Å leve etter en overfallsvoldtekt

[Vinterstjerne]

Ja...

Hvordan gjør dere det?

I 2 mnd har jeg lukket øynene mine, jeg har kun tenkt forover, ikke sett meg bakover.

Jeg har prøvd å tenke at dette ikke gjelder meg, ikke mitt...

Men jeg prøver en annen vri.

Da jeg var yngre skrev jeg av meg tanker og følelser. Fikk bearbeidet ting gjennom det.

Jeg tror jeg ønsker å prøve igjen.

I august i år skulle jeg følge en venninne til bilen.

Hun skulle kjøre hjem.

Da jeg hadde sagt farvell til henne, ble jeg overfalt og voldtatt.

Det ble brukt kniv i underlivet mitt, jeg ble kvalt, tøyet mitt ble revet opp, jeg ble slått og jeg ble lugget.

Det var blod, mye blod. Det er vel det jeg husker tydeligst. Blodet, blodsmaken, lukten av blod..

Jeg ble etterhvert hentet av ambulansen, og tilbrakte mange timer på sykehuset.

Så ble det avhør hos politiet, mer sykehus og lege, enda mer politi, osv..

Alt med en følelse av at dette ikke gjelder meg.

Nå er det litt over 2 mnd siden det skjedde, og jeg har sagt ja til at jeg kan tenke meg til å snakke med en psykolog etterhvert.

Jeg har hele tiden ansett meg som et sterkt menneske psykisk, og har sagt til meg selv gang på gang at dette ikke skal få knekke meg, og det skal det heller ikke.

Men det jeg merker, er at jeg sliter med små hverdagslige ting.

Jeg klarer ikke å ha sikkerhetsbeltet på meg når jeg kjører bil. Føler meg kvalt da.

Jeg våkner svett om natten, kjempende mot hender som slutter seg rundt halsen min.

Sex er noe som er høyt opp og langt frem.

Berøring fra gutter er forferdelig. Jeg må være forberedt på at jeg skal få en klem, jeg må "godta" det før jeg får den. Om det kommer en og slenger seg rundt halsen min, uten at jeg er med på det, så begynner jeg å kaldsvette og får blodsmak i munnen.

Mensen klarer jeg ikke. Det å se blod fra underlivet mitt får meg til å kaste opp. Heldigvis har jeg fått kvalmestillende av legen, som jeg spiser under menstrasjonen.

Mennesker som snakker gebrokkent får meg til å få lettere angst, jeg kikker meg etter utveier, etter løsninger i tilfelle de kommer nært meg.

Ja, mange slike småting..

Jeg føler også at jeg ikke kommer meg noen vei videre, før jeg får tøyet mitt fra politiet.

Jeg venter på det.

Jeg vil kaste det selv.

Jeg vil brenne det.

Jeg vil se det forsvinne.

Men jeg får ikke tøyet mitt...

Det tar tid.

De sa at de skulle sende det, men det er enda ikke sendt.

Er det noen som har erfaringer med hvor lang tid slikt kan ta?

Jeg skriver mer senere. :o)

V.S

[womenwomen]

Ja...

Hvordan gjør dere det?

I 2 mnd har jeg lukket øynene mine, jeg har kun tenkt forover, ikke sett meg bakover.

Jeg har prøvd å tenke at dette ikke gjelder meg, ikke mitt...

Men jeg prøver en annen vri.

Da jeg var yngre skrev jeg av meg tanker og følelser. Fikk bearbeidet ting gjennom det.

Jeg tror jeg ønsker å prøve igjen.

I august i år skulle jeg følge en venninne til bilen.

Hun skulle kjøre hjem.

Da jeg hadde sagt farvell til henne, ble jeg overfalt og voldtatt.

Det ble brukt kniv i underlivet mitt, jeg ble kvalt, tøyet mitt ble revet opp, jeg ble slått og jeg ble lugget.

Det var blod, mye blod. Det er vel det jeg husker tydeligst. Blodet, blodsmaken, lukten av blod..

Jeg ble etterhvert hentet av ambulansen, og tilbrakte mange timer på sykehuset.

Så ble det avhør hos politiet, mer sykehus og lege, enda mer politi, osv..

Alt med en følelse av at dette ikke gjelder meg.

Nå er det litt over 2 mnd siden det skjedde, og jeg har sagt ja til at jeg kan tenke meg til å snakke med en psykolog etterhvert.

Jeg har hele tiden ansett meg som et sterkt menneske psykisk, og har sagt til meg selv gang på gang at dette ikke skal få knekke meg, og det skal det heller ikke.

