Noen her som ikke vil ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg er 21 og har ikke lyst på barn. Jeg er singel for øyeblikket da, og sist jeg hadde kjæreste hadde jeg veldig lyst på barn i fremtiden, så det kan jo hende jeg ombestemmer meg igjen.

[AnonymBruker]

Jeg er 31 og sterkt i tvil om jeg vil ha barn. Mye fordi jeg er usikker på om jeg vil være en god mor i kombinasjon med frykt for å bli alenemor.

[Reaper]

Å gå rundt og ha ansvaret for et liten organisk maskin scares me shitless :o

[AnonymBruker]

Trådstarter her!

Interessant å lese det dere skriver. Tusen takk for erfaringer fra flere hold.

Ja, huff... Jeg tror også at jeg heller er barnløs enn å ha noen barn her, halvbarn og stebarn her og der og fram og tilbake i splittede familier. Huff, blir nesten andpusten av tanken.

Og, ja. Verden er overbefolket. Vi trenger egentlig ikke flere mennesker. Vi trenger heller kunnskap og opplysning - både til u-land og rike land. Vi lever i en verden hvor krig, tortur, voldtekter og forkastelige meningsløse barneoppdragelser skjer hver dag. Hva skal vi med et barn til her....burde vi ikke klare å lære opp de som er her først? (Som forøvrig gjelder både barn og voksne.)

Jeg er år og barnløs, men av og til får jeg en følelse av at jeg vil "ta vare på et barn". Jeg vil gi det kjærlighet og kunnskap. Se det vokse. Men som noen andre sa her, så går det jo også an å få barn i livet sitt på andre måter - via jobb og frivillig arbeid. Du kan som voksenperson bidra til inspirasjon og viderefølging av kunnskap til barn på mange måter.

[AnonymBruker]

*Siste avsnitt skal begynne med "Jeg er 30 år og barnløs." Numlocken hadde slått seg av.

[AnonymBruker]

Har sagt siden jeg var 14-15 at jeg aldri skulle ha barn, nå er jeg 40.

Hadde man kunnet omplassere dem dersom man ikke fikk dem til eller livssituasjonen endret seg og sette dem på kennel dersom man ville ta en partyferie på Ibiza kunne jeg KANSKJE vurdert det dersom mannen gnålte nok... Min første samboer mente vi burde få oss en unge, "for vi hadde så god råd". Jeg fnyste og sa han ikke engang gadd ta vare på hunden han på død og liv ville ha, så han fikk gå ut og få avkom med noen andre...

Ingen ber meg om å være barnevakt, og når venner forteller meg de er gravide, tenker jeg "Gratulerer, livet ditt slik du kjenner det, er over". Når i tillegg flere mødre har betrodd meg at dersom de kunne levd om igjen, hadde latt være å få barn, og flere fedre sier de ble far fordi kjerringa gnålte sånn, men de ble jo glade i ungen, lukker jeg bare ørene når jeg får det gnålet om "Bare det er din egen, liker du det" "Morsfølelsen kommer dersom du blir gravid" osv fra ammetåkeforeningen som tror de gjør verden en tjeneste ved å føre sine gener videre.

Vel, jeg tar ikke sjansen på det. For barnet sin skyld. Jævlig kjipt å være uønsket og mislikt, og jeg tror mange går hen og får barn fordi det er forventet!

I tillegg er verden overbefolket, jeg har vært plaget med en del sykdom og mener feks at min far aldri burde vært satt i avl.

[Steinar40]

Har sagt siden jeg var 14-15 at jeg aldri skulle ha barn, nå er jeg 40.

Hadde man kunnet omplassere dem dersom man ikke fikk dem til eller livssituasjonen endret seg og sette dem på kennel dersom man ville ta en partyferie på Ibiza kunne jeg KANSKJE vurdert det dersom mannen gnålte nok... Min første samboer mente vi burde få oss en unge, "for vi hadde så god råd". Jeg fnyste og sa han ikke engang gadd ta vare på hunden han på død og liv ville ha, så han fikk gå ut og få avkom med noen andre...

Ingen ber meg om å være barnevakt, og når venner forteller meg de er gravide, tenker jeg "Gratulerer, livet ditt slik du kjenner det, er over". Når i tillegg flere mødre har betrodd meg at dersom de kunne levd om igjen, hadde latt være å få barn, og flere fedre sier de ble far fordi kjerringa gnålte sånn, men de ble jo glade i ungen, lukker jeg bare ørene når jeg får det gnålet om "Bare det er din egen, liker du det" "Morsfølelsen kommer dersom du blir gravid" osv fra ammetåkeforeningen som tror de gjør verden en tjeneste ved å føre sine gener videre.

