Noen her som ikke vil ha barn?

[Maryell]

Er 31 år.

Gift med en som har et barn fra før av.

Har også gradvis med åra blitt mer og mer usikker på om jeg ønsker meg barn selv. Spesielt etter å ha blitt stemor og virkelig fått føle hva det innebærer.

Samtidig er jeg enebarn så jeg føler virkelig presset... Samvittigheten har gnagd meg lenge, jeg vil ikke ta ifra mamma og pappa gleden over å bli besteforeldre.

Mannen min er en fantastisk pappa som jeg vet jeg kan stole på at tar ansvaret sitt og han ønsker seg også flere barn.

Derfor har jeg etter litt om og men bestemt meg for at vi skal prøve på det, så brått en dag.... Må innrømme at tanken skremmer meg litt men har tro på at den dagen det skjer så blir det bra.

Jeg er en tanke egoistisk og veldig glad i privatlivet mitt, men er innstilt på å gi opp det i noen år nå.

Forstår godt at andre velger motsatt, og det synes jeg det står respekt av.

[murray]

Er 31 år.

Gift med en som har et barn fra før av.

Har også gradvis med åra blitt mer og mer usikker på om jeg ønsker meg barn selv. Spesielt etter å ha blitt stemor og virkelig fått føle hva det innebærer.

Samtidig er jeg enebarn så jeg føler virkelig presset... Samvittigheten har gnagd meg lenge, jeg vil ikke ta ifra mamma og pappa gleden over å bli besteforeldre.

Mannen min er en fantastisk pappa som jeg vet jeg kan stole på at tar ansvaret sitt og han ønsker seg også flere barn.

Derfor har jeg etter litt om og men bestemt meg for at vi skal prøve på det, så brått en dag.... Må innrømme at tanken skremmer meg litt men har tro på at den dagen det skjer så blir det bra.

Jeg er en tanke egoistisk og veldig glad i privatlivet mitt, men er innstilt på å gi opp det i noen år nå.

Forstår godt at andre velger motsatt, og det synes jeg det står respekt av.

Du velger å få barn for ikke å skuffe de rundt deg?

[Maryell]

Du velger å få barn for ikke å skuffe de rundt deg?

Mnei.

Jeg prøver å si at den følelsen av at å få barn er noe fantastisk rosenrødt har forsvunnet fordi jeg har blitt voksen, nå er jeg veldig klar over hvor mye ansvar det er.

Og som jeg sier tilslutt, så har jeg på tross av det tro på at det blir veldig fint samtidig som jeg vet at det kommer til å kreve mye av meg.

Og det å vite at jeg har en mann og en familie som ønsker seg barn er selfølgelig et argument som veier tungt, da vet jeg jo at jeg har den støtten jeg trenger.

[AnonymBruker]

Jeg ser flere av poengene til de over, og så rasjonell og kritisk som jeg er så tror jeg det skal MYE til før et barn popper ut av meg.

Jeg regner med at jeg en dag får et barn eller to, men da skal jeg kjenne barnefaren inn og ut og vite at det er laget for å vare. Vi skal kunne være like lykkelig uten barn som med når vi får et. Jeg skal føle at jeg har levd, mine barnløse drømmer skal oppfylles først.

Så er det også den faktoren at jeg ikke er så gira på å bringe et uskyldig barn inn i denne verden, som jeg ser på med et kynisk øye. Når man tenker seg om er det å få barn et egoistisk valg det og. Psykiske lidelser er nesten smittsomme i disse dager, alle rare og forferdelige folkene det kan møte, press fra her og der, en verden på vei ned i en downwards spiral. Når jeg ser på verden med helhetlig blikk så føler jeg meg ikke så veldig lykkelig selv.

Og jeg skal uansett ikke etterlate flere barn enn at de tar opp plassen etter meg selv og min eventuelle kjære.

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men jeg velger nå å delta likevel. Vi trenger å vite at vi ikke er alene! 

Til saken. Jeg er kvinne. 24 år. Har ikke lyst på barn. Med årene merker jeg at ønsket om å forbli barnløs bare blir sterkere. Jeg føler meg svært sikker i dette, og vurderer å sterilisere meg når jeg er 30. Kanskje før. 

