Barn og kampsport

[KaffeLars]

I sitathjørnet i dag: Mennesket blir seg dog alltid likt. Ånden bekjenner I alle med kjevene; dog aktes kun det som faktes med nevene.

[Tabris]

Dette blir jo bare tåkeprat. Hva er formålet ditt med tråden?

[absinthia]

Kjære ts.. les denne http://www.libris.no/michael-blume--slasskultur-i-teori-og-praksis-kampleker-og-slasskamper-til-barnas-beste--9788202230142.aspx boken så forstår du mer av det du spør om.

Om man sender barnet sitt på en organisert idrettsskole/kampsportklubb, skulle det ikke være noe problem med vold, da det først og fremst er en sport og at man i tillegg lærer at man alltid skal løpe fremfor å stoppe for å slåss og at å "tape ansikt" bare er noe man gjør om man lar seg hisse opp til å utøve vold uten at det er selvforsvar og ditt liv og helse står på spill. Man blir også utvist om man er innblandet i voldsepisoder.

By the way - om du ikke vil lese boken, så er det naturlig for både dyr og mennesker å drive på med kampleker, både kenguruer, mennesker, hunder, hester og kaniner + de aller fleste andre dyr gjør dette - bare se på naturprogrammer, når ungdyr leker!

[KaffeLars]

Slåsskultur i teori og praksis : kampleker og slåsskamper til barnas beste av Michael Blume.

Kontroversielt, men interessant.

Vi har for mange kvinner i barneoppdragelse. Unga blir pyser.

[KaffeLars]

Konflikter løses med sutring, sladring og grining. Og så skal kamphanene ta hverandre i hånda eller skrive kontrakter. Sinnet skal stenges inne, gjemmes. Det er ikke lov å være sint og sur.

[absinthia]

Er ikke snakk om at barna blir pyser, men at vi også lærer å kjenne og respektere egne og andres grenser gjennom kampleker. Har trent kampsport selv, og var (og er) veldig glad i å lekesloss som barn, men hadde ikke mulighet å være med på noe slikt da på grunn av dårlig tilbud. Har aldri vært innblandet i bråk eller vold og regnes som svært fredelig.

Er dessuten oppdratt i en svært kvinnedominert familie, uten far, bestefar og med kun en onkel som mannlig tilskudd, uten at jeg har blitt pysete av den grunn -er heller ikke endt opp som spesielt mannhaftig for den saks skyld...

[absinthia]

Konflikter løses med sutring, sladring og grining. Og så skal kamphanene ta hverandre i hånda eller skrive kontrakter. Sinnet skal stenges inne, gjemmes. Det er ikke lov å være sint og sur.

Hvor vil du hen med dette? Man har ikke en konflikt, når man går i kamp - det er sport! ..ellers kan man fortelle at man er sint og sur om man har en konflikt for å løse den.. "Rister på hodet og skjønner ikke hvor Kaffelars vil"

[KaffeLars]

Ikke alle er så heldige å være psykisk og fysisk sterke og ha ressurser i form av gode mentale kvaliteter og disiplin hos en selv og foreldre/søsken/nettverk.

Det kryr av tapere i visse uheldige miljøer hvor det ikke fins voksen kontroll eller gode korreksjoner fra eldre barn. Lærere har null kontroll. Kvinnelige lærere er ikke alltid respektert.

En gang så jeg tre gutter på 8-10 år banke hverandre i hodet med stein ute ved midnattstider. Barnevernet hanket inn et halvt dusin den kvelden. Det var ikke første gangen.

Men de fleste vet null om sånt i dette landet.

[KaffeLars]

OK. Da får vi bare avslutte.

[Tabris]

Kan du ikke heller bare forklare hvor du vil hen?

[apekatt]

Kan du ikke heller bare forklare hvor du vil hen?

KaffeLars tapte diskusjonen så da velger han å slutte. Noe så meningsløse argumenter har jeg ikke sett på lenge heller..

[Anglofil]

Ungene blir pysete? Jeg som trodde man gjerne var to om oppdragelsen. Blir for dumt å legge skylda på kvinnene, da får i såfall mennene komme mer på banen. Ikke for det, jeg mener det finnes mange flott mødre OG fedre.

Uansett. Det var et spørsmål her om hvem vi som har drevet med kampsport/kampkunst er. Og jeg var den lille skjøre, og noen ganger tøffe, fuglen, som følte seg litt utenfor, som alltid var nødt til å kjempe meg gjennom det meste, og som hadde et ekstremt sterkt behov for å kjenne mestring, glede og ikke minst trygghet.

Jeg begynte på karate da jeg var 12 år. Jeg hadde nettopp sluttet på barneskolen og selvtilliten på bånn. Jeg har alltid vært et aktivt barn, jeg drev på med riding, speider, kor og dans i alle disse årene på barneskolen, og ett år prøvde jeg også ut håndball. Problemet mitt var at jeg hadde blitt mobbet gjennom hele barneskolen, det var baksnakking og utfrysing, og jeg var så fortvilet. Jeg gråt hver eneste dag jeg kom hjem fra skolen fordi det var så vondt. Ridingen ble jeg også til slutt redd fordi jeg datt av hesten og hesten tråkken på meg i lysken, koret ble lagt ned, samme med dansen og på speideren var jeg helt alene igjen med en leder. Håndball hadde jeg da prøvd i et år og kuttet ut, mye pga baksnakking og at jeg følte meg aldri hjemme.