Vel, jeg tar ikke sjansen på det. For barnet sin skyld. Jævlig kjipt å være uønsket og mislikt, og jeg tror mange går hen og får barn fordi det er forventet!

I tillegg er verden overbefolket, jeg har vært plaget med en del sykdom og mener feks at min far aldri burde vært satt i avl.

Ser hva du sier. Og det er mange som aldri burde vært satt i avl.

[AnonymBruker]

Jeg fikk et "uplanlagt" barn ganske tidlig, ville jo ikke byttet bort han, men jeg skal absolutt IKKE ha fler. Han er så rolig som dagen er lang, så er ikke noe spesielt stressende med han nå, men da han var mindre var det jo mer styr.

Hadde ikke dette skjedd da det gjorde, tror jeg at jeg hadde valgt et liv uten. Jeg er kanskje egoistisk, men er ikke laget for å være oppe om natten, høre på barneskrik. Det blir for mye for meg

[Steinar40]

Jeg fikk et "uplanlagt" barn ganske tidlig, ville jo ikke byttet bort han, men jeg skal absolutt IKKE ha fler. Han er så rolig som dagen er lang, så er ikke noe spesielt stressende med han nå, men da han var mindre var det jo mer styr.

Hadde ikke dette skjedd da det gjorde, tror jeg at jeg hadde valgt et liv uten. Jeg er kanskje egoistisk, men er ikke laget for å være oppe om natten, høre på barneskrik. Det blir for mye for meg

Men nå er han ditt ansvar. Og da er det bare å gjøre det beste ut av det.

[AnonymBruker]

Jeg er 21, har alltid tenkt at når jeg begynner å nærme meg 30 så MÅ jeg få barn. Det er nettopp det, jeg føler jeg må. For mamma sin skyld, for hun har veldig lyst å bli mormor, og for samboers skyld.

Men egentlig så syns jeg ikke det frister særlig, da må jeg isåfall ha blitt garantert å få kun gutter, da hadd jeg skulle vurdert det!

Har ei tante som ikke har barn, og hun kan reise overalt, hvor som helst og når som helst. Og det gjør hun ofte! For de har tid og penger til overs til å gjøre det. De virker ganske lykkelige og ser ut til å ha det godt i livet, selv uten barn:)

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg er passert 40, har ikke barn (selvvalgt) og angrer ikke. Det hadde selvsagt vært morsomt å ha et voksent barn eller to nå, men jeg ville så til de grader mislikt å være småbarnsmor at hyggen med å ha voksne barn nå ikke ville oppveid den perioden for min del.

Jeg tok et valg, toget er gått og jeg står rimelig fornøyd igjen på perrongen .

Kunne vært mine egne ord dette her. Jeg var tidlig ute med å si at jeg ikke ønsket barn. Og det var tydligvis ikke noe man snakket om "den-gang-da" og jeg fikk bøtter av kjeft. Så da holdt jeg kjeft og holdt meg unna verpesjuke mannfolk. Enkelt og greit. Jeg har aldri følt det jaget etter å måtte etablere meg og få 2.4 barn. Jeg er veldig glad i barn, men tanken på å ha småbarn selv gir meg nesten pustebesvær. Nei gi meg heller en mann med voksne barn fra før, så kan jeg heller bli stebestemor en vakker dag. Det har jeg mere trua på.

[AnonymBruker]

Interessant å se hva dere her inne har å si om dette temaet. Selv er jeg 26 år og har samboer, og vi vingler veldig frem og tilbake på akkurat dette. jeg tviler ikke på at vi hadde blitt gode foreldre, han er en utrolig tålmodig og omtenksom person, og vi er begge glade i barn...men betyr det at vi vil ha barn selv?? Eller er, som andre her nevner, noe vi bare har blitt lært opp til at skal skje? Vet ikke

[Gjest Atania]

Jeg er 36 - Har bestemt meg for ikke å få barn (vel, nesten helt sikkert iallefall..)

Blir virkelig helt tullerulsk når jeg ser små babyer - og forsåvidt hundevalper og kattunger og babyelefanter og sånt også... Allikevel tenker jeg at å være mamma på heltid, for resten av livet, det føles altfor.. overveldende på mange måter.