Jeg synes det er ganske merkelig egentlig, at kvinner (og menn) som sier at de ikke vil ha barn, skal bli grillet så mye som de gjør. Vi er født barnløse. Meg uten barn er med andre ord min «default»-versjon - det er slik jeg er skapt, og jeg velger faktisk bare å fortsette i samme spor. Å få barn er å velge en ny vei, ut av din egen «default». Hvorfor er ikke situasjonen motsatt? Hvorfor blir ikke folk grillet når de snakker om å få barn? Jo, fordi alle får barn, det er forventet av deg etc etc. Men det endrer allikevel ikke på det faktum at å forbli barnløs er å forbli sin egen default.

Anonymkode: 18a30...336

[AnonymBruker]

På 6.11.2011 den 13.04, Maryell skrev:

Er 31 år.

 

Gift med en som har et barn fra før av.

Har også gradvis med åra blitt mer og mer usikker på om jeg ønsker meg barn selv. Spesielt etter å ha blitt stemor og virkelig fått føle hva det innebærer.

Samtidig er jeg enebarn så jeg føler virkelig presset... Samvittigheten har gnagd meg lenge, jeg vil ikke ta ifra mamma og pappa gleden over å bli besteforeldre.

Mannen min er en fantastisk pappa som jeg vet jeg kan stole på at tar ansvaret sitt og han ønsker seg også flere barn.

Derfor har jeg etter litt om og men bestemt meg for at vi skal prøve på det, så brått en dag.... Må innrømme at tanken skremmer meg litt men har tro på at den dagen det skjer så blir det bra.

 

Jeg er en tanke egoistisk og veldig glad i privatlivet mitt, men er innstilt på å gi opp det i noen år nå.

 

Forstår godt at andre velger motsatt, og det synes jeg det står respekt av.

«Noen» år? Du gir opp 18+ år av livet ditt! Det er sånn ca 1/4 av livet ditt. Håper du tenker deg godt om, og lytter til din indre stemme - ikke din indre samvittighet. 

Hør alltid på magefølelsen. Den tar nesten aldri feil.

Anonymkode: 18a30...336

[AnonymBruker]

25 år. Kvinne 

Jeg har egentlig aldri hatt noe særlig lyst på barn, eller har hatt lyst på en BABY av og til men barn på flere år og eldre, nei. Jeg føler på ingen måter at jeg er klar for å bli mamma, og ikke ønsker jeg å bli det heller. Har ingen mann og svært få venner, nærmest null. Min familie (som er utenlandsk) er veldig opptatt av å gi førstefødte all oppmerksomheten, respekten og kjærligheten. Noe jeg opplevde at min storebror fikk imotsetning til meg, og noe hans barn får nå og jeg vet at mine barn aldri vil få. Familie er jo «viktig» og du kan jo ikke være foruten dem, de er gode mennesker selv om de har sine favoritt familiemedlemmer, men jeg vil ikke at mine fremtidige barn skal være omringet av slike mennesker. Det er frekt og dårlig gjort. I tillegg så føler jeg at jeg som en nærmest Viggo person hadde ødelagt livet til ungen min. Blitt for klengete, for nysgjerrig osv. For det var det mine foreldre var med meg. Misforstå meg ikke, hadde en flott oppvekst, men litt strenge foreldre i oppveksten som hadde kontroll på veldig mye av det jeg og mine søsken gjorde. Føler mye av grunnen ik den strenge oppveksten var deres utenlandske opprinnelse, oppvekst og ikke minst at de hadde nærmest null venner å tilbringe tid med/på, så alt gikk utover oss barna. Videre vil jeg ikke gå rundt å være gravid, jeg har for første gang på 25 år blitt slank (alltid vært overvektig) og fy faen, så tøft det var, jeg vil ikke «ødelegge» kroppen min for å bære fram et barn, da adopterer jeg heller. Jeg vil heller ikke være gravid «alene», uten venner. Alle mine søsken har mange venner, som hele tiden arrangerer babyshower osv for hverandre, dukker opp umeldt på døra med gaver, kake og mat osv om foreldrene og barna. Jeg vet jeg ikke vil få det og derfor vil jeg heller ikke være gravid. For jeg vet hvordan det føles når ingen bryr seg. For det er ingen som gjør noe for meg på min bursdag eller noe, inviterer meg ut osv og det har gjort meg til noe person som liker å være mer alene enn rundt mennesker nå. Og når det gjelder økonomi, så har jeg ikke tidenes beste lønn, akkurat nok til meg, Så barn med den lønna hadde ikke vært aktuelt. 

