, men det "får vi ta en annen gang", og jeg har aldri bedt om en krone i barnebidrag (eller forskudd) heller.

Uff! Sånne menn kan jeg være enig om er veldig usexy. Her som kone nr. 2 må jeg mange ganger sitte søndags kveld alene mens de snakker sammen om hvordan de ønsker det fremover. Men det syns jeg er flott.

Trist at noen opplever at mannen bare trekker seg helt ut når man går fra hverandre.

[Gjest Gjest]

Det er lettere å flytte langt bort når det er konflikt. Da slipper en palges med ei fæl x kjerring.

Foresten er det ikke menge alenemødre for de fleste barn har samvær med sin far.

[AnonymBruker]

Ikke glem at det ikke er alle barn som trives med 50/50.

Min mann har hatt varierende samvær med barna sine.

Først var det 50/50 i noen år, men så ble barna eldre og den eldste syntes det var dumt å måtte reise så mye fram og tilbake, selv om vi bare snakker om 10 minutter med bil. Det krevde mye planlegging i forhold til venner etc, mens barnet foretrakk spontanitet, naturlig nok.

Så da ble det et par år der den eldste kun var på helgesamvær pluss ferier, mens den yngste fortsatt var på 50/50. Så ble også den yngste så gammel at h*n ville ha mer tid med venner og mindre tid med kjøring og bytting.

Så fulgte et år eller to med helgesamvær med begge barna.

Etter det var den eldste voksen og det var naturlig at h*n kun kom på middagsbesøk. Den yngste var blitt tenåring og valgte en periode å bo 50/50 igjen. Etter en stund fant yngste ut at det var litt slitsomt fordi delingen ofte kom i veien for aktiviteter og vennesamvær.

Så nå er ordningen slik for yngste: H*n er hos far annenhver helg pluss ferier. Hverdagene tilbringer h*n hos mor eller far etter eget ønske, så det varierer fra uke til uke. H*n kan være hos far to uker i strekk, eller hos mor to uker i strekk, eller en natt her og en natt der. H*n får velge selv, og trives godt med friheten.

Jeg synes det blir feil å gå ut fra at 50/50 automatisk er beste løsning. Min mann har alltid hatt barnas beste i fokus, så selv om både han og jeg helst skulle hatt barna her 100% så har han aldri kjempet hardt for å få det sånn. Ikke fordi han ikke bryr seg om barna, men tvertimot fordi han bryr seg så mye om dem at han vil ha den løsningen som barna trives best med.

Karoline

[AnonymBruker]

Er det flere enn meg som reagerer på at fedre har barna sine 2.hver helg og en ettermiddag pr uke når de bor i samme område som biomor og barna? Hva er det som får menn til å bli så tafatte og godta at det skal være sånn?

Jeg tror også at noen av disse fedrene synes det er ok å ikke måtte ta mer ansvar enn det de må....

For meg, som er alenemor, er det en turnoff dersom en mann ikke har barna mer en minimumsamvær, dersom beliggenhet tilltater det og det ikke er andre viktige faktorer som spiller inn. Alle situasjoner er forskjellige, jeg vet det, men likevel syns jeg mange menn tar for lite ansvar......

Hei, og velkommen til virkeligheten.

Tror du virkelig at de fleste som har det sånn ønsker at det skal være sånn?? Når man får barn ønsker faktisk også menn å være sammen med barnet sitt, det er ikke unikt for mødre å føle det slik!

Du skal vite hvor vannvittig mange menn som kjemper og kjemper for å få se barna sine mer enn den lille brøkdelen helgesamvær er.. og hvor utrolig tøff prosess dette er. Du skal vite hvor mange fedre som sitter og gråter sine modige tårer over barna de får se alt for lite, samtidig som de skal skjule dette for barna og fremstille situasjonen som helt i orden, og mor som et fantastisk menneske, fordi det er best for barnet.

Du ts, er utrolig arrogant, som sitter der og beskylder menn for å ikke være interessert i barna sine. Jo, det finnes helt sikkert noen som ikke er det, på linje med at det finnes mødre som ikke er det.

Når man har kjempet både med mor, med rettssystemet, kan det få selv den sterkeste mann til å gi opp, og ta til takke med det som er mulig å få. Det er faktisk noen ganger fristende å gi opp og trekke seg unna, fordi det er så utrolig mange vonde følelser knyttet til samværskamper.