Men Å! hvor mange deilige, lubne, smilende, små underverker det finnes overalt for tiden, i matbutikker, på gata, i parkene, på kjøpesentre.. jeg har mest lyst til å spise dem :gjeiper:

[Steinar40]

Jeg er 36 - Har bestemt meg for ikke å få barn (vel, nesten helt sikkert iallefall..)

Blir virkelig helt tullerulsk når jeg ser små babyer - og forsåvidt hundevalper og kattunger og babyelefanter og sånt også... Allikevel tenker jeg at å være mamma på heltid, for resten av livet, det føles altfor.. overveldende på mange måter.

Men Å! hvor mange deilige, lubne, smilende, små underverker det finnes overalt for tiden, i matbutikker, på gata, i parkene, på kjøpesentre.. jeg har mest lyst til å spise dem :gjeiper:

Ja, kvinnfolk er noen rare dyr hehe

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg er 36 - Har bestemt meg for ikke å få barn (vel, nesten helt sikkert iallefall..)

Blir virkelig helt tullerulsk når jeg ser små babyer - og forsåvidt hundevalper og kattunger og babyelefanter og sånt også... Allikevel tenker jeg at å være mamma på heltid, for resten av livet, det føles altfor.. overveldende på mange måter.

Men Å! hvor mange deilige, lubne, smilende, små underverker det finnes overalt for tiden, i matbutikker, på gata, i parkene, på kjøpesentre.. jeg har mest lyst til å spise dem :gjeiper:

Du er rimelig verpeklar det er det ingen tvil om.

Selv får jeg ingen følelser når jeg ser små barn.De er hverken søte eller stygge. Jeg liker ikke å holde små barn heller. Det føles bare kleint og rart. Men når de blir litt større, så synes jeg det er kjempegøy å leke med barna.

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40, og har aldri ønsket barn. Det er interessant at TS skriver at hun ønsket barn før, men har blitt mer usikker etter hvert som tiden går. Stikk i strid med det "alle" hevder, at man kommer til å forandre mening (dvs ønske seg barn) når man blir eldre.

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40, og har aldri ønsket barn. Det er interessant at TS skriver at hun ønsket barn før, men har blitt mer usikker etter hvert som tiden går. Stikk i strid med det "alle" hevder, at man kommer til å forandre mening (dvs ønske seg barn) når man blir eldre.

Tja, det er flere av oss som så for oss at vi etterhvert ønsket barn tidligere, men som har forandret mening. Etter jeg ble 30 så har jeg innsett at jeg ikke ønsker barn.

[AnonymBruker]

Er 30 og ønsker ikke barn. Har aldri hatt lyst på. Dessuten er jeg ukomfortabel rundt barn. Stålsetter meg for svigermors mas om et par år.....

[Gjest juvelia]

Jeg er 27 år å føler meg ikke klar til å få barn. Har hatt mye sykdom i tenårene og begynnelsen av 20årene å føler at jeg har mye å ta igjen,reise å oppleve mer. Jeg har også et stort behov for å ha tid til megselv,trening og selvpleie. Kjæresten min synes det er både ok å få barn eller forbli uten.

Ting jeg engster meg for ved tanke på barn er graviditet,fødsel,mulig få et sykt barn.. å problemer som kan oppstå når de vokser opp,skolegang og tennårene kan være harde.. å hva om jeg og barnefaren får for lite tid til hverandre,kanskje vi ikke klarer alle utfordringene.. at jeg rett og slett ikke er psykisk nok sterk til å bli mor. Jeg vil heller nyte livet mitt så problemfritt som mulig. Jeg kan virke egoistisk,men det tar jeg min rett til å være. Å sist men ikke minst,verden er jo allerede overbefolket så det er jo bare bra at ikke alle ønsker å få barn. Men alle mennesker trenger noen,så da satser jeg heller på god kontakt med resten av slekta å ta godt vare på de vennene jeg har.

Endret 4. november 2011 av juvelia

[Gjest happy_me]

Jeg er 22 år, har samboer og er stemor til hans 15mnd gamle unge. Jeg vil ha barn selv en gang, men ikke ennå. Føler på kroppen daglig hvor mye jobb det er med små barn, og jeg vil ikke ta på meg det fulle og hele ansvar for et eget barn ennå. (dessuten blir det jo veldig mye med to stk da )