Pappa så dette og fikk meg på et nybegynnerkurs i karate. Og en ny verden åpnet seg for meg. Bokstavelig talt. Det fine med karate, eller kampsport, er at jeg følte det var rom for meg der, jeg kunne ta alt i mitt eget tempo, og endeløse repetisjoner sammen med utrolig mye lek og morsomme aktiviteter passet meg veldig bra. Det førte til at jeg virkelig fikk en mestringsfølelse, spesielt dette med at jeg oppdaget hvor mye jeg kunne lære og strekke meg mentalt og fysisk.

Jeg ble da konkurranseutøver, og man skulle kanskje tro at en som meg, men verdens laveste selvtillit, skulle gå på en smell. Men det ble heller tvert om. For første gang fikk jeg lov til å vise meg fram og liksom vise "her er jeg og jeg står for den jeg er", og samtidig har det innmari morsomt. Jeg fikk aldri noen medaljer i starten selv om mine venner fikk flere og flere. Første medaljen fikk jeg i NM, og jeg husker følelsen enda. Jeg gråt av glede.

Poenget er. Det er så mye annet enn vold. Det er ikke i tankene engang. Miljøet var for det første fantastisk, ikke tale om å snakke stygt om hverandre. Og det hadde kanskje mye med at vi var både barn, ungdom og voksne, kvinner og menn, som trente sammen (er man over 12-13 år fikk man lov til å trene med både barn og voksne). Det ble et ekstremt trygt miljø. Jeg slapp mobbingen, jeg lærte å stå opp for meg selv, OG jeg fikk ikke minst troen på meg selv.

Jeg vil si at karaten reddet livet mitt. Jeg hadde spiseproblemer som jeg kom meg ut av, nesten fra en dag til den annen, for jeg fikk den trøsten og omsorgen i det miljøet. Jeg trente vanvittig mye, mest fordi det var så utrolig gøy. Jeg kunne komme 2-3 timer før treningsstart fordi jeg elsket atmosfæren, menneskene, lydene (eller mangelen på lyder, stillheten var herlig!), luktene, ja, alt.

Karaten gjorde meg forberedt på mobbingen som jeg møtte på videregående. Jeg turte å være meg selv, og selv om jeg følte et enormt svik av at min tidligere bestevenninne da snudde ryggen til meg og ble min største mobber, så sto jeg i mot ordene. Det er vondt, og det var en fælt tid på mange måter, men jeg hadde noe som gjorde godt.

I motsetning til så mye annet jeg har prøvd og vært med på har karaten betydd trygghet. Kjærlighet. Medmenneskelighet og omsorg. For det er noe av det mest rørende med karaten. At selv om jeg nå bort langt borte fra mine tidligere treningskamerater, føler jeg enorm omsorg for dem. Alle fikk være med, selv de som kanskje ikke er like heldig utstyrt som meg selv eller andre. Det var rom for alle.

Hvordan man kan blande vold inn i noe slikt er utenfor min fatteevne. Det blir like dumt som å hevde at fotball er voldelig fordi de lærer å sparke ball.

Mvh Yvonne

Endret 22. oktober 2011 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Har barn et naturlig behov for voldsutøvelse?

Er det normalt å måtte avreagere?

Vil opplæring i vold føre til mindre vold?

Nei. Mener jeg.

Det er ikke snakk om voldsutøvelse, avreagere eller opplæring til vold.

Jeg tror du er en av de som har misforstått begrepet "kampsport".

Det er litt forskjell på de treningene på forskjellige kampsporter, men de "kampsporter" som virkelig fremstår som kamp er det gjerne 16-18 års grense for å delta i.

Om du ser på idretter som Kung Fu (fra Bruce Lee sin stilart) så er dette like mye turn som det er kampsport. Det er veldig mye trening av styrke og spenst. Et uttrykk som går igjen i denne stilarten er "Hiep" = "en person som ønsker å hjelpe de svake".

Tilsvarende er det innen for andre idretter som f.eks. karate som beskriver "en åpen hånd" eller "fredens hånd". Slik kan vi fortsette med de fleste kampsporter.

Karate er en veldig teknisk idrett som gjentar mye terping. Mange barn velger derfor å trekke seg pga dette.

Tae kwon do er også ganske teknisk idrett, men ikke i samme grad som karate.

Jui Jitsu krever mer styrke og en del spenst. Det samme gjør judo.Men det er veldig få som benyter teknikkene til kamp.

Jeg har selv drevet litt med slike tradisjonelle idretter. Ett av mine barn valgte det fordi barnet er allergisk og ikke kunne drive med ute-idrett. Mitt barn drev idretten langt (dvs som deltager i Olympiatoppen og landslagsnivå) og i de 9 årene som h*n var aktiv hadde jeg kontakt med hundrevis av utøvere i div konkuranser og klubber. Jeg kjenner bare til 2 tilfeller der noen har tatt igjen. Et tilfelle var der en ble angrepet med en ølflaske i byen og derfor måtte "uskadliggjøre" motstanderen. Et annet tilfelle var der en gutt ble angrepet av en eldre medelev på skolen med et spark i skrittet. Også der ble den andre "uskadelig gjort".

Men det er VELDIG skjeldent at noen som trener på dette benytter teknikkene. Mitt barn har ALDRI sloss, noe som forteller noe om hvilke holdninger de som er aktive blir lært.

Jeg har snakket med mange trenere og aktive utøvere innenfor flere grener av kampsport de senere årene, og alle er enig om at de som trener er mindre i konflikt enn det andre som ikke trener kampsport er.