Noen her som ikke vil ha barn?

[AnonymBruker]

Fint om du kunne innlede med alderen din.

Jeg er jente (30) og jeg har verken partner eller barn. Er usikker på om jeg vil ha det. (Har hatt både kjærester og samboere tidligere.)

Når jeg var 16-17 og opptil 25, var det utenkelig for meg å ikke skulle ha barn. Men ettersom årene går og man finner "seg selv" mer, altså finner seg selv utenfor tradisjoner og forventninger, så har i hvertfall jég funnet ut at de tradisjonelle drømmene vi har fra vi er små, ikke nødvendigvis behøver å være "meningen med livene" våre. Det går faktisk an å være lykkelig uten barn. Menneskene fra naturens side er blitt så moderne nå, og tenker på en helt annen måte enn bakover i tid, at jeg mener det nå er like naturlig å ikke få barn, som å få barn. Hva mener du?

Selv om jeg akkurat har fylt 30, så stresser jeg ikke med mann og/eller barn. Skjer det innen tiden er ute, så skjer det.

(Jeg vil heller være i min posisjon enn en av dem som uplanlagt og uønsket ble gravid fordi de var uansvarlig med bruk av prevensjon. Men det blir en litt annen rute i dette temaet.)

[AnonymBruker]

Nå er jeg bare 23 år og har samboer, men tenker uansett det samme som deg. Jeg har allerede tenkt gaske mye på det, siden jeg har mye venner som etbalerer seg og får barn nå.

For meg er det helt utenkelig, det kan jo hende jeg ombestemmer meg, men jeg tror ikke jeg vil føle noe savn om det ikke skjer.

Både tanken på graviditet, fødsel og det å skulle ha et sånt ansvar skremmer meg og jeg føler virkelig ikke at det er noe for meg.

Samboeren min er ganske klar på at han vil ha barn når vi blir eldre, og jeg har såvidt ymtet frempå at jeg ikke ønsker det. Men jeg tror ikke han tar det særlig seriøst. Så jeg gleder meg ikke til den dagen hvor vi plutselig snakker seriøst om det.

[AnonymBruker]

Er 37 og har aldri ønsket å få barn. De er søte å se på og det er koselig å leke med dem en liten stund, men å passe på dem 24/7 hadde vært et helvete for meg. Ser man på undersøkelser der folk blir spurt om hvor lykkelige de er blir man i snitt ikke lykkeligere av å få barn. Noen blir selvsagt mer lykkelige, mens andre blir mindre. Siden det er umulig å gjøre om på valget når man først har fått dem vil imidlertid de fleste prøve å overbevise seg om at de er glade for at de fikk dem.

[AnonymBruker]

Er 37 og har aldri ønsket å få barn. De er søte å se på og det er koselig å leke med dem en liten stund, men å passe på dem 24/7 hadde vært et helvete for meg. Ser man på undersøkelser der folk blir spurt om hvor lykkelige de er blir man i snitt ikke lykkeligere av å få barn. Noen blir selvsagt mer lykkelige, mens andre blir mindre. Siden det er umulig å gjøre om på valget når man først har fått dem vil imidlertid de fleste prøve å overbevise seg om at de er glade for at de fikk dem.

Hei. Trådstarter her. Dette tror jeg veldig på! Spesielt det her med at det er umulig å gjøre om at man er blitt forelder, så man MÅ jo bare klare det.

Mange sier at de ikke vet hva de hadde vært uten barna. Kan forstå utsagnet siden de sitter der med de elskede barne sine <3, men det er samtidig litt skremmende å tenke på at de føler at livene deres ikke hadde vært noe uten dem.

Jeg synes graviditet og fødsel, og det som kommer etterpå med barneskrik og hverdagsliv, er en skremmende tanke. Søvnproblemer som så mange får...

Man må sette seg selv 100% til side - alt dreier seg om denne nye personen, som krever enormt mye energi.

Jeg har mine beibisyke og myke perioder, men jeg har enda mer avsmak-perioder. Så jeg tror jeg kan ende opp med å bi en av de barnløse. Kan jo ikke si det for sikkert, om jeg skulle treffe "den perfekte mann" og alt klaffa... man vet aldri.

[AnonymBruker]

Da jeg var ung(i 20-årene) ønsket jeg hverken mann eller barn. Vel, savnet vel en mann å kose med, men klarte meg fint uten.

Nå er jeg 30, og kunne tenke meg en mann, veldig også!, men ikke barn.

Men om jeg skulle møte en mann en dag, så kan det hende at barneønske melder seg?

Dette vet jeg altså ikke før jeg kommer i et forhold.

[Reaper]

Er level 38, og ikkeno barn. Føler ikke noe spesielt savn heller, er liksom ikke helt min "stil". Tror ikke jeg hadde taklet alt styret som hadde fulgt med heller. Setter mer pris på friheten jeg har nå

[Gjest D_flatmajor]

Selv er jeg i midten av tjueåra.

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Akkurat nå heller jeg mest mot "nei". Jeg identifiserer meg iallefall ikke med de som vet at de må ha barn for at livet skal bli komplett, sånn er det ikke for meg.