Ta deg sammen, og ha litt mer respekt for fedre som også elsker sine barn!!

[AnonymBruker]

Pappaen til mine bor 20 minutter unna, han er ufør ("bare" fysisk, ingenting som hindrer ham å dra ut), singel og har bil. Han har barna til vanlig samvær. Han sier alltid ja til å ha de om jeg spør, han er førstevalget når jeg trenger barnevakt, og jeg drar på besøk til ham med ungene i blant, vi har fortsatt en god tone.

Men han tar aldri initiativ til å ha de utover vanlig samvær selv, og det syns jeg er fryktelig trist... Barna var like planlagt og ønsket av oss begge. Mange har sagt at jeg har gjort for mye, slik at han ikke får muligheten til å spørre selv, så jeg lot være noen uker. Og det kom ikke et eneste spørsmål om å få treffe barna...

Hvorfor er det sånn? Dette har jeg hørt mange ganger fra andre også!

Kanskje du faktisk må si fra til han at det er greit å spørre om samvær utenom.. eller evt. legge opp til mer fast samvær.

Det kan være fryktelig vanskelig å be om mer samvær dersom du har avvist han tidligere. Man gir til slutt opp, dersom du f.eks. har hatt så mange viktigere planer enn at han skal få se barna sine. Jeg vil tro at problemet her ligger hos deg.

[AnonymBruker]

Kanskje du faktisk må si fra til han at det er greit å spørre om samvær utenom.. eller evt. legge opp til mer fast samvær.

Det kan være fryktelig vanskelig å be om mer samvær dersom du har avvist han tidligere. Man gir til slutt opp, dersom du f.eks. har hatt så mange viktigere planer enn at han skal få se barna sine. Jeg vil tro at problemet her ligger hos deg.

Hæ? Leste du hva jeg skrev i det hele tatt? I tillegg til det jeg skrev som du siterer så skrev jeg

"AB #24 her: Kan legge til at jeg har foreslått endring i samvær flere ganger, men det "får vi ta en annen gang", og jeg har aldri bedt om en krone i barnebidrag (eller forskudd) heller."

i innlegget etter. Hvordan får du det til å bli MIN feil?

[Gjest Gjest]

Noen barn gruer seg til samvær. I slike tilfeller kan det være best for barnet å begrense samværet til annen hver helg, eller sjeldnere.

Andre barn savner samværsforelderen og gleder seg til samvær. I slike tilfeller kan det være best for barnet å øke samværet til oftere enn annen hver helg, hvis det er praktisk mulig.

Det beste er å finne en samværsordning som både barn og foreldre trives med. Men hvis det er uenighet mellom barnets ønsker og forelderens ønsker mener jeg at barnets ønsker bør prioriteres.

[xinnia]

Hei, og velkommen til virkeligheten.

Tror du virkelig at de fleste som har det sånn ønsker at det skal være sånn?? Når man får barn ønsker faktisk også menn å være sammen med barnet sitt, det er ikke unikt for mødre å føle det slik!

Du skal vite hvor vannvittig mange menn som kjemper og kjemper for å få se barna sine mer enn den lille brøkdelen helgesamvær er.. og hvor utrolig tøff prosess dette er. Du skal vite hvor mange fedre som sitter og gråter sine modige tårer over barna de får se alt for lite, samtidig som de skal skjule dette for barna og fremstille situasjonen som helt i orden, og mor som et fantastisk menneske, fordi det er best for barnet.

Du ts, er utrolig arrogant, som sitter der og beskylder menn for å ikke være interessert i barna sine. Jo, det finnes helt sikkert noen som ikke er det, på linje med at det finnes mødre som ikke er det.

Når man har kjempet både med mor, med rettssystemet, kan det få selv den sterkeste mann til å gi opp, og ta til takke med det som er mulig å få. Det er faktisk noen ganger fristende å gi opp og trekke seg unna, fordi det er så utrolig mange vonde følelser knyttet til samværskamper.

Ta deg sammen, og ha litt mer respekt for fedre som også elsker sine barn!!

Ja i alle slike forum, media osv er det mange menn som "kjemper om å få se barna mer". Men igjen, dette har blitt en hvilepute for dere menn.

Men i praksis er det svært få som gidder å kjempe. Det er såå utrolig greit å ha friheten -

[AnonymBruker]

Ja i alle slike forum, media osv er det mange menn som "kjemper om å få se barna mer". Men igjen, dette har blitt en hvilepute for dere menn.

