Hvilke psykiske lidelser har du?

[Yme]

Ja, men det er fordi det er stigmatiserende og man kan risikere jobb m.m. At det er slik er det helsevesenet som må gjøre noe med. Psykologer og politikere har en plikt til å jobbe for mindre stigmatisering, men dessverre ser man veldig lite til det.

Ja, det er jeg enig i, og jeg forstår at folk gjerne vil være anonyme, men jeg syns det var litt trist, på en måte, at når tråden er lagd litt for å motbygge denne stigmatiseringen, velger folk å svare på en måte som faktisk bygger opp under problemet.

Det er fortsatt helt forståelig at folk gjør det, men jeg bare påpekte at det blei litt "mot sin hensikt" å svare som anonym, hvis du ser hva jeg mener.

Endret 1. oktober 2011 av Yme

[Yme]

Helt enig. Det vil ikke ha noen effekt om folk leser her at en hau av anonyme brukere har psykiske lidelser, det vet de jo allerede (at ukjente har det).

Det har en effekt hvis folk ser at "Oj, Xbruker har jeg jo lest mye av. Hadde aldri trodd at h#n er psykisk syk. Kanskje mine holdninger var feil..."

Nettopp... Grunnen til at det er tabu, er jo akkurat fordi "ingen sliter med ting", fordi de ikke snakker med folk om det. Det er veldig synd at det skal være sånn, for når man er litt inn i disse greiene her, ser man at det er veldig vanlig at folk har sitt å slite med, og det er ikke noe galt i det... Man er ikke dårlig bare fordi man ikke tåler alle situasjoner hele tiden.

[Gjest Not]

Ja, det er jeg enig i, og jeg forstår at folk gjerne vil være anonyme, men jeg syns det var litt trist, på en måte, at når tråden er lagd litt for å motbygge denne stigmatiseringen, velger folk å svare på en måte som faktisk bygger opp under problemet.

Det er fortsatt helt forståelig at folk gjør det, men jeg bare påpekte at det blei litt "mot sin hensikt" å svare som anonym, hvis du ser hva jeg mener.

Enig i at det skulle vært enklere! Men nå tror jeg ikke tråden her kan ordne opp i hele problemet uansett, selv om det nå er flere som skriver med sin bruker også.

[AnonymBruker]

Øh, jeg mener:

Sliter med tvangshandlinger - greier ikke la være å logge på KG.

Tøysekoppen :gjeiper:

Er det en tvangshandling hvis man MÅ gå på strekene på gata eller er det nevrose?

[LilleSolstråle]

Har PTSD, anoreksi/bulimi/overspising (jepp går fint å ha alt, det overlapper hverandre fra periode til periode. kan ikke huske når jeg hadde "normalt" forhold til mat eller kropp), depresjon, sliti med selvskading pga av alt dette i over 10 år, personlighetsforstyrrelse (ikke i form av flere personligheter) pga div opplevelser, gått på antidep og andre behandlinger gjennom de siste årene... Ja, det var vel det

[Gjest WendyClear]

Har PTSD, anoreksi/bulimi/overspising (jepp går fint å ha alt, det overlapper hverandre fra periode til periode. kan ikke huske når jeg hadde "normalt" forhold til mat eller kropp), depresjon, sliti med selvskading pga av alt dette i over 10 år, personlighetsforstyrrelse (ikke i form av flere personligheter) pga div opplevelser, gått på antidep og andre behandlinger gjennom de siste årene... Ja, det var vel det

Og alikevel kaller du deg lillesolstråle det liker jeg!

[Yme]

Enig i at det skulle vært enklere! Men nå tror jeg ikke tråden her kan ordne opp i hele problemet uansett, selv om det nå er flere som skriver med sin bruker også.

Det er klart, men det er jo fortsatt en relevant observasjon

[Filliputt]

Jeg har små tvangsnevroser, samt snev av depresjon hver sommer.

Kvalifiserer nok ikke til å kalles psykiske lidelser, men jeg har lyst til å få fram at de aller fleste er i hvert fall litt smågale

[LilleSolstråle]

Og alikevel kaller du deg lillesolstråle det liker jeg!

Takk, viktig å være positiv , selv når man ikke er det og bare vil gråte... Ga det mening? jeg har dager jeg bare vil grave meg ned, men i stedet for å skamme meg for det så har jeg lært meg til å tørra å kjenne på det, la tårene trille, og så grave meg opp igjen. Høres lett ut, noe det absolutt ikke er, men det gir gode resultater for meg ihvertfall

[Heart]

personlighetsforstyrrelse (ikke i form av flere personligheter) pga div opplevelser,

Personlighetsforstyrrelse? Jeg har antakelig en av dem også, men har aldri forsøkt å få det undersøkt, fordi...

Ja, men det er fordi det er stigmatiserende og man kan risikere jobb m.m. At det er slik er det helsevesenet som må gjøre noe med. Psykologer og politikere har en plikt til å jobbe for mindre stigmatisering, men dessverre ser man veldig lite til det.