[Djungelvrål]

Jeg har aldri ønsket meg barn men har en sønn for det, han var selvføgelig ikke planlagt men jeg kunne aldri tenkt meg livet mitt uten ham.. Vil ikke ha flere barn, selv om jeg bor med en mann som ikke har barn.

[AnonymBruker]

Trådstarter her:

Så fint å høre at det finnes flere. Jeg har en venninne på 26, og hun føler akkurat det samme som meg. Hun irriterer seg litt over at hennes kolleger "maser" på om hun ikke skal ha barn snart. Det er nesten som om enkelte ikke forstår at andre ikke vil ha barn.

Det kan hende jeg vil ha barn om jeg finner den rette mannen en gang. Men akkurat nå vil jeg verken ha mann eller barn. Forhold er så krevende.

[Gjest D_flatmajor]

Trådstarter her:

Så fint å høre at det finnes flere. Jeg har en venninne på 26, og hun føler akkurat det samme som meg. Hun irriterer seg litt over at hennes kolleger "maser" på om hun ikke skal ha barn snart. Det er nesten som om enkelte ikke forstår at andre ikke vil ha barn.

Jeg har samme oppfatning. Noen av de med barn som jeg kjenner mener at "alle egentlig ønsker seg barn- de skjønner det bare ikke selv...ENDA". Jeg sier ikke at alle med barn mener dette, men et sånt synspunkt er uansett veldig nedverdigende. Altså, å anta at man vet best hva andre ønsker.

[Gjest otrivin]

Jeg er snart 19 og kunne ikke tenke meg barn. Vet mange sier det bare er alderen, men min søster har sagt det siden hun var 14 og er nå over 30 og fortsatt enig med seg selv. Og ja, jeg har alltid hatt de samme drømmene og sånn, så jeg TROR (kan aldri være sikker) at jeg ikke vil.

Jeg trives for godt med frihet, stillhet, snakke når man vil, gjøre hva man vil, bruke penger på kun det som er nødvendig for meg osvosvosvosv. Er nok for egoistisk (og syk) til å ha barn, ihvertfall sånn som det er nå og har vært så lenge jeg husker... Syns det er mer enn nok med hund (og den skriker ikke, trenger ikke byttes bleier på, lære å lese, hjelpes med matte, hentes fra fester, følges til lege og fotball +++++)

[Lumpelure]

Dette synes jeg er valg som er opp til den enkelte og hva som er "naturlig" eller "vanlig" utfra hvilke som helst kriterier er irrelevant. Å ta denne avgjørelsen i eget liv synes jeg ikke bare er rimelig - men selvfølgelig!

En helt annen problemstilling er når man etablerer seg med et annet menneske. For meg ville det være utenkelig å ikke snakke om dette med barn FØR jeg gikk inn i et seriøst forhold. Siden det å få barn har et datostempel (og det mener jeg det har også for menn) så synes jeg det er helt uakseptabelt å vite at man ikke vil ha barn og ikke informere partner/ samboer/ ektefelle. Det er rett og slett å frata dem sentral informasjon som de trenger for å gjøre sine valg i sine liv. Den andre har også rett til å gjøre et informert valg om han/hun vil eller ikke vil leve et barnløse liv!

Noen nevner lykke og meningen med livet over. Det stemmer at det er slitsomt med barn - det er en evighetsjobb. Problemet med slike undersøkelser er operasjonaliseringen - hvordan måle lykke. Dette løses ofte ad omveier eller med fokus på her og nå. Ingenting galt med denne definisjonen men i livet er lykke ikke fullt så snevert. Jeg var lykkelig før jeg fikk barn. Livet mitt hadde masse mening. Jeg likte ikke engang barn. Det å få barn (som jeg personlig ville ha) var like fullt en fullstendig - og uansett hvor forberedt man er på det - uventet- livsomveltede hendelse. Meningen med livet - og lykken - er noe annet, noe større, noe helt grunnleggende.

Jeg forstår at det er uforståelig for noen som ikke har egne barn - fordi de ikke har det. Det vil jo heller ikke være et savn. Jeg mener på ingen måte å devaluere et liv uten barn - drømmer selv om det iblant men ikke devaluer et liv med barn heller - for det er faktisk ikke mulig å se hva det handler om uten å ha dem.

Jeg sier egne barn fordi det er erfaringen jeg har - og fordi jeg har en mann som ønsket seg barn og fikk oppfylt det ønske gjennom at jeg hadde barn. Så fikk vi felles barn og det opplevde han som noe helt annet.

Endret 28. oktober 2011 av Lumpelure

[4stars]

Samboeren min er ganske klar på at han vil ha barn når vi blir eldre, og jeg har såvidt ymtet frempå at jeg ikke ønsker det. Men jeg tror ikke han tar det særlig seriøst. Så jeg gleder meg ikke til den dagen hvor vi plutselig snakker seriøst om det.

Kanskje på tide å ta den praten snart eller, og gi beskjed om at du ikke ønsker barn? Han er tydlig på at han vil ha barn, og da bør du ikke vente med å fortelle at du høyst sannsynlig ikke vil ha det.

Selv er jeg i midten av tjueåra.