Men det jeg merker, er at jeg sliter med små hverdagslige ting.

Jeg klarer ikke å ha sikkerhetsbeltet på meg når jeg kjører bil. Føler meg kvalt da.

Jeg våkner svett om natten, kjempende mot hender som slutter seg rundt halsen min.

Sex er noe som er høyt opp og langt frem.

Berøring fra gutter er forferdelig. Jeg må være forberedt på at jeg skal få en klem, jeg må "godta" det før jeg får den. Om det kommer en og slenger seg rundt halsen min, uten at jeg er med på det, så begynner jeg å kaldsvette og får blodsmak i munnen.

Mensen klarer jeg ikke. Det å se blod fra underlivet mitt får meg til å kaste opp. Heldigvis har jeg fått kvalmestillende av legen, som jeg spiser under menstrasjonen.

Mennesker som snakker gebrokkent får meg til å få lettere angst, jeg kikker meg etter utveier, etter løsninger i tilfelle de kommer nært meg.

Ja, mange slike småting..

Jeg føler også at jeg ikke kommer meg noen vei videre, før jeg får tøyet mitt fra politiet.

Jeg venter på det.

Jeg vil kaste det selv.

Jeg vil brenne det.

Jeg vil se det forsvinne.

Men jeg får ikke tøyet mitt...

Det tar tid.

De sa at de skulle sende det, men det er enda ikke sendt.

Er det noen som har erfaringer med hvor lang tid slikt kan ta?

Jeg skriver mer senere. :o)

V.S

Synes virkelig synd på deg. Du har opplevd en uvanlig brutal voldtekt. Ikke rart det vil bli litt vanskelig en stund fremover.Men det blir bare bedre og det går bare fremover. Tenk positivt . Beste tips jeg kan gi deg, er å være åpen om dette og snakke mye om dette. Med veninner eller andre du stoler på. Aller helst skulle du prøvd å fått kontakt med andre som har opplevd det samme som deg og kommet seg bra igjennom det i ettertid. Og søke nye bekjentskaper der, folk som virkelig skjønner hva du har vært igjennom. Finnes det ikke en støttegruppe for folk som har vært utsatt for grov vold ? Som du kan kontakte. Tror det kan være sunt for deg å se at det finnes desverre mange mennesker i samme båt som deg. Som har klart seg fint i ettertid. Er du hardt rammet av angst osv, kan det være lurt å kontakte psykolog også. Du vil komme over dette med tiden. Det vil gjære deg sterkere til slutt. Men ting tar tid. Særlig etter en så grov voldtekt med kniv etc. Begynn på selvforsvarskurs . Trim og få nok mosjon. Det er sunt for din psykiske helse, å være i fysisk aktivitet og lære noe nytt og NYTTIG . Noe som kan gi deg tryggheten din tilbake igjen.

[Sweet77]

Ja...

Hvordan gjør dere det?

I 2 mnd har jeg lukket øynene mine, jeg har kun tenkt forover, ikke sett meg bakover.

Jeg har prøvd å tenke at dette ikke gjelder meg, ikke mitt...

Men jeg prøver en annen vri.

Da jeg var yngre skrev jeg av meg tanker og følelser. Fikk bearbeidet ting gjennom det.

Jeg tror jeg ønsker å prøve igjen.

Er det noen som har erfaringer med hvor lang tid slikt kan ta?

Jeg skriver mer senere. :o)

V.S

Tror dette er noe av det værste jeg har lest, kjenner at jeg brekker meg.

Men hva svarer man på et innlegg som ditt. Tror ikke det er så mange som har kompetanse til å gi noe råd eller veiledning i noe sånt hvis de ikke har opplevd det selv.

Jeg vil bare si at det er tøft av deg å dele det med oss. Tusen takk

Og så tror jeg at det er en bra ting å skrive så lenge du kjenner for å gjøre det. Selv om du ikke får skrevet det "av deg", så har du tatt et skritt i retning av å komme litt videre.

Respekt fra meg

[AnonymBruker]

Det tok minst et halvt år før jeg fikk tilbake tøyet mitt. De ringte fra politiet, og jeg måtte komme ned dit å hente posen med istykkerrevet tøy. Det var etter vold, ikke etter voldtekt.

Føler med deg.

[Gjest uAnonymBruker]

Det tok minst et halvt år før jeg fikk tilbake tøyet mitt. De ringte fra politiet, og jeg måtte komme ned dit å hente posen med istykkerrevet tøy. Det var etter vold, ikke etter voldtekt.

Føler med deg.