Men i praksis er det svært få som gidder å kjempe. Det er såå utrolig greit å ha friheten -

Hva i all verden vet du om det? Jeg kjenner ikke noen menn som har så lite samvær, som ikke har kjempet for å få mer samvær. At menn har utrolig lite rettigheter, og det er svært liten sannsynlighet for å lykkes med å få mer samvær etter dagens rettspraksis, hvis mamma ikke vil, så er det mange kamper som stopper før det går til retten. Det er rett og slett økonomisk svært kostbart, og meget lite sannsynlighet for å nå frem.

Du lever tydeligvis i tåka hvis du ikke har fått med deg det.

[Vit]

Makan til hvor trangsynte noen mennesker er. Å kalle menn for tafatte fordi de innfinner seg i helgesamvær er rett og slett reinspikka tull! Jeg har flere ganger måttet si til en far at han er nødt å legge fra seg kampen om mer samvær, fordi han risikerer å ikke få se barnet sitt. Hvis fedre kjemper for mer samvær, og mor ikke vil, så blir far stemplet som konfliktskaperen, og risikerer mindre samvær. Jeg er rimelig sikker på at mor i dette tilfellet har fortalt omgangskretsen en helt annen historie om far.

Lysbakken kjemper så fint om likestilling for pappa. Men han glemmer å kjempe for likestillingen etter bruddet. Man må regne med to voksne mennesker i et samliv klarer å kommunisere bra nok til å finne løsninger som passer deres liv. Da burde man være fri fra statlig styring. Etter ett brudd derimot, det er da den statlige styringen burde komme inn, for da forsvinner i svært mange tilfeller kommunikasjonen..

[Gjest Silje]

Jeg kan aldri tenke meg at det er far som er tafatt i de fleste samværssituasjoner! Min mann har et barn fra tidligere, og både han og jeg ønsker mer enn alt annet at barnet er hos oss mer, aller helst skulle vi sett at barnet bodde her mest. Dette fordi det er langt i fra optimalt for barnet hos mor, hun er ingen dårlig mor, men kan på langt nær tilby barnet det vi (far) kan. Og det dreier seg ikke bare om at vi har bedre råd og bor bedre og kan tilby barnet materielle ting. Slikt er aldri avgjørende i seg selv, men i vårt tilfelle dreier dette seg om en mor som heller ikke kan tilby barnet sitt mer prekære ting, som nært og godt samvær med familie, søsken, kjæledyr etc, samt generell oppfølging. Dessverre for oss, så går ikke mor med på at barnet bor mest hos oss, eller er mer hos oss enn annenhver helg. Min mann har prøvd alt. Mor har bare bestemt seg, men har ingen gode argumenter for hvorfor det er der barnet bør bo. Ikke annet enn at hun er mor. Utallige fam.vernkontor har vært forsøkt, samværsavtaler har det kommet til enighet om, men mor har ombestemt seg etterpå og nektet å signere hver eneste samværsavtale. Til og med rådgiver ved fam.vernkontor var tydelig enig i at å bo hos far nok kanskje var det mest optimale for barnet, men hun har ikke akkurat noen stor myndighet. Far orker ikke mer. Han har skjønt at han kan ikke kjempe mer. Siste utvei er å gå rettens vei, noe som mest sannsynlig, på bakrunn av hva mor har stelt istand over flere år, ville gått i fars favør. Far velger å la være å gjøre dette til tross for det. Nettopp fordi han ikke kan trå over den terskelen og starte en rettsak da det da uten tvil vil gå sterkt utover barnet selv og barnet vil merke konflikten mellom far og mor. Far ønsker ikke dette for sitt eget barn, så derfor gir han seg. I tillegg er han så sliten og lei av konflikt at han ikke klarer mer. Han har gått videre for flere år siden, og vil ikke annet enn å leve et liv uten konflikter. I min manns tilfelle var det ikke han som var årsaken til bruddet, heller ikke jeg, da jeg traff han nesten 6mnd etter bruddet. Hans ekskone var utro over tid og han oppdaget det ved en tilfeldighet. Hun hadde ikke engang planlagt å fortelle han noe om det, men leve et dobbeltliv. Far har kun oppført seg anstendig i etterkant av bruddet, mens mor derimot har oppført seg som om det er far som har gjort det hun har gjort.

Tafatt mann? Ikke i nærheten av!