Anonymkode: 4591b...f98

[AnonymBruker]

Har tenkt at jeg må få barn, men nå som jeg er over 30 og når jeg går litt inn i meg selv, ser jeg jo at jeg aldri har tatt tradisjonelle valg. Jeg reiste mye fra tidlig alder, er veldig introvert og tåler ikke for mye støy, jeg planlegger lite og er med på opplevelser så fort jeg har mulighet. Har hatt noen forhold, men orket ikke samboerskap, da røk det. Har tenkt at det er mitt ulykkelige khærlighetsliv som har gjort at jeg ikke har barn, men tror det er meg.

Når jeg ser volvo stasjonsvognene pakket og klare for påsketurer med skiboksen på taket og barna i baksetet, har jeg aldri vært misunnelig. Jeg tenker " det der er meg om 20 -30 år/ aldri" Å leve det livet nå hadde nok gjort meg deprimert. Hadde følt at jeg hadde hatt tvangstrøye på meg. Redd psyken ikke hadde taklet det. Redd jeg hadde blitt en elendig mor fordi jeg hadde drømt meg langt av sted, hele tiden. Men, det var en gang jeg ønsket barn/ kunne se det for meg, og det var med min første kjæreste og da var jeg 21.

Tror jeg i alle fall må møte den store kjærligheten for å føle et ønske om det. Har møtt mange trygge og gode menn som ønsker forhold med meg, men de er ikke menn jeg vil være sammen med.

Synd det er en frist og skulle ønske jeg var mer tradisjonell. Tror det er lettere.

Anonymkode: 56793...256

[AnonymBruker]

Rart at mange fokuserer så veldig mye på tiden da barna er veldig små når de er negative til foreldrerollen. Får du ett barn, er ikke den tiden veldig lang satt i livstidsperspektiv...

Noen liker babyperioden, noen småbarnsperioden, noen synes det er kult med tiåringer og noen med tenåringer. Det som er helt sikkert, er at mesteparten av tiden du vil ha sammen med barna dine, er de faktisk VOKSNE. Voksne mennesker i veldig nær familie, som man normalt sett er veldig glad i, som normalt sett er veldig glad i deg. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg at familien betyr.

Det betyr ikke at jeg mener alle skal få barn. Jeg kjenner og har kjent mange barnløse med gode, lykkelige liv. Men for den som er usikker kan det være lurt å se litt forbi småbarnsstadiet, som egentlig går utrolig fort. 

Anonymkode: 2745c...224

[Jr.Garcon]

På 27.10.2011 den 23.55, AnonymBruker skrev:

Fint om du kunne innlede med alderen din.

 

Jeg er jente (30) og jeg har verken partner eller barn. Er usikker på om jeg vil ha det. (Har hatt både kjærester og samboere tidligere.)

 

Når jeg var 16-17 og opptil 25, var det utenkelig for meg å ikke skulle ha barn. Men ettersom årene går og man finner "seg selv" mer, altså finner seg selv utenfor tradisjoner og forventninger, så har i hvertfall jég funnet ut at de tradisjonelle drømmene vi har fra vi er små, ikke nødvendigvis behøver å være "meningen med livene" våre. Det går faktisk an å være lykkelig uten barn. Menneskene fra naturens side er blitt så moderne nå, og tenker på en helt annen måte enn bakover i tid, at jeg mener det nå er like naturlig å ikke få barn, som å få barn. Hva mener du?

 

Selv om jeg akkurat har fylt 30, så stresser jeg ikke med mann og/eller barn. Skjer det innen tiden er ute, så skjer det.

 

(Jeg vil heller være i min posisjon enn en av dem som uplanlagt og uønsket ble gravid fordi de var uansvarlig med bruk av prevensjon. Men det blir en litt annen rute i dette temaet.)