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Akkurat nå heller jeg mest mot "nei". Jeg identifiserer meg iallefall ikke med de som vet at de må ha barn for at livet skal bli komplett, sånn er det ikke for meg.

Tror ikke det er spesielt mange som mener akkurat det.. Det er vel heller noe som kommer naturlig i et forhold, selv om det finnes unntak. Har ei på jobben som dro til utlandet for å bli kunstig befruktet. Hun har nå barn, ikke mann.

Trådstarter her:

Det kan hende jeg vil ha barn om jeg finner den rette mannen en gang. Men akkurat nå vil jeg verken ha mann eller barn. Forhold er så krevende.

Virker som du har nok med deg selv ja.

Kan legge til at jeg personlig har prøvd å bringe den slitsomme og vanskelige delen med det å ha barn frem i lyset. For venner som vurderer å få barn, og på eget initiativ har snakket med meg om dette da jeg har barn. Ikke at jeg råder folk til å ikke få barn, men de bør være klar over at det er slitsomt og ikke bare kos. Spesielt de første årene, men det blir mye enklere så fort de kommer i 3års alderen. Det er i hvert fall min erfaring. Da klarer de det meste selv og er ikke like avhengig av foreldrene. De aller fleste sover da også hele natten (antagelig før 3 år også).

[AnonymBruker]

Jeg vil ha barn hvis jeg finner en god pappa til barnet Er snart 30, men stresser ikke. Har nok i livet mitt som gir det mening nå (jobb, venner, frihet), og har mange single venner uten barn så føler ikke det store presset. Hadde jeg fått barn nå hadde jeg ikke kunnet jobbe på samme måte som jeg gjør, og det hadde også vært et savn.

[Trollbarn]

Jeg er i slutten av 20-årene og har hatt samboer i seks år. Ingen av oss har lyst på barn, men jeg utelukker ikke at dette kan forandre seg i fremtida. Har ennå noen fruktbare år igjen, og om det viser seg at jeg ikke kan få barn er det noe jeg tror jeg kan leve med.

[AnonymBruker]

Jeg skriver som anonym her for å ikke brette meg ut så alt for mye.

Jeg er 28 og for et par år siden var jeg usikker på om jeg hadde lyst på barn i fremtiden. Jeg vil ikke ha barn akkruat nå heller, men nå som jeg er usikker på om jeg noen sinne kan få barn, så blir jeg lei meg. Jeg vil jo ha muligheten, selvom jeg ikke nødvendigvis kommer til å benytte meg av den.

Jeg har kjæreste og han vil ha barn i fremtiden. For han er det så enkelt (i hvertfall per dags dato) at hvis jeg ikke kan få barn så kan vi jo adoptere. Men jeg merker at jeg er litt trist, håper bare alt er i orden med meg, finner jeg vel ut snart.

[Steinar40]

Menneskene fra naturens side er blitt så moderne nå, og tenker på en helt annen måte enn bakover i tid, at jeg mener det nå er like naturlig å ikke få barn, som å få barn. Hva mener du?

For å si det sånn; er det noe det er mer enn nok av i denne verden nå, så er det folk.

[AnonymBruker]

Er over 30 år, kvinne.

Har fram til jeg var ca 29år tenkt at jeg ALDRI vil ha barn. Nå tenker jeg at dersom jeg finner en mann som overtaler meg til det (dvs han er av kvalitet og virkelig ønsker dette, og jeg føler at jeg kan dele livet mitt med ham), så kan det skje. Men skrekken er å være alenemamma.

Og jeg elsker min frihet, jeg reiser masse over hele verden, gjør som jeg vil. Lærer nye ting i livet, møter nye folk, får mange nye erfaringer. Mye av dette er jeg sikker på at jeg ville opplevd ved å få barn også...

Barn tilfører absolutt ikke lykke i livet, men en annen dimensjon!

Er ikke redd for å angre, ikke så mye i hvertfall. Jeg merker jeg blir mer og mer familiekjær med årene, men om ting ikke faller seg slik at det blir sånn, da kan jeg leve med det. Jeg kan jobbe i barnehage, være fosterforelder, jobbe på barnehjem osv. Mange muligheter for å ha barn som en del av livet sitt uten å ha 100% ansvar for eget barn.

[Viljaa]

Er 22. Regner med at jeg kommer til å ville ha barn innen ikke så aaalt for lenge. Men skjer det ikke så får jeg heller finne noe annet å drive med. Er ingen menneskerett å bli foreldre, og jeg vil heller være barnløs enn feks skilt og huset fullt av mine, dine, våre barn. Gleder meg litt til den dagen jeg kan begynne å planlegge et evnt. barn, men som sagt er riktige omstendigheter viktigere for meg.

[Cata]

Jeg er passert 40, har ikke barn (selvvalgt) og angrer ikke. Det hadde selvsagt vært morsomt å ha et voksent barn eller to nå, men jeg ville så til de grader mislikt å være småbarnsmor at hyggen med å ha voksne barn nå ikke ville oppveid den perioden for min del.

Jeg tok et valg, toget er gått og jeg står rimelig fornøyd igjen på perrongen .