Hvilke psykiske lidelser har du?

[vimse]

Jeg har OCD.

Og, jeg blir provosert over de som liksom skal ha tvangshandlinger og anser de egentlig bare som rutiner i hverdagen. De vet ikke hva de snakker om, det er hverken morsomt eller kult å ha tvangshandlinger.

---

Når det er sagt. Jeg synes ikke det er pinlig å ha OCD. Hvorfor skal jeg det? Såklart skjuler jeg noe av det, det er min personlige sak og alle trenger ikke vite alt om meg, på samme måte som jeg ikke trenger vite alt om alle. Tross alt, og som jeg selvfølgelig kan si nå i etterkant, jeg har lært mye, og OCD`en har gitt meg mye, det er utrolig hva jeg har lært

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen panikkangst med agorafobi. Har tvangstanker om døden til grunn for dette her, og det fører til depressive perioder også. Levd med det i 4 år, har dessverre blitt en del av "den jeg er". Skammer meg ikke i det hele tatt, det er jo ikke min feil at jeg er syk. Hvis kolleger spør, så forteller jeg sannheten. Da blir jeg ofte møtt med stillhet og flauhet, og at de ikke vet hva de skal si (forstår jeg godt! ), mens noen sier at de synes det er kjemperart å høre at jeg sliter psykisk.. "du som er så glad og utadvendt??" (de skulle bare visst hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg var død, og har ligget på gulvet og ristet av redsel..)

Har gått på heavy medisiner helt fram til i vår, da sluttet jeg på egen hånd - ville heller kjenne på symptomene og lære problemene mine å kjenne enn å numme dem ned (dette var ikke ment som kritikk til de som går på medisiner, for noen ganger MÅ man bare det..)

Har gått til all verdens psykologer og terapeuter, men blir alltid sendt videre i systemet fordi de "ikke klarer å hjelpe meg med problemene mine". De har visst ikke erfaring med døsangst.. :frown: Har begynt med alternativ behandling, og er bedre, men har en lang vei å gå enda.

Og JA jeg er anonym fordi enkelte ganger her inne møter man på veldig frekke folk, og da blir jeg kjempelei meg.. :frown:

[Gjest badeand1]

Jeg har diagnosen panikkangst med agorafobi. Har tvangstanker om døden til grunn for dette her, og det fører til depressive perioder også. Levd med det i 4 år, har dessverre blitt en del av "den jeg er". Skammer meg ikke i det hele tatt, det er jo ikke min feil at jeg er syk. Hvis kolleger spør, så forteller jeg sannheten. Da blir jeg ofte møtt med stillhet og flauhet, og at de ikke vet hva de skal si (forstår jeg godt! ), mens noen sier at de synes det er kjemperart å høre at jeg sliter psykisk.. "du som er så glad og utadvendt??" (de skulle bare visst hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg var død, og har ligget på gulvet og ristet av redsel..)

Har gått på heavy medisiner helt fram til i vår, da sluttet jeg på egen hånd - ville heller kjenne på symptomene og lære problemene mine å kjenne enn å numme dem ned (dette var ikke ment som kritikk til de som går på medisiner, for noen ganger MÅ man bare det..)

Har gått til all verdens psykologer og terapeuter, men blir alltid sendt videre i systemet fordi de "ikke klarer å hjelpe meg med problemene mine". De har visst ikke erfaring med døsangst.. :frown: Har begynt med alternativ behandling, og er bedre, men har en lang vei å gå enda.

Og JA jeg er anonym fordi enkelte ganger her inne møter man på veldig frekke folk, og da blir jeg kjempelei meg.. :frown:

Er man frekk når det gjelder psykiske problemer så er man en hjerteløs jævel, mener jeg da.

[AnonymBruker]

Er man frekk når det gjelder psykiske problemer så er man en hjerteløs jævel, mener jeg da.

[miss_pretty]

Er schizofren og sliter med spiseforstyrrelser.

Egentlig har jeg merket det har vært noe hele livet, men det er bare de siste 11 årene jeg har fått hjelp og diagnoser.

Slet også mye med selvskading, angst, depresjoner, tvangstanker som jeg har fått litt mer kontroll på nå.

Er trygdet 100 % og åpen mot alle i familien og venner. Og de jeg trenger å være det mot ellers.

[Heart]

Og, jeg blir provosert over de som liksom skal ha tvangshandlinger og anser de egentlig bare som rutiner i hverdagen. De vet ikke hva de snakker om, det er hverken morsomt eller kult å ha tvangshandlinger.

Du mener, slik som "å, ja, jeg har også sånne; jeg må alltid sjekke at kokeplatene er av før jeg kan legge meg til å sove (eller hoppe over sprekkene mellom hellene på fortauet eller ha fjernkontrollene liggende helt i rekke og rad på stuebordet), haha, det er rare greier", mens du sliter med omfattende og tidkrevende tvangshandlinger som truer med å ødelegge hele hverdagen din?

Det er ikke kjekt når noen har fordommer mot psykiske lidelser, men nesten verre når de tror de er forståelsesfulle, men egentlig ikke har peiling. "Depresjon? Vet du, i fjor var jeg bare så nedfor hele høsten, men så fikk jeg [fjollete råd] om å prøve [tøvete naturpreparat uten noen dokumentert effekt], og nå er alt helt bra! Det må du prøve!"

Jo, takk...

[AnonymBruker]

lettere tvangstanker. må gå over veien og tråkke på fortauskanten før bilen passerer forbi meg noen ganger om jeg ikke rekker det, så må jeg hvertfall gjøre det 2. gangen. det skjer ofte når jeg er stressa.

ellers sliter jeg med ganske mye angst

[Gjest badeand1]

Hva slags tvangstanker/handlinger har dere da?

Syns sånne ting er spennende jeg. Ikke vondt ment til de som har det altså. men psykologi generelt. =)

[animelona]

Bipolar lidelse. Bortsatt fra at jeg må huske å ta medisinene hver morgen så merker ikke noe til sykdommen. Medisinene holder den i sjakk!

[MalloryK]

Jeg har noe som jeg gjør må gjøre hele dagen, ellers vil noe fælt skje. Ja, det er ikke logisk det jeg gjør, men jeg MÅ gjøre det til jeg får ro innvendig. Så er det på'n igjen rett etterpå.

Men dette har jeg merket er verst når jeg er alene, gjør det lite eller aldri ute

[Gjest badeand1]

Jeg har noe som jeg gjør må gjøre hele dagen, ellers vil noe fælt skje. Ja, det er ikke logisk det jeg gjør, men jeg MÅ gjøre det til jeg får ro innvendig. Så er det på'n igjen rett etterpå.

Men dette har jeg merket er verst når jeg er alene, gjør det lite eller aldri ute

Jeg tror også at noe fælt vil skje hvis jeg ikke gjør det og det.

MÅ alltid kjenne på ytterdøra før jeg går opp trappa om kvelden. Gjør jeg det ikke så tror jeg at noe kommer til å skje.

Samme med å dobbeltsjekke doen hos typen, om jeg har dratt ned..gjør det ofte 3-4 ganger.

Ognår jeg leser i et blad..hvis jeg fort leser en tekst og ikke får med meg alt så stopper jeg opp og blad tilbake for å lese teksten..

plagsomt..

[AnonymBruker]

Hva slags tvangstanker/handlinger har dere da?

Syns sånne ting er spennende jeg. Ikke vondt ment til de som har det altså. men psykologi generelt. =)

har allerede nevnt det, men jeg har tvangstanker om døden. det at jeg skal dø en dag altså. fryktelig skremmende tanke, synes jeg da. og så får jeg skikkelig tankekaos a la: "hva skjer etter døden? hvordan er det å ligge i en kiste? jeg skal dø! hjeeeeeeelp!!" og sånn har det gått i en jevn tralt de siste 4 årene. har ingen tvangshandlinger heldigvis.

[animelona]

Jeg har noe som jeg gjør må gjøre hele dagen, ellers vil noe fælt skje. Ja, det er ikke logisk det jeg gjør, men jeg MÅ gjøre det til jeg får ro innvendig. Så er det på'n igjen rett etterpå.

Men dette har jeg merket er verst når jeg er alene, gjør det lite eller aldri ute

Det høres slitsomt ut... Hvor lenge har du hatt det sånn? Får du hjelp?