35

Jeg heller sterkt i retning av at jeg ikke vil ha barn. Lite politisk korrekt, men jeg syns unger flest er slitsomme og ekstremt krevende. At man skal forsake alt av egenfrihet og typ måtte stå opp 0600 herfra og 10 år frem virker bare fælt. For ikke å snakke om hvor fastlåst man blir hver dag 7 dager i uka. Enda mer politisk ukorrekt så vet man aldri hva slags barn man får - handikappet, autisme, osv noe jeg ikke ser for meg at jeg hadde taklet noe bra - hadde bare syns det hadde vært tragisk for alle parter. Siden man ikke vet hva slags barn man vil få så føler jeg man egentlig ikke kan få barn når man har den holdningen. Ellers tenker jeg at det KUN vil være interessant og fint med barn hvis man er en familie  - mor,far og barn- det er heller ikke noe man kan sikre seg på. I dag går vel majoriteten fra hverandre og er skilt med barn, noe jeg igjen hadde følt hadde vært helt tragisk. Vært bundet opp til en x-partner i all evighet p.g.a felles barn og alt av kaos som følger med - forholde seg til nye partnere, andre menn som skal oppdra/påvirke ens egne barn, halvsøsken, tut og kjør som alenefar og koordingering av 3 dager her og 4 dager hos mammaen osv 😅. Jeg føler også det er et sykt stort ansvar med barn. I dag er det ikke så lett å vokse opp og finne sin plass, så for meg hadde det vært et must at jeg visste at jeg kunne tilby den ungen et stort hus med boltreplass å vokse opp i , god økonomi og enda viktigere NOK AV TID til samvær,lek og oppdragelse. Jeg er helt imot sånn levering av barn i barnehage fra det er 1 år og så skal skole og SFO overta - man ser kun ungen typ 3 timer pr. dag og alt er kun kaos og stress for alle parter - jeg hadde i alle fall følt det kun var stress. All bekymring for den ungen fra den er helt liten til stor, blir h+n mobbet? passer h+n inn  på skolen? kjører de for fort med bil? håper h+n ikke drikker seg for full? osv.

Ja, uplanlagt gravid osv. hadde jeg dødd av 😮 bare muligheten er grunn nok til å vurdere sterilisering - eventuelt kun ha analsex  

 

Endret 23. september 2018 av Jr.Garcon

[Maryell]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

«Noen» år? Du gir opp 18+ år av livet ditt! Det er sånn ca 1/4 av livet ditt. Håper du tenker deg godt om, og lytter til din indre stemme - ikke din indre samvittighet. 

Hør alltid på magefølelsen. Den tar nesten aldri feil.

Anonymkode: 18a30...336

Har blitt 38 og datteren vår er blitt 6, vi har det helt strålende men takk for råd 😅😉

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rart at mange fokuserer så veldig mye på tiden da barna er veldig små når de er negative til foreldrerollen. Får du ett barn, er ikke den tiden veldig lang satt i livstidsperspektiv...

Noen liker babyperioden, noen småbarnsperioden, noen synes det er kult med tiåringer og noen med tenåringer. Det som er helt sikkert, er at mesteparten av tiden du vil ha sammen med barna dine, er de faktisk VOKSNE. Voksne mennesker i veldig nær familie, som man normalt sett er veldig glad i, som normalt sett er veldig glad i deg. Jo eldre jeg blir, jo mer ser jeg at familien betyr.

Det betyr ikke at jeg mener alle skal få barn. Jeg kjenner og har kjent mange barnløse med gode, lykkelige liv. Men for den som er usikker kan det være lurt å se litt forbi småbarnsstadiet, som egentlig går utrolig fort. 

Anonymkode: 2745c...224

Det er sant - som mange andre synes jeg det å ha voksne barn virker veldig hyggelig. 

Selv om småbarnstadiet kan gå veldig fort, så er den totale tiden der barna er avhengig av deg ganske lang. Tenåringer er jo også krevende. Kombiner det med at de fleste også får flere barn med noe mellomrom - tidsintervallet forskyves, og du har en til som skal bli voksen.

I tillegg så må jeg ærlig si at jeg vektlegger min egen alder i småbarnsfasen mer enn alderen jeg har mens de er voksne. 30- og 40-årene er mer "verdifulle" for meg enn 50- og 60-årene. Ikke at jeg ikke kan ha fantastiske år senere, men dette er år da karrieren er "satt", og nesten over, helsen er ikke like optimal som den var og så videre. Det er hardere for meg å gi opp de godene årene til småbarnsfasen. 