...man aldri vet hva konsekvensene av å gå til behandling, kan bli i fremtiden. Forhold omkring arbeid og forsikringer samt andres oppfatning av en selv kan bli (etter min mening) urimelig påvirket dersom noen skulle oppdage at man på et tidspunkt har fått diagnosen A eller B.

Ellers er jeg litt uenig i at det er helsevesenets eller myndighetenes ansvar å fjerne stigmaet rundt psykiske lidelser. De kan godt hjelpe til ved å spre informasjon, men det er de som har fordommene som er ansvarlige for dem, og bare de selv som i siste instans kan gjøre noe med dem.

Endret 1. oktober 2011 av Heart

[Gjest Yellow Taxi]

Tøysekoppen :gjeiper:

Er det en tvangshandling hvis man MÅ gå på strekene på gata eller er det nevrose?

Nevrose er en fellesbetegnelse. Det er en tvangshandling hvis du føler du må gjøre det, mot din "egen villje"/"bedre vitende".

[LilleSolstråle]

Personlighetsforstyrrelse? Jeg har antakelig en av dem også, men har aldri forsøkt å få det undersøkt, fordi...

...man aldri vet hva konsekvensene av å gå til behandling, kan bli i fremtiden. Forhold omkring arbeid og forsikringer samt andres oppfatning av en selv kan bli (etter min mening) urimelig påvirket dersom noen skulle oppdage at man på et tidspunkt har fått diagnosen A eller B.

Ellers er jeg litt uenig i at det er helsevesenets eller myndighetenes ansvar å fjerne stigmaet rundt psykiske lidelser. De kan godt hjelpe til ved å spre informasjon, men det er de som har fordommene som er ansvarlige for dem, og bare de selv som i siste instans kan gjøre noe med dem.

Enig i utsagnet ditt der Og det er også veldig lett å si man ikke har fordommer, men når man først møter noen med "den og den" diagnosen, så tenker veldig mange sitt allievel og vil gjerne ha forklaring for å vite mer/forstå. Noe jeg også kan skjønne på en måte, samtidig som det ikke er lite lett å være åpen om sånne sårbare ting. Jeg kan være åpen om diagnose og litt diverse, men årsakene bak er det kun få som vet om.

Når det gjelder å "få" en diagnose... For min del så var det ikke noe jeg gikk til legen for å få, men det ble sånn etter en sykehusinnleggelse. Hvis det er noe som påvirker hverdagen i stor grad så syns jeg det kan være viktig å få hjelp. Trenger ikke en diagnose for det kanskje, men bare rett og slett hjelp til det man sliter med. Jobben har ikke krav på å få vite sånne ting uansett så vidt jeg vet

Endret 1. oktober 2011 av LilleSolstråle

[Heart]

Enig i utsagnet ditt der Og det er også veldig lett å si man ikke har fordommer, men når man først møter noen med "den og den" diagnosen, så tenker veldig mange sitt allievel og vil gjerne ha forklaring for å vite mer/forstå. Noe jeg også kan skjønne på en måte, samtidig som det ikke er lite lett å være åpen om sånne sårbare ting. Jeg kan være åpen om diagnose og litt diverse, men årsakene bak er det kun få som vet om.

Det blir en litt pussig "ond sirkel" av det der: Man sier ikke noe fordi man er vant til at folk reagerer på de merkeligste måter, så når man endelig møter en som stiller spørsmål i stedet for å trekke mer eller mindre urimelige konklusjoner, så er det vanskelig å svare fordi holdningene på en måte har smittet over på en selv.

Jeg har selv merket at enkelte er åpne for at psykiske sykdommer er noe som faktisk rammer helt vanlige mennesker, mens andre har et så anstrengt forhold til det at de ikke klarer å fordøye informasjonen.

Når det gjelder å "få" en diagnose... For min del så var det ikke noe jeg gikk til legen for å få, men det ble sånn etter en sykehusinnleggelse. Hvis det er noe som påvirker hverdagen i stor grad så syns jeg det kan være viktig å få hjelp. Trenger ikke en diagnose for det kanskje, men bare rett og slett hjelp til det man sliter med. Jobben har ikke krav på å få vite sånne ting uansett så vidt jeg vet

Er man så syk at det går ut over livskvaliteten og/eller mestringen av hverdagen, så må man selvsagt søke behandling, og da vil legene nødvendigvis prøve å komme frem til en diagnose. I mitt tilfelle er det ikke på langt nær så dramatisk, og så langt har jeg kommet frem til at jeg klarer meg fint.

(Samtidig er det vanskelig for meg selv å se for meg hvordan jeg kanskje kunne hatt det dersom en eller annen behandling løste opp i problemene, så jeg kan aldri være helt sikker på at jeg har tatt beslutningen på rett grunnlag.)

Hvis man er sykemeldt og borte fra jobben, trenger man ikke oppgi hva som er den eksakte årsaken til fraværet. Dessverre kan dette føre til at fantasien får fritt spillerom hos enkelte, men det er ikke så mye man kan gjøre med det.

[LeaMichele]

jeg har hatt angst og depresjon i snart 15 år. blitt bedre de siste åra, men bra? langt ifra...