Jeg har ennå ikke fått tilbake mitt, tviler på jeg får det heller-er to år siden.

Skulle gitt deg en klem ts men smilyene mine har blitt vekk, du kan få en sånn *klemmepå*

[AnonymBruker]

All respekt til dere.

[Lumpelure]

Å lykkes er å reise seg en gang mer enn man snubler. Reis dere - alltid.

[AnonymBruker]

Jeg tror alt man kan si er at det tar tid... mye tid. Her er det 14 og 3 år siden (opplevd to voldtekter altså), og det er fortsatt dager som er verre enn andre, og visse lukter og diverse som gjør at kroppen vrenger seg. Men med mye hjelp fra psykolog og de nærmeste så har jeg kommet langt, og har utrolig gode perioder også. Jeg skammer meg fortsatt av og til når jeg nyter sex med samboeren min, det er akkurat som om det burde være forbudt for meg pga alt som har skjedd. Men du er et steg på vei når du klarer å sette ord på det slik som nå, vær stolt av deg selv for det og husk at selv om det tar lang tid, så vil du har oppturer gjennom den tiden også. Arrene blir nok alltid der, men du er sterkere enn du tror, og du må tro på at du fortjener å vinne over det den satans skapningen gjorde mot deg. Gi deg selv tid, press deg selv litt til å jobbe med det steg for steg (psykolog osv), gråt og sørg over det som gjør vondt, men hold fortsatt hodet over vann...snakk med noen når det blir ekstra vanskelig. Og tenk alltid, i morgen er en ny dag.

Håper ikke dette ble for dumt skrevet, og ta vare på deg selv

[RedRoses]

Ønsker deg alt godt i livet.

[Vinterstjerne]

Takk for fine tilbakemeldinger.

Våknet i dag av at politiet banket på døren.

Skal inn i morgen for å ta ny dna-prøve. Den han hadde tatt forrige gang, var brukt et for gammelt prøvesett. Jeg etterlyste tøyet mitt, han sa at han hadde sett bilder, og at han anbefalte meg å ikke se fordi det var veldig stygt.

Så jeg får spekulere litt.

Jeg er veldig usikker på om jeg vil gå til psykolog.

Hva godt vil det gjøre?

Jeg har enda ikke klart å gråte etter alt dette, jeg har ikke funnet tid til å gråte.

Kanskje kommer det etterhvert, kanskje ikke..

Igjen, takk for fine tilbakemeldinger.

[Luppa]

Jeg tror absolutt psykolog er verdt forsøket, selv om du er usikker på hvor hensiktsmessig det kan være. Har du andre rundt deg du kan snakke med om det som skjedde, hvis/når du ønsker det?

Kjempestor klem til deg

[AnonymBruker]

Psykolog kan være greit for å få bearbeidet traumene, og for å lære noen teknikker. Jeg ble blant annet anbefalt å skrive ned marerittene. Da var det mindre fare for at jeg fikk samme mareritt flere ganger. Jeg lærte også teknikker for å takle situasjoner da jeg ble redd uten reell grunn. Da kunne jeg f.eks avlede tankene med å stave ord eller telle ting jeg så. På den måten fikk jeg tilbake kontrollen. Jeg ventet for lenge med å få hjelp, og jeg sliter fortsatt med posttraumatisk stress på grunn av vold. Jeg fortsatte lenge som om ingenting hadde skjedd, men til slutt ble jeg sykemeldt på grunn av mareritt, søvnproblemer, konsentrasjonsproblemer, slitenhet og andre fysiske symptomer. Hvis jeg hadde fått riktig hjelp tidligere ville det kanskje gått bedre med meg. Ikke nøl med å søke hjelp, og prøv å få samtaler med en psykolog som har erfaring med voldstraumer.

Når det gjelder tøyet ditt må du prøve å finne ut hva som er best for deg. Jeg syntes det var greit å få tøyet tilbake. Jeg har faktisk spart på det. Det ligger i en pose i boden. Det er et slags konkret bevis på at det har skjedd. På samme måten som legejournalen, voldsoffererstatningen, voldsalarmkontrakten, dagbøkene og annen dokumentasjon som viser at det har skjedd. For meg er det viktig å ha disse bevisene. For andre kan det være best å ikke ha det. Men det må hver enkelt finne ut av selv.

[AnonymBruker]

jeg velger å være ab her.

først ,en stor klem ! Det du har vært igjennom er så grusomt,så krenkendes at ord blir vanskelig å finne.Jeg har selv vært igjennom noe slikt for 20år siden.Den gang da var tilbudet dårlig og mye skjedde som gjorde at jeg ikke tok kontakt med psykologer eller leger.Dette gjør at jeg sliter mye i dag,mye mer enn jeg burde om jeg hadde fått et tilbud når jeg trengte det

Helt klart burde du oppsøke hjelp og få bearbeidet dette.Var du innom voldtektsmottaket ?

Om ikke så er det litt rart ,at politiet ikke tok deg med dit.Dixi senteret kan være en stor hjelp,sammen med lege og psykolog.

Ikke prøv å stikke ting unna eller prøve å glemme.Det dukker alltid opp igjen. Jeg har fortsatt flashbacks etter 20 år ,noe både jeg og min psykolog i dag tror kommer av at jeg aldri fikk utløp for tanker og følelser etter overgrepet på meg.

Gråten vil komme,før eller senere. Hjernen din bearbeider det som skjer så alle typer reaksjoner en har i etterkant er veldig normale.

Kjære kjære deg, benytt deg av de tilbud du får og som du tror kan hjelpe deg.

Jeg ønsker deg alt godt i livet og at den drittsekken som forgrep seg på deg,blir tatt og får sin straff.

[AnonymBruker]

[Melis91]

du skriver at du trodde du var psykisk sterk, det er du!. det er ikke mange som tør å stå fram slik som du gjøre i dette forumet. jeg har høy respekt for deg. tenker på deg og håper du har det bra

[Vulpes]

Først og fremst vil jeg bare gi deg en stor klem.

Jeg har ikke opplevd dette selv så jeg tør ikke komme med for mange råd. Men jeg tror absolutt at du skal takke ja til psykologtilbudet. Min erfaring med å snakke med psykolog for å takle problemer i hverdagen er utelukkende positiv. Man kan tro at man takler ting helt fint, men så kommer man til en hyggelig psykolog og får snakket litt om ting og tang, og merker at det var utrolig deilig likevel, og at man kanskje har gått og båret på følelser inni seg som man ikke var helt klar over. Dette er i hvert fall min erfaring. Men så er jo din situasjon totalt annerledes.

Lykke til, jeg håper og tror at du klarer å komme deg gjennom det her! Men ikke vær redd for å ta i mot hjelp, dette er ikke noe man skal måtte takle alene.

[Gjest Cosette]

Jeg begynte å grine når jeg leste innlegget ditt. Jeg har ikke så mange råd å gi, da jeg aldri har vært i en lignende situasjon, men jeg vil sende deg en virtuell klem og håper, håper at du kommer ut igjen på den andre siden med tidens hjelp og finner en måte å leve livet fritt igjen. Psykolog høres ut som et viktig og nødvendig steg i den retningen.

[lifeasisit]

:klemmer:

[gretemor55]

Min trøst og mine ord blir fattige i møte med deg, men jeg ønsker å si at jeg føler virkelig med deg.

Hvis jeg får lov til å gi noen råd, så er det å ikke prøve å fortrenge/glemme det som har skjedd. Da fryser det til is inni deg, og du kommer til å bruke kanskje resten av livet ditt på å smelte den isen igjen.

Du skrev at du brukte å skrive for å bearbeide vonde følelser. Det er en god ide. Og så trenger du å snakke. Selv tenker jeg at det ikke er så viktig om vedkommende er psykolog eller ikke, bare du føler deg tatt på alvor, at du føler deg vel med personen, og i din situasjon så vil jeg anbefale at du snakker med en kvinne.

Tenker på deg.

Endret 7. november 2011 av gretemor55

[The Kitten]

Takk for fine tilbakemeldinger.

Våknet i dag av at politiet banket på døren.

Skal inn i morgen for å ta ny dna-prøve. Den han hadde tatt forrige gang, var brukt et for gammelt prøvesett. Jeg etterlyste tøyet mitt, han sa at han hadde sett bilder, og at han anbefalte meg å ikke se fordi det var veldig stygt.

Så jeg får spekulere litt.

Jeg er veldig usikker på om jeg vil gå til psykolog.

Hva godt vil det gjøre?

Jeg har enda ikke klart å gråte etter alt dette, jeg har ikke funnet tid til å gråte.

Kanskje kommer det etterhvert, kanskje ikke..

Igjen, takk for fine tilbakemeldinger.

Det kan hjelpe deg til å forstå hvorfor det skjedde. (Med det mener jeg ikke at det finnes en unnskyldning). I tillegg kan det gi deg et annet perspektiv på det, om du f.eks sliter med skam eller skyldfølelse.

Mine tanker går til deg!