Anonymkode: 49ea2...57d

[Gjest Freakingawesome]

Hiver meg på denne, er en 27år gammel mann og min bursdags gave til meg selv når jeg bikker 30 blir å sterilisere meg. Kanskje fryse ned no sperm just in case. Har aldri forstått de som mener at hus, bil, stakkittgjerde og 2.5 barn er meninga med livet. Frihet er alt for meg. Er sikkert en megaegoist but haters gonna hate 👌

Endret 24. september 2018 av Freakingawesome

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant - som mange andre synes jeg det å ha voksne barn virker veldig hyggelig. 

Selv om småbarnstadiet kan gå veldig fort, så er den totale tiden der barna er avhengig av deg ganske lang. Tenåringer er jo også krevende. Kombiner det med at de fleste også får flere barn med noe mellomrom - tidsintervallet forskyves, og du har en til som skal bli voksen.

I tillegg så må jeg ærlig si at jeg vektlegger min egen alder i småbarnsfasen mer enn alderen jeg har mens de er voksne. 30- og 40-årene er mer "verdifulle" for meg enn 50- og 60-årene. Ikke at jeg ikke kan ha fantastiske år senere, men dette er år da karrieren er "satt", og nesten over, helsen er ikke like optimal som den var og så videre. Det er hardere for meg å gi opp de godene årene til småbarnsfasen. 

Anonymkode: 49ea2...57d

Nettopp det tenker jeg også. Godt sagt.

Anonymkode: 18a30...336

[AnonymBruker]

Du er ikke alene! Skaffet oss hund og bare det har gjort meg enda mer sikker på at vi ikke skal skaffe oss barn! Mer enn nok ansvar med en hund, og vi mister så mye frihet bare med den så blir nok ikke barn på oss(er 30 år). 

Anonymkode: a8160...f3c

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn nei. Ingenting av det andre har fortalt meg at er positiv med å ha barn, eller det jeg kan se for meg selv, tiltaler meg, så da er valget enkelt. Så får vi se om det blir like enkelt i praksis om samboer skulle komme til å endre mening.

Anonymkode: 086e6...c98

[Ronaldo85]

Jeg varierer mellom å ville og ikke ville. I periodene jeg ikke vil tror jeg det handler mest om å gå i forsvarsposisjon, fordi jeg er redd for å ytre et ønske om noe, og så skjer det ikke.

[AnonymBruker]

Har flere venner som ble veldig slitne, sure, og fraværende etter at de fikk barn. Reiser til «syden» én gang i året, aldri med på konserter og opplevelser, og sier at å komme på jobb er som en ferie. Slikt gjør at det frister lite. De har nok lysglimt innimellom, og en sterk kjærlighet til barna. Men jeg vet ikke om det er livet jeg ønsker å leve... så maser de om at alle andre også må få barn.

Jeg tenker i mitt stille sinn: «Har du sett på deg selv?» De virker ikke lykkelige. 

Tror mange er lykkelige, men å rosemale det å få barn blir litt feil. Det er hardt arbeid og tøft, men sikkert verdt det for de som har en sterk biologisk klokke.

Anonymkode: 9ec39...0b5

[Nmtt]

Kvinne 28. 

Hver gang tema «barn» dukker opp er alle bekjente, kollegaer og fleste venner bombe sikre på at jeg en dag vil ønske barn, så lenge jeg møter den rette. 

Jeg kunne ikke vært med sikker. Jeg elsker å kunne sove akkurat så lenge jeg vil, er halvveis A-menneske, men ønsker kun å stå opp på mine egne premisser. 

Jeg elsker å kunne være fleksibel og ikke være bundet til noen. 

Jeg hadde ikke taklet grining. Det hadde klikket for meg å ha et barn som gråt «døgnet rundt».

«Se på meg nå» perioden!!! ORKER IKKE. Hva faen er det du vil jeg skal se??!?!? Åh, nei!! Haha

«Hvorfor?» perioden. Ikke spør!!! 

Jeg er ikke egnet for barn(omvendt) og føler jeg enda er et. 

Men kjipt å evt. møte drømmemannen som ønsker barn.