[Dragonfly84]

Det er ikke kjekt når noen har fordommer mot psykiske lidelser, men nesten verre når de tror de er forståelsesfulle, men egentlig ikke har peiling. "Depresjon? Vet du, i fjor var jeg bare så nedfor hele høsten, men så fikk jeg [fjollete råd] om å prøve [tøvete naturpreparat uten noen dokumentert effekt], og nå er alt helt bra! Det må du prøve!"

Jo, takk...

Ja, og "jeg var utbrent i fjor, da var jeg sykmeldt i to uker, jeg begynte å jogge og så ble jeg frisk i løpet av tre uker. Du må bare trene hardere/jobbe hardere/ignorere at du er sliten/ta ginseng!" Utbrenthet, depresjoner, tvangshandlinger, alle disse tingene føles forskjellig for forskjellige mennesker, og det burde folk forstå.

[animelona]

Nettopp... Grunnen til at det er tabu, er jo akkurat fordi "ingen sliter med ting", fordi de ikke snakker med folk om det. Det er veldig synd at det skal være sånn, for når man er litt inn i disse greiene her, ser man at det er veldig vanlig at folk har sitt å slite med, og det er ikke noe galt i det... Man er ikke dårlig bare fordi man ikke tåler alle situasjoner hele tiden.

Jeg sliter om å snakke om det med andre enn de aller, aller nærmeste fordi jeg er redd andre skal dømme meg og se på meg med andre øyne. Spesielt er jeg redd for at de på jobb skulle tenkt at jeg kanskje ikke er så verdifull siden jeg er syk (selv om jeg har vært "frisk" lenge nå, så kan jeg jo få tilbakeanfall en eller annen gang ).

På en måte hadde det vært en lettelse å fortelle om det, men er bare dritredd for hvordan folk vil tenke og reagere.....

[animelona]

Ja, og "jeg var utbrent i fjor, da var jeg sykmeldt i to uker, jeg begynte å jogge og så ble jeg frisk i løpet av tre uker. Du må bare trene hardere/jobbe hardere/ignorere at du er sliten/ta ginseng!" Utbrenthet, depresjoner, tvangshandlinger, alle disse tingene føles forskjellig for forskjellige mennesker, og det burde folk forstå.

Ja, sånt er irriterende, men vær overbærende. For dem var nok kanskje opplevelsen vond og kanskje det værste de har opplevd i livet sitt til nå. Også var nok rådene godt ment godt ment, tross alt..

Vi må også passe oss for å "skryte" av hvor dårlige vi har vært. Hørt MANGE som prater om problemene sine og som liksom bare måååå være den som har det værst (og som det er mest synd på).

[Gjest NozMonster]

all respekt til dere som er så tøffe, sterke og ærlige som faktisk tørr å stå frem å skrive om deres psykiske plager! ( spesielt dere med nick!)

jeg blir "nesten litt glad" av å lese det, for jeg mener at for at det skal bli slutt på denne tabuen med å ha psykiske lidelser, så må først og frem personene med disse lidelsene prate om dem åpent. selvom mange skriver at ikke alt blir fortalt til venner, så synes jeg dette er en god start

jeg håper dere alle sammen har noen å prate med som dere har god kjemi med, og at dere føler pittelitt progresjon sakte men sikkert!

[Cata]

Jeg har en temmelig kraftig fobi. Meg plager den ikke så mye lenger, men den kan være plagsom for mine omgivelser .

Jeg har også slitt med sosialangst (som barn) og hatt en ganske så heftig depresjon i voksen alder. Begge disse delene er jeg kurert for nå, selv om jeg neppe blir noen utadvendt festløve noen gang.

[Gjest Moulu]

ska vi sjåå...jeg har en emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (og paranoid p.f som litt ekstra krydder i tilværelsen), sosial angst, depresjoner som kommer og går. fin-fint.

ellers har jeg seriøse sinne-problemer.. so it's aaall good

[Gjest badeand1]

Jeg har en temmelig kraftig fobi. Meg plager den ikke så mye lenger, men den kan være plagsom for mine omgivelser .

Jeg har også slitt med sosialangst (som barn) og hatt en ganske så heftig depresjon i voksen alder. Begge disse delene er jeg kurert for nå, selv om jeg neppe blir noen utadvendt festløve noen gang.

Nå ble jeg nysgjerrig, Hvilken fobi da?

Trenger absolutt ikke svare altså.