[LilleSolstråle]

Det blir en litt pussig "ond sirkel" av det der: Man sier ikke noe fordi man er vant til at folk reagerer på de merkeligste måter, så når man endelig møter en som stiller spørsmål i stedet for å trekke mer eller mindre urimelige konklusjoner, så er det vanskelig å svare fordi holdningene på en måte har smittet over på en selv.

Jeg har selv merket at enkelte er åpne for at psykiske sykdommer er noe som faktisk rammer helt vanlige mennesker, mens andre har et så anstrengt forhold til det at de ikke klarer å fordøye informasjonen.

Er man så syk at det går ut over livskvaliteten og/eller mestringen av hverdagen, så må man selvsagt søke behandling, og da vil legene nødvendigvis prøve å komme frem til en diagnose. I mitt tilfelle er det ikke på langt nær så dramatisk, og så langt har jeg kommet frem til at jeg klarer meg fint.

(Samtidig er det vanskelig for meg selv å se for meg hvordan jeg kanskje kunne hatt det dersom en eller annen behandling løste opp i problemene, så jeg kan aldri være helt sikker på at jeg har tatt beslutningen på rett grunnlag.)

Hvis man er sykemeldt og borte fra jobben, trenger man ikke oppgi hva som er den eksakte årsaken til fraværet. Dessverre kan dette føre til at fantasien får fritt spillerom hos enkelte, men det er ikke så mye man kan gjøre med det.

Så sant så sant, men folk får i grunn tenke hva de vil Mulig jeg tolker feil nå, men du syns det blir feil/dum sirkel å være åpen om psykiske problemer uten å fortelle årsak? som sagt, mulig jeg misforstår hva du mente der, men jeg tenker at det er en ting å være ærlig om at man sliter og det å fortelle om årsak. Sånn er det for meg ihvertfall. Det er såpass såre ting at jeg har ingen ønsker eller behov for å snakke om det til alle for å si det sånn

[Dragonfly84]

Utbrenthet, angst som jeg begynner å takle nå, og litt tvangshandlinger her og der.

[AnonymBruker]

Nevrose er en fellesbetegnelse. Det er en tvangshandling hvis du føler du må gjøre det, mot din "egen villje"/"bedre vitende".

Jeg MÅ ikke gjøre det, men føler meg bedre hvis jeg gjør det. Har ikke alle er lite snev av det? Flere jeg kjenner kan ha slike innfall noen ganger.

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg MÅ ikke gjøre det, men føler meg bedre hvis jeg gjør det. Har ikke alle er lite snev av det? Flere jeg kjenner kan ha slike innfall noen ganger.

Vanskelig for meg å vite hva du legger i det når du sier at du "MÅ ikke gjøre det". Uansett så vil ikke en tvangshandling kvalifisere til en psyk diagnose hvis du ikke opplever betydelig ubehag og nedsatt funksjonsevne.

De aller fleste psykologiske plager er gradsforskjeller av normal atferd og ikke noe kvalitativt annerledes.

[Gjest Mamma_Jeg?]

Jeg lider desverre av depresjon. Er vel også ganske suicidal på mitt verste, desverre!

Jeg synes det er meget vanskelig å snakke om mine problemer til lege, så jeg har desverre ikke noen medisiner for dette heller.

skriv det ned! og gi det til legen din. det har jeg gjort og hun forstod og jeg fikk hjelp!

[Heart]

Mulig jeg tolker feil nå, men du syns det blir feil/dum sirkel å være åpen om psykiske problemer uten å fortelle årsak? som sagt, mulig jeg misforstår hva du mente der, men jeg tenker at det er en ting å være ærlig om at man sliter og det å fortelle om årsak. Sånn er det for meg ihvertfall. Det er såpass såre ting at jeg har ingen ønsker eller behov for å snakke om det til alle for å si det sånn

Å si at man har en psykisk sykdom (og eventuelt forklare hva det innebærer) er én ting (og det er ikke alltid enkelt), men jeg mente ikke at man er forpliktet til å legge ut om veldig private forhold for å fortelle enhver som spør hvorfor man har dette problemet. Men er det helt OK om noen spør, så lenge de aksepterer svar av typen "det er en lang historie, og involverer veldig personlige forhold som jeg ikke er bekvem med å diskutere".

Ideelt sett burde vi kunne snakke om emnet som om det var en hvilken som helst annen sykdom:

"-Hva er det som er galt med foten din?"

"-Jeg har forstrukket et leddbånd i kneet."

"-Et leddbånd? Hva er det, og hva skjedde?"

"-Ja, det er de båndene som holder leddet sammen, så nå er kneet vondt og hovent, og jeg må bruke krykker de neste ukene. Hva som skjedde, er en litt lei historie som jeg nødig vil gå inn på." [Vedkommende drakk altfor mye, plaget fremmede mennesker, yppet til bråk og ble til slutt lagt i bakken av politiet.]

"-OK, du får ha god bedring!"

Slik fungerer ting i min ideelle verden. :gjeiper: